Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

En mors kjærlighet.

Det er begrenset hvor mye et menneske kan tåle i løpet av en dag. En fødsel for eksempel, er ansett som svært krevende for både kropp og sinn. Når en barnekropp opplever dette vil sannsynligheten være stor for at det barnet setter seg fast i den påkjenningen og ikke komme seg ut før noen er i stand til å redde henne ut ifra det. Hun vil leve i det minnet til evig tid og på den måten er hun også dømt til evig fortapelse hvis ingen får henne vekk og bort. Til en tryggere havn. I tide. For hvor mye kan og skal en tolvåring tåle? Hvor mange fødsler kan et barn stå i, før det går under?

Elli hadde blitt reddet opp ifra søla og lagt inn i Revehiet oppå den tørre og myke mosen uken før. For at sårene skulle gro. Hva hun hadde erfart av smerte før dette, ante vi i grunnen lite om, men at den var større enn vår fatteevne, var garantert. Jeg følte meg lettet over å ha klart å redde meg selv ut av avgrunnen og tenkte for meg selv at nå måtte den verste jobben være gjort. For nå lå hun jo der. Trygt og godt oppå tørr mose og med trygge omgivelser rundt seg. Om hun sov eller var slått ut av utmattelse, er ikke godt å si, men hun var i det minste trygg der inne i Revehiet sitt. Trodde jeg. For jeg hadde jo fått henne opp av gjørma som hun lå og druknet i. Men når jeg tenker etter, må hun jo ha vært ganske fastlåst oppi den tjukke massen, ute av stand til å komme seg noen vei. Hun druknet liksom bare uten å kunne bevege seg stort. Nå hadde Elli nådd overflaten og uten at jeg klarte å innse realiteten, må logikken i dette være at jeg hadde gitt henne frihet til å få utløp for sine traumer. Og på den måten, hadde jeg sendt henne inn i en ny runddans med mulighet for en forløsende innspurt. Det er i alle fall det nærmeste jeg kommer logikk i denne sammenhengen. For det finnes alltid en logisk forklaring. Det lærte Fru. Grå meg og det er noe som jeg har holdt fast ved hele veien og noe som har reddet meg mange ganger fra en sikker og mørk fortapelse.

Elli hadde skrekkelig erfart det å bli kvinne, hun hadde fått mensen og det innebar at hun også var fruktbar nok til å kunne bære fram nye menneskevalper inn til denne verden. Men de overlevde jo ikke, for bevisene måtte destrueres så fort det lot seg gjøre. Jeg har selv født to barn og jeg vet hvilken smerte det innebærer. Tanken på at en tolvåring skal stå i den bragden, gjør meg bare sint og fortvilet. At hun i tillegg føler skyld og skam over det samme, er bare ubeskrivelig vondt. Vi visste ikke helt hva som ventet oss etter at jeg og Ofie hadde reddet henne opp ifra søla og båret henne inn i det trygge revehiet. Vi hadde nok et håp om at det ville bli enklere derifra og at Elli endelig kunne føle på trygge rammer og at farene endelig er over etter en årrekke med noe som i bestefall kan beskrives som tortur. Lite ante vi at vi istedenfor skulle vekke henne opp til selve forløsningen. Dette må være det nærmeste vi kommer innbilt svangerskap, for i løpet av et par dager hadde hele Gjøketeamet blitt vitne til den ene innbilte fødselen etter den andre. De hadde funnet Elli en etter en med buksene nede og klar til å få ut den siste resten av skammen som hadde blitt forplantet inni henne. Overlegen skal ha uttalt at det så mer ekte ut enn på film, og at de uheldige livvaktene som ble mer eller mindre ufrivillig dratt med på dette, ble lett revet med av både lydene og bevegelsene som fulgte med. På dette tidspunktet var alle gode råd svært dyre og om vi i det hele tatt hadde råd var de mer i den eksperimentelle gaten. Det eneste vi visste om, var jording og orientering til her og nå. Så hver og en av dem gjentok like desperat i takt med Elli sine innbilte rietak, at vi befant oss på SYKEHUSET og at det var år 2021, hvem som var til stede og hvem som overhodet ikke var det. Men ingenting nådde inn til henne som kjempet beinhardt for å bli kvitt sporene etter dem som hadde gjort henne urett, ble hun ikke trodd? For henne var det nok like ekte som om det faktisk var ekte og ved siden av henne sa den ene etter den andre at det ikke var det. Hun ba mye. Om tilgivelse og om hastedåp for å unngå evig fortapelse. Hun ba om nåde. Hun tryglet om at noen kunne ta bort smertene og hun tryglet også et par ganger om å selv få slippe, sammen med det som ikke lengre er, men var. Jeg vet ikke om hun kollapset og falt sammen av de innbilte smertene eller av ren utmattelse. For det var slik prosessen gikk om og om igjen uten at noen klarte å snu det. Ikke overlegen, ikke vikingen, ikke høvdingen og ikke reven som alle ønsket å hjelpe, men som ikke fikk det til.

Det ble nok en morgen etter nok en strevsom natt før nok en skambølge kom over meg. Litt mer gradvis denne gangen. Jeg satt på toalettet, det husker jeg. Jeg husker også at jeg kjente en smerte komme sigende mens jeg satt der og jeg kjente den igjen umiddelbart. Det minnet om menstruasjonssmerter og jeg husker at jeg tenkte at det måtte være et slags forvarsel før jeg forsvant. «Er smertene nå eller fra fortid?», ville overlegen spurt og jeg ville visst og bekreftet at det ikke tilhørte denne tiden, men det var ikke nok til å holde meg der.

Elli hadde rukket å ta av buksene sine og satt seg til i på badet. For hun ville ikke at det skulle komme i buksa og det føltes mer naturlig på den måten. Gradvis økte den intensive smerter og i takt med den, økte også lydene. Skrikene og desperate lyder sammen med det som vi alle kjenner til som rier. Nok en smerte, nok en bønn om å frelses fra det onde, nok en eviglang frykt og nok en innbilt fødsel som var virkelig nok for henne. Hun var alene på badet der hun lå på alle fire og håpet på et raskt forløp, da det kom noen andre inn. En dame denne gangen, men ikke overlegen. Elli fortsatte å kjempe og damen satte seg ved siden av henne, uten å si noe i starten. Hun bare var der. Sammen med henne. Idet hun begynt å si noe, dro Elli kjennskap til henne. Løvinnen. Løvinnen som hadde reddet henne før. I den mørke natten. Og nå var hun der på badet sammen med henne. Igjen. Løvinnen tok hånden sin varsomt og strøk Elli over ryggen der det gjorde vondt. Hun sa ikke så mye, men hun holdt seg rolig og hun visste hva Elli gikk igjennom. Hun hadde jo vært igjennom det samme selv fortalte hun. Hun sa at hun visste at det var vondt og at hun skulle være der sammen med henne. Og hun fortsatte å stryke og massere ryggen hennes mens hun snakket rolig og trøstet på en slik måte bare en mors kjærlighet kan gi. Hun holdt henne ikke fast, hun lot henne gå igjennom prosessen og hun støttet henne igjennom det hele. Elli ba om tilgivelse nok en gang og Løvinnen sa at hun var et barn som ikke hadde noe å be om tilgivelse for. Gradvis ble smertene bedre og gradvis ble liksom det vonde litt mindre vondt, helt til hun klarte å stå på beina. Løvinnen hjalp henne opp og fulgte henne inn i sengen og bredde dynen over henne, som var utrøstelig på alle mulige måter. Løvinnen fortsatte å være rolig, hentet en kald klut og kjølte henne ned med den. Varsomme og omsorgsfulle bevegelser. Det gjorde godt selv om det fortsatt var litt vondt. For Elli var sliten og utmattet. Jeg er usikker på om Elli sin oppfattelse var at fødselen var over eller bare kansellert på et vis, men utmattet var hun i alle fall. Og Løvinnen satt der, holdt henne i hånden og strøk henne over pannen og håret med den kalde kluten. Helt til Elli sovnet med en etterlengtet og velfortjent trygghet og en god dose omsorg ved siden av seg.

Etter disse innbilte fødslene har jeg selv kjent på et voldsomt sinne. Jeg blir sint over tanken på at en tolvåring skal gå gravid og oppleve disse smertene som det innebærer. Jeg tror jeg aldri har vist mer følelser enn det jeg har gjort i denne runden. Jeg har grått fortvilet og rådvilt med både høvdinger og rever rundt meg. Selv Reven gav meg klemmer i fleng i denne prosessen. Jeg har slått fra meg uhemmet i sinne på vegger og gulv, jeg har desperat gått ut for frisk luft etter å ha følt meg kvalt inne på rommet. Jeg har følt mer enn noen gang. Elli. Hva du har måtte tåle!

Etter nok et sinneutbrudd som var mest synlig innad, forsvant jeg igjen. Men ikke inn i en fødsel denne gangen. Jeg befant meg inne i skogen. Og jeg fikk endelig et etterlengtet overblikk over tilstanden der inne. Jeg så treet. Revehiet. Ofie svevde ved siden av meg til høyre og jeg bare sto der litt. Jeg kunne se Reven ligge å sove utenfor, jeg så løvinnen ligge på motsatt side og nærmest inngangen til den hule stammen. Jeg måtte ta meg litt sammen for ikke å gråte mens jeg gikk sakte imot dem alle. Jeg så henne. Elli, ligge å sove der inne. Hun hadde fått på seg en mosegrønn linkjole som om noen hadde stelt godt med henne. Hun lå oppå mosen som plutselig fikk en meningsfull betydning etter et innspill utenifra. «Mose er et sinnsbilde på en mors kjærlighet, for i likhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når motgangens vinter rammer oss og når sommerens venner har forlatt oss». (Blomstenes offergave, Henriette Dumont). Dessuten ble jeg fortalt at mose ikke trenger å vokse på røtter. Så det er mulig å utvikle en mors kjærlighet uten fortidens røtter. Dette tenkte jeg på, mens jeg så på Elli ligge fredfullt der inne i en dyp og etterlengtet søvn. Jeg tenkte på mine egne barn. Jeg vet at jeg er en omsorgsfull mamma. Til tross for mine fortidens røtter. Jeg innså at min omsorg til dem, vokser ut ifra noe annet enn det.

Løvinnen våknet til da jeg kom nærme nok. Hun løftet det majestetiske hode sitt og så rett på meg. Jeg tok fram hånden min og strøk henne over hode og nakken for å vise min takknemlighet og hun gav ifra seg et lavt brøl og nikket hode i retning mot Elli. For å vise at hun ligger der inne og at jeg kunne gå inn dit. Hun skulle passe på. Jeg bøyde hode for å komme meg på innsiden, satte meg med hode til Elli i fanget som lå på siden. Da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Tårene presset på, og jeg følte på en enorm trygghet der inne sammen med henne. Jeg strøyk henne over håret og alt jeg klarte å si var «Unnskyld», veldig lavt som om jeg var redd for å si det og som om jeg hadde noe å beklage. For det var som om jeg satt der og følte på skyld selv. Jeg er tross alt voksen nå og det er mitt ansvar å ta vare på dem alle. Og det betyr at jeg også må ta vare på meg. Hele meg. Jeg fortsatte å hviske: «Hvis du hører meg, Elli. Så må du vite at du aldri fortjente å bli utsatt for dette». Det rant lydløse tårer nedover kinnet mitt for innerst inne visste jeg jo, at jeg sa det til meg selv. Jeg lukket øynene og håpet at beskjeden kom fram og ville forplante seg videre. I hennes kretsløp som jeg håpet på at snart skulle bli vårt.

På vei ut, møtte jeg blikket til Løvinnen igjen. Hun bare nikket bekreftende på hode og jeg strøk over hode hennes igjen.  Hun var så vakker og majestetisk. Jeg gløttet bort på reven som fortsatt sov og smilte vemodig. Løvinnen la poten sin over foten min og sa betryggende; «Sårene hennes vil gro, men det vil ta tid» også nikket hun igjen, mens jeg tenkte på hvilken sår hun mente. Sårene på kroppen er jo allerede leget, sånn i det virkelige nå, men ikke i det virkelige den gang, mens sårene i sjelen kan knapt sees bunnen på og den er like virkelig nå som da. Livet er brutalt. Men det har jo mange fine ting også. Og som med Frida, Frigg og Vilja, skal jeg også overbevise Elli om at det finnes en plass for henne. En verdi og en mening.

Mistenkelig fin sommer.

Jeg har blitt oppfordret til å skrive via «omsorg på en lapp» igjennom sommeren. Overlegen har alltid oppfordret meg til å skrive. Det er liksom min måte å bearbeide følelser på og alt det bisarre som hender meg i dette livet. Det har blitt lite skriving dessverre, men det er kanskje et bra tegn. Det er ikke så mye å skrive om. Jeg har ikke blitt kastet ut i farlige og rare eventyr denne sommeren og jeg føler selv at jeg har levd som et menneske og ikke en forhåndsprogrammert robot. For en gang skyld og kanskje for aller første gang også. Kan dette virkelig være min premiereforestilling? Og hvor lenge vil den vare? Resten av livet kanskje? For er det slik livet skal føles? Som en konstant premiere som ender med at sceneteppene lukker seg etter endt show? For alltid? Er døden det sceneteppet?

Det var så godt å se overlegen igjen og jeg smilte bredt da hun dukket opp for å hente meg til første time etter denne ferien. Hun smilte hun også og jeg liker å tru at hun smilte av en slags lettelse. Lettelse over å se meg. I live kanskje? Eller en lettelse over å få en liten pause fra avdelingen for å tilbringe en time eller to sammen med meg. Eller kanskje hun vrir seg i håret etterpå for alt jeg vet. Jeg liker den dama i alle fall. Hun er tøff, klok og har god sans for humor. Det er min type menneske og jeg gledet meg over videre samarbeid om det vi ikke helt vet hvordan ser ut enda. For ingen av oss kan se inn i framtiden og vi har allerede erfart en rekke ganger at veien min/vår, blir til mens vi går den. Så jeg tror vi begge kan kjenne litt på den spenningen over hva som vil skje videre i dette eventyret.

Stemmen hennes var den samme og jeg var nødt til å påpeke den, for stemmen er hennes signatur og umulig å ta feil av. Jeg husker ikke Fru. Grå sin. Selv om jeg kan høre henne for meg av og til, når nøden er stor og ekkoer ifra hennes tidligere stemme går igjen. Men det er bare ekkoer og jeg er usikker på om det er nøyaktig slik hun hørtes ut i virkeligheten. Overlegen sin stemme derimot, sitter som et tydelig avtrykk. Det er trygt og fint og takket være Ferie-konvoluttene, var jeg ikke i tvil om at hun kom til å være der etter ferien. Det er også nytt. Allerede på mandag, satt jeg her hjemme og tenkte at hun kanskje kom til å ringe etter fire ukers fravær. Jeg fikk overaskende lite panikk over at hun ikke gjorde det. For to år siden hadde jeg allerede før dagen var omme, laget flere konspirasjonsteorier og blitt overbevist av flere av dem. Selv om det ikke var planlagt å ringe. I år forble det bare ved den tanken om at hun kanskje ville ringe og det var greit at hun ikke gjorde det. Så rart å ha det så enkelt og ukomplisert! Så vi smilte da vi så hverandre igjen og gjennomførte en helt vanlig poliklinisk time.

Det var som om vi hadde byttet roller der vi satt og skulle oppsummere sommeren. Hun ville naturligvis være føre var og jeg ville naturligvis bare nyte denne ukompliserte hverdagen. «NÅR du blir lagt inn igjen…» og «NÅR du kutter deg igjen…» var setninger som kom ut og imot meg og det eneste jeg klarte å tenke var «Men jeg SKAL jo verken legges inn eller kutte meg noe mer!». «Jeg har det jo så bra!». Har jeg det egentlig så bra? Kan det være nok et narrespill kamuflert bak en tilsynelatende enkel hverdag? Vi gikk igjennom sommeren sammen. Jeg fortalte om mine opplevelser av å være til stede og hvordan jeg har møtt diverse utfordringer. Som tenåringen i meg som forsøkte å tvinge ned sceneteppene altfor tidlig før sommeren rakk å begynne. Hvordan jeg har forsøkt å vise henne veien fra hennes tid til tiden vi lever i nå. Hvordan vi møtte han og hvordan vi endte med å få to små barn som hun aldri ønsket seg. Jeg fortalte at Frigg smuldret opp rett foran meg og at jeg nå har overtatt Zelda og blitt hekta. Jeg fortalte om hvordan jeg nå husker livet som var i hennes tid og om hvordan livet hun ønsket, bare forble en fjern drøm. Han ble redningen vår og jeg føler på meg at hun sakte, men sikkert godtar det som hennes skjebne. Sammen med meg eller som meg. Via meg? Slike detaljer er jeg litt usikker på, men det kjennes rett. Og enkelt. Enklere enn før i alle fall. Som om ting glir litt enklere på plass nå enn tidligere.

Overlegen satt ovenfor meg i stolen sin og forsøkte bare å være føre var. Jeg satt på den andre siden av det lille og ovale bordet og var positiv. Det var nesten som om vi hadde byttet roller i løpet av sommeren. Jeg har alltid følt at jeg har vært «negativ» eller realistisk og alltid sett for meg verst tenkelig scenarioer, mens hun har sett mulighetene og det som har vært positivt. Nå var det jeg som så alle mulighetene og henne som så alt som kunne gå galt. «Mistenkelig fin sommer» skrev hun i boka når vi skulle oppsummere. Og jeg lo, for jeg innså hvor naiv og optimistisk jeg hadde blitt på denne korte tiden som føltes som en evighet. Jeg har alltid vært flink til å ta sorger på forskudd, men jeg har aldri vært flink til å forutse det som kommer og være forberedt. Kanskje dette er min mulighet til å være forberedt på eventuelle kriser som kan oppstå i framtiden? «Det er viktig og ta alle sorgene på forskudd, ellers kan det hende du går glipp av dem», hørte jeg meg selv si inni meg. Mens jeg lever på denne rosa skyen min og nyter ukompliserte tider. For overlegen har så klart rett. Det er jo bare fem uker siden vi nesten døde og ting var håpløst. Nå virker ting stabilt nok og jeg kan jo i det minste forsøke å holde det slik. Forebygge og ikke bare brannslukke når det eksploderer. Jeg kan bli flinkere til å snakke innover. Forsøke å få til indre dialog igjen, selv om jeg er usikker på hvor alle mine indre forsvarsdeler har tatt veien. De er jo teoretisk sett stuck i hjernen min og selv om de mest sannsynlig bare har endret form og kanskje til og med farge, er de jo der inne en plass.

Det var i går kveld jeg lå på sofaen etter at kidsa var lagt og langt på vei inn i drømmeland, da jeg selv skulle gå inn i min egen lille verden. Jeg tenke ikke over det før alt var over, men plutselig var jeg liksom ikke på sofaen lengre. Jeg var der inne i et rom eller i en verden som var helt mørk. Det var ikke mulig å se noe som helst. Men jeg kjente og følte at jeg gikk rundt. Nok en gang var det ikke jeg som snakket utover. Det var overlegens lett gjenkjennelige stemme som nok en gang sa utover i mørket. «Hallo? Er det noen her?». Ingen svarte. «Frigg? Fredriksen? Vilja?» fortsatte hun mens kroppen min bevegde seg rundt. Overlegens stemme fortsatte å snakke: «Kan noen skru på litt lys i det minste?». Det gikk noen sekunder med total stillhet før en klikkelyd var å høre i det fjerne. Jeg snudde på kroppen og kunne skimte et lys der borte. En lykt hadde blitt tent. Av noen. Vi gikk bort dit, og jeg aner ikke om jeg gikk alene eller om jeg gikk sammen med overlegen som tydeligvis hadde fått en stemme der inne. Da vi nærmet oss, kunne vi se et telt med en lykt på utsiden. Teltet var helt vanlig, kanskje litt slitt, med en mørkeblå farge. Noen trakk duken foran inngangen til side slik at vi kunne se inn. Loppis! Loppis satt i en slags fosterstilling helt innerst i hjørnet og rugget litt fram og tilbake. Stemmen til overlegen sa spontant «Hei, Loppis.». Den lille jenta stoppet å bevege seg og så forsiktig opp. Jeg og min kropp ble værende der som en slags observatør virket det som, for det var som om ingen av de to merket at jeg var der. På dette tidspunktet så jeg også overlegen klart og tydelig som satte seg på utsiden av teltet, med beina i kryss og hun så bare utover, mens hun tenkte seg litt om. «Det er trygt nå». Jeg så hvordan Loppis krabbet imot henne og jeg ble litt lei meg over at det ikke var meg selv som kunne tilby henne denne tryggheten. Loppis la hode sitt i fanget hennes og hun strøyk Loppis over det krøllete håret. «Hvor er pappaen min?», lespet Loppis og overlegen svarte med den særpregene og trygge stemmen sin; «Han er en gammel mann nå og han kan ikke gjøre deg noe vondt mer». Det var som om Loppis godtok det svaret. Ingen av dem sa noe mer, men jeg følte på en slags trygghet selv av å bare være vitne til dette forløpet.

Så lå jeg på sofaen igjen, så bort på mannen min som hadde sovnet i enden av den. Klokka var ikke mer enn ni på kvelden og jeg skvatt litt til da jeg innså hva som nettopp hadde hendt. Der inne. Var det en drøm? Eller var det virkelig. Så virkelig som det kan bli i underbevisstheten riktig nok. Så gråt jeg litt og følte på den sorgen over livet som var. Og litt over gleden over livet som ble. Før jeg la meg.

Sommeren har vært mistenkelig fin. På tide å finne ut av hvor alle tok veien og hvilken tilstand de er i. Kanskje det betyr å finne mer ut av hvilken tilstand jeg selv er i? Hvordan har egentlig jeg det som et menneske og ikke et system? Hvis det er slik, at jeg faktisk ikke lengre er den roboten jeg var før. Men et menneske som finner det urovekkende å ha det helt vanlig og ukomplisert. Så er det plutselig opp til meg og holde denne forestillingen i gang før sceneteppene går elegant ned akkurat i tide og ikke faller ned lenge før det applauderes.

Kanskje du behøver noen som trenger deg?

Det føles litt rart. Denne utviklingen til et mer helhetlig bilde av hvem jeg faktisk er og har vært. Så lenge jeg kan huske, har jeg ikke klart å se på meg selv som menneske. Jeg har alltid levd som robot. Forhåndsprogrammert av andre til å leve opp til forventinger og krav. Jeg har sett på meg som en del av et system bestående av ulike ferdigheter som trår til når behovet for det aktuelle har vært til stede. Som et velsmurt maskineri har jeg levd livet og tatt enhver utfordring på strak arm som en robot ville gjort. Uten å føle så mye eller faktisk uten å føle noe i det hele tatt. Nå derimot ser ting litt annerledes ut. Før var jeg Frigg 9 år, Frida 7 år, Stina 14, Loppis 4 og Elli 12. Blant andre. Før det igjen, klarte jeg ikke en gang å se at disse individene var en del av min identitet. De var noe annet som ikke tilhørte meg. Nå glir alt dette mer i hverandre og det er ikke lengre naturlig for meg å omtale det som var meg som niåring for Frigg. Det faller seg mer naturlig å si «Meg som niåring». Dette skjedde nesten uten at jeg la merke til det. All jobben dit har vært beinhard og jeg sitter igjen med en liten følelse av at jeg gikk glipp av selve integreringen eller oppspurten til finalen. Men sånn er det vel med det meste! Jeg kommer ifra en musikerfamilie og jeg vet at forberedelsene i forkant er den største jobben og at selve konserten er bare en bitteliten bit av det hele. Som et punktum etter en meningsfull tekst i en bok eller som premieren av et teaterstykke med alle de andre forberedelsene i forkant. Er dette min premiereforestilling?

Da jeg tok ferie ifra både jobb og gjøkeredet, visste jeg at jeg ikke egentlig tar ferie. Det som er fucka i huet mitt, tar aldri ferie. Selv om jeg i år følte at jeg var bedre rustet enn noen gang til å møte sommeren alene. Mer alene enn før. Eller ikke? Mer samlet kanskje, med unntak av spesielt en. Tenåringen i meg. Meg selv som tenåring. Vilja. Hun som for nå fire uker siden forsøkte å ende livet, på grunn av at hun ikke fikk leve det som hun selv ønsket. Jeg har tvunget meg selv til å huske henne. Meg selv fra en bortkommen tid. Vilja var først Stina. Men da Stina ble kvitt sin skam og ble eldre, var det som om hun overtok mine senere utfordringer i dette livet. Livet som atten og myndig. Jeg husker delvis tiden etter jeg flyttet hjemmefra som sekstenåring og det var mye grums involvert. Grums i form av dårlige og til dels farlige miljøer. Rus og sexualisert vold. Valgene hun tok, var på mange måter selvstendige og hun strever nok veldig med å bearbeide det. Det var like mye mine valg og jeg kan med hånden på hjertet fortelle Vilja, at vi tok disse valgene på grunn av tidligere erfaringer i livet. Visste vi bedre? Jeg tror ikke det. Jeg husker at jeg stadig var på jakt etter noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Vi flyttet en del, men mørket vi var fylt med, fulgte bare etter. Hver gang. Nye menn. Nytt dop. Nye arr. Nye runder med ambulanser og akuttmottak, og nye runder med flytting. Jeg husker drømmene jeg hadde. Jeg ville bli kunstner og reise verden rundt. Jeg ville spille på celloen min og bli proff. Jeg var drittlei av menn, men jeg fortsatte bare å oppsøke dem, på evig jakt etter noe jeg fortsatt strever med å si høyt. Omsorg. Og den eneste måten jeg kjente til, var på denne måten. Så jeg klandrer ikke Vilja, men hun klandrer kanskje seg selv?

Jeg prøvde å gjøre rede for når i livet Vilja forsvant og stoppet opp på vår felles tidslinje. Jeg forsøkte å finne ut av når hun ikke lengre fulgte med og etter og når jeg forlot henne i denne tilstanden. Kan det ha vært da vi møtte han? Hvem var det egentlig som hadde skrevet den annonsen på den datingsiden den gangen? Jeg husker overskriften veldig godt. «Kanskje du behøver noen som trenger deg?». Var det hennes eller mitt, begge? rop om å finne noe annet? Noen som ikke krevde mer av oss enn akkurat den vi er eller var? Men de samme mennene var å finne der på nettet. Før han, selveste Skjeggape skrev til oss. Ingenting av det han skrev handlet om temaer som menn flest er opptatt av. Denne fyren skrev langt, alvorlig med en humoristisk undertone. Han spurte om ting som handlet om henne og hennes identitet og personlighet og ikke om kropp og former. Jeg lurer på om hun var med da vi møttes for første gang? Jeg husker at i alle fall jeg fikk et kultursjokk da han møtte oss med den største respekt og vennlighet. Han var tatt rett ut ifra en Hollywood-film og jeg forstår nå hvorfor. Han var jo av samme sort som oss, bare på en annen måte. Som meg, var han på sitt vis forhåndsprogrammert med kilder ifra nettopp TV og film. For han hadde ingen erfaring med slike sosiale ting og i alle fall ikke med jenter. Han gjorde mange ting som virkelig var tatt rett ut ifra en romantisk tv serie og han var en slik fyr man faktisk kun ser på skjerm, men som egentlig ikke finnes i virkeligheten. Og det var kanskje på det tidspunktet hun falt av lasset. Han var for god til å være sann først og fremst, også tror jeg kanskje at vi begge følte at vi ikke fortjente den type godhet og disse generøse gestene. Men jeg valgte å satse videre og forlot tenåringen i meg bak.

Hvordan kan jeg overbevise henne om at valgene jeg tok den gangen, var de rette? Først tenkte jeg mye på hvilke egenskapen hun har å tilby meg. Hvilke egenskaper hun har som kan utfylle livene våre på best mulig måte uten at det koster for mye. For sannheten er at vi sitter igjen med to barn som hun aldri ønsket seg og for meg er det uaktuelt å endre livet på dems bekostning. Jeg husker selv hvordan det var og alltid komme i andre rekke. Ja, faktisk opp til femte rekke. Det var alltid noe i livet som var viktigere enn meg og jeg forsto ikke hvor skadelig og vondt det var før jeg ble voksen. Tenåringen i meg så veldig opp til denne type rollemodell og jeg er livredd for at jeg skal få en så stor lidenskap for noe annet som gjør at mine egne barn kommer som nummer to. Det må jo finnes en løsning på dette og av alle ulike scenarioer jeg går igjennom, ender jeg alltid på samme plass. Tiden der jeg møtte han. Så jeg fikk en tanke. En ide. Hva om jeg benytter sjansen nå, til å gjenta historien. Ikke alene, men sammen med henne. Jeg smilte av tanken, for det var jo også noe spenning i det som minnet meg om den tiden. Nyforelskelse og spenningen som følger med å date en du er nysgjerrig på. Så jeg tok fram telefonen og sende min mann en SMS. «Vil du bli med på første date igjen med meg?».  Han lo litt, som han ofte gjør når jeg kommer med slike litt rare forespørsler. Men han takket ja, med forsikringer om at jeg visste at han ikke har evnen til å fantasere. «Det er ingen fantasi når det er historie som gjentar seg.» Svarte jeg tilbake og kunne kjenne på en slags kribling i magen over å bli kjent med min mann på nytt og for andre gang.

Jeg tenker mye på henne i sommer. Jeg har ikke snakket så mye innover, men jeg har på armbåndet jeg kjøpte. Hun er en del av meg uansett om hun vil eller ei. Sånn er det bare. Som en tenåringsdatter som skyr meg som pesten, ønsket jeg å gjøre noe bra for oss begge. Så jeg har tenkt en god del. På hvordan jeg var den gang og hvem jeg kan bli framover med hennes egenskaper. Det var liksom noe som ikke stemte med den tanken. «Du må ikke ofre hele deg for å bli en del av helheten», hadde jeg skrevet til henne. Jeg har merket hennes tilstedeværelse. Jeg har hverken sett eller hørt henne, men jeg har merket at det er noe som er endret. I meg. Som jeg tror skyldes i at hun er nær. Da ungene mine kom til verden, levde jeg livet i en egen liten boble. Ungene har alltid vært en sikker vinner for meg når det gjelder å holde meg her og nå. I motsetning til mange andre nybakte foreldre, har ikke jeg følt at det har vært spesielt slitsomt eller krevende å være mamma. Jeg har følt det motsatte! Jeg har vært mer til stede og mer levende enn noen gang og jeg har aldri hatt behov for fri i fra dem. Barnefri og det er det få som har forstått. Flere har spurt om de kan hjelpe meg med avlastning, men jeg har ikke hatt behov for avlastning. Jeg følte nemlig at ungene var min avlastning i livet. De gav livet mening og en verdi jeg aldri hadde forstand til å forstå før de kom inn i mitt liv. Men denne sommeren skulle bli litt annerledes. Jeg tok meg selv i å ønske dem bort. Ikke for alltid, men for en helg eller noen dager slik at jeg fikk en pause. Slike tanker hadde jeg ikke hatt før, og jeg tenkte ikke så mye over det til å begynne med. Men plutselig så slo det meg. Er det hennes tanker? Jeg skammet meg over at jeg tenkte slik om dem. At jeg ønsket dem vekk og ha tid alene. Men nok en gang skulle jeg få god veiledning av det virkelige ekspertpanelet her. Henne som sitter i samme båt og som ror med samme kraft mot et mer helhetlig bilde. Da jeg forklarte henne om skammen rundt å ønske ungene vekk, var det henne som skulle lære meg viktigheten og nødvendigheten med egentid og egenomsorg. Hun har også barn og da hun fortalte meg om hvor viktig og naturlig det var for henne å prioritere alenetid, forsto jeg plutselig enda litt mer. Jeg ble gradvis fylt med en ny samvittighet som ikke var god. Men denne typen var ikke rettet mot mine barn, men mot henne som har vært stuck med dem i ti år. Fordi jeg ikke har løftet blikket og sett forbi dem. Jeg innså at det faktisk hadde vært meg selv som hadde vært rar, som tilsynelatende ikke trengte alenetid. Var det en del av unngåelsen? Fokus på barna har tatt vekk fokuset innover. Vanlige folk, trenger egentid og egenomsorg for å utgjøre en helhet av seg selv. Det er ingenting egoistisk ved det, tenkte jeg plutselig og innså at jeg kan være en like god mamma om jeg valgte å tenke litt mer på meg selv i ny og ne. Dessuten blir ungene bare eldre og de klarer seg mye selv. Jeg tenkte på trygghetssirkelen, «circle of security», som jeg har lest mye om i løpet av utviklingen til mine egne barn. Eldstemann er snart ungdom og er mer enn klar for å dra på eventyr ute i verden alene. Så lenge jeg er tilgengelig, lar jeg han reise på eventyr og merker hvor godt det er at han fortsatt kommer hjem igjen og syntes at jeg er trygg nok til å betro seg til og fortelle om sine oppdagelser. Jeg sluker hvert ord med den største stolthet over at han er et resultat av meg og mine skitne gener. Ut av det, har det kommet noe flott. Minstemann har akkurat begynt å forlate redet for å besøke nabobarn. Alene. «Du trenger ikke å være med, mamma!» fikk jeg plutselig streng beskjed om og med det, hadde også hun begitt seg på eventyr der ute. Alene. Trygge barn! Jeg så på hele denne prosessen som et slags tegn på at jeg nå faktisk kan begynne å tenke litt mer på meg selv og dem som har ofret hele livet sitt for meg. Det fikk meg til å tenke på noe annet som hun i samme båt hadde sagt. «Du trenger ikke å ofre hele deg for å bli med i det store bilde». Vilja.

Vilja. At jeg kunne være så blind. Det er jo du som er den biten av meg som trenger egenomsorg og egentid. Slik som vanlige folk trenger og har trengt i sikkert århundrer. Så jeg startet med å date han igjen. Alene. Uten barn. Forsiktig og ikke for raske bevegelser. Hun måtte få dette med seg. Vi reiste til byen og skulle egentlig sette oss akkurat der vi satt i parken for 12 år siden. Vi hadde utvekslet eposter i flere måneder i forkant og i alle fall jeg kjente på den spenningen av å møte denne fyren i fysisk form. 12 år etter var vi på vei til byen igjen for å møtes for første gang, for andre gang. På veien dit, kjentes alt feil. Jeg husker at jeg ble totalt mongo og jeg kunne kjenne på den motstanden jeg ofte kjenner på når noe i meg er uenig. Verken jeg eller han sa noe på veien og jeg tenkte at dette sikkert var en dårlig ide. Helt til vi kom fram og det begynte brått å regne. Flott! Da ble i alle fall turen til parken avlyst. Vi gikk rundt i byen mens regndråpene traff oss som en rengjøring etter en lang tid med tørke. Ikke at forholdet vårt hadde dødd ut, tvert om. Men for tenåringen i meg var det nok litt slik. At livet hadde dødd ut sammen med han. Jeg ble raskt av-mongolisert da vi ankom første stoppested og bestilte en ungdoms-kaffe til meg og milkshake til han. Vi satt oss ut og så på at himmelen åpnet seg. Det var ikke kaldt, det var ikke et menneske å se. Bare regnet som lagde store elver i gatene. Og der satt vi to og så på en by som ble skylt ren av naturens krefter. Jeg tenkte på skogen der inne og håpet at det snart ville slutte å regne der inne, mens jeg samtidig likte at regnet herjet sånn her ute. Jeg begynte å høre på sangen vår i hodet mitt. «Kanskje du behøver noen som trenger deg». Det var mitt rop ut til verden for 12 år siden. Jeg trengte noen, men jeg trengte også noen som trengte meg tilbake.

«Jeg husker det så godt, du bad meg inn
Jeg satt sjenert og nippet til en vin
Du sa du likte kunst og vakre menn
Jeg drømte om å være en av dem
Jeg husker det så godt det ville bli
At du ville gi meg litt av din tid»

Jeg tror ikke at jeg tenkte så mye over teksten for 12 år siden. Men da jeg hørte den låten igjen for noen dager siden, var det som om jeg våknet opp ifra en 12 år gammel dvale. Jeg husket at jeg inviterte han med inn i leiligheten min som jeg bodde i midt i sentrum. Han drakk riktig nok ikke vin, men vi drakk Villa Farris og jeg snakket om mitt liv sett ifra et kunstnerperspektiv. Jeg husker at Celloen sto midt i stua med stykker av Bach på notestativet. Jeg husker at staffeliet sto i hjørnet og malesaker i bokhylla. Bøkene om ulike kunstnere som Frida Kahlo, Salvador Dali, Oda Krogh, Edward Munch og Kristiania bohemen lå i samme hylle og jeg husker hvordan jeg forgudet dem. Sammen med diverse diktsamlinger med Inger Hagerups samlede i senter. Hva hendte med denne jenta? Hva skjedde mellom dette bohemske og lidenskapelige til dette A4 livet vi lever nå? Veien dit var visst gjengrodd for alle og enhver.

«Jeg husker det så godt, du bad meg bli
Det var så mye mer du ville si.
Du drømte om en krig som alle vant
Fred som kom og aldri mer forsvant.
Du var så uoppnåelig for meg da
Jeg vil ikke dra bort derifra»

Forholdet vårt startet med en stor dose mystikk. For ingen av oss var helt komfortabel med å slippe hverandre helt innerst i kretsløpene våre og det var kanskje derfor vi overlevde. Det var kanskje derfor vi utviklet oss i denne retningen og tilpasset hverandre fra et helt nytt utgangspunkt? Jeg fant den svært etterlengtede tryggheten som jeg kjempet imot de første årene og han fant noen som trengte den omsorgen han hadde å gi. Vi trengte hverandre og når jeg hører den låten på nytt i dag, 12 år etter, legger jeg merke til siste vers.

«Kanskje du behøver noen som trenger deg
Behøver noen som hører deg
Behøver noen som trenger deg
Kanskje du behøver, kanskje jeg behøver
Kanskje vi behøver noen
Som trenger oss
»

Oss? Noen som trenger oss? Jeg startet spontant å gråte. Men bare litt. Ikke av fortvilelse, men den låten hadde svarene på spørsmålene hennes. Vi fant jo det vi leitet etter. Jeg turte å satse, hun trakk seg unna. Vi fant hverandre, og vi lærte å leve med en ukjent trygghet som gikk fra å være skremmende til noe godt. Og sammen utviklet vi oss og fikk to små troll som trengte oss. Trenger oss. Men nå trenger Vilja meg og jeg trenger henne. For et vanlig menneske, trenger en god dose med egenomsorg for å kunne leve tålbart i dette A4-livet. Så i sommer har jeg i beste evne forsøkt nettopp det. Jeg har datet mannen min på nytt, jeg har fått nye bekjentskaper og hatt venninnedag i byen til langt utpå kvelden. Lenge etter at ungene var lagt. Vi har ledd, delt gode og mindre gode historier. Vi har besøkt galgeholmen og jeg har vist henne der Gjøkene holder til. Det har blitt rene attraksjonen etter alle mine historier om dem. Vi har spøkt om at det mulig vil skje en DID-invasjon til byen min, bare på grunn av Gjøkenes særdeles gode rykte på det feltet. Jeg har sittet på kafe, vært på byvandring. Egentid. Det må øves på og jeg merker at det blir godt likt der inne i en eller annen krok i mørket. Jeg ser ned på armbåndet jeg kjøpte. Hun er alltid med meg. Om hun vil eller ei.

Oppløsning.

Det var mørkt. Det regnet fortsatt og jeg tenkte på at dragen Anora måtte være som en svamp som fortsatt fløy rundt der oppe med vanndråper fra Atlanterhavet. Jeg så ingenting rundt meg før en skikkelse dukket opp rett forut. «Frigg!» utbrøyt jeg og startet straks å gråte spontant. Jeg hadde ikke sett Frigg på kjempe lenge og hadde virkelig savnet han og nesten vært litt bekymret. Han kom meg i møte, stor som hadde blitt. Han var nesten like høy som meg, men håret var like rufsete. Han så alvorlig ut og ikke lur og leken som han alltid var før. Vi sto rett ovenfor hverandre, like sørgmodige og så at regndråpene rant nedover ansiktene til hverandre. Det var som om alle ordene mellom oss var brukt opp. Vi sto bare der og så hverandre inn i øynene. Helt til jeg brøyt opp og sa at jeg hadde savnet han. Han svarte at han aldri dro sin vei og da var det som om jeg forsto hva som var i ferd med å skje. Jeg begynte å hulkegråte mens jeg tok armene mine rundt han og klemte for harde livet og sa på automatikk og uten å tenke i forkant, «Velkommen hjem!». Idet jeg sto der og klemte rundt han, ville jeg aldri slippe. Men jeg følte at han var i ferd med å forsvinne. Rent fysisk som om han gikk i oppløsning. Da gråt jeg enda mer for jeg ønsket ikke at han skulle bli borte for alltid, selv om han egentlig aldri kan bli borte. Bare endre form. I det han smuldret helt opp, kunne jeg høre han hviske; «Jeg kunne ønske at du var mammaen min». Så var han borte og jeg sto alene igjen og holdt armene mine rundt meg selv. Gråt enda mer. Det var ikke dette jeg ønsket. Eller var det? Jeg aner ikke lengre. Det eneste jeg kjente til, forsvinner og går over i noe annet. Noe nytt. Jeg sto der alene i regnet og holdt rundt meg selv.

Døden er uunngåelig. Ha en fin dag.

«Livet ditt er jo alltid pyton, men nå er det liksom kritisk pyton», kom det spontant fra Jarl Rev som satt like oppgitt som meg selv i stolen ved siden av min. Jeg hadde returnert til dem som har lovet i mill drill og alltid være der og aldri gi opp. Planen var å stabilisere på indre bane slik at sjansen for overlevelse skulle være høyest mulig denne sommeren. Nå befant vi oss altså der. At det eneste målet er å overleve sommeren og komme ut av den med minst mulig skadeomfang. Det var nå tre uker siden vi hadde hatt flaks og min venn døden, holdt på å ta meg med inn i evigheten. Tre uker. Det virket som en evighet og jeg satt nå der, sammen med Reven og så knapt et lysglimt av håp der foran. For kontakten med dem der inne var like borte som håpet og da blir jeg raskt rådvill. Men målet for oppholdet var tydelig og klart. Få kontakt med Vilja. Jeg startet med å henge opp brevet jeg skrev til henne i håp om at hun kunne starte veien på tidslinjen vår. Mot meg og mot 2021. Jeg hang opp et blankt pappark på veggen som jeg kunne drodle på og jeg hang opp bilder av familien min. Jeg la bøker i hylla, lekebilene til Loppis ved siden av og tegnesaker ved siden av bilene igjen. Alt måtte på plass og strukturen måtte være rett. Det var som om jeg kunne høre Fredriksen si med stolthet i stemmen; «Perfeksjon!».

Jeg hadde håpet og ønsker om og få til en slags forløsning. Som gangene før da minner og opplevelser har kommet veltende over meg og jeg har reagert med et forløsende utbrudd i en eller annen form. Gråt, fortvilelse, ja og til og med latter. Men det løsnet liksom aldri og selv ikke Høvdingen klarte å rokke ved min indre verden i denne runden. Det regnet fortsatt og det var mørkt, og det var i grunnen alt jeg klarte å registrere av det der inne. Det jeg registrerte mest var en motstand og den er jeg kjent med. For første gang kan jeg faktisk tenkte over at tilstanden jeg befinner meg i er velkjent. Tidligere har jeg bare gått ned med følelsen uten å være i stand til å reflektere eller gjøre noe med det. Denne gangen visste jeg hvem som protesterte og hvorfor. Jeg klarte bare ikke å si det høyt utover. Ting som hadde hendt uken før, gikk liksom om og om igjen i hodet mitt som Fredriksens utsagn: «Du slipper ikke unna så lett», til Vilja som ønsket å hoppe. Og samtalen mellom han og Overlegen over hekken og bak min rygg som jeg ikke ante hva omhandlet, men som skulle vise seg å ha noe med tortur og gjøre. Adam som fortalte at han ikke var helt enig og ordet jeg frykter aller mest: «Omsorg». Jeg var ikke dum. Jeg visste jo at det sistnevnte var nøkkelordet her, men jeg ønsket så inderlig å unngå det. Hvorfor? Jeg skrev det opp på plakaten med store bokstaver og forsto raskt hvordan det hele hang sammen. Hva mente egentlig Fredriksen med tortur? «Tortur for deg, er ikke nødvendigvis tortur for henne», hørte jeg han hviske bak meg og det var da det gikk opp for meg. Senest to dager før, hadde jeg skrevet noe om desorganisert tilknytning. Selvfølgelig. For Vilja er det jo nettopp omsorgen som er tortur. Fordi omsorg for henne, betyr noe fryktelig vondt, ikke være bra nok og å bli forlatt alene med mennesker som hadde helt gale definisjoner på hva omsorg var. Og kunne det da ikke være slik, at Vilja, eller jeg som attenåring, oppsøkte de samme miljøene om og om igjen fordi vi trodde at det var nettopp det som var omsorg? Og nå var hun lei. Hun ønsket ingens omsorg mer. Hun ville bare leve slik hun ønsket. Med musikk, jenter og oppdage verden. Men jeg hadde sagt nei. Og da var veien kort til den flaksen for tre uker siden.

Jeg hadde to dager med høvdingen. Vi kom ingen vei, mens jeg hørte på disse utsagnene om og om igjen i hode. Jeg hadde SÅ lyst til å fortelle han det. Høvdingen. Om hvordan omsorg er tortur og at Vilja kanskje trenger nettopp han, for å oppleve den på riktig vis. For hvem har vel en større evne til omsorg enn Høvdingen selv? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Han har følelsene sine på utsiden av kroppen og han viser med hele seg at han ikke er redd for dem. Det er alltid han som er der når disse forløsende følelsesutbruddene mine blir et faktum og da har han kommet uredd mot meg med åpne armer. Alle de tre musketerer tåler meg, men høvdingen er den eneste som er trygg på å gi meg akkurat det jeg trenger. En omsorgsfull klem. Men så kom jo aldri dette i løpet av tiden vi hadde sammen før sommeren. Og det gjorde meg frustrert og irritert. Dessuten var motstanden så stor at hver gang jeg forsøkte å lese brevet til Vilja høyt eller begynne å skrive noe på PC-en, forsvant jeg og våknet opp igjen til et rasert rom eller til nye skader på kroppen. Jeg ble redd og resignerte raskt. For jeg vil ikke dø. Det vil hun. Ville? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg ikke hadde mere å gi. Akkurat da. Den siste dagen med Høvdingen før sommeren. Jeg hørte hvor spydig jeg var mot han. Det lignet ikke meg å være det. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var et forsvar mot følelsen av å bli forlatt. Igjen. Men jeg visste jo at han ville returnere og at det bare er ferie og ikke slutten på alt. Han reiste etter en god og etter en lengre-enn-vanlig-klem. Og jeg tenkte at løpet var kjørt. Vi hadde bare en dag igjen og Reven overtok stafettpinnen nok en gang. Den ene mer pessimistisk enn den andre, mens vi satt der og tenkte hver for oss. Den siste kvelden før sommerferie. Vi fikk oss i det minste en god latter da Jarl Rev for moro skyld, googlet Fredrik Fredriksen og fant ut at han var en eggleverandør fra Mysen. Med fem av fem stjerner på kvalitet. «Perfeksjon!». Ingen vår meg til å le som en Rev. Det er hans superkraft som omsorg er Høvdingen sin. Vikingen hadde allerede reist på ferie, så han fikk ikke ta del i denne litt annerledes og uggene avslutningen. For vi kom oss egentlig aldri i mål. Vi fant ikke den stabiliteten, men vi fant noe annet. En vei. Eller en retning som det var mulig for meg å gå videre på. For det var ikke noen av Gjøkene som skulle få meg på rett spor denne gangen. Det var stemme langt der ute ifra, via internettet. En venn jeg aldri har møtt, men som er så lik meg at det nesten er skremmende. Like barn, leker best, sier de. I dette tilfelle ble det «like barn hjelper mest». For mens vi snakket kom vi fram til at vi har mye likt i måten vi jobber på og type utfordringer vi står ovenfor. Så vi startet å reflektere rundt veien videre og hvordan få løst opp i dette rotet. Sammen. Ikke med Reven, Høvdingen eller en Viking, men sammen med en som sitter i nøyaktig samme båt som meg selv. Vi tok hver vår åre og fikk båten på rett spor. TAKK til deg som jeg vet komme til å lese dette.

Det var på den måten jeg skulle se det store bilde. På mange måter har jeg jo hele tiden visst dette, men av og til må jeg bare få sett det samme ifra et helt annet perspektiv for å forstå det fullstendig og rettet imot meg selv og ikke bare teoretisk og grunnleggende. Så jeg fortet meg å drodle opp dette på veggen. Det store bilde og med de bitene som manglet og hvorfor de manglet. Hva som skal til for å få de siste bitene med, med sorgen i førersetet. Det var fint at Reven var med på denne prosessen. Jeg kunne ønske at Høvdingen også kunne fått med seg dette før ferien. Vi gikk hvert til vårt med noe uoppgjort og det liker jeg ikke. Men Reven var der og det var godt. Alle Gjøkene mine har hver sin funksjon. Hver sin superkraft. Og Reven får meg ikke bare alltid til å le, han har også evnen til å se ting ifra et helt annet perspektiv enn de andre. Dessuten er han aldri redd for å ta meg med ut på tur. Den siste kvelden på Gjøkeredet før sommeren var den mest effektive. Jeg bestemte meg for å kjøpe en gave til Vilja etter tips fra hun som sitter i samme båt som oss. Hun hadde nemlig fortalt at hun brukte et armbånd som et tegn på at hun husket på en av sine deler. Så jeg gikk ut, med Reven som alltid tør å ta med oss på tur, og kjøpte et enkelt armbånd med et tre på som symboliserer mye av det vi går igjennom. Både med Høvdingtreet i senter av skogen, men også Livets tre som utgjør det store bilde med flere grener som strekker seg ut og lager nye veier. Jeg håpet at hun ville akseptere den og ta imot. Og ikke kaste ifra seg og avvise det. Jeg ønsket så inderlig å vise henne at jeg husker henne og hva hun har måtte tåle. At hun alltid vil være en del av meg om hun vil eller ei. Jeg håpet også, helt oppriktig at hun ville tilegne meg noen av hennes egenskaper inn i tiden vår her og nå. Lidenskap og kunstneriske egenskaper.

Jeg befant meg inne i skogen. Midt i den og rett ved siden av Høvdingtreet som sto majestetisk der med stødig forfeste. Jeg kunne se det glødende hjertet midt inne i trestammen. Jeg kunne se at det dunket og lurte på om det noen gang ville stoppe å slå. Jeg gikk bort til det, la armene rundt det og gav det en stor og lang klem. Tårene presset på for jeg tenkte på han der ute som var den eneste naturlige å gi en klem. Jeg gråt litt og kjente at treet beveget seg på en slik måte at den gav meg like mye klem tilbake som jeg gav den. Det gjorde godt. Jeg så ingen andre der inne umiddelbart. Så jeg bare sto der og holdt rundt Høvdingen i tre. Jeg skulle hjem og ta sommerferie samme dag og jeg var litt redd. Redd for hva hun kunne finne på og redd for at ikke jeg skulle klare å hindre henne i å gjøre det. Redd for å ikke finne motivasjon for henne til å holde fast ved livet her og nå og redd for at Gjøkene skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at dette var siste klemmen til Høvdingen og redd for å ikke ha noen å rådføre meg med. Så fikk jeg plutselig øye på noen. Videre innover i skogen, på skyggesiden og i mørket skimtet jeg en skikkelse. Vinden sørget for at ansiktet hennes ble gjenkjennelig. Det var Vilja og jeg løsrev fra Høvdingtreet for å gå henne i møte. Men idet jeg gikk henne imot, rygget hun lengre inn i mørket. Så jeg stoppet og vi så bare på hverandre. Jeg forsøkte å smile, men jeg fikk det liksom ikke helt til. Hun smilte ikke, men jeg kunne se at hun hadde på seg det samme armbåndet som meg. Det jeg kjøpte. Hun hadde ikke avvist det, men tatt det til seg! Så fint! Så gråt jeg litt til. Stille. Før hun trakk seg helt tilbake og jeg mistet henne ut av synet.

Da jeg våknet satt Reven der og overlegen som over hode ikke er overlegen kom inn like etterpå. De hadde skrevet hver sin hilsen som skulle fordeles på fire konvolutter. Fire ferie uker. En til hver uke. På den måten håpet vi å unngå at jeg havnet i den samme runddansen med destruktivt tankemønster som somrene før. Tanker om at de ikke lengre var til å stole på blant annet. Vi kikket bort på kalenderen min som hadde det mest ironiske sitatet noen gang. «Døden er uunngåelig, ha en fin dag». Det var bare tre uker siden, vi hadde hatt flaks. For Vilja kanskje uflaks. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller hva hun ønsket mer. Mye var uavklart og i siste liten som vanlig. Men allikevel kunne jeg kjenne på en bedre følelse av å reise derifra enn tidligere. Ville det si at jeg hadde mer kontroll enn jeg trodde? Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utstyrt med en mye større verktøykasse enn noen gang før. Takket være dem. Som med de ulike delene mine, har jeg også den siste tiden vært redd for å miste kontakten med dem. Med Gjøkene. Måten vi har jobbet på, har vært så intens og personlig at vi har på et vis fått en betydning for hverandre. Eller jeg kan bare snakke for meg selv og vet at de betyr mye for meg. Men sannheten er at dere kan aldri bli borte. Akkurat som med delene. Og akkurat som med Fru Grå, vil nok også dere, alltid høre til i mitt kretsløp. I en eller annen form. Dere har lagt igjen så mange spor og fått fotfeste i det store kretsløpet som utgjør mitt liv. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

En uke har gått av ferien og det føles som en evighet. Hvorfor går alltid tiden så sakte i feriene? Jeg havnet raskt i den destruktive runddansen med automatiske tanker som vendte meg imot dem. Jeg holdt på å kaste feriekomvoluttene flere ganger fordi jeg ble sint av å se på dem. Jeg bestemte meg på bare få dager at jeg aldri skulle tilbake og at jeg så fort det lot seg gjøre, skulle avslutte all kontakt. Høvdingen ringte sent en kveld og da vi la på, ble jeg bare enda mer sint. «Var han ikke annerledes?», tenkte jeg og kom raskt fram til at det var rett. Den samme natten, hadde min mann vært vitne til noe. Han hadde bare lagt seg inntil meg og jeg skulle ha reagert med å sprette opp i frykt, slenge opp døra og skrike ut at jeg måtte bort. Var det deg? Vilja? Var det du som ble redd denne natten? Betyr det at du er nære og prøver ut livet mitt? Jeg vet ikke, men da mannen min fortalte om denne hendelsen dagen etter, følte jeg på en god følelse av han hun ikke er borte og at hun kanskje forsøker. På noe. Jeg spurte hvordan denne episoden endte og han fortalte at han hadde sagt at det var trygt, at vi var hjemme og at det var trygt å legge seg igjen. Jeg ble nesten litt rørt da han fortalte at jeg hadde kommet tilbake og lagt meg igjen. Jeg hadde ikke gått ut av huset den natten. Jeg kom tilbake. Til han. Som en annen.

I går åpnet jeg den første konvolutten. Jeg gruet meg og hadde mange blandende følelser. Men jeg åpnet den, mest av trass, føltes det som. Og reaksjonene som kom umiddelbart overrasket stort. Først leste jeg Reven sin lapp. Jeg lo! Og plutselig husket jeg hvordan dette egentlig er igjen. Hvorfor jeg hadde fått slike negative tanker om dem, forsto jeg plutselig ikke der jeg satt på soverommet og leste beskjedene ifra dem som virkelig bryr seg om at jeg skal ha det bra. På ekte! Jeg begynte spontant å gråte da jeg leste Høvdingen sin lapp. Det sto ikke mye, men det lille som sto, betydde mer enn noen kan ane. «Klem fra Høvdingen». Jeg tenkte på klemmen jeg tok av treet der inne og ble fylt opp av den omsorgen som bare en Høvding kan gi. Det gjorde fryktelig godt. Så leste jeg kanskje den viktigste lappen. Fra overlegen selv som også fikk meg til å le. «Vi gir ikke opp. Vi er for nysgjerrige på hvor frisk du kan bli (Selv om du selvfølgelig aldri kan bli helt frisk)». Dette er min type mennesker og nærmere individuell og tilpasset behandling går ikke an å komme. De kjenner meg. Godt. De tåler meg og da jeg hadde lest siste setningen om ønske om fortsatt en bedriten sommer, brøyt jeg litt sammen. I gråt. Det var som om jeg plutselig hadde innsett at disse folka er ekte. De finnes, og de ønsker meg bare gode ting. Det er takket være denne konvolutten at jeg kan sette meg ned i dag og skrive ferdig denne teksten som allerede var påbegynt for over en uke siden. Jeg lever og overlever. Døden er uunngåelig, ha en fin dag. Takk for alt, for nå. Jeg vet at vi sees igjen.

Sorg over det som er borte for alltid.

Jeg satt meg ned i sofaen min der jeg bor og så beundrende bort på hun som satt på den oppblåste lamaen sin nærmere tv-en. Jeg hadde laget meg en skål med kjøleskapsgrøt og polarbrød med smør og ost til henne. Før jeg visste ordet av det dukket Fredriksen opp ved siden av meg. Jeg ble overrasket for han kommer sjelden på besøk slik mens ungene fortsatt er hjemme. Guttungen var allerede på vei til skolen. Jeg og jentungen fikk en time ekstra og den setter hun pris på. «Jentedag», sier hun, selv om det bare er den ene timen. Jeg flyttet ikke blikket vekk ifra henne selv om Fredriksen dukket opp ved siden av meg. Jeg visste at han var der og jeg følte meg hverken redd eller truet. For uansett hvor ekkel og skremmende han har vist seg å være, visste jeg at han delte min respekt for barna. «Barn skal beskyttes», har han gjentatt siden jeg var et barn selv. «Se der», sa han plutselig med en rolig og svært omsorgsfull tone. Jeg sa ingenting, men fortsatte bare å se på henne som han refererte til. «Se hva du har fått til», fortsatte han like rolig og fin. «Ida. Du er ikke mammaen din og du vil heller aldri bli det». «Du er så langt unna mammaen din som det er mulig å komme», sa han litt stolt faktisk og jeg begynte umiddelbart å gråte i skjul, for jeg ønsket ikke at hun skulle oppdage det. Jeg tok meg raskt sammen og svarte han. «Men Vilja», jeg trengte ikke å si mer, for vi begge forsto hva jeg mente. «Ja. Nå er vi vel enige om den saken», svarte han og jeg delvis enig i dag og ikke helt enig som dagen i forveien da jeg virkelig ønsket henne totalt tilintetgjort. Det var først nå jeg rettet blikket mitt mot han og jeg hadde nesten glemt hvor høy han var, for jeg måtte liksom bøye nakken bakover for å se opp til hode hans. «Men hun vil jo aldri forsvinne helt», fortsatte jeg. «Hvordan kan vi sørge for at hun møter oss her og nå på en trygg måte? I 2021?». Han tenkte seg litt om og kom med et sukk som om han hørtes litt skuffet ut. «Ida. Vi startet jo alt dette sammen. La oss avslutte det sammen også». Sa han idet jentungen var klar for å reise til barnehagen.

Jeg fulgte henne inn på avdelingen og gav henne en god klem før hun sprang inn til vennene sine. Jeg hadde ikke dårlig tid, men hadde avtalt å kjøre direkte til gjøkene derifra. Alle var nok litt spente på hvor sikkert dette var etter forrige ukes nær-døden-opplevelse som jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere. Det var alvor nå og jeg forsto plutselig at jeg faktisk er dødelig som alle andre. Det kan faktisk skje og hvis jeg hadde flaks for en uke siden, kunne jeg like gjerne ha uflaks den neste.

Fredriksen dukket opp igjen da jeg parkerte bilen på utsiden av bygg 19 som er nummeret på bygningen der Gjøkene holder til. Vilja var ikke å se noen plass og hadde begynt å løpe igjen. Ikke for livet denne gangen. Men kanskje for døden? Jenta med den blå kjolen eller dragen Mort? Ingen visste, og det var kanskje det som skremte meg mest. Hun er smart og om hun leiter etter døden, så vet hun garantert at hun ikke skal følge etter henne akkurat nå. Nå som Gjøkene er på ekstra på vakt og klare til unnsetning om hun skulle velge den veien igjen. Jeg ser for meg at hun venter. Venter til roen senker seg og da er det opp til oss om vi klarer å overbevise henne om noe annet fram til da. «De vil bare hjelpe oss», sa jeg til Fredriksen som nesten måtte sitte bøyd for å få plass under biltaket. Jeg refererte til Gjøkene som iherdig har forsøkt å bevise at de ikke går sin vei eller kommer til å snu ryggen til. Fredriksen nikket bekreftende på hode og sa at så lenge de forsto at Vilja ikke kunne overstyre med sine behov, slik at det gikk ut over mine barn og mitt liv, som jeg har skapt helt uten påvirkning av «de onde» som han kaller dem. De som har gjort oss vondt tidligere i livet. Det var som om han på et nivå godtok dem så lenge de forsto at Vilja ikke kunne leve ut sin egen frie vilje.

Det regnet i skogen. Trærne var redde, uvitende og hvisket noe u-gjenkjennbart seg imellom. Fra den ene enden av skogen til den andre. Og slik gikk den runddansen. Frigg lå på toppen av et tre i et slags nett han hadde spunnet av restene ifra dragetrådene som lå strødd rundt over hele skogen. Ifra da nøden var som størst i flere omganger og da de kastet de usynlige sølvtrådene ned til dem som trengte det mest. Han så opp. På stjernene og på dragen Anora som hadde returnert fra Atlanterhavet og som nå lagde en regnskur over alt støvet som hadde samlet seg opp der de siste ukene. Skogen hadde godt av en vårrengjøring og Frigg lå bare der og tok imot hver eneste regndråpe som en gave ifra livet. For livet var ikke lengre en selvfølge. Livet var ikke lengre noe håndfast og som garantert ville være der i tiden som lå foran. For nøyaktig en uke siden hadde han sett over grensen og bort til jenta i den blå kjolen og dragen Mort. Det var ikke smertefullt, og han hadde sjelden følt på en slik ro og fred. «Det er da i det minste noe», sa Frigg lavt opp til himmelen og til alle stjernekonstellasjonene. For han var overbevist om at han ikke kunne flykte fra vennen sin denne gangen. Så han bare la seg ned for å vente. Vente og nyte utsikten opp til evigheten som han snart skulle få bli en del av selv.

Vilja som nå var utstyrt med sin egen vilje, hadde løpt. Barbeint og lydløst fra tre til tre. Til hun fant et mørkt tjern og en skygge å gjemme seg i. Hun bare satt der og kastet noen stein ned i mørket. Hvem sin skygge var det hun satt i? Hun følte seg fanget inni en slitt boks som var i ferd med å sprekke opp. Hun ville skrike, men fikk ikke fram en lyd. Sorg? Nei, hun var rasende. Rasende på dem som ville ta ifra henne alt. Selve livet. Og når selve livet blir tatt fra en, finnes bare rivalen igjen. Det regnet også på Vilja og det kledde hun, følte hun selv. Kanskje regnet kunne vaske bort alt som var galt med henne slik at hun endelig kunne bli rett for noen.

Adam var også å se i skogen denne kvelden. Han satt på sin vanlige plass rundt bålet som nå hadde sluknet av regnet fra Anora. Han var også litt sint. Sint fordi Vikingen hadde sloss med ei jente. For selv om Vilja hadde kastet den boken på han, var det ikke et angrep tilbake hun hadde trengt, tenkte han. Hva hadde hendt om den slåsskampen uteble? For kunne det ikke være en ørliten sjans for at Vilja bar på en uforløst sorg, forkledd som noe annet? Et utemmet raseri for eksempel. Hun trenger jo bare veiledning i riktig retning. Slike ting tenkte Adam på der han satt ved et bål som var slukket. Ingen snakket sammen, men alle tenkte sitt hver for seg på denne regntunge kvelden. Hvor Fredriksen var, visste ingen. Men han var nok på vakt og Adam sa utover hvor takknemlig han var for at han hadde stoppet Vilja da hun stakk og for at han fikk Frigg trygt opp i toppen av et tre. Det var det nærmeste samarbeidet han hadde sett på en stund og Adam ville gjerne bidra til flere slike konstruktive løsninger. Forhåpentligvis uten fluktforsøk. Men kanskje med mer tretoppklatring. Frigg var visst fortsatt god på det og Adam hadde blitt glad over å se barnet i han igjen.

Det er nå litt over en uke siden jeg hadde flaks og jeg var på ny permisjon i verden der ute for å teste ut livet. Om det er for meg eller ikke. Jeg forsøkte å legge merke til hva som var annerledes, om det i det hele tatt skulle være noen endringer der. Jeg ville få med meg detaljer og antennene var nok skrudd opp på fullt for jeg ønsker virkelig å forstå hvorfor ting ender slik det gjør eller hvorfor ting forblir som de er. Det var spesielt Vilja med sin egne vilje, jeg stilte radaren inn på. Sto hun der inne og ventet? På det rette øyeblikket, klar til å hoppe rett inn i evigheten. Eller hadde hun innsett at livet kan leves på mange ulike måter og at hennes måte, hennes metoder ikke nødvendigvis et det ene og rette. Jeg visste svært lite og selv gledet jeg meg aller mest til å tilbringe tid sammen med den familien jeg selv hadde skapt og som Vilja helst ville vært foruten. Men jeg klarte ikke å kjenne på den ekte gleden da jeg ankom det som skal være mitt hjem. Det var et slags irritasjonsmoment der og det sammen med mitt ønske om idyll ble til sammen en mongotilstand. Delvis riktig nok, for jeg var der til stede for dem som hører til i mitt liv. Men jeg var ikke helt der heller. Ungene sovnet etter hvert trygt i hver sin seng og jeg følte en desperat dragning mot skogen. Umiddelbart ble jeg fylt av en uro over tanken på at Vilja, som for bare ni dager siden hadde hatt flaks, skulle ferdes ute i skogen alene. For jeg følte raskt at det var hennes sterke ønske om å komme seg dit. Ut. Eller inn. Vekk og fri. Alene? Jeg tenkte på Høvdingen og Overlegen som over hode ikke er overlegen og hvordan de mest sannsynlig ville frarådet meg mot akkurat denne turen. Men så begynte jeg å tenke på noe annet. En film som jeg hadde sett noen få uker i forveien. «Raya og den siste dragen» fra Disney så klart, for alle vet jo at Disney har svaret på alt. I filmen får Raya et valg som handler om tillit til rivalen, Namaari. For å kunne redde verden og skape harmoni i den igjen var hun avhengig av at Namaari skulle gjøre det rette valget som tok hensyn til alle og ikke bare hennes egen flokk i ren egoisme. Raya gir dragesteinen sin til Namaari og gir dermed hele sin tillit til henne som igjen etter litt nøling, velger å gjøre det som er best for dem alle. Og selve svaret på dette, ligger i at når noen gir deg full tillit, er det som om man ikke får annet valg enn å gjøre det rette. Så jeg, med hjelp av Disney, tok et valg om å gi Vilja min fulle tillit og se hva som skjer. Jeg kan ikke og si at dette var et enkelt valg. Jeg var både usikker og redd for min egen overlevelse oppi dette her, men den som intet våger, intet vinner, sies det om jeg skal tillate meg å komme med en teit klisje. Så jeg tok på meg turskoa og sa lavt innover med det største alvoret jeg maktet å hente fram i nøyaktig det øyeblikket:

Nå, Vilja. Legger jeg all min lit til deg. Gå ut i skogen. Ta bilder. Gå barbeint og finn din vei. Jeg kan bare håpe på at du vil finne veien hjem. Jeg vil gå med deg om du tillater det og jeg ber deg om å ikke gi opp enda. Jeg tror på deg og på hva vi kan bli. Sammen.

Så gikk Vilja til skogs. Barbeint som i skogen der inne. Men hun løp ikke. Hun brukte god tid på å finne sin vei og på den veien hun gikk, dukket det opp flere underlige ting som hun kunne fotografere. Akkurat som Monsteret hadde sagt at hun kunne. Hun så seg rundt hele tiden og visste nøyaktig hvor hun ville ende turen. Luften var juniaktig og klar. Mild og litt klam. Det var seint på kvelden, men solen hadde enda ikke gått og lagt seg. Bladene på trærne hadde sprunget ut og det var som om de var litt grønnere enn årene før. Himmelen over var blå. I alle fall det hun kunne se av den forbi de høye trærne som majestetisk strakk seg langt over henne. Hun fant en søle og tenkte på Elli som kanskje lå i den. Hun strakte ut en hand, men følte seg så hjelpeløs. Elli skulle ikke bli reddet og Vilja kunne ikke bli det, tenkte hun. «Tiden er inne, når tiden er ute» hadde Ofie alltid sagt og hun tenkte kanskje at den tiden var nå og da gjaldt det å slå til. Så kom hun fram og først bare satt hun og så utover demningen og vannet som fosset over den. Hun fortsatte å ta bilder, selv om noen kanskje aldri kom til å se dem. Vannet var ikke kaldt og omfavnet føttene hennes som føltes som en slags flytende sko som skulle sørge for sikker passasje bort der dypet var dypest. Det var mindre vann enn sist og det fikk fram alle de skarpe steinene på veien ned. Døden måtte være sikker og det så da virkelig slik ut der oppe ifra og ifra hennes perspektiv som sto der på kanten, tok bilde, la mobilen tilbake i lomma og vippet framover, klar for å møte tiden som var inne fordi tiden faktisk var ute. Men hun falt ikke. Hun ble stående på skrått framover og se rett ned med stiv kropp. Noen hadde tatt tak og holdt henne igjen. «Du slipper ikke unna så lett», sa Fredriksen strengt og bestemt som alltid. Vilja forsvant og ble erstattet med Frigg. «Løp!» Ropte Fredriksen. «Løp og kom deg i sikkerhet.» Frigg løp innover i skogen og klatret opp i det første og beste treet han fant. Og der satt han og så utover. Ventet. Til det var trygt nok?

Jeg kom hjem senere enn planlagt og jeg tenkte ikke noe mer over det. Det er jo ikke uvanlig at tiden går ifra meg på den måten og jeg var totalt ukjent med hva som hadde hendt.  Jeg følte meg urolig og skjelven, tok meg en dusj, litt mat før jeg omsider sovnet på sofaen.

Senere, da vi forsto at Vilja hadde som hensikt å hoppe, ble jeg skuffet over at Disney faktisk ikke alltid har rett. Og dagen i etterkant bar preg av kaos og løse tråder som virket umulig å nøste opp i. Sorgen ble avlyst og jeg gikk for det meste ut og inn av min egen verden der inne. Vilja løp fortsatt og tilværelsen der inne var mørkere enn vanlig. Hun løp på vestsiden av Høvdingtreet, langs en smal sti. Det var dårlig sikt på grunn av det mørke lyset, men plutselig oppdaget hun en glød der framme. Jo nærmere hun kom, innså hun at det var et bål. Midt i stien og midt i hennes sikt. Hun snudde på hode og fant han. Adam satt der og pirket i bålet sitt som alltid, men da han forsto at Vilja hadde oppdaget han, reiste han seg opp. De omfavnet hverandre som gamle og nye venner på samme tid. «Hvor har du vært?», Spurte Vilja. «Jeg har vært her hele tiden, men du ser meg ikke så lenge du ikke evner å se lengre enn dit», svarte Adam og pekte på nesetippen hennes. «Jeg er forresten ikke enig med Fredriksen om at du ikke bør slippe unna så lett», Vilja så spørrende på han og forsto ikke helt hva han mente. «Du fortjener å ha det lett», avsluttet han før de plutselig og på magisk vis ble omplassert til østsiden av treet. Der leirbålet egentlig hørte hjemme. Så vet vi det. At leirbål kan flytte seg og dra på tur. Jeg satt der også og hele den opplevelsen var absurd. Det var folksomt rundt selve bålet og jeg tok runden med blikket mitt for å se hvem som var der. Vikingen med fult vikingutstyr satt på min venstre side. Høvdingen satt ved siden av Vikingen igjen, men en svær fjærpryd på hode som en ekte indianerhøvding med beina og armene i kryss. Så flyttet jeg blikket videre og så Mummimamma, men det var Mummimamma og ikke overlegen slik som overlegen egentlig ser ut. Jeg smilte og sa at hun godt kunne ta av seg den maska, for den var enorm og så veldig tung ut. Hun trengte ikke å kle seg ut for min del, tenkte jeg. Men da jeg foreslo det, så hun bare spørrende på meg og sa «Hvilken maske?». Og det var vel på det tidspunktet at jeg forsto at jeg virkelig var gæren på ekte. Jarl Rev satt der også og lignet seg selv, men med reveører og hale med klær i de rette fargene. Også var Adam i enden og satt på min høyre side. «Vilja er her også», sa han. «Men hun er usynlig». Vi hadde det mest koselig og jeg kan ikke huske hva vi snakket om. Men vi snakket helt til jeg innså hvor jeg egentlig var og åpnet øynene mine og fikk se høvdingen i sin egentlige form sittende på den faste stolen inne på rommet mitt på Gjøkeredet.

Hvorfor ble egentlig den sorgen avlyst? Og hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til den? Før jeg visste ordet av det var Vilja på krigsstien igjen. Hun fikk servert et våpen i hendene og måtte vel benytte sjansen mens den var der. Jeg ble ikke redd, ikke som den dagen vi hadde flaks. Men jeg blir irritert og føler meg teit som ikke klarer å ta mer ansvar og sette en eller annen fot ned. Slik at skader unngås og jeg fortsetter å være i livet og etter hvert også bare leve. Jeg tenkte på noe overlegen sa før helga. At jeg burde skrive til Vilja igjen og oppdatere henne om tiden som har gått. Kanskje det ville være en start for oss å kunne leve sammen, men jeg har strevd med å få tak på noen som helst. Før nå.

Til Vilja.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det hele ble til og endte for oss. Jeg husker deg. Jeg husker følelsene dine og ønsket ditt om å være et fritt menneske. Jeg husker hva vi la i det. Jeg ville aldri gifte meg, i alle fall ikke med en mann. Jeg ville ikke binde meg til noe og spesielt ikke barn. Jeg ville reise og vi gjorde jo også det. Vi flyttet på kryss og tvers av landet i håp om å finne noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Uansett hvor mye vi jaktet på det. Vi traff mange mennesker. De fleste var faktisk ikke så snille, men noen har vi fortsatt kontakt med i dag. Jeg pleier å si at jeg har samlet på spennende og spesielt utvalgte mennesker og vi har faktisk et knippe med nettopp det. Underlige, rare og morsomme mennesker som liker oss for akkurat den vi er og ble. Anette som vi studerte sammen med i Førde, Oddlaug som vi traff på VGS, Tina som bare ramlet over oss helt tilfeldig på nyfødt intensiven. Hannah, Helene, Rebekka og Cecilie som kanskje er de rareste av dem alle fordi dem er så lik på oss. Livet som ikke helt voksen, men heller ikke helt barn, er tøft. Jeg husker at fluktmulighetene stadig ble mindre og da gjaldt det å finne den i form av noe flytende, pulver eller tabletter. Livet vi levde var tilsynelatende fritt og kult, men sannheten er at vi ble holdt til fange hele veien. Skyggene ifra alt som lå bak oss fulgte alltid etter og det skulle ta noen år før jeg innså at det ikke nyttet å flykte ifra det. Du var lei menn. Jeg var også det, men jeg tror det var fordi vi ikke hadde møtt noen av de snille. Jeg tror at du og jeg burde stå sammen å sørge litt over at livet var slik og for alt det som var fraværende i forkant som skulle sørge for at vi ikke hadde behov for å flykte i utgangspunktet. For denne historien kan ende godt, for meg endte det faktisk godt og da kan det også ende slik for deg. Hvis du bare tar deg tid til å innse hvor stort tap vi har hatt.

I sju år levde vi som rotløse. Ville og utemmelige. I år 2009 skulle alt det endre seg da vi møtte Skjeggape. Husker du det? Vi var oss selv lik, men han falt ikke for vårt tankemønster om at menn bare ønsket en ting. Jeg husker reaksjonen da han sa at han ønsket å vente. Vi forsto ingenting og konkluderte raskt med at vi hadde feilet, mislykket i vår oppgave. Jeg husker at vi spurte oss selv om det faktisk gikk an å bare være venn med en mann. Han har en så stor verdi for meg, fordi han lærte oss nettopp dette. Han viste meg en verden som var god og han fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi. Kanskje for aller første gang i vårt liv. Så planen om å ikke slå seg til ro, endret seg plutselig da jeg forelsket meg i han og da han et par år senere spurte om vi skulle gifte oss, ble svaret ganske enkelt ja med en stor dose skepsis. For min, og også din, oppfatning var at ingen er lykkelig gift. Dessuten var det skremmende å binde seg til bare den ene. Og jeg skal være ærlig nok til å si at ting var ikke rosenrødt fra dag en for oss. Det er en ting som forbløffer meg. Forholdet til han var ikke en rosa sky i starten som ble mer og mer grå med årene. Vi hadde en del å finne ut av og selv om vi virkelig likte hverandre, så var det som om brikkene våre ikke helt glei på plass. Jeg strevde med å slippe han for nære blant annet. Det som var fint, var at han var litt lik oss der og han trengte også tid til å tilpasse seg oss. Og vi har jobbet, vi har støpt og slipt forholdet vårt hele veien. I år har vi vært gift i ti år og det er fortsatt nye ting vi oppdager med hverandre. Vi er fortsatt i den prosessen vi startet for over ti år siden og vi kommer bare nærmere og nærmere hverandre. Og det kjennes så trygt! Trygghet, Vilja. Vet du hvordan det kjennes? Du fortjener også å kjenne på den tryggheten. Også fikk vi disse to barna da. Månemannen og Krøllebølle og er det ikke litt godt å se at de to ikke får samme skjebne som deg og meg?  Hadde noen sagt til meg da jeg var atten, at jeg kom til å ende opp lykkelig gift med to barn, hadde jeg bare ledd og avkreftet det umiddelbart. Jeg vet! For jeg er deg! Og du er meg. Men du sitter fortsatt fast i den tiden da vi var rotløse og drømte om å være et fritt menneske. Jeg skulle ha tatt deg med på reisen videre og vist deg prosessen hit til 2021. Det er det jeg forsøker nå. Ting ble ikke som vi hadde tenkt. Men jeg mener helt på ekte at det ble mye bedre enn hva vi i det hele tatt evnet å drømme om den gang.

Grunnen til alt dette, grunnen til at vi endte med å jakte etter noe bedre og rømme ifra demonene våre, det er en komplisert sak. Men du kjenner historiene. Til Frigg, Frida, Loppis, Elli, Stina. Vilja, alt det som har hendt med oss er over. Overgrep, vold, manipulering, å bli forlatt til stadighet, følelsen av å aldri strekke til eller være bra nok. Det er over! Vi overlevde og helt siden vi flyttet hjemmefra, har vi gått i en evig runddans med traumeminner og reaksjoner. På repeat om og om igjen. Du har hørt Vikingen mase om tillært adferd. Vi trenger ikke å flykte mer. Jeg håper så inderlig at du vil slå deg til ro sammen med oss. Og jeg ønsker virkelig ikke å frarøve deg noe. Gi meg bare litt tid, så kanskje jeg får reparert celloen vår. Vida er ikke interessert i jenter på den måten, men hun vil veldig gjerne være vennen din. Og når det gjelder den lille familien vår, så har den kommet for å bli. De har ingen planer om å forlate oss. Da hadde de gjort det for lenge siden. Av alle menn i denne verden, er han vår type. Vi har tilpasset oss hverandre fra hver vår kant og vi endte opp med en så stor respekt for hverandre at vi neppe klarer oss uten. Vi betyr mye for noen. Du betyr mye for meg. Men jeg er også litt redd for deg. Du har mange talenter og gode egenskaper som minner om noen som sviktet oss, men jeg vet at vi aldri evner å bli som henne. Og hvis du bruker de evnene dine på en sunn måte, vil ikke jeg stå i veien for noe av det.

Det finnes musikk i alle. Og du kan se den og høre den.

Det satt i gang noe i meg. Noe spontant og viltvoksende. Jeg gråt og jeg tillot meg å sørge over alt sammen som burde vært, men som aldri var og ble. Det var vondt, men jeg sto i det og jeg innså plutselig hvor vanskelig det var å si til seg selv at jeg ikke fortjente det slik. Og da fikk jeg en tanke. Hvordan kan jeg overbevise Vilja om at hun har en verdi, når jeg ikke en gang klarer å si til meg selv at alt som har hendt, ikke var fortjent?

Skogen var fortsatt like mørk. Jeg svevde der inne som et spøkelse for å orientere meg om tilstanden. Ingen var å se og det var en dyster stemning. Jeg fløt igjennom den vestre siden av skogen og så meg til siden. Jeg kunne skimte Vilja sittende inne i en hul trestamme med blodige hender som klamret seg fast til ansiktet. Hun led. En slik skikkelig bunnløs lidelse. Jeg svevde bare videre som om det ikke var jeg som styrte. Jeg så ingen andre enn henne og jeg så henne i samme positur hver gang jeg passerte denne plassen. Jo, jeg så Frigg også forresten, men han lå bare i henge-nettet sitt på toppen av treet og så opp. Det regnet fortsatt og mørket gjorde alt veldig uklart sammen med regndråpene som på en måte svevde litt de også. På veien ned mot bakken.

Jeg klarte akkurat og bare så vidt å holde meg tilregnelig på turen med Jarl Rev senere. Jeg husker at vi fant en rolig krok å spise lunsj i, men jeg kan ikke huske å ha kjøpt den isen jeg ikke tåler. Det var rart å plutselig innse at jeg spiste is uten å huske hvordan jeg fikk den servert. «Hvorfor spiser jeg dette?», sa jeg høyt og så spørrende bort på Reven. Han så forskrekket ut på meg som han vanligvis gjør når jeg overrasker han og det gjør jeg visst ganske ofte. «Husker du ikke at du kjøpte den isen??» Jeg husket ikke det og fortalte at jeg ikke tåler sånn is og kastet den opp i sånn ca. sju omganger på veien tilbake. Dette var en ganske ny opplevelse for meg, for jeg holdt meg til stede og tilregnelig (med unntak av is-kjøpet) hele veien. Jeg kjente på ukjente følelser som sinne og irritasjon. Jeg husker at jeg ble irritert på Reven over bagateller og jeg la ikke skjul på det heller. Jeg har også vært sint på familiemedlemmer, denne helgen, som later som og dekker over som om alt er greit og samtidig forventer at jeg skal være åpen om hvem jeg er. Og i tillegg blir irritert og «bekymret» når de plutselig innser at jeg får behandling i psykiatrien. Hvor fucka er ikke det? Hvor har de vært i alle disse årene? Hvor var de, når folk forsøkte å slenge en psykoselidelse på meg og hvor var de da armene mine fikk sine første arr? Og hvorfor har de ikke lagt merke til at armene mine bare har blitt mer og mer arrete i løpet av denne tiden? Hvordan klarer de å bli overrasket over at jeg strever med noe, når de har hatt billetter på første rad og sett hele showet all denne tiden? Det var Høvdingen som skulle få dette sinne tredd over seg og han sa at det var bra og jeg stoler på at han har rett. Følelser er noe jeg aldri har hatt eller tatt eierskap til. Men nå virket det plutselig som om jeg skulle stå å dusje i hele følelsesregisteret. Som meg.

Jeg og Reven kom omsider oss tilbake ifra turen og da fortsetter bare dette samlebåndet med følelser. Først med en mellomlanding via Frigg som hadde blitt trigget da beltesengen ble trillet fram og forbi. Jeg følte smerten sammen med han. Følelsen av å bli holdt og bundet fast. Jeg hørte skrikene ifra Frigg som også er meg. Jeg kjente smertene nedentil og det var umulig å kjenne hvilket hull det kom ifra. Det gjør vondt i hele meg, når jeg tenker på at Frigg ble lagt i den beltesengen. Selv om jeg forstår hvorfor det ble gjort og tenkt at det var det beste. Men smertene jeg kjente da jeg så den igjen, var så jævlig at jeg ikke klarte å holde meg her og nå. Jeg våknet opp igjen på gulvet og til kveldsvaktene. Reven var borte og nye livvakter hadde overtatt. Jeg hadde gått glipp av middag og satt meg ut for å spise da nok en følelse kom på det løpende båndet. Da en medpasient ble sint og begynte å true personalet. Reaksjonene mine gikk på automatikk og så kjapt at jeg knapt registrerte hva jeg gjorde. Hendene ble holdt for ørene og jeg så ned i fanget mens jeg kjente på frykt. Jeg kjente nok en gang smerter på hele meg som om noen akkurat hadde banket meg opp og kroppen satt der og ventet på neste runde med juling. Mens hodet mitt satt der og følte på alt dette, klarte jeg å tenke hvor jeg var, men jeg klarte ikke å styre reaksjonene som kom. Jeg begynte å gråte vilt og ble fulgt inn på rommet der jeg falt sammen i fortvilelse. Jeg var livredd. Som meg. Og jeg fortalte Løvinnen om hvorfor jeg var så redd. Hva som hadde hendt. Om følelsen av å bli bundet fast, smertene. Frykten for at livet sto i fare og jeg klarte bare ikke å holde igjen. Vi så bort på kortene som overlegen ba meg om å lage. «Jeg føler meg utrygg, men jeg vet at jeg er trygg». «Jeg føler angst, men jeg vet at jeg er trygg og at det ikke er noen reell fare». Vi leste de sammen og jeg inni meg flere ganger. Jeg så bort på bildene av mine egne barn og gråt enda mer. For et vrak. Var dette sorgen? Sorgen over ting som har vært, men som burde vært noe helt annet? Og da innså jeg plutselig en annen ting. Hvis jeg bare tillater meg den vonde sorgen, vil omsorgen komme like etter? Om sorg. Omsorg.

Denne følelsesstormen forsvant like brått som den kom. Og jeg gikk inn i en mongotilværelse med ukontrollerte raseriutbrudd ved jevne mellomrom. Jeg fant ikke roen og ingen trygghet. Ingen kontakt innover, men Jarl Rev fant Vilja og hun tok avskjed med han som var den eneste som hadde forstått henne. Jeg fant Frigg, livredd. Oppi et tre eller et skap. Det er tryggest i høyden. Jeg kjente meg rastløs og jeg ville ut, men det ville ikke overlegen. Verden min raste rett foran meg, eller kanskje bak meg. Ting gikk i veggen og jeg resignerte inne i dusjen på de varme flisene. Og mens jeg satt der befant jeg meg plutselig i skogen igjen. Jeg gikk rundt, men det var ikke min stemme som ropte på dem. Det var overlegens. «Hallo?» Ropte hun, men tankene var mine. «Frigg? Vilja? Er det noen her?» Fortsatte stemmen til overlegen og jeg tenkte med min stemme at dette var absurd. Overlegen møtte ikke på noen av de hun ropte på, men hun møtte Fredriksen. Han sto bak en hekk på hennes høyre side og han klippet på den med den minste saksen jeg har sett. Han så ikke på henne, men utbrøyt stolt: «Dette er perfeksjon!», mens han klippet effektivt med den latterlige lille saksen hans. Hekken var sikkert to meter høy og fortsatt strakk han seg høyt over den, mens overlegen sto på den andre siden og så opp på han. De snakket sammen, men jeg kunne ikke høre det. Jeg så bare at leppene beveget seg og det så ut som en alvorsprat. Bak min rygg. Så flott! Selv i min egen indre skog får jeg ikke delta i beslutningene som tas.

Jeg fikk dra dagen etterpå. Selv om ingenting var endret, var det tydelig at jeg bare ble dårligere av å være innsperret stort lengre. Dagen da vi hadde hatt flaks ble mer og mer fjern og jeg brydde meg egentlig bare mindre og mindre. Jeg ville bare hjem og ha de beste dagene jeg kunne ha før det hele ender. Slik tenkte jeg. Å klemme barna for siste gang. Eller å klemme dem så mange ganger som mulig før tiden min var ute. For en dag måtte jo flaksen min visne og gå ut på dato. Episoden der de forsøker å få liv i meg igjen spilles om og om igjen i hodet mitt. Stemmen til hun som alltid er blid, men som plutselig hørtes skremmende alvorlig ut. Frykten for smerter underveis som viste seg å være totalt fraværende. Jeg svevde liksom bare der og tenkte at de skulle stoppe med det dem drev med. Jeg hadde funnet min fred og det skremmer meg at jeg tenkte slik. Var det mine tanker? Eller var det hennes? En ting vet jeg, og det er at ingenting har vært det samme siden. Å komme hjem til ungene ble ikke som jeg tenkte. Var det fordi hun hadde overtaket på meg? For jeg følte ikke den samme gleden over dem som før og jeg hater å si det, for jeg vet jo at jeg elsker dem over alt annet på denne jorden. Allikevel var det noe annet som overskygget. Og jeg fikk ikke tak på det. Dagen etter hadde jeg avtalt med overlegen som overhodet ikke er overlegen. Jeg så ikke poenget, men dro dit allikevel. Hun fikk meg gradvis og delvis tilbake, men ikke fullstendig. Jeg husker at vi lo og det var godt. Jeg føler at jeg lever på kanten av livet nå. Min tålbare grense er fryktelig smal og jeg er halvt levende og halvt død. Stadig finner jeg meg i å høre på musikken hennes. Og det er dystert og minner veldig om en jeg ikke ønsker å være. Jeg har også tatt meg i å klatre i trær. For å komme i sikkerhet? Det er en uke til overlegen min går ut i ferie. Vi har som vanlig dårlig timing på mine farlige eventyr her ute i verden. Til uka returnerer jeg til Gjøkene i håp om å få stabilisert dette før hun forsvinner. For jeg ønsker bare å møte denne sommeren på en tryggest mulig måte for alle. Jeg har ikke sørget ferdig. Det merker jeg. Så til uka skal jeg henge med Høvdingen og han er den beste på følelser. Han føler mer enn jeg noen gang har følt i hele mitt liv tror jeg, så jeg er i rette hender. Så Vilja. Bli med meg i sorgen over alt som er borte for alltid. Dette er min invitasjon til deg. Håper vi sees.

Gode flashbacks.

Ikke alle flashbacks er fæle. Ikke alle flashbacks er knyttet til vonde minner og traumehendelser. I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer bevisst på hvem jeg er, og hvem jeg har vært. Hva jeg har overlevd. Jeg har gitt mye tid til mine indre forsvarsdeler, akseptert dem og imøtekommet dem. På den måten har hverdagen min blitt mer harmonisk og kontrollert. Jeg har i mange år vært plaget med vonde flashbacks i form av bilder og andre sanseopplevelser som har overfalt meg bakfra og slått meg ut av spill. Og det har vært svært ødeleggende for meg. Men i det siste har jeg erfart noe nytt. En ny type flashbacks som har kommet snikende på meg mens jeg har holdt på med min indre jobb mot et mer helhetlig liv og tilstedeværelse. På godt og vondt. For det handler ikke om barndom og tidlig relasjoner. Det handler om de siste årene jeg har fått og gått i behandling for dette. Helt tilbake ifra Fru Grå sin tid, men mest av alt ifra tiden min på Gjøkeredet. Jeg vet at jeg har hatt mye «borte-tid» og «mongo-tid» der. Trolig over halvparten av tiden, befant jeg meg i en ikke-tålbar tilstand og som en annen identitet enn meg selv. Frigg, Stina, Frida, Adam, Ofie, Bambù, Elisabeth og Loppis. Alle ville ha sin plass her ute og jeg ble til stadig holdt nede til dems fordel i rampelyset. Jeg evnet ikke å huske den tiden de var framme. Selv vandret jeg rundt i skogene på indre bane for å jobbe med ting der inne. Og dette er kanskje den biten mange strevde og strever fortsatt med å forstå fullstendig. At jeg ikke husket hva «jeg» hadde gjort, sagt eller uttrykket på annet vis i de periodene jeg påsto å være en annen. For det er jo litt sci-fi å se for seg et menneske med flere identitetsdeler hvis man ikke evner å se logikken bak. Som ikke evner å se det samme som Vikingen og co har sett. At det handler om et overutviklet forsvarsverk og tillært adferd og ikke en alvorlig psykisk lidelse eller et ekstremt godt skuespill for alle rundt.

Jeg har mer kontroll nå. Jeg har turt å nærme meg dem der inne på et helt annet nivå enn før og jeg har sluppet dem til, med meg i førersetet. Takket være rammene dere har gitt meg. Og på grunn av en symbiose og en gradvis integrering av meg selv, utgjør jeg nå en større helhet. Jeg har mer tilgang og det er nettopp derfor jeg nå blir dusjet ned av en rekke gode flashbacks. Tiden de andre i meg hadde på Gjøkeredet blir plutselig tilgengelig for meg for aller første gang og det er for det meste fint. Innimellom får jeg minner om dårlige holdninger, merkelige og frekke kommentarer, autoritære holdninger og strenge, nedlatende og kalde stemmer. Jeg velger å ikke fokusere på den biten. Hoved-jeg, er nok litt naiv og tror det beste om folk. Jeg er sikker på at miljøpersonalet og andre behandlere som uttrykket slike negative holdninger mot meg, ikke gjorde det i verste mening. Jeg velger å tro at de ikke visste bedre og handlet i god tro om at de gjorde de rette tingene. For jeg vet at jeg har vært en utfordring og at jeg har fått mange til å klø seg i hode over hvordan jeg skal bli behandlet. Og sånn er det bare. Det jeg derimot velger å ta med meg videre er all godheten. Omsorgen. Jeg får slike dryss over meg som får meg til å smile spontant idet jeg går nedover gata, eller idet jeg sovner for natten. Mens jeg ser på tv eller pusler rundt i huset. Jeg hører vennlige stemmer, smil, varme hender i mine, på skulderen, noen som synger, en klem, nærvær inne på et lite bad, trygging, vennlige ord, tålmodighet, lykke over to ulike smågodt poser til to ulike deler av meg som likte ulike smaker, trygge blikk, bekymrede blikk. Latter, tårer. Lyden av kjente steg på vei mot min dør, kjente sko og ikke minst følelsen av å være likesinnet. Kafetur, milkshake uten forventinger, ekstra kakestykker. Sekstimeteren med politimesteren hakk i hel, bandasjering og trøstende ord. Lykken over ristet brød med nugatti og O’boy. Jeg husker plutselig episoder med mye kaos og mange fremmede mennesker rundt meg som stikker meg med nåler, undersøker meg, blender meg med skremmende stemmer og lys, men så husker jeg også at blikket mitt møter en trygghet, en stemme og en hånd som passer på og sørger for at jeg er trygg i situasjonen. En som alltid sto der ved min side og ikke minst på min side som talte for meg når jeg ikke kunne. Menneske som møter et annet menneske.

Godhet og medmenneskelighet har fått mange navn siden en sen og kald oktoberdag i 2019. Viking, Høvding, Rev, Løvinne, Politimester, Flaggermus, Marihøne, Forteller, Mummimamma. Jeg takker hver og en av dere! Sammen med dere andre som har stått i kulissene. På min side. Dere gav meg muligheten til å leve et fullverdig liv. Selv om jeg har gjort en jævlig god jobb selv, hadde det ikke gått uten deres støtte og heiarop. Jeg hadde jo bare satt meg fast langt der nede i en svær, mørk grop. Og dere fikk dratt meg opp på overflaten igjen. Jeg tror nok at mange av de dere møter på deres vei, kanskje ikke helt forstår hva godt dere gjør. Men vit at jeg gjør det og jeg er mektig imponert over den omsorgen og viljen dere viser til å virkelig ønske å hjelpe og gjøre en forskjell. Der har dere lykkes 100 % med meg/oss. Så takk. Ikke alle flashbacks er vonde. Dere har visst gitt meg et lass av de gode som en mild og god strøssel over en mer harmonisk hverdag. For våre felles venner dukker fortsatt opp inni mellom og har sin gjesteopptreden når jeg ikke har vært flink nok til å ta hensyn til dem der inne. Eller til meg selv blir vel mer rett å si. For selv om alle mine forsvarsdeler har vist seg som store kontraster med egne meninger og viljer, utgjør de meg som en helhet til sist. Frida for eksempel gikk til slutt opp i røyk og forplantet seg i kretsløpet mitt som en del av den jeg har blitt. Før gikk jeg stort sett i barnslige og fargerike t-skjorter, med Ponni-trykk. Frida sine t-skjorter. Nå, ville det ikke falle meg inn. Fordi hun har utviklet seg forbi og tatt meg igjen i tiden. For sånn er det å være meg. Jeg har mange biter av meg selv som kjemper mot og nå meg igjen i 2021 og ikke lengre være stuck i forrige århundre. Dette er en tekst til dere som har hjulpet meg på veien hit. Dere fortjener å høre det, vite det. Tusen takk for alle de gode flashbacksa.

Bilde er tegnet av Anne Naustvik (Anne Naustvik kunst) https://www.facebook.com/Annenaustvikkunst

Til dere, langt der inne.

Hei. Hallo. Er det noen der? Hvem som helst. Jeg satte meg ned på kafé i dag. Merket du det? Du som har hatt så lyst til å dra på kafé lenge nå, men som føler at du ikke har noen å gå med. Jeg vil gjerne gå på kafé med deg. Selv om jeg nok ikke er førstevalget ditt. Jeg satt meg uansett der etter å ha bestilt en schmoothie og avokadotoasten du likte så godt når du satt der med Reven den gangen. Jeg forventet ikke at du skulle dukke opp, men jeg hadde et ørlite håp mens jeg satt der og kikket nysgjerrig rundt meg. Jeg så etter deg, men du så kanskje etter noen andre? Du vet at han pleier å sitte på kafé og hadde kanskje et lite håp om at det var han som kom inn døra neste gang? Det er helt greit. Men gi meg en sjanse til å vise at jeg også kan være en venn. Vi har nok mer til felles enn du tror og dessuten har jeg mer enn nok tid til å møte deg ute på kafé. Jeg er ganske allsidig og jeg tror at vi kan prate om det meste. Merket du at jeg endret på kartet? Loppis har fått en sti til den trygge plassen og Frigg har blitt fire år eldre. Du kan ta æren for mye av den indre jobben. Du har lest eventyr og du har passet på at de andre har det bra nok. Jeg vet det bare. Takk! Merket du at jeg gikk videre og til neste Kafé for å drikke kaffe? DEN kaffen. Con Panna som han alltid skrøt sånn av. Jeg har aldri smakt det før, men det har kanskje du? Det var godt. Så dukket det en annen opp som holdt oss med selskap med verdens beste milkshake. Han er en fin fyr han også. Morsom og veldig snill. Merket du den gode følelsen av spontanitet og byliv? For det er det du liker, sant? Liv? Biltrafikk og mennesker i farta? Jeg og likte det en gang. Jeg husker det. Kan ikke du hjelpe meg med å ikke bli for gammel og kjip?

Og til deg som er så sint. Du har fortsatt all grunn til å være nettopp det. Men selv om du har blitt eldre, har jeg veldig lyst til å dele det sinne sammen med deg. Jeg er sterkere nå og jeg kan tåle det. Jeg vil veldig gjerne tåle det! La oss stikke til skogs og bare rope ut alt vi kan eller ta en stokk og slå det vi klarer på en gammel trestamme. Jeg vil veldig gjerne dele det med deg. For jeg har savnet deg og jeg ønsker virkelig å hjelpe.

Resten av gjengen, langt der inne en plass. Hvor er dere? Jeg er sikker på at jeg tåler dere og hvis dere hører meg, så gi meg et hint. Bruk boka! Hvisk meg i øret eller gi meg et annet tegn, så skal jeg forsøke å tilrettelegge hverdagen slik at også dere skal føle tilhørighet i den. Sammen med meg. Vet dere at ting går så mye bedre nå? Jeg møter overlegen/Mummimamma hver uke, uten å bli fucka i huet. Vikingen, Høvdingen og Reven er heller ikke borte. De står der og heier fortsatt på sidelinjen. Så dere hva de gjorde for Frigg her om dagen? De overså han ikke. Tvert imot. De tok han imot med åpne armer og kunne ikke vært mer støttende. Det er ingenting som tilsier at de verken skal forsvinne eller gi opp. Bare følg med og se! Og jeg? Jeg gir heller aldri opp. Jeg er her og jeg skal tåle dere alle sammen. La meg vise dere!