Til dere, langt der inne.

Hei. Hallo. Er det noen der? Hvem som helst. Jeg satte meg ned på kafé i dag. Merket du det? Du som har hatt så lyst til å dra på kafé lenge nå, men som føler at du ikke har noen å gå med. Jeg vil gjerne gå på kafé med deg. Selv om jeg nok ikke er førstevalget ditt. Jeg satt meg uansett der etter å ha bestilt en schmoothie og avokadotoasten du likte så godt når du satt der med Reven den gangen. Jeg forventet ikke at du skulle dukke opp, men jeg hadde et ørlite håp mens jeg satt der og kikket nysgjerrig rundt meg. Jeg så etter deg, men du så kanskje etter noen andre? Du vet at han pleier å sitte på kafé og hadde kanskje et lite håp om at det var han som kom inn døra neste gang? Det er helt greit. Men gi meg en sjanse til å vise at jeg også kan være en venn. Vi har nok mer til felles enn du tror og dessuten har jeg mer enn nok tid til å møte deg ute på kafé. Jeg er ganske allsidig og jeg tror at vi kan prate om det meste. Merket du at jeg endret på kartet? Loppis har fått en sti til den trygge plassen og Frigg har blitt fire år eldre. Du kan ta æren for mye av den indre jobben. Du har lest eventyr og du har passet på at de andre har det bra nok. Jeg vet det bare. Takk! Merket du at jeg gikk videre og til neste Kafé for å drikke kaffe? DEN kaffen. Con Panna som han alltid skrøt sånn av. Jeg har aldri smakt det før, men det har kanskje du? Det var godt. Så dukket det en annen opp som holdt oss med selskap med verdens beste milkshake. Han er en fin fyr han også. Morsom og veldig snill. Merket du den gode følelsen av spontanitet og byliv? For det er det du liker, sant? Liv? Biltrafikk og mennesker i farta? Jeg og likte det en gang. Jeg husker det. Kan ikke du hjelpe meg med å ikke bli for gammel og kjip?

Og til deg som er så sint. Du har fortsatt all grunn til å være nettopp det. Men selv om du har blitt eldre, har jeg veldig lyst til å dele det sinne sammen med deg. Jeg er sterkere nå og jeg kan tåle det. Jeg vil veldig gjerne tåle det! La oss stikke til skogs og bare rope ut alt vi kan eller ta en stokk og slå det vi klarer på en gammel trestamme. Jeg vil veldig gjerne dele det med deg. For jeg har savnet deg og jeg ønsker virkelig å hjelpe.

Resten av gjengen, langt der inne en plass. Hvor er dere? Jeg er sikker på at jeg tåler dere og hvis dere hører meg, så gi meg et hint. Bruk boka! Hvisk meg i øret eller gi meg et annet tegn, så skal jeg forsøke å tilrettelegge hverdagen slik at også dere skal føle tilhørighet i den. Sammen med meg. Vet dere at ting går så mye bedre nå? Jeg møter overlegen/Mummimamma hver uke, uten å bli fucka i huet. Vikingen, Høvdingen og Reven er heller ikke borte. De står der og heier fortsatt på sidelinjen. Så dere hva de gjorde for Frigg her om dagen? De overså han ikke. Tvert imot. De tok han imot med åpne armer og kunne ikke vært mer støttende. Det er ingenting som tilsier at de verken skal forsvinne eller gi opp. Bare følg med og se! Og jeg? Jeg gir heller aldri opp. Jeg er her og jeg skal tåle dere alle sammen. La meg vise dere!

Poliklinisk seier.

Så lenge jeg kan huske, har jeg aldri mestret å gå i poliklinisk behandling. Jeg kan heller ikke si at det ikke har stått på innsatsen, for jeg gikk til Fru Grå ukentlig i seks år før det sa stopp. Vi klarte rett og slett ikke å oppnå trygghet nok til å starte selve traumebehandlingen. Men selv om ikke tryggheten var på plass den gang, sneik det allikevel inn en del nyttig informasjon som jeg i senere tid har hatt stor nytte av. Fru Grå går jo igjen som et spøkelse i mitt kretsløp og jeg får stadig slike aha-opplevelser etter all denne tiden. Det er fire år siden hun avsluttet det seks år lange racet vårt. For når jeg tenker tilbake på det, så føltes det nok litt sånn. Som et race. Press ifra min indre verden om å prestere, tilfredsstille eller leve opp til terapeutens forventninger. Samtidig et press ifra de kontrollerende delene i meg om å holde kjeft. Ingenting jeg gjorde ble noen gang riktig, så jeg gikk gradvis inn i et svart og mørkt hull jeg ikke hadde sjans til å komme meg ut av. Helt til den dagen fastlegen var hjemme med sykt barn og jeg endte på Gjøkeredet med en tvangsparagraf stemplet i panna. På et år, klarte Gjøkene å utrette mer enn det jeg noensinne har klart poliklinisk. De dro meg opp ifra det svarte hullet igjen og for det, er jeg evig takknemlig. Tanken om hva som hadde hendt om jeg aldri møtte dem, skremmer meg. Det minner meg bare på hvor tilfeldig livet faller seg og hvor uendelig tragisk det er at å møte den gode hjelpen handler om å ha flaks.

I dag startet vi opp med poliklinisk behandling igjen. Jeg med alle som følger med og overlegen som overhodet ikke er overlegen. Eller Mummimamma om du vil. Den ene grunnen til at jeg ikke har fått til poliklinisk behandling, er at jeg alltid har endt med å dissosiere bort over halve timen. Jeg har forsvunnet inn til ingenting og ikke fått tilgang på noe materiale eller verktøy jeg kunne bruke for å nyttiggjøre meg av tiden med behandler. Mange vil nok kjenne seg igjen i dette og en klokketime for slike som meg, føles ofte som et minutt. Nettopp fordi tilgangen til «meg» ikke har vært der i det tidsrommet. Og det er da jeg enkelt havner i den onde runddansen med fortvilelse og frykt. Fordi presset ifra dem som virkelig ønsker å bli hørt, har økt på. Sammen med presset ifra dem som truer oss med å ikke si noe. Ikke rart det blir noen eksplosjoner da. Da jeg kom inn på Gjøkeredet hadde jeg plutselig 24 timer å spille på i døgnet. Og var det ikke nøyaktig det jeg hadde uttrykket for både fastlegen og Fru Grå? At jeg trengte mer tid. Lite ante jeg at det var en tvangsinnleggelse som til slutt skulle gi meg det. Vi forsøkte å søke om en frivillig innleggelse på DPS, men fikk til svar at jeg var for dårlig. Så da var det kanskje ikke så rart at alt gikk til helvete en sen oktoberdag for over et år siden.

Etter et intensivt år med å dra seg opp ifra mørket på Gjøkeredet, tilbudte Overlegen seg å bli min polikliniske behandler. Selv om jeg allerede var tatt inn hos den ene andre behandleren som kun jobber med dissosiasjon og traumer. Den gode tilknytningen og tryggheten var allerede godt etablert hos henne og jeg tenkte at det ville være dumt å ødelegge noe som faktisk har vist seg å fungere. Derfor sa vi opp Bjørnen, som forventet skapte mer kaos enn ro. Endringer gjør sjelden godt for sånne som meg. Forutsigbarhet trumfer det meste og i dag kan jeg stolt fortelle at jeg hadde min aller første polikliniske time UTEN å dissosiere. Applaus! Det har faktisk aldri hendt før, at jeg har kommet til tiden og reist til tiden uten problemer på veien. I dag kom jeg kl. 10 og vi avsluttet kl. 11. Jeg reiste hjemmefra og direkte bort, så reiste jeg direkte hjem igjen umiddelbart etter vi sa «takk for alt, for nå». Den ene timen i dag føltes mye lengre ut enn timene hos Fru Grå eller hos noen andre. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på om det er akkurat slik en time føles for de vanlige dødelige? Sist sommer, etter jeg kastet skammen elva og fikk mer tid som meg selv, hadde jeg den samme følelsen og tenkte ofte «Er dagene virkelig SÅ lange?» og «Hva gjør folk med all denne tiden?». At tid kunne gå så sakte, var et nytt fenomen for meg og jeg måtte lære hvordan jeg kunne fylle alle de timene jeg plutselig hadde til overs.

Men den problemstillingen vedvarte ikke dessverre, for utover høsten ventet flere utfordringer på oss som gjorde at ferdigheten med å forsvinne inn i en annen verden nok en gang var nødvendig. I alle fall ifølge mitt velutviklede forsvarsverk! Denne gangen så kraftig at jeg ikke fikk bli med på eventyrene der inne en gang. Så målet mitt i første omgang er å få samlet troppene igjen, oppgradere rustningen slik at vi kan beseire det onde til slutt. På mange måter kan vi sammenligne veien videre med Zelda, Breath of the wild. Link våkner opp 100 år etter at de onde vant over kongeriket Hyrule og han husker ingenting. Men jo flere oppgaver han fullfører og jo bedre utstyr har får, husker han gradvis mer og på den måten blir han bedre rustet til å redde Zelda ifra det onde udyret som nå hersker over landet. Så jeg starter med å leite etter hæren min. For bare sammen kan vi klare å utrette noe konstruktivt. Hver for oss ender alltid destruktivt og det er noe jeg fint klarer meg uten nå i en alder av 35 år. I første omgang er planen å få til en indre dialog. På faste tider i døgnet skal jeg snakke innover og se om jeg får svar. Dette er ikke ukjent for meg. Fru Grå oppfordret alltid til å snakke innover og uansett hvor unaturlig og teit det føles, så har jeg ofte blitt overrasket av effekten og at svar alltid kommer før eller siden.

Litt etter at jeg kom hjem ifra Overlegen som overhodet ikke er overlegen, begynte jeg å kjenne meg litt sånn mongo igjen. Og jeg tenkte at det kanskje var noen som ønsket kontakt. Så jeg la meg på sofaen og sa innover: «Hvis noen ønsker kontakt, så er det åpning for det nå». Ingenting. Ingen svar. «Frigg?». Ingenting. «Portvokter?» Fortsatt helt stille. «Vi er nødt til å få til et samarbeid for å kunne gå videre og for å unngå å bli destruktive» Fortsatte jeg. «Vi er nå på Revehiet. Vi lever i 2021 og her er det trygt nok.» Sa jeg til ingenting. Eller kanskje til alt og alle? Det vil tiden vise, men jeg gir meg ikke så lett. Og erfaring viser at plutselig kommer det svar. Gjerne når du minst venter det. Akkurat nå er jeg bare glad for at den Polikliniske timen gikk så bra og at jeg var til stede såpass mye at jeg syntes at en time ble passe lang. Bare det er en seier i seg selv.

Slenger bare med dagens sitat ifra favorittkalenderen min.

Adjø, skam og takk for alt.

Jeg satt nede på brygga ved vannet da hun dukket opp ved siden av meg. Hun så plutselig så stor ut. Lille Frida på 7 år hadde gjort sitt første tidshopp. Fem år framover i tid og var nå 12. Snart tenåring faktisk. Jeg så på henne og smilte. Hun så på meg litt beskjedent, men nysgjerrig som før. «Så stor du har blitt!» Sa jeg og hun fniste. Det var nytt. «Frida», fortsatte jeg og tok en liten pause. Jeg ville være sikker på at jeg ordla meg rett. «Det som hendte med deg.» hun så på meg med de samme store øynene som hun hadde da hun fortsatt var sju. «Det er på ingen måte din feil! Vet du det?» Hun nikket på hode og så litt mer trist ut nå. «Pappa er en grusom mann som gjorde noe helt forferdelig, fryktelig galt mot oss!» Frida så utover vannet og fortalte at hun var glad for at den tiden var over og jeg fortalte hvor tøff hun er. «Gjør det fortsatt vondt?» spurte jeg. «Ja», svarte hun. «Ja. Jeg kan kjenne det jeg også og det er helt for jævlig!» Sa jeg og registrerte at Frida reagerte på banningen min. «Det er ingen andre enn han sin feil». Hun nikket igjen.

Så der satt jeg, sammen med meg selv som 12 åring og hadde en god prat. Vi snakket om livet, om hvordan vi to var knyttet sammen og egentlig var en, men allikevel to. Frida forsto det og var nysgjerrig på livet mitt. Og jeg fortalte, som om hun allerede visste egentlig, men det var som om hun bare ville få det bekreftet. Jeg fortalte at jeg, eller vi, fant oss en veldig snill mann som på ingen måte er som det pappa var. Jeg fortalte om de to barna vi hadde fått og at han var en fantastisk pappa. Frida smilte igjen som om hun visste det, fordi hun hadde sett det selv med egne øyne. Jeg fortalte at jeg ble sykepleier og jobber med syke mennesker som trenger hjelp og at jeg elsker det. For Frida var det nok befriende å sitte der å høre på hvordan alt ender. Eller kanskje begynner? Jeg benyttet anledningen til å takke henne for at hun er den hun er og at jeg er fryktelig glad i henne og at jeg skulle så gjerne gitt livet mitt for at det som hendte, aldri skulle hendt. Så gråt vi begge to og jeg tok Frida i hånden og forsikret henne om at vi har det godt i denne tiden, men om det nå var litt for barnslig å gå med rosa «My little pony»-tskjorte? Hun lo og sa «litt». «Men du kan godt gå med den for det» skyndte hun seg å si. Nesten som om hun egentlig fortsatt elsket den, men var litt flau over det på samme tid. Frida så på meg og spurte etter Frigg. Hun var redd for å møte han. Redd for at han skulle bli skuffet over at hun nå var større og litt mer voksen enn han. «Jeg er jo like glad i han for det», sa hun. Jeg oppfordret henne til å møte han og at det kanskje bare var henne som ville få han på lysere tanker. Vi kunne gjøre det sammen, foreslo jeg.

Da vi gikk sammen opp igjen til Gjøkeredet, tenkte jeg på at for bare to timer siden hadde jeg dykket ned i søla, funnet henne og gått henne i møte på tidslinjen vår. Hun hadde gått fem år framover og da vi møttes, måtte jeg ikke lengre sette meg på huk for å være på samme høyde som henne. Nå var hun høyere og jeg kunne stå oppreist når vi snakket. Det var rart, godt og litt vemodig på samme tid. Jeg merket hvor mye tøffere jeg hadde blitt. For et år siden hadde jeg aldri turt å tatt sats og hoppet ut i dette og jeg innså hvor latterlig enkelt det egentlig var og ble når jeg først var klar. Jeg og Frida bestemte oss for først å gå opp til det hvite huset der Fredriksen satt i hagen og nøyt en forfriskende drikk av alle ting. Den gikk rett i bakken da han fikk øye på oss. Fredriksen er en høy mann. Han reiste seg og han falt rett ned på knærne sine, før han strakk ut de like lange armene sine for å ta imot jenta som han har viet livet sitt til for å beskytte i alle disse årene. Frida løp han i møte og så hendte det enda en ny og rar ting. Da de traff hverandre og han la armene rundt henne som fortsatt så liten ut i hans favn, begynte Fredriksen å gråte han også. Han gråt mens han holdt rundt henne og sa «Jenta mi». Så gråt vi alle sammen. Så sto vi der da, alle tre som et tutekor og alle tre visste hvor rar den settingen var. Samtidig var det som om det var det mest naturlige i verden. For aller første gang, så føltes det godt å gråte. I hele mitt 35 år gamle liv, har gråt vært forbundet med noe farlig, men nå var det som om faren var over og vi kunne stå der alle tre og gråte som frie mennesker etter en årrekke i fangenskap.

Senere på kvelden, var jeg utslitt. Jeg ville legge meg tidlig, allerede før nattevaktene hadde kommet på jobb og Vikingen fortsatt var der. Men det var ikke jeg som la meg i sengen den kvelden. Vikingen kom inn i rommet, fikk øyekontakt og smilte lurt. «Hvem er du nå da?» Spurte han, for han kjenner oss best av dem alle og skjønner fort når ikke jeg er framme som den voksne jeg. Vanligvis vet han også hvem han har med å gjøre, men han var litt usikker nå. Frida smilte og sa beskjedent «Jeg er visst 12 år nå». Vikingen ble glad for å se henne og hadde som vanlig tusen spørsmål. Han spurte om hun husket han og alle gangene de to hadde vært over for å sy på den andre siden. «Hvordan kan jeg glemme det?» Hadde Frida svart og tenkte spesielt på den aller første gangen da han hadde fortalt at han var en ekte viking på ordentlig. Hun husket hvor trygg han var og fikk henne til å føle seg. Han spurte videre om Frigg og om Frida kanskje kunne klare å hjelpe han videre. Frida ønsket så inderlig å gjøre det, men hun så for seg et problem. «Du?» Sa hun og Vikingen nikket spent. «Jeg har visst vokst ut av hengehulen min». Hun så spørrende på han og fortsatte: «Du kunne ikke bygge en trehytte eller noe?». Vikingen smilte det trygge og det samme smilet han alltid har hatt og sa som den største selvfølge: «Ja! Det skal vi vel klare å få til!». Vikingen hadde som vanlig mye mer å si, men Frida var trøtt. Det så han og ønsket henne en god natt før han var på vei ut døra. «Du?» Sa Frida igjen, litt mer engstelig kanskje. «Tror du at du kan sitte her til jeg sovner?» Vikingen snudde og satte seg igjen. «Klart jeg kan det, Frida».

Neste formiddag gikk bort til litt egenpleie. Frisøren fikk bort en del av trollhåret og tryllet vekk de grå hårene som har sniket seg på meg i løpet av de siste årene. Flere i meg har ikke likt den endringen. Aldringsprosessen. Fordi for dem, har ting vært konstant og uendret i så mange år. Så det at jeg selv blir eldre og viser tegn til det i form at grå hår for eksempel, har vært en rar ting. Samtidig som enhver drastisk endring blir oppfattet som fatalt for noen. Så da jeg farget håret mitt for aller første gang denne formiddagen, til en litt lysere og sommerlig farge, ble mitt indre system satt på prøve. Selv har jeg hatt delte følelser om de små grå som har spredt seg gradvis i løpet av de siste årene. Det er liksom noe sjarmerende med den naturlige aldringsprosessen og grå hår syntes jeg egentlig har noe respektfylt over seg. Noe klokt og mennesker med grå hår, de har erfaringer i livet. Siden dette med endringer av hår ikke har vært et tema på Gjøkeredet før, forsto ikke Vikingen stort av den som returnerte fra dette. Selv følte jeg på en stor og vemodig ambivalens til endringene og hadde sagt klart ifra at jeg ikke ønsket kommentarer på det. Det løsnet allikevel litt da Overlegen som overhode ikke er overlegen kommenterte at det var fint. Også noe nytt. Jeg har alltid vært dårlig på komplimenter som handler om utseende. Men ja vel, det gikk fint. Dagen gikk også ifra oss, Vikingen gikk også og jeg innså at det var siste gang jeg skulle si «Takk for alt, for nå» til han før sommerferie. Egentlig hadde jeg litt lyst til å gi han en god klem, men vi nøyde oss med et «Frida-vink» og han ønsket meg en bedritten sommer. Også som avtalt. Som når folk ønsker meg en god helg i dårlige perioder, hater jeg også når folk ønsker meg en god sommer. For sommeren er sjelden god. Så vi bestemte oss for at om å ønske en bedritten sommer, vil sannsynligheten bli større for at vi får oss en positiv overraskelse og at om den ikke blir bedritten, kan den jo faktisk bare bli bedre enn forventet.

Vikingen dro og etterlot meg i hendene på en rev. Jeg hadde nøyaktig et døgn på meg til å få både Frigg og Stina opp fra Skammen og syntes det var litt vel optimistisk å tro at det var mulig. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde foreslått å kaste skammen i elva før jeg dro dagen etter. Men slike prosesser kan ikke presses fram. Det må skje naturlig og i det tempoet som kreves av mitt indre system. Det hadde gått overraskende lett med Frida, men både Stina og Frigg var mer kompliserte enn henne. Det første jeg og reven gjorde denne ettermiddagen, var å reise ut for å kjøpe maling til pappesken som all skammen skulle samles oppi. Siden Frida hadde gjenoppstått dagen før, brukte vi esken som Frigg hadde brukt til å legge henne i biter i. Etter vi naturligvis hadde forsikret oss om at den faktisk var tom og ikke full av beinrester og gørr. Den var så klart tom. Og vi malte den ute, slik som Fredriksen hadde laget den inne i skogen. Som en TNT blokk fra Minecraft. Rødt med glitter i for Frida sin skyld og hvit stripe på midten med teksten TNT i svart på alle sider unntatt en. På framsiden skrev vi SKAM istedenfor. Det tok ikke så lang tid før Frida satt ved siden av meg igjen og fortalte om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på hennes vegne før vi krøllet det sammen, tråkket litt på det og kastet oppi esken. Så gråt vi litt igjen.

Jeg ante ikke om jeg kom til å få det til, men jeg gav litt mer faen nå. Jeg satte meg inn på badet hvor flisene ikke var varme lengre, men iskalde. Jeg satt på Selmas sang på repeat, før jeg tok sats, uten Adam og stupte uti den svarteste gjørma. For å hente Stina. Satsen gjorde at jeg kom litt lengre ut i mørket og til min store overraskelse var det som om Stina allerede hadde funnet veien mot meg. For jeg så henne umiddelbart. Jeg så mot henne mens jeg nok en gang fikk tårer i øynene og ropte, fordi lyden ble dempet av skammen der nede, «Du er ikke nødt til å fortelle meg om alt det forferdelige du har opplevd, Stina!». Jeg visste jo allerede da hvor omfattende traumene hennes var. «Men bli med meg for å kvitte oss med denne skammen nå». Stina så på meg med blanke øyne og jeg kunne se at hun strevde. «Men jeg har gjort så mange fæle ting!» Ropte hun på en sånn måte at det hørtes ut som om hun ikke fortjente bedre enn å leve i dette mørke og i det kvelende kneblende. «Nei, Stina. Det er ikke du som har gjort fæle ting. Det er mange andre som har gjort fæle ting mot deg!» Ropte jeg tilbake før jeg slang på: «Ser du ikke det? Ingen av oss klandrer deg mer! Det er ikke du som eier den skammen! Det er alle de mennene og ikke minst pappa! Du fortjener bedre enn dette her!». Hun tok noen skritt mot meg og jeg mot henne. Til slutt sto vi ansikt til ansikt mot hverandre og som Frida, var også hun blitt eldre. Som om hun vokste bare på de sekundene vi slengte disse utropene til hverandre. «Kom nå, vi må vekk herifra før den tar knekken på oss helt», sa jeg og tok tak i handen hennes og dro hun med meg. Det var tungt. Tyngden av all skammen gjorde det nesten umulig å få henne ut av den. Men plutselig nådde vi overflaten på den andre siden og ble sittende å puste tungt begge to som om vi akkurat hadde fullført et maraton. «Ting skal bli annerledes nå» sa jeg til slutt før vi gikk mot den trygge plassen.

Frigg lå der. Fortsatt i sort og med en sorg hengende over seg. Han hørte at vi kom, så Stina og til min store overraskelse hoppet han raskt ned på bakken. Det var som om han ikke helt trodde det han så, for det gikk litt tid før han plutselig lettet på smilebåndet og sa: «Stina! Er du tilbake?». Han gikk imot oss og så på henne mens han rynket litt på pannen. «Du har også vokst!» Sa han. «Ja, Frigg. Jeg er 18 år nå» Sa Stina og jeg kunne merke at hun var mer voksen. Stina og Frigg snakket en liten stund og Stina trøstet han med å si at Frida fortsatt var Frida, bare eldre og selv om Frigg hadde mistet sin aller beste venn, så var hun sikker på at Frida på 12 år kunne bli en like god venn. Kanskje til og med en slags søster. Frigg var tydelig glad for å se Stina igjen og la seg litt lettere til sinns tilbake i hengehulen sin, mens jeg og Stina satt oss inn i den hule stammen på Høvdingtreet. Jeg måtte spørre henne om noe. Om hun forsto at vi var samme person. Stina bekreftet det, men at hun opplever å være et eget individ med egne tanker og følelser. Det kunne jeg forstå godt, for det er jo nettopp slik vi har levd i alle år. Stina kunne også fortelle at hun ikke var så sikker lengre på om hun bare likte jenter. Jeg måtte smile og sa at det slettes ikke var så rart om hun ikke likte menn. Etter alle de forferdelige erfaringene hun har med dem. Men at vårt liv i dag, innebærer å være gift med en mann. Jeg forsikret henne om at hun på ingen måte trenger å være involvert i det, men at han ikke er som de mennene Stina har vært med. Hun kunne innrømme at hun hadde forstått det og etter en liten pause utbrøyt jeg: «Men herregud, Stina. Du er jo 18 år nå! Da kan vi jo kose oss med litt vin sammen på sene sommerkvelder!» Hun smilte og likte tanken på det og det var godt å se. Det var som om hun hadde mistet litt av den bitterheten over livet sitt. Og vi kom nærmere hverandre. Stina fortalte meg, som Frida hadde gjort dagen før, om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på papir, krøllet det sammen og kastet oppi esken som var i ferd med å fylles opp med Skam.

Senere på kvelden måtte vi lufte oss litt. Reven og meg. Alle mine livvakter har hver sine egenskaper. Reven er nysgjerrig og snakker rett fra levra. Han er ikke redd for å si nøyaktig det han mener og han viser det med hele seg. Det er godt, fordi han gir meg bekreftelse gang på gang at det jeg føler, er rett. Eller ikke. Fordi han er så tydelig og konkret. Vikingen er mer lik og jevn konstant og det gir en stor trygghet alene. Indianerhøvdingen er rett på sak og uredd for følelser. Han er den mest følsomme av dem alle og selv om han egentlig er eldst av de tre, er han egentlig yngst. Frigg har uttalt at Høvdingen egentlig aldri ble voksen. Vikingen som egentlig er yngst, er eldst. Uansett, så var det Reven og meg som satt igjen på tampen før sommeren. Vi gikk oss en tur ned til vannet. Jeg trengte en tenkepause og håpet kanskje at Frigg ville komme oss i møte. Og pussig nok, var det akkurat det som hendte. Reven beskrev senere en mørk gutt som ønsket skalpeller å kutte seg med. Men jeg forsvant inn i skogen og kom ut igjen med en helt annen versjon.

Stina og Frigg var inne i den trygge plassen, sammen, da hele gjengen plutselig bestemte seg for å samles der. Alle EP-ene i alle fall. Fredriksen og Frida kom inn sammen og for første gang på kanskje for alltid, var vi fem samlet på samme sted samtidig. Jeg ble en observatør i det som hendte derifra. Frida gikk til Frigg som knapt turte å se på henne. Men hun så på han og satte seg på huk, for hun var plutselig høyere enn han. «Hei» sa hun. Han så fortsatt ikke på henne men mumlet et svakt «hei» tilbake. Frida visste nøyaktig hva han tenkte og la til: «Jeg har kanskje blitt større enn deg, men du er fortsatt smartere enn meg.» Det fikk Frigg til å løse seg opp. Han smilte nå, på automatikk og sa at hun nok ikke fikk plass i hengehulen nå som hun var blitt så høy. Frida sa at hun hadde spurt om Vikingen kunne bygge en trehytte til dem noe han hadde sagt ja til. «Klarer du å klatre i trær fortsatt da?» Spurte Frigg. Begge to så oppover treet og så på hverandre. «Førstemann opp!» Ropte Frida og før vi visste ordet av det, forsvant begge to på vei opp Høvdingtreet. De gav seg ikke før de var på toppen og der oppe hadde de aldri vært før. De så ut over hele skogen og de lo. Høyt og ukontrollert akkurat som før. Frida sa at ting trengte ikke å være så annerledes selv om hun var litt eldre, for hun hadde tross alt lovet på mill drill å aldri bli helt voksen uansett. Frigg var smart og hadde allerede fått med seg hva de andre hadde gjort med esken og uten at noen egentlig hadde lagt merke til det, så hadde også Frigg blitt klar til å kvitte seg med sin egen skam. Den hadde nok allerede forsvunnet en del, men han ville bli med på den formelle biten uansett.

Jeg vet ikke om det var lyden av sjøen og bølgeskvulp som gjorde det, for mens jeg opplevde dette, lå jeg på brygga ved vannet. Med reven som livvakt. Frida og Frigg så det først. Oppe på himmelen kom dragene tilbake med nok en regnskur fra Atlanterhavet. De fløy majestetisk over dem og vasket skogen ren med dråper av krystall. Lyden fra dem var enestående vakker og stjernehimmelen ble nok en gang full av et dansende lys som var vakrere enn de vakreste naturbildene du noen sinne har sett. Vi alle løftet blikkene våre og tok imot hver eneste dråpe som smakte salt. «Som tårer», sa Frigg som igjen hadde hørt det ifra Indianerhøvdingen. Regndråpene skylte vekk alt støvet som hadde samlet seg i løpet av de siste ukene. Skogen ble ren igjen og jeg var overveldet av hvor enkelt det viste seg å være å samle sammen skammen.

Til slutt var det min tur. Ikke bare hadde jeg tatt og følt på alle mine indre forsvarsdeler sin skam, men nå var det på tide å skrive ned min egen skam og slenge det oppi esken. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å hindre alt det som har hendt oss. Men jeg vet jo nå at jeg ikke kunne gjort noe som helst anderledes og at det i alle fall ikke er min skyld. Jeg skammet meg også over kroppen min, men som M.I sa, så kommer superhelter i alle slags former og fasonger! Så bort med dem og opp i esken.

Så ble det Fredag og jeg skal hjem. I skrivende stund sitter jeg fortsatt på rommet mitt på Gjøkeredet i håp om å få ned en samlet tekst om denne reisen på tampen før sommerferien. Reven har vært med meg i hele dag og allerede fra morgenen av, ble det bestemt at esken som på det tidspunktet var fylt med Skam fra både Frida, Frigg, Stina og meg selv, skulle kastes i elva kl. 12. Det var da overlegen som overhode ikke er overlegen hadde tid til å bli med, for hun ville så klart bli med på dette. Klokken ble fort 12. Vi pratet litt først, planla sommeren og oppfølging etter den. Greit. Så var tiden inne for å bære skammen ned til elva. Vi sneik oss ut bakveien. Til tross for at vi ikke lengre skammer oss over skammen, så fant vi ut at vi ikke trengte å veive med den i gangene blant resten av Gjøkene som bor her. Det var tross alt snakk om en eske hvor det sto TNT på med svære bokstaver. Så gikk vi da. Reven, Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv med alle mine. Bærende på en eske av skam, klare for å bli kvitt dritten en gang for alle. Den lille brygga vi sto på, lå litt for seg og skjult bak et lite rødt båthus. Vi så strømmen i vannet gå i alle retninger, så vi var litt spente på hvor den ville ta skammen med seg. «Så lenge den ikke kommer tilbake» Sa jeg før vi lo. Vi ler ganske mye og det er digg. Jeg gikk ut på kanten og så utover vannet. Jeg kunne kjenne hele reisefølget mitt bak meg. Alle var med. Øyeblikket var her og tiden var på alle mulige måter inne. Så kastet jeg skammen så langt jeg kunne og så den ville strømmen ta den med seg i full fart utover, litt i sirkler, så litt den ene veien før den snudde og dro den andre veien. Bort fra bryggekanten og bort fra oss tre med mine som sto som tente lys og fulgte spent med. Bortvisning av skam, minutt for minutt. Det var spenning der også, for esken brukte mye lengre tid på å synke enn det vi hadde sett for oss. Og ikke nok med det, men det kom plutselig noen ungdommer i kano fra ingen steder som rodde imot esken langt der ute. Heldigvis snudde de da de kom bort til den uten å ta den med seg. De merket kanskje den uggene følelsen av den de også. Jeg vet ikke. Jeg er bare glad for at de lot den være. Etter ca. en time hadde den fortsatt ikke sunket på «havets bunn» der skammen fortjener å være, men den hadde kommet så langt vekk at vi knapt kunne se den lengre. Det ville blitt for dumt å følge etter den, så vi bestemte oss for at nå var den ikke lengre vårt ansvar og det som hender med den er ikke lengre mitt problem. Så lenge jeg ikke leser i avisen i morgen om et mystisk funn av en TNT eske flytende på vannet full av grufulle påstander, er jeg fornøyd. Den synker nok. Eller går i oppløsning før noen rekker å finne den. Vi gikk rolig tilbake til Gjøkeredet. Jeg følte en lettelse mer enn noe annet. Jeg gledet meg til sommer. Tid med kidsa og mannen. Kanskje dette faktisk blir en blå sommer. Overlegen som overhode ikke er overlegen ønsket meg også en bedritten sommer, før hun gikk til neste overlegeoppgave. Å kaste skam i elva er bare en av mange ting hun gjør. For mange. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg er som møtte denne gjengen her. Så tilfeldig og så flaks. Hadde ikke Larven vært hjemme med sykt barn den Oktoberdagen, så hadde jeg kanskje aldri møtt dem.

Til slutt vil jeg rett og slett bare skrive noen ord til dem som har gjort denne reisen mulig. Livvaktene på Gjøkeredet. Teamet mitt startet med mange og endte med fire. Overlegen som overhode ikke er overlegen: du er unik på alle punkt! Jeg har aldri møtt en overlege som er så åpen og inkluderende som deg. Og som snakker om drager og vesener og magi som det mest naturlige i verden og den største selvfølgelighet. Du er jo som Mummimamma. Du gjorde oss synlig igjen. Vikingen: du er den kuleste vikingen jeg noen sinne har møtt. Den eneste riktig nok, men uansett, så er du ganske kul. Du satt med oss nesten 24/7 i starten og fikk oss til å tro på noe igjen. Din superkraft er at du klarer å holde deg helt lik, konstant! Ingen andre klarer det. Du står der stødig som fjell og tåler alt. Du har også lært meg en hel del om ditt spesialfelt. Nemlig adferd. Takk! Indianerhøvdingen: Du har en unik evne til å bevare barnet i deg! Du har lært meg at følelser på ingen måte er farlige ved å vise dem selv og selv om du har blitt ganske frustrert underveis, så har du også allikevel kommet tilbake gang på gang. Og Reven: Du kom inn fra sidelinjen litt senere enn de andre og du sa ikke stort i starten. Men når du første ikke klarte å holde deg lengre, viste det seg at du var full av engasjement, nysgjerrighet og aldri har jeg ledd mer her inne, enn når vi to har vært sammen. Du fikk raskt innpass i systemet mitt og superkraften din, er at du er uredd. Og fra nå av skal jeg alltid bestille meg en Schmoothie og ikke en Smoothie som alle andre gjør. Og til resten av Livvaktene: Fortelleren, Mørkets fyrste, Marihøna, Politimester Bastian, Løvinnen og alle dere andre som har vært heldige og blitt spart for kallenavn: Aldri har jeg møtt et helsepersonell med et så stort engasjement og ydmykhet. Alle dere som har hatt med oss gjøre, har heiet og støttet på en sånn måte som jeg aldri før har sett maken til. TAKK til dere alle sammen. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag uten dere. Vi sees plutselig igjen. Takk for alt. For nå.

Sammen om skammen.

«Hopp da!» Sa Adam ivrig mens han holdt i enden av et tau. Jeg måtte forsikre meg om at jeg ikke hadde den andre enden bundet rundt halsen. For etter flere stranguleringsforsøk bak oss og Stina som nylig hadde bygget en galge, følte jeg meg ikke helt trygg på det. Men etter tiende forsikring om at enden faktisk var bundet rundt magen min og ikke rundt halsen, begynte jeg å bli sikker. «Hopp nå da!» Sa han igjen. Litt mer oppgitt denne gangen som om han ventet på tur. «Jeg lover å dra deg inn igjen i tide!» Sa han videre. Jeg så på Adam og innså at han alltid har holdt det han har lovet. Adam har vært min trofaste følgesvenn i 20 år og aldri har jeg opplevd at han har sviktet meg. Så etter ellevte forsikring om at jeg var sikret i et tau rundt magen, hoppet jeg. Mens jeg kneip igjen øynene og uten å ane hvor dette hoppet førte meg, landet jeg på noe mykt. Før jeg våget å åpne dem helt, hørte jeg Adam langt der nedenifra og ikke oppenifra som hadde vært logisk siden jeg hoppet ned i noe. Nå var det som om alt var snudd på hode, for tauet, hvor enden var bundet fast til meg, gikk ned i et hull i bakken. Det rykket rundt magen. «Ser du? Jeg er i den andre enden!» Kom det ifra hullet i bakken. Så åpnet jeg øynene fullstendig og fikk se noe nytt. Alt lignet på skogen jeg akkurat hadde kommet ifra, bare at alt var grått i alle nyanser. Og det var uggent og jeg følte umiddelbart på den kvelende kneblende følelsen. Dette var en plass jeg ikke egentlig ønsket å utforske og fikk umiddelbart litt panikk. Det var som om Adam forsto det og ropte som om han heiet på meg: «Jeg er rett her på den andre siden! Ikke vær redd! Det er dette som skal til!». Og da forsto jeg hvor jeg var. Midt i skammens dal. I den mørke skammen som Stina, Frida og kanskje også Frigg har bukket under for. Jeg følte virkelig på hele meg at jeg var i ferd med å bli kvalt. Som om denne underverdenen ikke hadde nok oksygen til alle. Det var klamt og jeg kunne kjenne at svetten piplet mens jeg måtte konsentrere meg om å puste. Mens jeg begynte å gå litt smått rundt, kunne jeg ikke la være å tenke på om det var slik Stina hadde det konstant. Den kvelende kneblende følelsen. Det gjorde vondt å kjenne på og vite at det kanskje var en sannhet i det jeg tenkte.

Det var tungt å gå, så jeg så meg for det meste rundt uten å gå så langt og det var som om jeg kunne høre Fredriksen si: «Det er farlig å gå for langt!». Var det dette han hadde vært redd for? Skammen? I så fall kan jeg forstå hvorfor, for dette var nesten ikke til å holde ut og i det jeg var i ferd med å kaste inn håndkle og gi signal til Adam om å dra meg inn igjen, så jeg dem. De kunne ikke se meg, for det var som om de ikke var helt levende også var de et godt stykke unna. De gikk rundt der på leit etter noe eller noen uten helt å vite hva, tom i blikket og litt sånn rådvill. Stina og Frida. Sammen om skammen. Sammen, men allikevel ikke på en måte. For det var som om de ikke registrerte hverandre der de gikk. Kanskje fordi de gikk i hver sin tid, men på samme tid? Var det her disse tidslinjene skulle bindes sammen og utgjøre en større helhet? Mitt komplette DNA?

Jeg vet ikke om det var fordi hjernen min hadde så stor mangel på luft eller om det var andre tilfeldigheter som slo inn, men plutselig kunne jeg høre «Selmas sang» spille av der nede. Lyden hørtes ut som lyd høres ut når du er under vann. Men sangen var ikke til å ta feil av. Den samme sangen ble spilt av da jeg så Frida på den andre siden av den store krigen i Barteskogen. Da det tydelig åpnet seg en vei mellom oss. En vei eller en reise igjennom tid. Og jeg fikk en sterk følelse av at dette er nøyaktig det som skal til for at både Stina og Frida skal komme tilbake til oss. Jeg kunne se tydelig tidslinjene trekke seg imot meg også nå, men uten helt å nå fram. Som en desperat og utmattet hånd som strakte seg ut etter hjelp. Mot meg. Og jeg tenkte at dem begge hadde en lang vei å gå. Hjem til meg. Som i den sangen. «Selmas sang». Og mens de går, tenkte jeg, skal jeg jammen meg vise at jeg kan gå sammen med dem, eller i alle fall gå dem i møte. Her i dette mørket. I skammen og sammen. Det er dette Adam og Ofie har snakket om i alle disse årene, tenkte jeg. «For å bli hel, må du bade i søla» og dette var søla. Ingen tvil om det, for en ting var synet av skammen, men jeg kunne også høre den. Lyden av barneskrik, slag, frykt og det verste var kanskje lyden av en slags utnytting av ulike kropper som lå urørlige. Ja, jeg kunne høre sånt! Og nå sto Adam på den andre siden og spilte fiskedam med meg oppi den kvalme søla. Han har funnet en måte som gjør det trygt nok for meg å bade i den og å vise at jeg ser, vet og er klar for å ta imot meg selv for både 20 og 28 år siden. Kanskje ikke 20 og 28 år fram i tid, men hvis jeg går dem i møte, så vil de allikevel komme et stykke på vei.

«Lengter du vekk fra det store og tomme og grå
Veien er lang men jeg veit at du orker å gå
Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

Fly som en fugl
Lag deg en vei
Så du kan komme hjem til meg
Du kan gå mange mil
Men hvor hører du til
Hvor hører du til

Regndråper faller og fallet tar fargene bort
Du er uendelig liten men håpet er stort
Jeg hører til deg og sånn vil det alltid bli
Jeg drømmer at snart er du her og legger handa di trygt i mi.»

Eva Weel Skram.

Låta gikk på repeat og den kunne virkelig ikke passet bedre. Det er rart det der hvordan sanger og tekster kan påvirke ens humør og sinnstilstand. Eller i mitt tilfelle, et helt univers inni mitt eget hode. Jeg forsto fort at det ville kreve en del av meg i nær framtid og jeg var usikker på om dette er en prosess som kan eller bør framskyves. Dette må bli rett og da kan jeg ikke gjøre en halvveis jobb. Før sommerferie har jeg 3 dager igjen med trygge rammer på Gjøkeredet. Var det nok? For jeg vil neppe etterlate noen i den skammen for en hel sommer.

Rett før jeg havnet i denne søla, hadde jeg og Vikingen gått inn for å jobbe med nettopp skam og hadde tatt utgangspunkt i Piagets skjemaer om tillært adferd og endringer av dem underveis. Jeg satt og kunne snakke, kanskje for første gang om traumeminner og følelser uten å bli totalt handlingslammet. Det var kanskje tegnet og klarsignalet om at jeg var klar for reisen ned dit. Og jeg innså at jeg kanskje ikke trengte å si så mye, så lenge jeg kunne føle det og akseptere det og ikke minst endre det. For da vi gravde dypt ned i skammens kjerne og Selmas sang dukket helt ubevisst opp på høyttaleren, så var jeg der og følte på den kvelende kneblende skammen og hadde muligheter til å endre noe.

Før jeg dro tilbake igjen, sa jeg med de siste kreftene jeg hadde at denne følelsen tilhører ikke oss. Til eller mot dem som vandrer rådløst rundt. Men at vi må bade litt i den før vi finner en måte å fange den på og få sendt den av gårde. At vi skal stå i denne skammen sammen og at jeg pokker meg ikke skal gi meg før jeg får meg selv den gang tilbake. Om jeg så må vasse i skam opp til halsen. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde spurt om vi faktisk skulle sende den stinkende pakken fra det lokale postkontoret på ekte. Hvem vet. Jeg håper ikke at det er nødvendig, for da må vi gå igjennom et helt kjøpesenter med en svær eske som ser ut som en TNT blokk og som kommer til stinke høgg. Men er man en Gjøk på Gjøkeredet, så er visst ingenting unormalt og om det er det som skal til, så gjør vi det sånn.

Jeg rykket i tauet og kunne kjenne at Adam begynte å dra meg innover og mens jeg svakt fulgte etter, kunne jeg så vidt kimte Frigg også. Men han var ikke så tydelig som hverken Stina eller Frida og han bare lå der som en skygge av seg selv i den ekte skogen. Han gikk ikke og det så ikke ut som om han leitet etter noe som de to andre. Nesten som om han egentlig ikke var der fullt ut. Til han ville jeg gjerne si at livet skal bli bedre også for han og at Frida vil komme igjen. At alt det dem har tatt imot på mine vegne, er riv ruskende galt! Også ville jeg holdt rundt han på en sånn måte at han følte seg trygg igjen. Så forsvant jeg tilbake og ned eller opp i det svarte hullet før jeg befant meg igjen ved hans side. Adam. Jeg higet etter pusten og kjente på lettelsen over den friske luften. Han holdt et fast grep på skulderen min og smilte som han alltid gjør og har gjort: «Ser du? Jeg sa jo at jeg var her». Jeg så på han tilbake og smilte selv. Litt vemodig og kanskje litt stolt mens jeg tenkte på hvor mange slike hopp som skal til for at både Frida og Stina vil komme hjem. Til meg.

På gjensyn, Frida.

Etter at Frida og Frigg hadde fått utstyrt hver sin hov med oppgave om å fange denne skyggen av skam, forsto jeg nok ikke fullverdig hva jeg hadde satt i gang og hvilke konsekvenser det skulle vise seg å komme oss i møte. Eller rettere sagt, bli kastet over oss som et sky av sotstøv. Sottroll som de sier i den asiatiske animerte filmen Totoro. Eller som vi kjenner den som, en skygge. Skamskyggen som egentlig ikke tilhører oss, men alle dem som ikke har evnen til å se sin egen ydmykhet på det viset. Jeg tror neppe at min far sitter og skammer seg. Jeg er ganske sikker på at han sitter der, i huset jeg en gang bodde i, og syntes fryktelig synd på seg selv. Kanskje ved å sende denne pakken full av skam og en stank verre enn kloakk og med den kvelende kneblende følelsen, vil bli en vinn/vinn situasjon? For det er jo nettopp han som bør skamme seg. Som om han har levd et liv og holdt skammen på lang avstand, ja faktisk som om han sendte den med oss da vi flyttet hjemmefra og sa «Hade og lykke til på reisen». Siden da, sluttet han å ta kontakt, samtidig som han la skylden over på meg. Alltid. I mangel av skam? Noen vesentlige mangler er det i alle fall, uten at jeg skal gå i detalj rundt det.

En nær slektning til skammen er kontrollen. Behovet for kontroll vil en dag ta overtaket på deg om du lar skammen flytte inn. Og kontroll har jeg. Jeg har et veldig strukturert liv. Jeg er et klassisk vanemenneske som liker å ha oversikt. Det er en fin ting helt til det går ut av kontroll. Jeg har i perioder hatt økende behov for kontroll rundt matvanene mine. Jeg var overvektig en gang og strevde mye med det. Med selvbilde og selvtilliten min. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen i den tjukke kroppen og klarte heller aldri å venne meg til den. Jeg kan kanskje til og med si at jeg faktisk skammet meg en god del for at jeg var tjukk uten å få til å bli tynn. Jeg hadde vært plaget med mobbende stemmer i hode en god stund. Stemmer som stadig brøyt meg ned med ord som: «Du er så tjukk!!» «Du er så stygg og ekkel» «IKKE spis!!» osv og da Fru. Grå ble borte fra oss, kom dem enda sterkere tilbake. «Se det, du er så feit at ikke en gang Grå klarte å se på deg mer» osv igjen. Jeg ble så desperat til slutt at jeg valgte å operere meg på et privat sykehus. Det var ikke noe problem og jeg fikk dato for operasjon etter kort tid. Ingen spørsmål. Litt skremmende å tenke på egentlig at det er så enkelt å få tatt et såpass stort inngrep som Gastric Sleeve, som innebærer at de tar bort 80-90 % av magesekken. Jeg ble raskt slankere samtidig som det flyttet inn en superhelt i meg. M.I som holdt i gang treningen for denne kroppen og som sørget for at alt av mat og mosjon gikk rett for seg. 50 kg av meg forsvant i løpet av det første året sammen med stemmene. For en befrielse det var. Jeg så endelig bra ut for dem og derfor maste de ikke lengre heller. Før 3 år senere.

«Du har gått opp 3 kilo!!» Hørte jeg dem si i kor og like nedtrykkende som jeg husket dem. Først forsøkte jeg å ignorere dem, men de bare vokste i meg og før jeg visste ordet av det og uten helt å merke det selv engang, begynte jeg å spise mindre. Og til slutt til ikke spise i det hele tatt. «Skjerp deg!! Du er så stygg og feit at du fortjener ikke noe mat». Det er fem stemmer som snakker samtidig og det oppleves svært truende og for å unngå mer bråk, er det enklest å gjøre som de sier. Å adlyde. Det var jo bare noen få dager til nok et opphold på Gjøkeredet. Men da jeg først kom meg til Gjøkeredet var det allerede litt for sent. Jeg var under stemmenes makt. Også ute av stand til å fortelle livvaktene og overlegen som overhode ikke er overlegen om dem. For om jeg fortalte noe, ville det bli straffet. Høvdingen reagerte først. «Hvorfor spiser du ikke?» «Jeg er ikke sulten» Svarte jeg og visste at den påstanden ikke ville gå i lengden. Livvaktene har øyne overalt. Neste måltid kom. «Hvorfor spiser du ikke?» Spurte han igjen. Til slutt brøyt lille Frida ut og fortalte alt sammen. At vi ikke får lov til å hverken spise eller drikke og at vi blir straffet om vi gjør det. De sier at vi har blitt tjukke, men de gir seg nok etter hvert. Høvdingen lovte i mill drill og ikke si det til noen. Men det trengte han ikke heller for blodprøvene jugde ikke. Så overlegen som overhode ikke er overlegen hadde gjennomskuet meg kjapt. Så brakte det løs. Vi var avslørt og det var totalt uakseptabelt for disse mobberne jeg hadde latt få overtaket.

Det ble plutselig mørkt. Der inne en plass. I skogen. Jeg kunne knapt se noen ting i all den mørke sot-lignende tåka som hadde lagt seg utover det hele. Det var skammen som vokste seg stor og som sakte men sikkert tok over makten over alt. Jeg kunne høre Frida gråte rett ved siden av og da jeg snudde meg, så jeg henne også. Hun var redd og så på meg som om det var for siste gang. Jeg kunne føle hva som var på ferde. Frida hadde sladret til Høvdingen og nå var skyggen av skam ute etter å ta henne. Straffe henne og jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å be henne om å løpe. «Løp, Frida!» hvisket jeg så høyt jeg kunne for at hun skulle forstå alvoret. «Fort deg! Løp alt du kan ned til Frigg og legg deg i hengehulen der!» Jeg måtte dytte henne i gang mens jeg nok en gang, litt høyere, ba henne om å løpe. De små barneføttene hennes trampet i bakken og jeg fortsatte å rope at hun måtte løpe. Hun løp ut av mitt synsfelt som var svært begrenset. Så stoppet hun plutselig å løpe, noe dyrisk hadde tatt henne igjen og hun skrek. Det samme konstante, skarpe og desperate skriket jeg har hørt mange ganger før. Jeg forsøkte å gå nedover den stien jeg befant meg på og innså at det var snarveien ned til den trygge plassen og til Frigg. Og selv den korte turen ned dit, var ikke kort nok for at Frida nådde fram i tide. Hun hadde sladret og nå fikk hun straff. Det var mørkt, men det åpnet seg plutselig en lysning som en lyskaster som kastet lys over hendelsen som fant sted de neste minuttene. Som om stemmene, mobberne eller skyggen av skam ville at vi skulle se konsekvensene av å ikke adlyde. Det jeg så var brutalt. Skyggen hadde delt seg i fire. Skyggen hadde tatt form. Fire skygger sto på hver sin kant og grafset seg til denne lille jenta på bare 7 år. Og de ville at jeg skulle se på. Og hun skrek konstant. Jeg ble totalt handlingslammet, men begynte å hviske utover. «Det var ikke hennes feil. Ikke gjør det» Om og om igjen i håp om at de skulle stoppe. Men de stoppet ikke. De dro og sleit i henne på en så brutal måte at armene ble revet av før beina like etter. Til slutt knuste de hode og resten av kroppen tilsynelatende uten styrke.

Jeg gråt, en vill og ensom og fortvilet gråt. Jeg hulkegråt faktisk mens jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Og før jeg visste ordet av det hørte jeg noe. Eller noen. Noen som egentlig ikke tilhørte skogen, men som kom som en ekstern stemme utenifra. En sang. En mannsstemme som sang, mens jeg sto der og så rett ned på denne lille jenta som nå lå der fragmentert i sitt eget blodbad. Sangstemmen roet ned situasjonen for det var noe beroligende med den. Som om den som sang, ikke ante hva han kunne si godt, men som allikevel forsto alvoret og begynte å synge. Til oss eller for oss som befant oss midt i denne tragedien. Jeg kjente at pusten ble roligere og jeg forsto at det satt en kjent livvakt rett på utsiden og at det var han som sang. Så ble jeg litt borte i ingenting.

Da jeg våknet sto jeg fortsatt på samme plassen og Frida lå fortsatt i biter der nede. Frigg var der også og overlegen som overhode ikke er overlegen sammen med Høvdingen. Det var ikke han som hadde sunget. Jeg kjente fortvilelsen til Frigg lang vei. Han gråt mens han skrapte opp det som var igjen av bestevennen sin og la henne opp i en eske. Han rakk ikke så mye mer før han fikk et stikk i skinka som skulle hjelpe han med å få det bedre, sa de to ifra Gjøkeredet. Han gjorde motstand, men bare fordi han ikke ville ende opp i flere biter som Frida. Dessverre gikk det ikke som planlagt for etter at han fikk det litt bedre, kom skyggende igjen. «Du gjorde ikke nok motstand!!» Skrek de inn i øret hans der han lå i sengen som sakte ble heiset så høyt som sengen gikk. Stemmene så sin anledning til å knuse en av lampene i taket, fraktet Frigg på badet for å bade i den røde sjøen som han ikke har svømt i på flere uker. Selv Høvdingen ble satt ut og kaos var et faktum. Igjen. Vikingen sa senere på kvelden at det var han og resten av livvaktene som bestemte videre. At ingen kan straffe Frigg for noe Vikingen og resten av hjelperne selv bestemmer før han fikk et stikk til før natten. Uten motstand og med et snev av lettelse denne gangen.

Så var det plutselig morgen igjen og jeg våknet inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Som meg selv og hadde friskt i minne hva som hadde hendt med Frida kvelden før. Esken som Frigg tilsynelatende hadde puttet restene av henne oppi, lå i hjørnet på gulvet. Det sto «Frida 7 år. R.I.P» på den. Og Frigg hadde plassert bamsen han hadde kjøpt til henne oppå. Det så ut som en slags grav på ordentlig og jeg ble umiddelbart fylt av en motløshet. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde oppfordret meg til å ta en tur inn i skogen for å sjekke tilstanden etter gårsdagens massakre. Jeg trodde ikke at jeg skulle få det til, det var for vondt og jeg var fortsatt slapp etter fasten. Men plutselig var jeg der allikevel. Helt uten å gjøre en innsats for å komme meg dit. Det var som om jeg gikk inn en slags bakvei eller en hemmelig inngang, for jeg sto ikke ved leirbålet til Adam like innenfor portalen som jeg pleier. Jeg befant meg rett ved Høvdingtreet. Inne i den trygge plassen der Frigg lå oppe i hengehulen sin, kledd i sort og han gråt lydløse tårer uten å bevege seg en millimeter. Han var til og med svart rundt øynene. Frida lå i biten i esken rett under. Jeg så opp på denne fortvilte gutten og sa: «Vi trenger ikke å begrave henne. For vi lever jo og da kan hun fortsatt komme tilbake». Jeg forsøkte å smile, mens jeg fortsatt kunne høre skrikene hennes fra dagen før. «Ting er annerledes nå!» utbrøt jeg med en litt fortvilelse i stemmen. «Ting skjer og ting vil bli bedre. Jeg vet bare ikke når.» Frigg reagerte ikke på noe av det. Han bare lå der i den sorte skammen som hadde overtaket på han og på oss i øyeblikket. Jeg forsøkte å få liv i han. «Bli med å plukk blomster da! Det ville Frida likt. Blomster i alle slags farger som kan ligge oppå esken.» Ingen reaksjon, men jeg kunne høre et voldsomt rabalder komme nedover snarveien fra det hvite huset. Fredriksen kom rasende inn til oss, så på esken med Frida i biter på og freste: «Hvorfor sendte du henne ned hit??». Jeg ble irritert tilbake fordi jeg følte ikke at jeg fortjente å få skylden for dette. «Hvor var du?» Sa jeg litt spydig tilbake. Han svarte ikke, sikkert fordi han også strevde med skyldfølelse. «Hun skulle ikke gå så langt!!» Freste han igjen, men med en litt mer sorg i tonefallet. Så gråt jeg. Igjen. «Unnskyld, Fredriksen» sa jeg. «Jeg vet hvor mye Frida har betydd for deg. Hun har betydd mye for oss alle!» Jeg sleit med å snakke for det hele var virkelig en så stor tragedie. Men jeg klarte å fortsette litt til. «Men vi lever jo? Og det vil også si at Frida kan bli levende igjen». Denne gangen snudde Frigg på seg. «Hvordan bli levende igjen etter det der!» Mens han kastet et blikk ned på esken med Frida i biter. Jeg klarte ikke å smile, men fikk sagt noe om at kanskje Frida ville returnere i en nyere og mer utviklet utgave av seg selv. «Jeg likte Frida akkurat som hun var jeg», Sa han før han la seg til i hengehulen sin igjen. Plutselig hadde Fredriksen endret stemningsleie, tilsynelatende for å oppmuntre Frigg. «Jeg har laget den pakken, Frigg og jeg tror at du vil like den» Var det et spor av entusiasme i stemmen til Fredriksen? Ja, men Frigg lå like ubrydd. Fredriksen dro plutselig fram esken han hadde lagt av tre. Den var svært godt forseggjort. Den var kvadratisk og utenpå hadde han malt den slik at den så ut som en TNT blokk fra Minecraft. Jeg ble litt overrasket og tenkte at Fredriksen virkelig har begynt å vise seg fra sin beste side. For der sto selveste Fredriksen med en skjult beskjed. Og det var at vi skulle jobbe for å hjelpe Frigg med å løsrive seg fra den skammen, legge den i en eske med eksplosiver og sende den dit den hører hjemme. Flott, tenkte jeg. For et samspill oppi all denne tragedien. Endelig sto vi der samlet som en slags familie som stiller opp for hverandre uansett hva. Jeg klarte endelig å trekke litt på smilebåndet og før jeg våknet igjen i det virkelige virkelige på Gjøkeredet, «Du Frigg? Skal vi plukke de blomstene?»

Tid er som vanlig svært vanskelig for meg å forholde meg til når det gjelder de tingene jeg opplever i min indre verden. Og det jeg opplever føles ofte kaotisk og uoversiktlig til å begynne med, men gradvis klarner det opp for meg og gir mening. Litt senere kom overlegen som overhode ikke er overlegen for dagens alvorsprat som, som oftest ender med mye latter og gode spøker full av galgenhumor og ironi. Så beskrivelsen «alvorsprat» kunne ikke vært mer ironisk i seg selv. Men på vår lille forskrudde måte, er det en god dryss med alvor oppi alt fjaset også. Som da hun foreslo å innkalle alle innbyggerne i skogen til et møte for å drøfte situasjonen. Hun skrev derfor en svært formell innkalling i notatboken min som fungerer som en korrespondanse mellom alle parter som er involvert i dette behandlingsforløpet. Innkallingen var som følger:

«Møteinnkalling

Vi ønsker å innkalle til et møte med skogens innbyggere for å drøfte situasjonen rundt mat og drikkeinntak. Fint om så mange som mulig kan delta! Alle må registrere seg ved ankomst. HUSK rom 86. Mvh Overlegen og meg selv»

Bare det at hun velger å presisere romnummer, sier mye om hennes gode sans for humor. Jeg bor nemlig på et annet rom enn tidligere og vi ble litt småbekymret for at jeg plutselig skulle sette meg inn på de harde flisene på det gamle rommet som nå var bebodd av en annen.

Jeg satt ute da jeg plutselig sto, igjen uten å gjøre innsats for å komme inn, rett innenfor portalen. Adam satt der han alltid sitter og jeg kunne se at det plutselig sto et slags stativ med en innskrivningsbok oppå. Adam hadde allerede meldt sin ankomst og jeg kunne ikke gjøre en dårligere innsats. Så jeg gikk imot boken for å skrive meg inn i manntall, men før jeg rakk å ta pennen, så jeg at både Ofie og Bambù skrev seg inn på tur. Uten penn, for de hadde naturligvis magisk blekk som skrev at seg selv. De svevde bort til bålplassen mens jeg skrev mitt eget navn på. «Er vi alle nå?» Spurte jeg og Ofie ristet på hode og ba meg vente i nøyaktig ett minutt til. På slaget kom Fredriksen ut av buskene, skrev seg inn og satte seg blant oss. «Nå er vi alle» Sa Ofie. Jeg spurte om ikke Frigg ville komme. «Frigg sitter fast i skammen, han ser vi ikke igjen før vi får overtaket over den» svarte han tilbake. Jeg sukket oppgitt. Det var som om alle visste hva temaet var for Bambù begynte å snakke om disse skyggene og stemmene som nå hadde kommandoen. Hun visste at jeg ikke forsto og forsøkte å forklare på den måten ånder forklarer. Kryptisk og åpent for tolkninger i alle retninger. Hun fortalte at stemmene ikke har noen direkte tilknytning til overgripere, men til min egen selvfølelse. De er et ekko ifra nære, kvinnelige slektninger som alltid var veldig opptatt av at ting skulle se bra ut. Jeg forsto umiddelbart hvordan det hang sammen og ønsket ikke å gå videre på den. Hvem kan være sterk nok til å få oss ut av stemmenes makt da? Spurte jeg videre. Og denne gangen svarte Ofie. «Det er nok bare M.I som kan ta opp den kamper der, men hun er langt unna». Bambù skulle forsøke å sende signaler til henne med tankekraft. Vi snakket også litt om den sotete tåka som lå utover skogen. Adam skulle tilkalle dragene med røyksignaler for å se om de kan komme med et regnskur igjen. «Det trengs en real vask her» sa han. Og kanskje han har rett, kanskje regnet vil samle støvet av skam til en klump slik at vi får lagt den i den esken som Fredriksen har laget. Noe Fredriksen også påpekte og bekreftet at TNT esken var trygt oppbevart på hans eiendom. Jeg spurte videre om Frida. Om hun noen gang ville komme tilbake igjen etter det brutale angrepet på henne. «Jada», svarte Bambù og smilte, noe som var litt irriterende etter disse voldsomme hendelsene. «Og hun kommer nok tilbake som en litt eldre versjon». Jeg så opp på henne som et spørsmålstegn og hun fortsatte fort; «Ja, hvorfor ellers tror du at hun revnet opp? Den voksende sjelen ble for stor for den lille kroppen». Jeg så for meg øyeblikket i det kroppen hennes ble revet opp på brutalt vis. Var det virkelig en bra ting? Ja vel. Er det sånn det skal bli, tenkte jeg. For i øyeblikket ligger Stina nedgravd i tjærelignende gjørme av skam, Frigg er fanget av det samme i hengehulen sin og Frida ble revet i stykker av den. Hvem blir den neste? Eller er alle de mest sårbare tatt? Hvor mye skam må vi føle på før vi kan sende den bort på en eviglang ferie i hjemlandet sitt? Jeg så bort på Fredriksen og takket han for å ha laget en så fin eske. Jeg spurte han samtidig om han kunne gå ned til den trygge plassen, ned til Frigg for å passe på han. Jeg likte ikke tanken på at han skulle ligge der og skamme seg sånn alene. Fredriksen nikket bekreftende før han gikk i den retningen. Til tross for alt kaoset og de brutale hendelsene, har aldri samarbeidet oss imellom vært bedre. Og før jeg dro ut av skogen og igjennom portalen, forsto så jeg plutselig en sammenheng. Den røde tråden her var garantert SKAM. Systemet har blitt overveldet av den og sånn må det kanskje være for at vi noen sinne kan komme videre. Er skam en av bossene i Regnskogverdenen? Det vil tiden vise. Fram til dragene kommer og eventuelt superhelten vår, må vi bare stå i den skammen sammen, før vi kommer i posisjon til å fange den og ta tilbake kontrollen over den og ikke den over oss.

Like etter møte gikk jeg og Reven ut. Vi plukket blomster på Frigg sine vegne og la oppå esken med Frida i biter i. Vi tok en tusj og skrev: «På gjensyn, Frida. Vi sees igjen».  

Orientering i Regnskogen.

Den nye skogen bar preg av regnskuren ifra dragene som kom langveis ifra. Det luktet friskt av blomster og vått gress som om hele skogen var i ferd med å våkne opp ifra en evig lang tørke. Regndråpene ifra Atlanterhavet gav skogen liv og plantene vokste seg store og mektige, frodige og flere av trærne hadde til og med frukt på seg. I Barteskogen var det ikke annet å spise enn sopp og mose, så dette var rene paradis i forhold. Før jeg visste ordet av det, befant jeg meg midt i dette nye. Klar for eventyr og nye oppdagelser, fant jeg meg selv joggende igjennom og mellom en vegetasjon så variert og fargerik at det nesten ikke så ekte ut. Men jeg kjente føttene mine plante seg med et godt grep i bakken, steg for steg og i et passende tempo slik at jeg rakk å se meg rundt samtidig som jeg løp. Jeg så på alle fargene og all frukten som jeg ikke kjente igjen, men som så veldig fristende ut. Det var vel ikke en felle? Undret jeg i farta. Som Eplene i edens hage, eller eple som Snehvit fikk av sin onde stemor? Jeg klarte ikke å la være å tenke at det kunne jo hende at det lå en slags baktanke med alt dette flotte. For som oftest så er det jo slik at hvis ting virker for godt til å være sant, så er det jo nettopp slik. Enda hadde det ikke dukket opp hverken soldater eller andre demoner opp i den formen de hadde i Barteskogen. Kanskje den fristende frukten var dens nye form? Det gjenstår å se, men akkurat i dette øyeblikket valgte jeg å bare nyte synet av alt det friske og ferske og nyskapende. Jeg løp og ante ikke hvor jeg var på vei, men jeg visste at dette var en verden jeg var nødt til å utforske og bli bedre kjent med. For denne verden skal jeg en dag få kontroll over i samarbeid med alle dem som bor i den. Imens jeg løp kunne jeg høre lyden av en kjent vind eller ånd. Ofie kom som et vindkast og gav meg en medvind bare for å si at han støtter meg på denne veien og i denne nye verdenen.

Skogen som fortsatt drypte litt vann ned på meg etter den store regnskuren som kanskje skylte alt det gamle vekk, åpnet seg litt og jeg kunne skimte en liten topp forut. På den toppen var det et hvitt, lite hus med et frodig tre i hagen. I en av greinene hang det en huske som avslørte umiddelbart hvem som bodde der. Fredriksen og Frida. Jeg løp opp bakken og så at hun satt på husken sin og så utover landskapet som hadde endret seg på kort tid. Frida oppdaget meg og hoppet umiddelbart av husken og kom meg i møte med en så stor iver som bare et barn kan ha. Jeg lukket øynene og klemte henne så hardt jeg kunne uten å knuse den spinkle kroppen. Så skjedde det igjen, jeg gråt. Og igjen av en slags glede og sorg blandet sammen til en tilfredsstillende sorg. Frida gråt ikke, for det var tross alt forbudt og jeg tenkte inni meg at en dag skal Frida få oppleve at å gråte, det er helt okay. At ingen kommer til å gjøre henne vondt av den grunn. Men alt til sin tid, som Ofie pleier å si. Også denne gangen i denne verdenen. I denne omgangen ville jeg bare orientere meg og finne Stina i all hovedsak for å sikre at hun er sikker. Jeg satte meg på huk for å se nærmere på Frida. Hun var en søt jente, men mager, som om hun ikke fikk nok å spise. Hun hadde langt og krøllete, mørkt hår som ikke var blitt børstet på en stund for det var fullt av floker. Hun så nesten ut som et lite troll der hun sto og smilte det bredeste smilet jeg noen sinne har sett. Vi sa ikke så mye, men vi følte begge to en tilhørighet til hverandre og det var godt. Hun hvisket i øret mitt og fortalte at hun elsket den nye rosa t-skjorta med ponnytrykk på. Jeg tørket bort litt av tårene mens jeg smilte tappert til den lille jenta som jeg visste at hadde vært mye mer tapper enn en sjuåring skal behøve å være.

Etter kort tid kunne jeg høre tunge skritt bak meg og det ante meg at det var Herr. Fredriksen som var på vei. Det fikk jeg bekreftet da jeg snudde meg i hans retning. Han kom meg i møte iført sin svarte dress som han alltid går i. Det er en svært velstelt mann som liker å ha orden på sakene. Jeg takket han for at han kom og da svarte han kjapt at det var jo jeg som kom. Sant nok. Så da takket jeg for at jeg fikk komme og da svarte han at han ikke kunne huske å ha sendt ut en innbydelse. Sant igjen, men jeg oppfattet han ikke som hverken sur eller sint. Kanskje mer oppgitt? Sliten? Han var jo tross alt en gammel mann. Jeg smilte til han også og spurte høflig om hvorfor ikke Frida fikk lov til å gå så langt ute av hans syne. «Det er farlig å gå for langt!» Svarte han litt krass i stemmen og jeg fikk en følelse av at han ikke bare snakket om Frida, men også Stina som faktisk har gått litt for langt. Ikke fordi hun er vrang eller dum, men fordi hun ikke har hatt noen som har satt grenser på en hensiktsmessig måte. Og det var nettopp dette jeg ville ta opp med Fredriksen.

Jeg tar først opp Fredriksens oppgave i den nye skogen. Han bekreftet at han er fornøyd med å vokte minnene på trygt og forsvarlig vis. Fint. Men hva med Stina? Kunne han klare å ta noen steg tilbake og gi henne litt pusterom? Kanskje følge litt med og heller melde ifra til meg eller Adam eller Ofie om han har mistanke om at hun er i ferd med å ta farlige valg? Fredriksen tenkte grundig på det og avfeide det ikke i det minste. Så jeg anså det som starten på noe og vinket til Frida som satt oppå huska igjen, før jeg jogget videre. Idet jeg passerte henne, hvisket jeg at Frigg ventet på henne i hengehulen sin og smilet hennes ble enda bredere enn det allerede var da hun løp imot meg.

Turen videre gikk nedover langs en elv som gav ifra seg en myk og rennende lyd av vannet som glitret under alle stjernene på himmelen. Jeg har til gode å se sola der inne, for det er alltid stjernehimmel, men de lyser så sterkt at det aldri blir helt mørkt. Jeg kunne høre hjerteslaga mine slå der inne i takt med dragen som fløy under stjernehimmelen og flere regndråper omfavnet meg for hvert vingeslag. Var dette kanskje en regnskog? Tenkte jeg idet jeg kom fram til en liten åpning sånn ca. midt i skogen tror jeg. Jeg kunne se lysene ifra Høvdingtreet allerede før jeg så selve treet. Da jeg nådde kanten, kunne jeg se rett ned på det. Den trygge plassen og der så jeg Frigg, ikke i hengehulen sin, men høyt oppe i treet med alle lysene og han speidet utover og veivet med handa si. Ikke mot meg, men mot Frida. Jeg gikk forsiktig ned dit og følte meg litt vektløs på en måte. Det var noe stort respektfullt over den plassen rundt Høvdingtreet. Som om det var litt hellig og jeg satt med en følelse av at jeg skulle gå inn for en månelanding. Et lite steg for mennesket, et stort steg for menneskeheten. Eller Skogen i dette tilfelle og det store kretsløpet vi alle er en del av for å kunne leve. Sammen. Jeg trakk pusten og tok steget for første gang inn dit. Frigg ropte «Jeg sitter her oppe!» og jeg kunne ikke la være å smile til han også, men jeg gråt heldigvis ikke også. «Jeg ser Frida!» Fortsatte han, men jeg kom ikke for å snakke med Frigg. Han var dessuten opptatt med å klatre høyest mulig og jeg kunne også se at Høvdingtreet passet godt på han. Greinene sto klare til å ta han imot om han skulle falle.

Stina satt inne i den hule stammen. Det var mørkt, men mykt og jeg ble umiddelbart fylt med hennes skam idet jeg kom inn i den. Jeg sa forsiktig «Hei» uten å smile for mye, for dette var jo litt alvor og vi har erfart at for mye positivitet vil skremme henne bort. Stina så bare på meg uten så mye mimikk i ansiktet, men hun så på meg i det minste. Som om hun visste hvorfor jeg kom. «Jeg har snakket litt med Fredriksen» sa jeg. «Jeg har bedt han om å la deg være i fred og heller hjelpe til i fellesskap om å beskytte deg». Stina rikket ikke på en eneste muskel. Jeg spurte om verktøyet hun bruker når hun utsetter seg for farene sine. Den ble ødelagt fikk jeg bekreftet, men det finnes annet verktøy, fortsatte hun. «Tør du å stå imot fristelsen for farene tror du, Stina»? Spurte jeg og forsørget henne om at jeg, her og nå, kun tenkte på hennes sikkerhet og at det var den eneste betydningen akkurat nå. Stina visste ikke om det var mulig, men hun kunne kanskje klare å gi signaler igjen hvis ting ble vanskelig. Som å gjøre «vondt i fingeren». Jeg lovte å ta det på alvor. Ellers kunne Stina si at hun hadde det bra der inne i Høvdingtreet. Bra! Jeg takket henne igjen før jeg dro videre mot portalen. For nå hadde jeg orientert meg og åpnet en dialog mellom ulike deler av meg. Og det er nytt. Veldig nytt. Så nytt at det faktisk aldri har skjedd før noen sinne i skogens historie.

Ved portalen satt Adam og voktet den. Jeg spurte også han om hjelp til å sørge for Stinas trygghet. Siden han vokter portalen, må det være mulig å registrere hvem som går ut og inn av den og at han kanskje kan gi meg et hint om Stina, eller noen andre for den sak skyld, går ut av den etter sengetid. «Men hun er ekspert på å liste seg ut» svarte han. Jeg ba han allikevel om å gjøre et forsøk og det skulle han. Jeg snudde meg en siste gang og spurte: «Adam? Tror du at dette er en regnskog?» Adam løftet blikket og smilte lurt, som bare han klarer. «Jeg tror ikke» Svarte han. «Jeg vet.»

Kartet over den nye skogen. Regnskogen.

En ny verden.

Jeg har et motto som jeg har hatt med meg på veien i en god stund. Det er ikke spesielt oppmuntrende egentlig, men jeg tenker helt ærlig at det er skremmende realistisk i en del tilfeller. Sitatet er som følger: «Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog». Jeg har sett det hersens lyset ganske mange ganger. Og i de aller fleste tilfellene kommer også det toget og smeller i oss og får oss spredt til alle kanter. I vinter så vi et lys på Gjøkeredet. Ting stabiliserte seg sakte, men sikkert og vi fant en god vei å gå sammen. Så kom tunnelen og lyset i enden var klarere enn noen gang. Toget i denne omgangen het Korona og overlegepermisjon. PANG! Så smalt det. Så kraftig at en hel verden ble utslettet og innbyggerne i den ble borte og jeg som har ansvaret for å styre det hele, forsvant jeg også. Kroppen gikk på autopilot, skapte flere indre identitetsdeler og vi ble en sånn svingdørspasient som gjorde at svingdøren hang seg opp, fordi hastigheten ble for stor. Før selve smellet, kan jeg huske at følelsen var god og at vi hadde kommet så langt på vei at vi hadde oppnådd nye høyder som var umulig å komme ned ifra. Vi sammenlignet det med Super Mario og at vi oppnådde en Level Up og den følelsen var skikkelig digg. Helt til det svartnet og den tykkeste tåka la seg over oss som et uggent og kløende teppe. Jeg var overbevist om at vi hadde falt igjennom og langt forbi den nye høyden som skulle være umulig å falle ned ifra. Og slik var det i åtte uker. Åtte uker i strid med seg selv og sin egen indre verden. Jeg klarer faktisk ikke å beskrive hvor vanskelig det opplevdes for meg og dem rundt meg.

Koronaen herjer fortsatt i landet, men overlegepermisjonen tok i det minste slutt og overlegen som overhode ikke er overlegen, og som nå blir sammenlignet med Mummimamma, kom tilbake og hun hadde ikke endret seg noe. Heldigvis! Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog. Toget har nå gått videre, men jeg tviler ikke på at det kommer flere. Det går alltid et tog. Men selv om togene alltid går og alltid vil treffe deg på veien, har jeg allikevel oppdaget noe nytt. En ny og annen mening. For det viste seg at det toget gikk an å overleve og at mennesker som meg kanskje har noe overnaturlig over seg allikevel. Ikke i form av overnaturlige krefter som å kunne fly eller være sterkest i verden, men å ha evnen til å se verden på en alternativ måte. Evnen til å utforske og finne veier i sitt egen sinn for å endre veien man allerede går på. Endre sinnstilstander og endre tyngdepunkter til en bedre balanse i egen bevissthet. For Super Mario fortsatte veien sammen med oss. Ubevisst i starten, men jo mer tid vi fikk med overlegen som overhode ikke er overlegen og mine indre forsvarsdeler sakte, men sikkert turte å titte fram igjen, oppdaget vi at skogen som hadde blitt borte ble erstattet av noe nytt. Først kom Høvdingtreet og den trygge plassen. Dette var det som kom sist på plass i den forrige skogen. Så kom det flere innbyggere til og bosatte seg forsiktig. Så kom trærne. Men det var ikke Bartetrær som det alltid har vært. Det var helt vanlige trær. Grantrær, furu og bjørk. Vil det si at våre to verdener begynner å nærme seg hverandre? Bli mer lik?

Uansett, det er her Super Mario kommer inn i bilde. For der satt jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, sammen med overlegen som overhode ikke er overlegen. Vi snakket, reflekterte og plutselig fikk jeg en åpenbaring (på et ikke religiøst vis). Hvis den forrige skogen endte med Level Up, måtte den ultimate utfordringen komme også. Hva om Koronaen og overlegepermisjonen var Barteskogens Boss som måtte kjempes og beseires for å komme videre i dette spillet alle kaller «livet». Og her satt vi, i live begge to og alle i oss, godt bortgjemt, men de kommer nok, bare vi fortsetter å spille videre. Vi satt der og i handa holdt jeg et helt nytt kart og tenkte høyt: «Det er jo som om vi beseiret Bossen i verden en og at vi nå har fått tilgang på verden to». Den ser helt annerledes ut, men reglene er de samme. Vanskeligere blir det nok også, men vi kom oss videre og jeg begynte å lure på hvor mange verdener vi må runde for å vinne hele spillet. Livet. Barteskogverdenen tok meg bare 25 år å runde? Men nå kan jeg i det minste spillereglene bedre enn den gangen og jeg har flere hjelpemidler å ta i bruk. Jeg har en Rev, en viking, indianerhøvding, Bat Woman, en eventyrer, en løvinne og resten av livvaktene på Gjøkeredet som er så heldige å ikke ha fått tildelt kallenavn. Jeg har Monsteret i mitt hjertet, men den viktigste av dem alle er så klart Dronninga selv. Overlegen som nå alle mest sannsynlig har fått med seg at ikke er overlegen.

I dag reiste jeg inn i den nye verden. Jeg måtte finne ut mer og det sto ikke på engasjementet fra min side i alle fall. For jeg er nysgjerrig av natur. Der møtte jeg Adam som hadde fulgt rådet mitt om å plante noen trær rundt leirbålet for at det ikke skulle føles så åpent. Jeg satte meg ned ved siden av han og begynte å pirke i bålet med en pinne. Vi sa ikke så mye med en gang for jeg ville orientere meg litt først. Jeg kunne ikke se stort lengre enn noen få meter rundt oss, men jeg så at Adam hadde laget en slags inngang til selve skogen og at leirbålet nå var en slags tydeligere overgang mellom skogen og det virkelige virkelige. På motsatt side så jeg portalen ut av det hele og det slo meg plutselig at den var oval som et øye og hvis jeg myste litt, kunne jeg kimte en uklar og tynn hinne som dekket åpningen som tydeligvis ikke alltid var åpen, men også lukket. Jeg tenkte grundig på nøyaktig det før jeg snudde meg mot Adam. «Er det..» pause. Tenkte litt til før jeg fortsatte: «Er det øynene mine?». Adam smilte som han alltid smilte i den forrige skogen. «Ja.». Og i det øyeblikket forsto jeg plutselig en hel del. Min indre verden ligger naturligvis bak mine øyne, inne i hjernen. Min! Portalen inn og ut av min indre verden er altså ikke noe annet enn mine egne øyne. Og jeg tenkte på alle de gangene jeg har hørt stemmene til både Vikingen og Høvdingen uten å kunne se dem. Nettopp fordi øynene mine eller portalen om du vil, er lukket og det jeg ser er fortsatt skog og en annen virkelighet. Min opplevelse er jo at jeg har hatt øynene åpne hele tiden og blitt frustrert over at jeg ikke har sett dem som kaller på meg der utenfra. Så veien mellom det virkelige og skogen er rett og slett avhengig av om jeg klarer å åpne øynene mine eller ikke. Kanskje?

Tiden for slike dissosiative susehuer som meg, går innmari fort, men den kan også stoppe opp. Uansett, så er det vanskelig å skille de ulike dagene ifra hverandre. Jeg kan derimot skille ulike hendelser fra hverandre, men uten å ane hva slags dag det var, eller når på døgnet det var. Derfor står det på listen min over jordingsøvelser, dette med orientering for tid og sted. Det må jeg bli flinkere til innser jeg akkurat nå. I dag er det Fredag og vi skal hjem. Ikke på perm, for det er ikke lov lengre på grunn av Koronatoget, men vi returnerer plutselig og planlagt akutt. Denne uken har vært innholdsrik på godt og vondt. Jo vondere det oppleves, jo bedre er det. Etterpå. For det er når alt det som tilsynelatende ser svært kaotisk og ulogisk ut fra utsiden, at de virkelige gode oppdagelsene skjer. Litt i etterkant, men det er kaoset som får meg videre slik ting er nå. Som jeg sa til den lure og listige Reven, så er det ingen poeng å ha som mål og ha finest mulige dager her, men å la kaoset komme, tåle det og bare slik kan vi lære nye ting og komme oss videre i spillet. Og det fine med Gjøkeredet, er jo nettopp det at kaoset bare kan komme og jeg, jeg vil være trygg her med disse rammene og alle egenskapene til de ulike livvaktene som står klare til å utforske min indre verden, sammen med meg. For meg. Og nå som Overlegen som overhode ikke er overlegen er tilbake, vet jeg at vi skal klare å runde alle verdenene som venter oss der framme. Brett for brett og ekstralivet som jeg har tatovert på armen, blir stadig fylt opp underveis.

Mens vi venter.

En annen som også hadde fått vite at Overlegen som overhode ikke er overlegen nå har returnert, var Stina. Hun visste lite om hva hun skulle føle om det. Det første hun tenkte så alle kunne høre det var; «For hvor lenge da?», på en litt spydig måte. Stina hører til en tidsepoke hvor alle bak henne, i løpet av en 14 års periode, hadde sviktet, sett, men ignorert, misforstått, gått sin vei og vendt ryggen til. Med ett unntak. Monsterlæreren, som den dag i dag fortsatt er en del av livene våre. Hun ble borte i lange perioder, men hun forsvant liksom aldri allikevel. Dessuten var hun lærer og ikke helsepersonell. Lærere, monsterlærere vel og merke, ville bare skravle og vite at du hadde det bra. Det var ekte. De hadde ingen myndighet til å sette diagnoser eller gi oss medisiner eller mene noe om sånt. Men hvis sant skal sies, så har Monsterstemmen vært den som har hjulpet meg mest. Det er stemmen hennes som har gitt oss de store oppdagelsene og veien som vi går på, bredere. I perioder. Nå sammen med Gjøkeredet som vi begynner å sette tvil på om hvem som er Gjøker og ikke. Etter disse turbulente ukene, har det virket som om selve pasientene har vært de som har vært mest oppegående av oss og de overlegne overlegene har virket som å ha vært gjøker. Men det kan så klart være schizofrenien i meg som snakker, hadde nok indianerhøvdingen sagt. Mens vi begge hadde ledd fordi han vet å spøke om slikt og at jeg setter uendelig stor pris på det. For hvem er en gjøk om hun ikke kan spøke om å være en frosk?

Stina hadde absolutt ingen tiltro til noen. Igjen. Innerst inne har hun nok det, men det er for farlig dette med tiltro. Fallhøyden blir så høy hvis ett ledd svikter og Stina har falt så mange ganger at hun liksom nå gikk i ett med bakken og i en grop som hadde formet seg etter hennes fall gang på gang og blitt til en slags mørk hule der ingen kunne se henne mer. Selv gjør jeg det jeg kan for å finne henne. Som den gangen vi satt i salen på verdensteateret og hørte Monsteret i mitt hjerte uttrykke følelser og opplevelser med stemmen. Monsteret har bidratt med lydfiler. Til henne. Første gang Stina fikk høre den, satt hun på badet for å føle seg mer misforstått. Indianerhøvdingen hadde satt seg ned med henne, funnet fram lydfilene og spilte den av. For henne. De satt der og lyttet. Sammen. Der hørte Stina for første gang, læreren sin som så henne, der hun satt og så ned på hendene sine i klasserommet og beveget seg sakte med et slags parentessmil som fortalte noe annet enn at ting var bra. Hun følte seg sett igjen og begynte straks å grine. Ikke sånn i stillhet, men som en ukontrollert foss. Det var nesten som om noen hadde skrudd på dusjen over henne. For slik føltes det. Å drukne i sin egen sjø av tårer. Hun skrudde lydfilen av fordi hun maktet ikke å sitte der foran en annen å vise seg så sårbar, men høvdingen tillot seg å skru den på igjen. Kranen? Stina ble stille, men det skjedde noe i det øyeblikket som var fint og det var at Stina følte seg sett og at hun viste andre emosjoner enn det rare og falske parentessmilet som i nyere tider hadde gått over til ikke noe smil i det hele tatt.

Monsteret i mitt hjertet gjør mye med stemmen sin, men jeg kan ikke la alle rundt meg gjøre jobben for meg. Så jeg forsøker i beste evne å være så modig som jeg kan, til tross for at jeg alltid har sluppet billig unna. Så jeg skrev et brev. Til henne.

«Kjære Stina. Denne beskjeden er til deg. Bare deg. Du er aldri alene. Ikke egentlig. Hvis du løfter hode og ser deg rundt, samtidig som du velger å tru, vil du oppdage at du har en hel hær av mennesker som vil deg godt. Spesielt for meg, har du en stor verdi. Du har beskyttet meg i 20 år! I 20 år har du tatt imot en smerte vondere enn de aller fleste aldri hadde tålt. For jeg jeg skal kunne leve. Du fortjener å gi slipp nå. Du fortjener å leve godt i 2020 og jeg vil gjøre mye for at du skal føle tilhørighet til livet vårt. Våg å se! Jeg er deg evig takknemlig og ønsker å gjøre ting rett igjen. Se etter de usynlige dragene og ta tak!»

Jeg kan ikke tvinge Stina til å leve et harmonisk liv sammen med meg og mitt, før hun er klar. Kanskje vi kan ta et lite steg hver dag i riktig retning, helt til vi en dag støtter på hverandre? Uten å støte hverandre. Det er en fin tanke, for jeg fikk som nevnt smake på hvordan det føles. Og det føltes så godt og naturlig å være meg nå og meg den gang. På samme tid. Men nå tør altså Stina ikke helt å tru. Ikke rart, for alltid har hun erfart at dem hun slipper til og inn, forsvinner før eller siden. Da er det best å handle alene. Men den teorien funker dårlig når du deler kropp med 10 andre. Hun var lei av å høre hvor feil hun var og hun innså nok at hun hadde gjort stor skade over tid og at det hadde gått ut over noe mer enn hva hun selv kunne forstå. For alt ble plutselig så alvorlig og det var rettet mot henne. Alltid. Hun var feil. En feilvare som måtte returneres. For slik tenker Stina ofte. Som om hun er et virus som må bekjempes for å bli kvitt. Hun ville ikke kjempe med noen. Hun var lei, sliten og i tillegg hadde hun hulkegrått foran en voksen mann. Høvdingen som ikke kjeftet på henne mer, men hun visste liksom ikke hvor hun hadde han. Når han først hadde kjeftet en gang, så kunne han fort kjefte igjen. Akkurat som en annen lærer hun hadde hatt. Som kjeftet og kalte henne dum når hun somlet med mattestykkene, der hun satt og ikke helt klarte å holde seg våken etter søvnløse netter.

Så hendte det at Stina fikk en åpning til å forsvinne. Middag ble servert på rommet på Gjøkeredet og sammen med maten ble det også levert ut våpen. Kniv og gaffel. I plast riktig nok, men det skal dere ikke kimse av for hun har klart å bruke den slik at de har måtte lappe henne sammen igjen på den andre siden. Før. Impulskontroll er noe vi må trene på, for jeg kan ikke huske å ha spist middag den dagen. Det jeg husker derimot er at jeg så røde prikker på veggen i dusjen og litt større flekker på gulvet. Som et kunstverk som egentlig bare gir deg en dårlig følelse. Så var han der igjen, en Indianerhøvding til unnsetning. Stina overgav seg til han og begynte umiddelbart å løpe. På inder bane. I en usynlig skog og jeg, jeg begynte å løpe etter. «Stina!» Ropte jeg etter henne. «Ikke løp. Vi vil bare hjelpe deg!» Lyden av føtter som traff bakken overdøvde eventuelle svar. «Stina, vær så snill!!» Ropte jeg igjen, vennlig tror jeg. Så vennlig det går an å rope. Høyt. Jeg hørte føtter som løp for harde livet og plutselig hørte jeg også noe annet. En litt mer grasiøs bevegelse og ikke så høylytt. Jeg så til siden og der løp reven sammen med oss. Som om han var den som var kjappest nok til å løpe ved vår side bare for å vise at han er der sammen med oss og for å gripe inn om ting blir farlig. Og så hendte det noe litt rart og litt fint på samme tid. Noen utstrakte greiner tok oss igjen. Voksende greiner som strakk seg ut etter Stina. Ikke for å ta henne, men for å hjelpe henne. De lange og utstrakte greinene bandasjerte armen til Stina samtidig som vi løp og i løpet av den prosessen var det som om vi løp alt vi maktet, men allikevel sto vi stille. Reven hadde stoppet opp og greinene fortsatte å strekke seg ut og rundt Stina. For å holde henne og til slutt var hun omringet av greinene som om treet det kom ifra bare ville gi henne en god klem. Det virket nok som tenkt, for Stina sluknet av utmattelse og kanskje av en aldri så liten lettelse. For treet kom ikke fra hvor som helst. Det kom ifra Høvdingtreet og før jeg våknet opp på de varme flisene på det harde gulvet på baderommet, hørte jeg greinene snakke til henne som lå i dens favn. Omringet av omsorg og en iver etter å hjelpe. Henne. Henne som løper for livet på nytt. «Dette får duge til dragene begynner å fly igjen.» Hørte jeg komme langt der innenfra. Fra selve treet til disse utstrakte greinene. Så gløttet jeg på øynene og fikk øye på både han vi kaller for indianerhøvdingen og han som før ble kalt for kildekritikkern, men som nå var en listig og lur rev. I skogen. Igjen hadde de fått til noe. Nytt. Og følelsen, den var god.

Den usynlige skogen.

Jeg sto der sammen med Frigg. Sånn plutselig. Vi så utover, det som fortsatt var øde og vi kjente oss liksom bare mindre og mindre igjen der inne. Eller der ute? De gangene jeg gløttet bort på han, kunne jeg se at han hadde grått, men jeg sa ikke det høyt. Jeg visste nemlig at Frigg mente at å gråte var for pyser. Selv om jeg aller helst ønsket å fortelle han at det bare er de aller tøffeste som tør å grine, lot jeg det være denne gangen. Kanskje neste gang? Alt til sin tid, som Ofie pleier å si. Eller pleide. Hvor nå enn han befant seg, var også han en av dem som var sporløst forsvunnet. Inn i ingenting? Men etter oppdagelsen med Adam, var jeg sikker på at han ville returnere til oss. Kanskje ikke som seg selv før, men som seg selv nå.  

«Jeg sa jo at hun kom tilbake». Sa jeg forsiktig til Frigg som nå hadde satt seg ned på huk. Han tørket litt snørr på jakkeermet sitt og nikket bekreftende. Litt sorgtung, selv om dette skulle være en god dag. Frigg var nok utmattet etter all vandringen og leitingen etter dragen og resignerte litt nå som hun faktisk var tilbake. Han grublet litt og sa litt bekymret: «Men tror du at hun kommer i morgen da? Og dagen etter det? Osv?». «Ja, hun lovte jo i mill drill. Med mindre hun ikke ligger å spyr», vi begge smilte og forsto på alvor at hun faktisk var tilbake. Ingen overlegne overleger hadde sagt noe sånt? «Sorry for at jeg drakk opp den milkshaken» Sa Frigg til meg, så stille at jeg nesten ikke hørte det, men bare nesten. «Reven tok meg med på kjøretur og ville kjøpe det til meg! Og når han lovte at jeg ikke måtte bli med på rompelek etterpå, så smakte den faktisk kjempe godt!» Sa han med en litt mer entusiasme i stemmen og på en slik måte at jeg ikke maktet å se ned på han. «Det går bra», svarte jeg med et smil; «Så fint!». Selv om det alltid ender med at jeg blir dårlig av for mye sjokolade og andre søtsaker som milkshake for eksempel. Men for Frigg, er det faktisk verdt det og Reven, selv om han blir overveldet av dårlig samvittighet, var samtidig litt stolt over at det var han som fikk muligheten til å gi Frigg en sjokolademilkshake uten å kreve rompelek eller noe annet tilbake. Og det for aller første gang. En rimelig fin og god erfaring med andre ord. Jeg fortalte Frigg at jeg ikke kommer til å bli sint på han og at han fortjener å kose seg og ha det godt. Og at jeg absolutt kan kaste litt opp for han, om han kan føle på noe godt. Frigg klarte fortsatt ikke helt å forstå det der, men før han rakk å svare noe som helst fikk han øye på noe der framme i det øde landskapet, dro meg i genseren og sa «Se der!!». Jeg så. Jeg gispet og kunne knapt tro mine egne øyne og hvordan vi hadde fått til dette. Men der ute kunne vi plutselig skimte noe, en kontur, et hint eller skygger av en noe som kunne være en skog. Var det en skog? «Det er en skog!!» utbrøt Frigg og akkurat i det han sa det, kunne vi også skimte ei lita jente helt på andre siden av den. Hun vinket! Til oss? Frigg veivet med armene tilbake i stor entusiasme mens han hvisket, uten helt å tørre å tro på det enda, «Frida!». Jeg selv sto der totalt målløs, men jeg merket det rant en tåre eller to nedover kinnet. Var det virkelig Frida som sto der borte? Hverken jeg eller Frigg hadde sett henne på mange uker og nå sto hun der som et slags spøkelse. For ja, vi kunne på en måte se rett igjennom alt, men vi så det tydelig allikevel. Noe.

Det var som om hele skogen hadde vært der hele tiden, men ute av vår stand til å klare å se den. Kanskje den hadde blitt tråkket på og krenket så mye at den hadde resignert og blitt usynlig? «Akkurat som Ninni.» Hvisket Frigg, for han kunne høre nøyaktig hva jeg tenkte. «Ja, svarte jeg». «Faktisk, akkurat som Ninni». Ninni er en av karakterene i Mummitrollet. Vi møter henne i fortellingen om det usynlige barnet (Jansson & Malmström, 1994).

Mens Mummifamilien  sitter rundt verandabordet og renser sopp, banker det på ruten, og Tootikki titter inn. Den lyshårede kvinnen entrer rommet, etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Bjellen, forklarer Tootikki, er festet rundt halsen på en usynlig pike som heter Ninni. Tootikki forteller at Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet kun med øynene og sa med en iskald stemme: «jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun helt usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok», sa Tootikki (Jansson & Malmström, 1994, s. 82).

Frigg fortsatte å si: «Tror du at Overlegen som overhode ikke er overlegen er litt som Mummimamma?» Jeg rakk ikke å svare før han fortsatte: «At hun både ser og hører oss uten å tråkke på og dømme oss? Og derfor blir vi liksom synlige igjen?». Tanken på det var egentlig veldig fin. For i Tove Janssons fortelling, kommer Ninni til Mummifamilien for å bli sett. Det som hender, er at jo mer omsorg hun får ifra Mummimamma og de andre, jo mer synlig blir hun. Først kommer skoene til syne, så klærne og til slutt beina, hender og ansiktet. Helt til hun ikke lengre trenger å ha på seg bjellen for at noen skal vite om henne. Og jeg tenkte, ja, Overlegen som ikke er overlegen ER litt som Mummimamma. Hun forstår nemlig noe som ingen andre overleger forstår. Ikke de vi har møtt i alle fall. Noe som er vanskelig å beskrive godt nok, men som bare er der. En egenskap. Hun kom tilbake til oss i dag og jeg og alle i meg var livredd for å møte henne igjen. Men så turte vi å løfte opp blikket for å se på henne. Det var som om all skepsisen og frykten ble børstet av som et tonn av støv etter 8 uker bortgjemt i en mørk kjeller. Det var tydelig fra første stund, hun så oss. Og derfor var skogen enklere å se også. Sammen med henne. Igjennom hennes øyne og hennes unike omsorg, så vi det. Sammen.

Jeg og Frigg gråt litt begge to, gned oss litt i øynene, for vi vi turte knapt å tørre å tru, å se. Men så kom jeg på at jeg selv har oppfordret flere, spesielt Stina, om å våge å se og da ville det blitt for dumt om jeg ikke våget selv. For skogen er min, den lever der bak øynene mine og sammen med Mummimamma og omsorgen fra livvaktene, skal jeg ta den tilbake. Og i mellomtiden skal Frigg få lov til spise ristet brødskive med nugatti til kveldsmat og drikke sjokolademilkshake til jeg spyr. Nå er det min tur til å tåle byrden som dem alle har tatt imot hele denne veien vi har gått. For meg. For at jeg har kunnet leve, fått familie, utdanning og nå er det på høy tid å la dem få ta del i det gode også.