Fem år.

Selv om jeg nå har mest fokus framover, så er det i dag naturlig å tenke litt bakover. Fem år for å være nøyaktig. I dag, for fem år siden, fødte jeg mitt andre barn. Hele 2016 var en endeløs lidelse som årene før og årene etter. 2016 var starten på slutten med Fru Grå. Jeg husker at jeg var innlagt da jeg var noen måneder på vei. Jeg hadde mage nok til at jeg så gravid ut og ikke bare tjukk. Jeg husker at jeg kjente min datter leve der inne og det gjorde meg glad, men samtidig redd. For selv om jeg visste at jeg alltid har vært forsvarlig mamma til mitt første barn, var tilstanden min så ustabil og kontrastfull at jeg ikke kunne forstå hvordan framtiden skulle gå til. Så usikkert alt var. Jeg husker eskaleringen i det destruktive. Jeg husker Larve som alltid stilte opp, men som jeg nå forstår at bare gjorde vondt verre. Jeg husker hvor desperat jeg var og når jeg leser tilbake i bloggen, ser jeg jo tydelig hva jeg trengte av rammer, men som ingen kunne gi meg eller visste at fantes på Gjøkeredet bare noen hundre meter unna. Ikke før det nesten var for sent og jeg ble tvunget til det. Tvunget i starten, men senere frivillig og jeg ble frisk nok. Gjøkeredet. Lukket akutt psyk. Jeg husker at jeg lenge sa at jeg trengte slike rammer jeg fikk der. Og at jeg ikke var i stand til å ta noen avgjørelser uten å bli straffet hardt. Jeg var så redd. Jeg var så fastlåst. Kneblende kvelende til livet.

Januar 2016, skriver jeg om mareritt. Våkenetter og vonde drømmer både under søvn og i våken tilstand. I februar ble det dokumentert for første gang: «Selvmordsforsøk» og heller ikke det skulle sende meg til rammene jeg sårt trengte. «Det er ikke noe vits å legge deg inn, når det er Stina som forsøker å ta livet av seg», sa han. Larve. Og jeg var enig i øyeblikket. Når jeg ser tilbake, blir jeg mest irritert for han bekreftet gang på gang at jeg ikke passet inn noen plass. Jeg hørte ikke hjemme i dette livet og måtte liksom bare lære å leve slik. Med to barn, mann og jobb ved siden av galskapen.

«Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn hva jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen»

Februar 2016

Vinteren ble til vår og jeg ser at jeg desperat leitet etter svar og en vei midt i umulig føre av kratt og tornebusker. Ingen hadde gode råd på det tidspunktet og alt var liksom opp til meg selv. Men det som skulle være meg selv var ikke i stand til å reflektere seg ut av situasjonen jeg befant meg i for fem år siden. Jeg skrev et brev til Fru Grå uten å bli klokere, for jeg visste ingenting og det kommer ganske tydelig fram. Jeg kan huske følelsen. Det var som å spørre en stein om hva den føler. Det var klin umulig:

«Jeg beklager at jeg er en så vanskelig pasient. På skolen lærte vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke tak på det. Jeg kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett».

Det ble sommer og deretter høst, det året for fem år siden. Det siste blogginnlegget før nytt år, uten så mye håp, fikk meg til å gråte. For en reise og jeg innser nå, fem år etterpå, hvor vondt det var å leve. Jeg sitter her i 2021 og kan ikke fatte og begripe hvordan jeg overlevde. Det gjør vondt å vite at det var det eneste jeg kjente til. Etter tretti år så visste jeg knapt om noe annet enn lidelse:

«Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er, og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann uten. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett livredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på det rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav? Alene»

Slik avsluttet jeg 2016. Like før trollungen min som ble født for nøyaktig fem år siden i dag. Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Jeg vet at å være mamma, er en av de få tingene som har reddet meg ifra en sikker død. Jeg vet at jeg har vært en god mamma for dem. Og jeg vet at for de to, har jeg vært til stede, trygg og god. Jeg har bare ikke vært til stede i meg selv. Nå som jeg ser bredere og lever livet med flere øyne samtidig, skjønner jeg hvordan hverdagen burde se ut og oppleves. Jeg sitter her i mitt eget hjem, mer alene enn noen gang. Samtidig mye mer tilstedeværende og samlet. Jeg gråter. På godt og vondt. Det er vondt, fordi jeg kjenner på smerten jeg har båret med meg i så mange år. Den evige fortvilelsen over å ikke evne å se veien foran. Samtidig bli tvunget til å ta de stega framover uten å ane hvor foten settes fordi det er så mørkt. Og stort sett falt jeg nedi et svært, mørkt hull. Frykten for alt det ukjente, sammen med alle truslene fra innsiden jeg levde med hver eneste dag. Jeg innser først nå, at jeg har levd livet i en svært tynn og slitt tråd. Men så gråter jeg også litt av en enorm lettelse over at jeg faktisk overlevde til tross for alle odds. «Du overlever dette fordi du allerede har overlevd» Sa Fru Grå til meg tidlig i forløpet vårt. Og jeg er glad for at jeg nå sitter her og lever. Men for å være helt ærlig, tenker jeg også at jeg like gjerne kunne dødd. For som jeg har sagt tidligere, er det døden som har vært min venn. Den stopper lidelse og intet menneske fortjener å leve med senskader etter relasjonstraumer. Samtidig sitter jeg her og lider ikke mer. Lidelsen tok slutt og det går opp for meg at jeg ikke en gang ante hva det innebar. Før nå. Kanskje jeg endelig kan bli venn med livet også. Var det verdt det? Det vil tiden vise, men så langt kan jeg svare et stolt og tydelig «ja». Men jeg vet at jeg har hatt flaks og hadde jeg ikke møtt Gjøkene en sen høstdag i 2019, hadde Fru Grå mest sannsynlig ikke fått rett i sin påstand om overlevelse. Det er jeg overbevist om.

Jeg reiste meg ifra sofaen og gikk litt rundt i stuen. Jeg så meg rundt. På alle tingene våre, bøker, tegninger som begge ungene har laget. Jeg stoppet foran veggen der hvor skjenken står. Over den, henger det bilder. Jeg går forbi dem hver dag, men akkurat nå stoppet jeg og studerte hver og en av dem. I senter henger et forstørret bilde av dem to som ble et produkt av meg og min mann. Guttungen sitter med beina i kryss og smiler stolt fra øret til øret. Han var bare fem år da bilde ble tatt og på fanget holder han lillesøsteren sin som bare var to uker gammel. Hun ligger der i fanget som en liten bylt av lykke, sammen med broren sin som er stolt. 2016. Tiden da alt utenom dem var kaotisk og på randen av fortapelse. Rundt dette bilde henger det minner ifra ulike tider. Etårsbilder, barnehagebildene, første skoledag og innimellom der, henger bryllupsbilde til meg og Bart foran Eiffeltårnet i Paris. Minner. Gode minner. Minner verdt å huske. Så brøyt jeg sammen. For jeg innså at jeg har klart meg. En forløsning av tårer og desperat uttrykk forplantet seg i meg og formet seg til en tåresjø og lyder ifra et urmenneske. Jeg klarte ikke å stoppe. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg klarte ikke å stå på beina så jeg falt bare sammen på gulvet. Er det slik rehabilitering er. Å innse hvor fucka livet var, reise seg opp og gå videre.

Sorg over det som er borte for alltid.

Jeg satt meg ned i sofaen min der jeg bor og så beundrende bort på hun som satt på den oppblåste lamaen sin nærmere tv-en. Jeg hadde laget meg en skål med kjøleskapsgrøt og polarbrød med smør og ost til henne. Før jeg visste ordet av det dukket Fredriksen opp ved siden av meg. Jeg ble overrasket for han kommer sjelden på besøk slik mens ungene fortsatt er hjemme. Guttungen var allerede på vei til skolen. Jeg og jentungen fikk en time ekstra og den setter hun pris på. «Jentedag», sier hun, selv om det bare er den ene timen. Jeg flyttet ikke blikket vekk ifra henne selv om Fredriksen dukket opp ved siden av meg. Jeg visste at han var der og jeg følte meg hverken redd eller truet. For uansett hvor ekkel og skremmende han har vist seg å være, visste jeg at han delte min respekt for barna. «Barn skal beskyttes», har han gjentatt siden jeg var et barn selv. «Se der», sa han plutselig med en rolig og svært omsorgsfull tone. Jeg sa ingenting, men fortsatte bare å se på henne som han refererte til. «Se hva du har fått til», fortsatte han like rolig og fin. «Ida. Du er ikke mammaen din og du vil heller aldri bli det». «Du er så langt unna mammaen din som det er mulig å komme», sa han litt stolt faktisk og jeg begynte umiddelbart å gråte i skjul, for jeg ønsket ikke at hun skulle oppdage det. Jeg tok meg raskt sammen og svarte han. «Men Vilja», jeg trengte ikke å si mer, for vi begge forsto hva jeg mente. «Ja. Nå er vi vel enige om den saken», svarte han og jeg delvis enig i dag og ikke helt enig som dagen i forveien da jeg virkelig ønsket henne totalt tilintetgjort. Det var først nå jeg rettet blikket mitt mot han og jeg hadde nesten glemt hvor høy han var, for jeg måtte liksom bøye nakken bakover for å se opp til hode hans. «Men hun vil jo aldri forsvinne helt», fortsatte jeg. «Hvordan kan vi sørge for at hun møter oss her og nå på en trygg måte? I 2021?». Han tenkte seg litt om og kom med et sukk som om han hørtes litt skuffet ut. «Ida. Vi startet jo alt dette sammen. La oss avslutte det sammen også». Sa han idet jentungen var klar for å reise til barnehagen.

Jeg fulgte henne inn på avdelingen og gav henne en god klem før hun sprang inn til vennene sine. Jeg hadde ikke dårlig tid, men hadde avtalt å kjøre direkte til gjøkene derifra. Alle var nok litt spente på hvor sikkert dette var etter forrige ukes nær-døden-opplevelse som jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere. Det var alvor nå og jeg forsto plutselig at jeg faktisk er dødelig som alle andre. Det kan faktisk skje og hvis jeg hadde flaks for en uke siden, kunne jeg like gjerne ha uflaks den neste.

Fredriksen dukket opp igjen da jeg parkerte bilen på utsiden av bygg 19 som er nummeret på bygningen der Gjøkene holder til. Vilja var ikke å se noen plass og hadde begynt å løpe igjen. Ikke for livet denne gangen. Men kanskje for døden? Jenta med den blå kjolen eller dragen Mort? Ingen visste, og det var kanskje det som skremte meg mest. Hun er smart og om hun leiter etter døden, så vet hun garantert at hun ikke skal følge etter henne akkurat nå. Nå som Gjøkene er på ekstra på vakt og klare til unnsetning om hun skulle velge den veien igjen. Jeg ser for meg at hun venter. Venter til roen senker seg og da er det opp til oss om vi klarer å overbevise henne om noe annet fram til da. «De vil bare hjelpe oss», sa jeg til Fredriksen som nesten måtte sitte bøyd for å få plass under biltaket. Jeg refererte til Gjøkene som iherdig har forsøkt å bevise at de ikke går sin vei eller kommer til å snu ryggen til. Fredriksen nikket bekreftende på hode og sa at så lenge de forsto at Vilja ikke kunne overstyre med sine behov, slik at det gikk ut over mine barn og mitt liv, som jeg har skapt helt uten påvirkning av «de onde» som han kaller dem. De som har gjort oss vondt tidligere i livet. Det var som om han på et nivå godtok dem så lenge de forsto at Vilja ikke kunne leve ut sin egen frie vilje.

Det regnet i skogen. Trærne var redde, uvitende og hvisket noe u-gjenkjennbart seg imellom. Fra den ene enden av skogen til den andre. Og slik gikk den runddansen. Frigg lå på toppen av et tre i et slags nett han hadde spunnet av restene ifra dragetrådene som lå strødd rundt over hele skogen. Ifra da nøden var som størst i flere omganger og da de kastet de usynlige sølvtrådene ned til dem som trengte det mest. Han så opp. På stjernene og på dragen Anora som hadde returnert fra Atlanterhavet og som nå lagde en regnskur over alt støvet som hadde samlet seg opp der de siste ukene. Skogen hadde godt av en vårrengjøring og Frigg lå bare der og tok imot hver eneste regndråpe som en gave ifra livet. For livet var ikke lengre en selvfølge. Livet var ikke lengre noe håndfast og som garantert ville være der i tiden som lå foran. For nøyaktig en uke siden hadde han sett over grensen og bort til jenta i den blå kjolen og dragen Mort. Det var ikke smertefullt, og han hadde sjelden følt på en slik ro og fred. «Det er da i det minste noe», sa Frigg lavt opp til himmelen og til alle stjernekonstellasjonene. For han var overbevist om at han ikke kunne flykte fra vennen sin denne gangen. Så han bare la seg ned for å vente. Vente og nyte utsikten opp til evigheten som han snart skulle få bli en del av selv.

Vilja som nå var utstyrt med sin egen vilje, hadde løpt. Barbeint og lydløst fra tre til tre. Til hun fant et mørkt tjern og en skygge å gjemme seg i. Hun bare satt der og kastet noen stein ned i mørket. Hvem sin skygge var det hun satt i? Hun følte seg fanget inni en slitt boks som var i ferd med å sprekke opp. Hun ville skrike, men fikk ikke fram en lyd. Sorg? Nei, hun var rasende. Rasende på dem som ville ta ifra henne alt. Selve livet. Og når selve livet blir tatt fra en, finnes bare rivalen igjen. Det regnet også på Vilja og det kledde hun, følte hun selv. Kanskje regnet kunne vaske bort alt som var galt med henne slik at hun endelig kunne bli rett for noen.

Adam var også å se i skogen denne kvelden. Han satt på sin vanlige plass rundt bålet som nå hadde sluknet av regnet fra Anora. Han var også litt sint. Sint fordi Vikingen hadde sloss med ei jente. For selv om Vilja hadde kastet den boken på han, var det ikke et angrep tilbake hun hadde trengt, tenkte han. Hva hadde hendt om den slåsskampen uteble? For kunne det ikke være en ørliten sjans for at Vilja bar på en uforløst sorg, forkledd som noe annet? Et utemmet raseri for eksempel. Hun trenger jo bare veiledning i riktig retning. Slike ting tenkte Adam på der han satt ved et bål som var slukket. Ingen snakket sammen, men alle tenkte sitt hver for seg på denne regntunge kvelden. Hvor Fredriksen var, visste ingen. Men han var nok på vakt og Adam sa utover hvor takknemlig han var for at han hadde stoppet Vilja da hun stakk og for at han fikk Frigg trygt opp i toppen av et tre. Det var det nærmeste samarbeidet han hadde sett på en stund og Adam ville gjerne bidra til flere slike konstruktive løsninger. Forhåpentligvis uten fluktforsøk. Men kanskje med mer tretoppklatring. Frigg var visst fortsatt god på det og Adam hadde blitt glad over å se barnet i han igjen.

Det er nå litt over en uke siden jeg hadde flaks og jeg var på ny permisjon i verden der ute for å teste ut livet. Om det er for meg eller ikke. Jeg forsøkte å legge merke til hva som var annerledes, om det i det hele tatt skulle være noen endringer der. Jeg ville få med meg detaljer og antennene var nok skrudd opp på fullt for jeg ønsker virkelig å forstå hvorfor ting ender slik det gjør eller hvorfor ting forblir som de er. Det var spesielt Vilja med sin egne vilje, jeg stilte radaren inn på. Sto hun der inne og ventet? På det rette øyeblikket, klar til å hoppe rett inn i evigheten. Eller hadde hun innsett at livet kan leves på mange ulike måter og at hennes måte, hennes metoder ikke nødvendigvis et det ene og rette. Jeg visste svært lite og selv gledet jeg meg aller mest til å tilbringe tid sammen med den familien jeg selv hadde skapt og som Vilja helst ville vært foruten. Men jeg klarte ikke å kjenne på den ekte gleden da jeg ankom det som skal være mitt hjem. Det var et slags irritasjonsmoment der og det sammen med mitt ønske om idyll ble til sammen en mongotilstand. Delvis riktig nok, for jeg var der til stede for dem som hører til i mitt liv. Men jeg var ikke helt der heller. Ungene sovnet etter hvert trygt i hver sin seng og jeg følte en desperat dragning mot skogen. Umiddelbart ble jeg fylt av en uro over tanken på at Vilja, som for bare ni dager siden hadde hatt flaks, skulle ferdes ute i skogen alene. For jeg følte raskt at det var hennes sterke ønske om å komme seg dit. Ut. Eller inn. Vekk og fri. Alene? Jeg tenkte på Høvdingen og Overlegen som over hode ikke er overlegen og hvordan de mest sannsynlig ville frarådet meg mot akkurat denne turen. Men så begynte jeg å tenke på noe annet. En film som jeg hadde sett noen få uker i forveien. «Raya og den siste dragen» fra Disney så klart, for alle vet jo at Disney har svaret på alt. I filmen får Raya et valg som handler om tillit til rivalen, Namaari. For å kunne redde verden og skape harmoni i den igjen var hun avhengig av at Namaari skulle gjøre det rette valget som tok hensyn til alle og ikke bare hennes egen flokk i ren egoisme. Raya gir dragesteinen sin til Namaari og gir dermed hele sin tillit til henne som igjen etter litt nøling, velger å gjøre det som er best for dem alle. Og selve svaret på dette, ligger i at når noen gir deg full tillit, er det som om man ikke får annet valg enn å gjøre det rette. Så jeg, med hjelp av Disney, tok et valg om å gi Vilja min fulle tillit og se hva som skjer. Jeg kan ikke og si at dette var et enkelt valg. Jeg var både usikker og redd for min egen overlevelse oppi dette her, men den som intet våger, intet vinner, sies det om jeg skal tillate meg å komme med en teit klisje. Så jeg tok på meg turskoa og sa lavt innover med det største alvoret jeg maktet å hente fram i nøyaktig det øyeblikket:

Nå, Vilja. Legger jeg all min lit til deg. Gå ut i skogen. Ta bilder. Gå barbeint og finn din vei. Jeg kan bare håpe på at du vil finne veien hjem. Jeg vil gå med deg om du tillater det og jeg ber deg om å ikke gi opp enda. Jeg tror på deg og på hva vi kan bli. Sammen.

Så gikk Vilja til skogs. Barbeint som i skogen der inne. Men hun løp ikke. Hun brukte god tid på å finne sin vei og på den veien hun gikk, dukket det opp flere underlige ting som hun kunne fotografere. Akkurat som Monsteret hadde sagt at hun kunne. Hun så seg rundt hele tiden og visste nøyaktig hvor hun ville ende turen. Luften var juniaktig og klar. Mild og litt klam. Det var seint på kvelden, men solen hadde enda ikke gått og lagt seg. Bladene på trærne hadde sprunget ut og det var som om de var litt grønnere enn årene før. Himmelen over var blå. I alle fall det hun kunne se av den forbi de høye trærne som majestetisk strakk seg langt over henne. Hun fant en søle og tenkte på Elli som kanskje lå i den. Hun strakte ut en hand, men følte seg så hjelpeløs. Elli skulle ikke bli reddet og Vilja kunne ikke bli det, tenkte hun. «Tiden er inne, når tiden er ute» hadde Ofie alltid sagt og hun tenkte kanskje at den tiden var nå og da gjaldt det å slå til. Så kom hun fram og først bare satt hun og så utover demningen og vannet som fosset over den. Hun fortsatte å ta bilder, selv om noen kanskje aldri kom til å se dem. Vannet var ikke kaldt og omfavnet føttene hennes som føltes som en slags flytende sko som skulle sørge for sikker passasje bort der dypet var dypest. Det var mindre vann enn sist og det fikk fram alle de skarpe steinene på veien ned. Døden måtte være sikker og det så da virkelig slik ut der oppe ifra og ifra hennes perspektiv som sto der på kanten, tok bilde, la mobilen tilbake i lomma og vippet framover, klar for å møte tiden som var inne fordi tiden faktisk var ute. Men hun falt ikke. Hun ble stående på skrått framover og se rett ned med stiv kropp. Noen hadde tatt tak og holdt henne igjen. «Du slipper ikke unna så lett», sa Fredriksen strengt og bestemt som alltid. Vilja forsvant og ble erstattet med Frigg. «Løp!» Ropte Fredriksen. «Løp og kom deg i sikkerhet.» Frigg løp innover i skogen og klatret opp i det første og beste treet han fant. Og der satt han og så utover. Ventet. Til det var trygt nok?

Jeg kom hjem senere enn planlagt og jeg tenkte ikke noe mer over det. Det er jo ikke uvanlig at tiden går ifra meg på den måten og jeg var totalt ukjent med hva som hadde hendt.  Jeg følte meg urolig og skjelven, tok meg en dusj, litt mat før jeg omsider sovnet på sofaen.

Senere, da vi forsto at Vilja hadde som hensikt å hoppe, ble jeg skuffet over at Disney faktisk ikke alltid har rett. Og dagen i etterkant bar preg av kaos og løse tråder som virket umulig å nøste opp i. Sorgen ble avlyst og jeg gikk for det meste ut og inn av min egen verden der inne. Vilja løp fortsatt og tilværelsen der inne var mørkere enn vanlig. Hun løp på vestsiden av Høvdingtreet, langs en smal sti. Det var dårlig sikt på grunn av det mørke lyset, men plutselig oppdaget hun en glød der framme. Jo nærmere hun kom, innså hun at det var et bål. Midt i stien og midt i hennes sikt. Hun snudde på hode og fant han. Adam satt der og pirket i bålet sitt som alltid, men da han forsto at Vilja hadde oppdaget han, reiste han seg opp. De omfavnet hverandre som gamle og nye venner på samme tid. «Hvor har du vært?», Spurte Vilja. «Jeg har vært her hele tiden, men du ser meg ikke så lenge du ikke evner å se lengre enn dit», svarte Adam og pekte på nesetippen hennes. «Jeg er forresten ikke enig med Fredriksen om at du ikke bør slippe unna så lett», Vilja så spørrende på han og forsto ikke helt hva han mente. «Du fortjener å ha det lett», avsluttet han før de plutselig og på magisk vis ble omplassert til østsiden av treet. Der leirbålet egentlig hørte hjemme. Så vet vi det. At leirbål kan flytte seg og dra på tur. Jeg satt der også og hele den opplevelsen var absurd. Det var folksomt rundt selve bålet og jeg tok runden med blikket mitt for å se hvem som var der. Vikingen med fult vikingutstyr satt på min venstre side. Høvdingen satt ved siden av Vikingen igjen, men en svær fjærpryd på hode som en ekte indianerhøvding med beina og armene i kryss. Så flyttet jeg blikket videre og så Mummimamma, men det var Mummimamma og ikke overlegen slik som overlegen egentlig ser ut. Jeg smilte og sa at hun godt kunne ta av seg den maska, for den var enorm og så veldig tung ut. Hun trengte ikke å kle seg ut for min del, tenkte jeg. Men da jeg foreslo det, så hun bare spørrende på meg og sa «Hvilken maske?». Og det var vel på det tidspunktet at jeg forsto at jeg virkelig var gæren på ekte. Jarl Rev satt der også og lignet seg selv, men med reveører og hale med klær i de rette fargene. Også var Adam i enden og satt på min høyre side. «Vilja er her også», sa han. «Men hun er usynlig». Vi hadde det mest koselig og jeg kan ikke huske hva vi snakket om. Men vi snakket helt til jeg innså hvor jeg egentlig var og åpnet øynene mine og fikk se høvdingen i sin egentlige form sittende på den faste stolen inne på rommet mitt på Gjøkeredet.

Hvorfor ble egentlig den sorgen avlyst? Og hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til den? Før jeg visste ordet av det var Vilja på krigsstien igjen. Hun fikk servert et våpen i hendene og måtte vel benytte sjansen mens den var der. Jeg ble ikke redd, ikke som den dagen vi hadde flaks. Men jeg blir irritert og føler meg teit som ikke klarer å ta mer ansvar og sette en eller annen fot ned. Slik at skader unngås og jeg fortsetter å være i livet og etter hvert også bare leve. Jeg tenkte på noe overlegen sa før helga. At jeg burde skrive til Vilja igjen og oppdatere henne om tiden som har gått. Kanskje det ville være en start for oss å kunne leve sammen, men jeg har strevd med å få tak på noen som helst. Før nå.

Til Vilja.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det hele ble til og endte for oss. Jeg husker deg. Jeg husker følelsene dine og ønsket ditt om å være et fritt menneske. Jeg husker hva vi la i det. Jeg ville aldri gifte meg, i alle fall ikke med en mann. Jeg ville ikke binde meg til noe og spesielt ikke barn. Jeg ville reise og vi gjorde jo også det. Vi flyttet på kryss og tvers av landet i håp om å finne noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Uansett hvor mye vi jaktet på det. Vi traff mange mennesker. De fleste var faktisk ikke så snille, men noen har vi fortsatt kontakt med i dag. Jeg pleier å si at jeg har samlet på spennende og spesielt utvalgte mennesker og vi har faktisk et knippe med nettopp det. Underlige, rare og morsomme mennesker som liker oss for akkurat den vi er og ble. Anette som vi studerte sammen med i Førde, Oddlaug som vi traff på VGS, Tina som bare ramlet over oss helt tilfeldig på nyfødt intensiven. Hannah, Helene, Rebekka og Cecilie som kanskje er de rareste av dem alle fordi dem er så lik på oss. Livet som ikke helt voksen, men heller ikke helt barn, er tøft. Jeg husker at fluktmulighetene stadig ble mindre og da gjaldt det å finne den i form av noe flytende, pulver eller tabletter. Livet vi levde var tilsynelatende fritt og kult, men sannheten er at vi ble holdt til fange hele veien. Skyggene ifra alt som lå bak oss fulgte alltid etter og det skulle ta noen år før jeg innså at det ikke nyttet å flykte ifra det. Du var lei menn. Jeg var også det, men jeg tror det var fordi vi ikke hadde møtt noen av de snille. Jeg tror at du og jeg burde stå sammen å sørge litt over at livet var slik og for alt det som var fraværende i forkant som skulle sørge for at vi ikke hadde behov for å flykte i utgangspunktet. For denne historien kan ende godt, for meg endte det faktisk godt og da kan det også ende slik for deg. Hvis du bare tar deg tid til å innse hvor stort tap vi har hatt.

I sju år levde vi som rotløse. Ville og utemmelige. I år 2009 skulle alt det endre seg da vi møtte Skjeggape. Husker du det? Vi var oss selv lik, men han falt ikke for vårt tankemønster om at menn bare ønsket en ting. Jeg husker reaksjonen da han sa at han ønsket å vente. Vi forsto ingenting og konkluderte raskt med at vi hadde feilet, mislykket i vår oppgave. Jeg husker at vi spurte oss selv om det faktisk gikk an å bare være venn med en mann. Han har en så stor verdi for meg, fordi han lærte oss nettopp dette. Han viste meg en verden som var god og han fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi. Kanskje for aller første gang i vårt liv. Så planen om å ikke slå seg til ro, endret seg plutselig da jeg forelsket meg i han og da han et par år senere spurte om vi skulle gifte oss, ble svaret ganske enkelt ja med en stor dose skepsis. For min, og også din, oppfatning var at ingen er lykkelig gift. Dessuten var det skremmende å binde seg til bare den ene. Og jeg skal være ærlig nok til å si at ting var ikke rosenrødt fra dag en for oss. Det er en ting som forbløffer meg. Forholdet til han var ikke en rosa sky i starten som ble mer og mer grå med årene. Vi hadde en del å finne ut av og selv om vi virkelig likte hverandre, så var det som om brikkene våre ikke helt glei på plass. Jeg strevde med å slippe han for nære blant annet. Det som var fint, var at han var litt lik oss der og han trengte også tid til å tilpasse seg oss. Og vi har jobbet, vi har støpt og slipt forholdet vårt hele veien. I år har vi vært gift i ti år og det er fortsatt nye ting vi oppdager med hverandre. Vi er fortsatt i den prosessen vi startet for over ti år siden og vi kommer bare nærmere og nærmere hverandre. Og det kjennes så trygt! Trygghet, Vilja. Vet du hvordan det kjennes? Du fortjener også å kjenne på den tryggheten. Også fikk vi disse to barna da. Månemannen og Krøllebølle og er det ikke litt godt å se at de to ikke får samme skjebne som deg og meg?  Hadde noen sagt til meg da jeg var atten, at jeg kom til å ende opp lykkelig gift med to barn, hadde jeg bare ledd og avkreftet det umiddelbart. Jeg vet! For jeg er deg! Og du er meg. Men du sitter fortsatt fast i den tiden da vi var rotløse og drømte om å være et fritt menneske. Jeg skulle ha tatt deg med på reisen videre og vist deg prosessen hit til 2021. Det er det jeg forsøker nå. Ting ble ikke som vi hadde tenkt. Men jeg mener helt på ekte at det ble mye bedre enn hva vi i det hele tatt evnet å drømme om den gang.

Grunnen til alt dette, grunnen til at vi endte med å jakte etter noe bedre og rømme ifra demonene våre, det er en komplisert sak. Men du kjenner historiene. Til Frigg, Frida, Loppis, Elli, Stina. Vilja, alt det som har hendt med oss er over. Overgrep, vold, manipulering, å bli forlatt til stadighet, følelsen av å aldri strekke til eller være bra nok. Det er over! Vi overlevde og helt siden vi flyttet hjemmefra, har vi gått i en evig runddans med traumeminner og reaksjoner. På repeat om og om igjen. Du har hørt Vikingen mase om tillært adferd. Vi trenger ikke å flykte mer. Jeg håper så inderlig at du vil slå deg til ro sammen med oss. Og jeg ønsker virkelig ikke å frarøve deg noe. Gi meg bare litt tid, så kanskje jeg får reparert celloen vår. Vida er ikke interessert i jenter på den måten, men hun vil veldig gjerne være vennen din. Og når det gjelder den lille familien vår, så har den kommet for å bli. De har ingen planer om å forlate oss. Da hadde de gjort det for lenge siden. Av alle menn i denne verden, er han vår type. Vi har tilpasset oss hverandre fra hver vår kant og vi endte opp med en så stor respekt for hverandre at vi neppe klarer oss uten. Vi betyr mye for noen. Du betyr mye for meg. Men jeg er også litt redd for deg. Du har mange talenter og gode egenskaper som minner om noen som sviktet oss, men jeg vet at vi aldri evner å bli som henne. Og hvis du bruker de evnene dine på en sunn måte, vil ikke jeg stå i veien for noe av det.

Det finnes musikk i alle. Og du kan se den og høre den.

Det satt i gang noe i meg. Noe spontant og viltvoksende. Jeg gråt og jeg tillot meg å sørge over alt sammen som burde vært, men som aldri var og ble. Det var vondt, men jeg sto i det og jeg innså plutselig hvor vanskelig det var å si til seg selv at jeg ikke fortjente det slik. Og da fikk jeg en tanke. Hvordan kan jeg overbevise Vilja om at hun har en verdi, når jeg ikke en gang klarer å si til meg selv at alt som har hendt, ikke var fortjent?

Skogen var fortsatt like mørk. Jeg svevde der inne som et spøkelse for å orientere meg om tilstanden. Ingen var å se og det var en dyster stemning. Jeg fløt igjennom den vestre siden av skogen og så meg til siden. Jeg kunne skimte Vilja sittende inne i en hul trestamme med blodige hender som klamret seg fast til ansiktet. Hun led. En slik skikkelig bunnløs lidelse. Jeg svevde bare videre som om det ikke var jeg som styrte. Jeg så ingen andre enn henne og jeg så henne i samme positur hver gang jeg passerte denne plassen. Jo, jeg så Frigg også forresten, men han lå bare i henge-nettet sitt på toppen av treet og så opp. Det regnet fortsatt og mørket gjorde alt veldig uklart sammen med regndråpene som på en måte svevde litt de også. På veien ned mot bakken.

Jeg klarte akkurat og bare så vidt å holde meg tilregnelig på turen med Jarl Rev senere. Jeg husker at vi fant en rolig krok å spise lunsj i, men jeg kan ikke huske å ha kjøpt den isen jeg ikke tåler. Det var rart å plutselig innse at jeg spiste is uten å huske hvordan jeg fikk den servert. «Hvorfor spiser jeg dette?», sa jeg høyt og så spørrende bort på Reven. Han så forskrekket ut på meg som han vanligvis gjør når jeg overrasker han og det gjør jeg visst ganske ofte. «Husker du ikke at du kjøpte den isen??» Jeg husket ikke det og fortalte at jeg ikke tåler sånn is og kastet den opp i sånn ca. sju omganger på veien tilbake. Dette var en ganske ny opplevelse for meg, for jeg holdt meg til stede og tilregnelig (med unntak av is-kjøpet) hele veien. Jeg kjente på ukjente følelser som sinne og irritasjon. Jeg husker at jeg ble irritert på Reven over bagateller og jeg la ikke skjul på det heller. Jeg har også vært sint på familiemedlemmer, denne helgen, som later som og dekker over som om alt er greit og samtidig forventer at jeg skal være åpen om hvem jeg er. Og i tillegg blir irritert og «bekymret» når de plutselig innser at jeg får behandling i psykiatrien. Hvor fucka er ikke det? Hvor har de vært i alle disse årene? Hvor var de, når folk forsøkte å slenge en psykoselidelse på meg og hvor var de da armene mine fikk sine første arr? Og hvorfor har de ikke lagt merke til at armene mine bare har blitt mer og mer arrete i løpet av denne tiden? Hvordan klarer de å bli overrasket over at jeg strever med noe, når de har hatt billetter på første rad og sett hele showet all denne tiden? Det var Høvdingen som skulle få dette sinne tredd over seg og han sa at det var bra og jeg stoler på at han har rett. Følelser er noe jeg aldri har hatt eller tatt eierskap til. Men nå virket det plutselig som om jeg skulle stå å dusje i hele følelsesregisteret. Som meg.

Jeg og Reven kom omsider oss tilbake ifra turen og da fortsetter bare dette samlebåndet med følelser. Først med en mellomlanding via Frigg som hadde blitt trigget da beltesengen ble trillet fram og forbi. Jeg følte smerten sammen med han. Følelsen av å bli holdt og bundet fast. Jeg hørte skrikene ifra Frigg som også er meg. Jeg kjente smertene nedentil og det var umulig å kjenne hvilket hull det kom ifra. Det gjør vondt i hele meg, når jeg tenker på at Frigg ble lagt i den beltesengen. Selv om jeg forstår hvorfor det ble gjort og tenkt at det var det beste. Men smertene jeg kjente da jeg så den igjen, var så jævlig at jeg ikke klarte å holde meg her og nå. Jeg våknet opp igjen på gulvet og til kveldsvaktene. Reven var borte og nye livvakter hadde overtatt. Jeg hadde gått glipp av middag og satt meg ut for å spise da nok en følelse kom på det løpende båndet. Da en medpasient ble sint og begynte å true personalet. Reaksjonene mine gikk på automatikk og så kjapt at jeg knapt registrerte hva jeg gjorde. Hendene ble holdt for ørene og jeg så ned i fanget mens jeg kjente på frykt. Jeg kjente nok en gang smerter på hele meg som om noen akkurat hadde banket meg opp og kroppen satt der og ventet på neste runde med juling. Mens hodet mitt satt der og følte på alt dette, klarte jeg å tenke hvor jeg var, men jeg klarte ikke å styre reaksjonene som kom. Jeg begynte å gråte vilt og ble fulgt inn på rommet der jeg falt sammen i fortvilelse. Jeg var livredd. Som meg. Og jeg fortalte Løvinnen om hvorfor jeg var så redd. Hva som hadde hendt. Om følelsen av å bli bundet fast, smertene. Frykten for at livet sto i fare og jeg klarte bare ikke å holde igjen. Vi så bort på kortene som overlegen ba meg om å lage. «Jeg føler meg utrygg, men jeg vet at jeg er trygg». «Jeg føler angst, men jeg vet at jeg er trygg og at det ikke er noen reell fare». Vi leste de sammen og jeg inni meg flere ganger. Jeg så bort på bildene av mine egne barn og gråt enda mer. For et vrak. Var dette sorgen? Sorgen over ting som har vært, men som burde vært noe helt annet? Og da innså jeg plutselig en annen ting. Hvis jeg bare tillater meg den vonde sorgen, vil omsorgen komme like etter? Om sorg. Omsorg.

Denne følelsesstormen forsvant like brått som den kom. Og jeg gikk inn i en mongotilværelse med ukontrollerte raseriutbrudd ved jevne mellomrom. Jeg fant ikke roen og ingen trygghet. Ingen kontakt innover, men Jarl Rev fant Vilja og hun tok avskjed med han som var den eneste som hadde forstått henne. Jeg fant Frigg, livredd. Oppi et tre eller et skap. Det er tryggest i høyden. Jeg kjente meg rastløs og jeg ville ut, men det ville ikke overlegen. Verden min raste rett foran meg, eller kanskje bak meg. Ting gikk i veggen og jeg resignerte inne i dusjen på de varme flisene. Og mens jeg satt der befant jeg meg plutselig i skogen igjen. Jeg gikk rundt, men det var ikke min stemme som ropte på dem. Det var overlegens. «Hallo?» Ropte hun, men tankene var mine. «Frigg? Vilja? Er det noen her?» Fortsatte stemmen til overlegen og jeg tenkte med min stemme at dette var absurd. Overlegen møtte ikke på noen av de hun ropte på, men hun møtte Fredriksen. Han sto bak en hekk på hennes høyre side og han klippet på den med den minste saksen jeg har sett. Han så ikke på henne, men utbrøyt stolt: «Dette er perfeksjon!», mens han klippet effektivt med den latterlige lille saksen hans. Hekken var sikkert to meter høy og fortsatt strakk han seg høyt over den, mens overlegen sto på den andre siden og så opp på han. De snakket sammen, men jeg kunne ikke høre det. Jeg så bare at leppene beveget seg og det så ut som en alvorsprat. Bak min rygg. Så flott! Selv i min egen indre skog får jeg ikke delta i beslutningene som tas.

Jeg fikk dra dagen etterpå. Selv om ingenting var endret, var det tydelig at jeg bare ble dårligere av å være innsperret stort lengre. Dagen da vi hadde hatt flaks ble mer og mer fjern og jeg brydde meg egentlig bare mindre og mindre. Jeg ville bare hjem og ha de beste dagene jeg kunne ha før det hele ender. Slik tenkte jeg. Å klemme barna for siste gang. Eller å klemme dem så mange ganger som mulig før tiden min var ute. For en dag måtte jo flaksen min visne og gå ut på dato. Episoden der de forsøker å få liv i meg igjen spilles om og om igjen i hodet mitt. Stemmen til hun som alltid er blid, men som plutselig hørtes skremmende alvorlig ut. Frykten for smerter underveis som viste seg å være totalt fraværende. Jeg svevde liksom bare der og tenkte at de skulle stoppe med det dem drev med. Jeg hadde funnet min fred og det skremmer meg at jeg tenkte slik. Var det mine tanker? Eller var det hennes? En ting vet jeg, og det er at ingenting har vært det samme siden. Å komme hjem til ungene ble ikke som jeg tenkte. Var det fordi hun hadde overtaket på meg? For jeg følte ikke den samme gleden over dem som før og jeg hater å si det, for jeg vet jo at jeg elsker dem over alt annet på denne jorden. Allikevel var det noe annet som overskygget. Og jeg fikk ikke tak på det. Dagen etter hadde jeg avtalt med overlegen som overhodet ikke er overlegen. Jeg så ikke poenget, men dro dit allikevel. Hun fikk meg gradvis og delvis tilbake, men ikke fullstendig. Jeg husker at vi lo og det var godt. Jeg føler at jeg lever på kanten av livet nå. Min tålbare grense er fryktelig smal og jeg er halvt levende og halvt død. Stadig finner jeg meg i å høre på musikken hennes. Og det er dystert og minner veldig om en jeg ikke ønsker å være. Jeg har også tatt meg i å klatre i trær. For å komme i sikkerhet? Det er en uke til overlegen min går ut i ferie. Vi har som vanlig dårlig timing på mine farlige eventyr her ute i verden. Til uka returnerer jeg til Gjøkene i håp om å få stabilisert dette før hun forsvinner. For jeg ønsker bare å møte denne sommeren på en tryggest mulig måte for alle. Jeg har ikke sørget ferdig. Det merker jeg. Så til uka skal jeg henge med Høvdingen og han er den beste på følelser. Han føler mer enn jeg noen gang har følt i hele mitt liv tror jeg, så jeg er i rette hender. Så Vilja. Bli med meg i sorgen over alt som er borte for alltid. Dette er min invitasjon til deg. Håper vi sees.

Løvinnen og jenta i badekaret.

Frigg så ned i hullet dekket av gjørme. Den hadde kommet til syne da hun som ingen liker å si navnet til høyt, hadde kuttet seg. Han så for seg henne ligge der nede uten å få puste. Stina sto ved siden av han som om de deltok i en begravelse uten at noen var døde eller døende på ekte. «Hun drukner», sa han. «Ja», svarte hun som om det ikke var noe uvanlig ved det. «Kan vi ikke gjøre noe?» sa han trist og oppgitt. «Jo, men akkurat nå må hun bare ligge der tror jeg». Svarte hun like rolig. «Stina, ikke forsvinn igjen!» Sa han med en klump i halsen. Frigg hadde endelig funnet henne igjen og han var glad for å ikke være så alene mer. Stina smilte smått til han og pustet dypt. «Du vet at jeg ikke er så glad i barn og allikevel vil du henge med meg?». «Ja!» Svarte han. «Dessuten tror jeg ikke at du er så redd for barn som du skal ha det til!» Hun så lurt ned på han uten å si noe mer. Han var som en lillebror hun var nødt til å forholde seg til om hun ville det eller ikke. Innerst inne var hun glad i både han og Frida, men likte best å være for seg selv. Dessuten hadde hun innsett at det ikke var rettferdig ovenfor dem. Å bli etterlatt til seg selv med et altfor stort ansvar som egentlig hørte hjemme hos vertskapet dems. Så hun sto ved siden av han som var mindre enn henne. Sakte og nesten ikke synlig tok hun tak i handen hans uten å si noe, men handlingen sa mer enn hva noen ord kunne klare til sammen. Han klemte til og gråt litt, mens hun lot som om hun ikke så. Det ville han ikke likt, tenkte hun.

Senere på dagen befant jeg meg ved leirbålet som knitret som et ekte bål skal gjøre. Jeg kunne kjenne varmen ifra det og jeg kunne se både Frigg og Stina stå like der borte. De kom imot meg begge to. Frigg så tilfreds ut for å se meg, mens Stina så litt mer skeptisk ut. Det var fint å være der igjen selv om Adam manglet og jeg lurte på om han noen gang ville komme tilbake eller om tiden hans faktisk var ute. Jeg reiste meg opp og gikk imot de to som nå hadde funnet hverandre og alliert seg med hverandre. Stina ristet på hode. «Hvorfor gjør du ingenting?» Sa hun litt strengt. «Hvorfor er du så jævla feig?». Frigg så på henne med store øyne og jeg så på dem og kunne i grunn ikke være mer enig. Jeg er feig. Kjempe feig! Jeg tåler ikke dem som trenger å bli tålt mest av alt, så jeg snur ryggen til og glemmer alt som en gang var. Om og om igjen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage og fortelle at jeg så gjerne ønsker å hjelpe. «Hun er der ute!!» Stina hevet stemmen. «Elisabeth er der ute og du her inne! Det er DU som burde holde den jævla hånden hennes!». Frigg tenkte seg om, for han visste at det var noen som gjorde det. Holdt hånden hennes. «Det er Politimester Bastian», smilte han. Han smilte, fordi Politimesteren hadde lovet han å lære han å spille fotball mens de en kveld satt og drakk sjokolademelk sammen. Det var det eneste jeg rakk før jeg ble dratt tilbake til virkeligheten her ute igjen. Og jammen hadde ikke Frigg hatt rett. Det var selveste Bastian som hadde passet på henne i det øyeblikket hun var der. Takk for alle de trygge livvaktene.

Så ble det natt. Igjen. Frigg hadde lagt seg etter avtale med ei marihøne om å bare spille tre runder til i Mariokart før natta. Det hadde han godtatt. Marihøner er fine og ha og Frigg hører på dem som er snille mot han.

Hun våknet brått og kjente at noe var galt. Det var blod overalt og hun reagerte som om det ikke var så uvanlig. Det kom ifra der nede og Elisabeth fortet seg inn på badet, skrudde på dusjen og satte seg på huk mens hun kjente vannet renne nedover kroppen hennes. «Jeg må skjule alle spor» hvisket hun lavt inni seg om og om igjen mens hun rugget fram og tilbake samtidig som hun klamret hendene sine rundt seg selv. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde sitti der da lyset ble skrudd på og noen kom inn. Hun skammet seg over å bli oppdaget. «Jeg må bare vaske bort alt blodet» hadde hun hvisket. Stemmen skalv sammen med resten av kroppen. Det tok litt tid før Løvinnen fikk henne ut av dusjen. Stina og Frigg var der sammen med henne, men det visste ikke dem. De sto der og så på, mens Løvinnen hjalp jenta som skalv av med de våte klærne og på med noe tørt. Hun luktet så godt. Løvinnen. Elisabeth forsto ikke hvem hun var, men hun trodde ikke på at hun skulle passe på henne som hun sa. For like etter kom hun med medisiner. To tabletter. Stina så at det gjorde jenta redd og hun forsto hvorfor. Det var slike ting Stina bare visste. For hvordan trodde Løvinnen at hennes erfaringer med medisiner egentlig var? Tenkte hun i det hele tatt over det? Frigg fikk også frysninger igjennom hele kroppen, for også han hadde erfart å få medisiner. Medisiner «slik at du ikke gjør sånn motstand». Han hvisket stille at hun allikevel kunne ta dem, fordi det kom ifra Mummimammaen og Mummimamma er snill. Elisabeth tok dem ikke, men lot seg, stiv av skrekk, bli pakket godt inn i den varme dynen, mens Løvinnen forsiktig satte seg ned i en stol i den andre enden av rommet. «Jeg skal passe på deg», gjentok hun. Stina så på Frigg, «Ser du?». «Ser hva da?», svarte han. «Dette er kanskje Elisabeth sitt første møte med godhet». «Og sånn, skal hun overbevises til slutt». Frigg gløttet litt på smilebåndet idet jenta ifra badekaret sovnet uten å drukne først. Han lurte på om hun visste at de sto der. Han håpet det.

Det var først da jeg kom hjem igjen etter en gjesteopptreden på Gjøkeredet i helgen, at jeg oppdaget beskjeden ifra en Viking som plutselig var seg selv igjen. Han skrev til henne: «Gi oss en mulighet til å vise at livet kan inneholde mye fine ting også, ikke bare smerte og ensomhet». Hun fikk noen minutter med trygghet sammen med Løvinnen i natten og kanskje noen sekunder med Politimesteren dagen før. Om hun skjønte hva det var? Sikkert ikke. Men det er en start. Og jeg husker fortsatt hva overlegen fortalte meg før helgen. Om jenta i badekaret og hva som skal ha hendt oppi der. Jeg husker historien, men jeg kan ikke huske at det har skjedd med meg. Det er for grusomt til å skrive det ned. Men jeg skal ikke glemme denne gangen, det nekter jeg! For vi skal vinne og jeg skal stå sammen med både Stina og Frigg som nå virker klare for kamp. Jeg tror at det var Stina som postet det forrige innlegget om «Folkets sang». Hun kjenner Les Miserable bedre enn noen og jeg må vel ærlig innrømme at mye i den historien appellerer til meg og mitt liv. Vi står ovenfor vår egen franske revolusjon og vi skal kjempe så hardt vi bare kan for å bli fri. For det vil komme en dag i morgen og det er en verden bortenfor disse murene som bare venter på å bli oppdaget. Imens drukner jenta i badekaret eller i gjørma. Men av og til, en sjelden gang, hender det at hun slipper opp og får higet etter litt frisk luft.

Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?

Jeg sto foran speilet og så på jenta foran meg. Jenta? Kvinnen? Damen? Hun er litt av alt, hun som så tilbake på meg. Jeg var nødt til å stå der og se på henne noen minutter før jeg var villig til å reagere. For bare noen øyeblikk i forkant hadde Frigg gått til angrep. Igjen, men for første gang på flere måneder. Han hadde gått til angrep med den skarpe malerpenselen sin og malt armen hans (vår?) rød. For min høyrearm tilhører han som faktisk er alene av oss om å være venstrehendt. Jeg kunne så vidt dele hans tilfredstillelse av å kjenne den røde elva renne nedover armen og videre ned i vasken som var dekket av det hele. Det kjentes varmt og litt omsorgsfullt ut på et litt sært vis. Men Frigg kjenner ikke til omsorg på samme måte som andre og på den måten ble det logisk for meg. Spesielt siden at hans åpenhet til å motta omsorg det siste året, brått ble revet i tusen knas for få døgn siden. Det er som om jeg kan høre han si «Hva var det jeg sa? Det ender alltid sånn», men jeg hører ikke Frigg mer. Jeg hører ingenting annet enn et vakuum i et mørkt univers.

Jeg fortsatte å se på hun foran meg, vel vitende om at jeg trengte helsehjelp. Jeg var bare nødt til å stoppe opp litt. Tenke. «Hvem er du?» Sa jeg stille til henne som så tilbake på meg der inne. Jeg fikk naturligvis ingen svar før jeg bestemte meg for å gløtte ned på skaden. Hvor alvorlig var det denne gangen? Det var umulig å se, men jeg hadde erfaring nok til å forstå noe og skjønte at det ikke var altfor ille. Det fikk meg til å tenke på Reven. Hvis han hadde stått der med meg, hadde han sett på meg som om jeg nettopp nesten hadde amputert hele armen før han hadde blitt blek i ansiktet. Jeg lo. Det er alltid rom for latter. Men bare litt, før jeg la på kompresser og surret rundt en bandasje. Vasket opp dagens kunstverk og ringe legekontoret. Jeg kjørte selv spent bort. For vi var godt vant til Larve og hans usedvanlige dyktige evner med lappesaker. Selve undersøkelsen på skadestuen, husker jeg lite av. Jeg husker at jeg ble etterlatt alene i et rom full av skalpeller og det skremte meg. Jeg har vage minner om en litt klumsete og merkelig lege. Også husker jeg at jeg plutselig satt i bilen igjen. Ferdig bandasjert. Flott! Men jeg var nysgjerrig og åpnet for å se hva som var gjort. Ingenting. Hæ? Sykepleieren i meg kviknet raskt til og ble mest sjokkert over at noen helsepersonell kunne etterlate et åpent sår slik. Så jeg gjorde noe uventet og ringte en Gjøk. Den trygge gruppa mi der har tydeligvis gått i oppløsning, men jeg stolte fortsatt på et par av dem og visste at hun som tok telefonen var en som Høvdingen stolte på. Så jeg forsøkte på nytt å ta vare på meg selv, mens jeg tenkte på overlegen, ved å henvende meg til henne som tydelig var på min side. Sammen med hun som alltid er irriterende blid. Det må være hennes superkraft for selv om det kan være irriterende, er det også godt på en fremmed måte. De to damene der, viste seg å være et superteam som tok meg imot som allierte og henviste meg videre til den andre siden som signerte armen til Frigg med 20 sting. En Gjøk var med meg hele tiden, selv om jeg ikke var innlagt. Og jeg tenker at det var bra, for ellers hadde nok kunstneren på den andre siden sendt meg tilbake igjen dit med en tvangsparagraf i hånda. Hvis noen av dere leser dette, så takk! Ubevisst la dere en slags ro over min indre verden igjen. Det skal ikke mere til. Så tusen takk. Men ting er fortsatt ikke greit. Det forutsigbare er ikke et faktum og jeg tør ikke ta sjansen på å ringe når det er snakk om tilfeldigheter om hvem som tar den i den andre enden. En alliert eller ikke.

Hele dagen hadde gått og jeg følte meg gørrsliten. Tror jeg. For selv om jeg ikke helt vet hvordan «sliten» føles, så var det ingen andre ord som kunne beskrive det bedre. Jeg sto foran speilet igjen. Så på henne. Jenta, damen, kvinnen. Hun så eldre ut enn meg. Hun så eldre ut fordi min følelse av eksistens ikke samsvarer med hennes kropp. Hun hadde kloke, men triste øyne. Noen grå hår avslørte at hun hadde eksistert lengre enn meg. Hun så på meg tilbake uten å dømme. Blikket hennes så spørrende og alvorlig ut idet hun åpnet munnen for å si meg noe. Jeg ventet spent mens vokalene og konsonantene formet seg om til ord og setninger. «Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?» Sa hun. Jeg pustet ut. Og så dypt inn, før jeg pustet ut igjen mens jeg tenkte meg om. Jeg ville ikke svare spontant og lite reflektert. Jeg tenkte at folk flest kaller meg for Ida. Jeg vet at jeg jobber som sykepleier selv om jeg ikke alltid føler meg som en. Jeg vet at jeg har en liten familie som jeg elsker over alt på jord. Men det var ikke det hun mente. Hun snakket om mitt innerste indre og om identitet som bare jeg kan ha eierskap over. Og mens jeg fortsatte å tenke for å leite etter det rette svaret, klarte jeg ikke å komme fram til noe annet enn et nei. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet det ikke fordi jeg har ikke kontakt med en brøkdel av meg selv en gang. På dette tidspunktet, kanskje bare 10 %. De resterende 90 handler uavhengig av meg eller den jeg skal være. Mitt indre revner opp og kartet mitt er nå delt i fire, jeg har nye sprekker både på kroppen og i mine to verdener. Så nei, jeg vet ikke hvem jeg er. Men jeg vet at jeg ikke er villig til å leve slik. Jeg er ikke villig til å leve en hverdag som betyr at min bevissthet forsvinner og at kroppen min blir styrt av noe jeg ikke har kontroll over. Jeg er ikke villig til å skamme meg over mine ubevisste handlinger fordi flere ikke forstår at dette ikke handler om å få oppmerksomhet. Det handler om et naturlig forsvarsverk som alle mennesker er utstyrt med. Bare at mitt forsvar er splittet opp og handler på tvers av hverandre etter et helt liv med erfaringer om at nære relasjoner og et hjelpeapparat er direkte farlig. Livsfarlig. Dette er et ikke-viljestyrt system! Ikke bare er jeg dritt lei av å leve som dette, men jeg er også dritt lei av å ikke bli forstått rett. Så jeg vet ikke hvem jeg er på grunn av alle sprekkene og oppsplittelsene. Jeg er ikke villig til å leve slik. En dag må sprekkene limes på plass igjen med et lim som kan holde all verdens materiale sammen. Jeg vil vite hvem jeg er. Og jeg har så inderlig lyst til å være villig til å leve.

Utgått på dato.

Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.

Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.

Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.

Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.

Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.

Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.

Sirkus.

Frigg sto der med blanke øyne, stiv i kroppen med armene rett ned. Han så meg rett inn i øynene mens leppa dirret av en slags fortvilelse. Jeg så også på han- Gransket han og så at han sto der, stiv av skrekk, fullt av noe rødt. Det drypte ned på den mørke bakken vi egentlig ikke kunne se for alt rundt oss gikk i ett. Jeg så på han, «Frigg! Hva har du gjort?» Med en stemme som egentlig ikke skulle være streng eller dømmende, men en vennlig og sympatisk. Jeg er usikker på om jeg fikk det helt til. Han pustet fortere, men uten å svare. Jeg ble fylt av en slags sorg igjen. Men den var ikke særlig tilfredsstillende. Jeg fikk bare vondt av hele gutten og ble samtidig overlesset av en dårlig samvittighet for at jeg har forsømt han de siste ukene. Månedene. Jeg burde ha sett han. Jeg burde ha sett hvor ensom han var. Jeg burde ha sett han, slik at jeg kunne hjulpet han. Men jeg valgte å se vekk. Feig som jeg er, valgte jeg å kun se meg selv og livet rundt det som er mitt. Sommer. I lys av fravær av hjelpere og livvakter hadde jeg tillat meg å glemme. Forsømme, tråkke på og snu ryggen til. Og nå, akkurat nå, må jeg stå ansikt til ansikt med konsekvensene av det.

«Frigg», sa jeg igjen med klump i halsen og med et tappert forsøk på å ikke begynne å gråte jeg også. «Hva har du gjort?» Men Frigg var stille, han så ned. Ned på de blodige hendene sine, videre opp på meg. «Jeg lovte i mill drill.» Sa han lavt. Jeg sto der og så spørrende på han. Jeg forsto ikke en dritt. «Hun har det så fælt! All skrikinga og smertene». Jeg leita desperat etter svar. For Frigg finnes i meg, derfor må også svarene på dette finnes der inne. Før jeg visste ordet av det kunne jeg høre det jeg også. Føle det. Smerten, skrikene. Jeg husket selvmordsbrevet jeg skrev da jeg var 12. «Elisabeth?» Spurte jeg lavt som om Elisabeth var en stor hemmelighet og et navn ingen egentlig skulle få lov å si høyt. Jeg kjenner knapt til henne selv, men jeg har skjønt såpass at hun bærer med seg noe så grusomt at ingen knapt ville trudd det var sant. Frigg nikket som om det var hemmelighetsstemplet informasjon. «Jeg var så alene, men så fant jeg til slutt henne» Sa han plutselig etter et kort tidsrom med stillhet. For hva skulle vi si? Jeg følte at ordene på en måte var brukt opp. «Jeg ville bare hjelpe henne, som hun ba meg om» mumlet han. «Var det henne du kuttet opp, Frigg?» Han nikket og jeg begynte omsider å grine lydløst. Jeg hadde lyst til å ta gutten som sto foran meg og holde rundt han, men avstanden var blitt for stor mellom oss. «Skulle du drepe henne?» hvisket jeg og han nikket sørgmodig på hode sitt og bekreftet det jeg fryktet aller mest.

Så hendte det noe nytt. Mine to verdener smeltet sammen og gav på ingen måte mening. Min plutselige tilgang på traumeminner, ble altfor overveldende for meg å bære, så hode fikk seg en real overbelastning. Noe som igjen førte til at jeg gikk rett inn i en slags psykose. Selv om Fru. Grå aldri ville kalt det for det, så er det ikke så mange andre ord som beskriver tilstanden bedre tror jeg. En dissosiativ overbelastning kanskje? Det samme hendte uken før, da Vikingen var på jobb og da han sa så fint at «Nå! Nå er du gæren på ordentlig!». Også lo vi. Er det noe jeg virkelig setter pris på er at vi fortsatt kan ha litt humor oppi all galskapen. Denne psykoselignende tilstanden ble senere omtalt som et sirkus og sirkus vil vi ikke ha noe av, sa vikingen så fint. Og jeg var akkurat til stede nok til at jeg forsto det og overga ansvaret og kontrollen over til han. I går hendte dette på nytt og da jeg forsøkte å formidle at det var sirkus, oppfattet de to klovnene som var sammen med meg det som en slags vrangforestilling og sa: «Nei, nei, her er det ingen sirkus». Og så lenge det ikke var sirkus, kunne det ikke være så ille i stand med meg at jeg trengte å overlate alt til dem. Så den evige runddansen med to verdener smeltet sammen, fortsatte helt til en av klovnene fikk oppklart definisjonen av «Sirkus» med Vikingen som på mange måter kjenner meg best av dem alle.

Det er ingen tvil om at min indre verden har tatt noen skritt tilbake i løpet av denne sommeren. Jeg innser at jeg har brukt mye av tiden på å få alt som kom meg i møte og ble en del av min hverdag, lengre bort i fra meg igjen. Som om vi brukte hele vinteren på å åpne opp et gammelt og infisert sår som jeg nå har sydd igjen. Uten at det infiserte fikk behandling og tid til å leges. Som sykepleier vet jeg hvor farlig det kan være å gå med ubehandlet infeksjon i kroppen. I verste fall kan det utvikle seg til sepsis som igjen kan føre til en sikker død. Kretsløpet mitt har derfor gått med en potensiell fare for sepsis som jeg er nødt til å forhindre. Indre møter og aksept blir min form for antibiotikabehandling i denne runden. Jeg har helt ubevisst snudd ryggen til meg selv den gang. Igjen. Noe som har ført til uheldige allianser i skogen der inne. De sier at minus og minus blir til pluss, men i dette tilfelle har det bare ført til et større minus. Om ikke brøk i tillegg.

Jeg satte meg inn på de harde flisene på badet igjen. Med et snev håp om å få tilgangen på det som gradvis forsvant mens sommeren gikk sin gang. Jeg visste at min største sjanse var via Adam og håpet at han fortsatt satt ved leirbålet sitt der inne og voktet portalen til verden her ute. Jeg lukket øynene og ventet. «Adam». Sa jeg forsiktig. Ventet litt igjen for det har vist seg at det ikke lønner seg å forhaste denne prosessen. «Adam, er du der?». «Ja, jeg er rett her.» Svarte han plutselig og jeg smilte av en lettelse lettere enn fjær. Det gjorde ikke han. Så satt vi der igjen. Adam og meg i en stille skog som jeg desperat ønsket liv i igjen. «Hvor er alle sammen?» Spurte jeg. «Det vet vel du? Det er jo du som har stengt alle dørene.» Svarte han. Dører? Tenkte jeg og fikk sakte men sikkert tilbake bilder av det gamle huset med det rare i. Huset som Fru Grå og jeg alltid brukte som metafor på dissosiasjon og plassering av dem som bor der inne. «Vi går oss en tur» Sa han plutselig. Så vi gikk. Sammen og i en helt annen retning enn før. I Regnskogen. «Se der!» og jeg så dit Adam pekte og fikk øye på huset. Huset med det rare i. Jeg ble overrasket over hvor pent det så ut. Før var det forfallent og kneblet av greiner og røtter. Nå så det ut som om det hadde fått et etterlengtet malingstrøk, men det var mørkt i vinduene. Jeg hadde lyst til å gå imot det og inn for å åpne noen av dørene på gløtt. Jeg så på Adam og han nikket på hode. Akkurat i det vi skulle gå, begynner det å riste i skulderen min. Adam så det samme og sa «Jeg tror at noen vil ha tak i deg». Det ristet igjen. «Vi tar det en annen gang», sa Adam og jeg ble plutselig dratt tilbake til verden der ute og til høvdingen som trodde at jeg trengte å bli reddet.

Kvelden etter var Sirkus et nytt faktum. Det virker som om traumeminner står i kø for å introdusere seg for meg uten at jeg klarer å avvise og si stopp. For de kommer veltene over meg med alle sansene som følger med. Lukt, smak, berøring, smerter og lyd. Skrik, blod, høye og kjeftende stemmer. Grafsing og slag. Og like etter flyr dragene på stjernehimmelen og redder meg vekk ifra tiden den gang til en verden der tiden står stille. Jeg fulgte dragen som fløy, for drager skal fly og jeg ble berget til en tryggere plass. Men denne overbelastningen av minner, gjorde nok en gang at disse to verdenene ble til et Sirkus og ingenting stemte overens. Sirkuset fikk ha overtaket i et par timer, før en Viking og Høvding bestemte seg for å ta saken i deres hender. For meg som bare gikk i sirkler på sirkus. Et stikk og hjernen min fikk sjans til å hvile noen timer. Takk og lov for vikinger og indianerhøvdinger.

Natten gikk og jeg har sagt til overlegen som overhode ikke er overlegen at jeg skal forsøke å få i gang indre møter igjen. Nå på rom 86, som ble presisert i møteinnkallingen for å forhindre at noen gikk inn på feil pasientrom. Denne gangen virket det som en umulighet, men jeg vet av erfaring at ingenting er umulig bare jeg gir det litt tid. Tiden gikk og plutselig sovnet jeg en plass mellom frokostbordet og sengen på rommet mitt. Alt var mørkt, jeg kunne ikke se noen ting. Helt til jeg ble heiset opp i en snor som var bundet rundt livet mitt. Var det dragene som løftet meg opp? Jeg forsøkte å se opp, men uten å se annet enn svart, kunne jeg i det minste høre de kraftige vingeslaga ifra dragen som fløy høyt der oppe. Var det noe han ville vise meg? Som en jojo ble jeg heiset opp og ned og jeg begynte å lure på om dragen trodde jeg var et leketøy han kunne more seg med. Jeg kunne skimte skogen der nede og det var interessant å se den komme nærmere da vi suste nedover imot den og at den ble mindre da jeg ble heiset opp igjen. Den så faktisk flat ut! Jeg har aldri sett skogen ifra denne vinkelen før. Den svevde liksom bare der midt inne i et uendelig univers.

Jeg kunne høre en suselyd komme nærmere meg der jeg hang flere kilometer over skogen. Og før jeg visste ordet av det svevde Ofie ved siden av meg og smilte som bare en ånd kan smile. Som et tent lys. For når Ofie smiler, gløder han som en lykt i mørket. Jeg spurte om hva som ville skje om vi gikk over kanten av skogen som så flat ut. Ofie svarte: «Skogen er uendelig». Uten å bli mer klok av det spurte jeg om de andre beboerne der nede og hvordan jeg kunne finne tilbake til dem igjen. Da tok Ofie tak i meg og ba meg om å holde godt fast før han kuttet strengen ifra dragen. Vi suste ned til skogen i en imponerende fart og landet rett utenfor huset med det rare i. Jeg måtte beundre det en lite stund. Det var stort og hvitt med et pent stelt uteområdet. Jeg kunne ikke dy meg på tanken om at det kanskje var Fredriksen som hadde tatt fatt og ansvaret for gartnertilværelse der også. Fint.

Jeg gikk rolig mot huset for jeg ville ikke forhaste noe. Jeg har nemlig lært at om jeg forhaster ting, vil det bare bli rot eller så vil jeg komme til å skremme hensikten bort. Døra var en helt vanlig dør som var helt vanlig å åpne. Den knirket ikke en gang og jeg lurte på hvem som hadde stått for denne restaureringen, for sist jeg så dette huset så det ut som om det var i ferd med å rase hvert øyeblikk. Huset på utsiden så innbydende ut. Innsiden var en kontrast til det. Kaldt og ubebodd. Spindelvev, støv og umøblert. Ofie var sammen med meg hele tiden. «Hvorfor er de ikke her?» Spurte jeg litt skuffet. «Du ser bare det du vil se, kjære deg.» At Ofie sa «kjære deg» til meg, var første gang og litt kleint, men greit nok. Jeg fortsatte å se meg rundt mens vi snakket, «Men jeg vil jo se dem!» Sa jeg med et tydelig trykk på «vil». Ofie plasserte seg rett foran meg og svarte; «Du vil kanskje se dem oppi der» mens han pekte på hode mitt. «Men du må virkelig ville se dem inne der». Han pekte på hjertet mitt og jeg skjønte umiddelbart at jeg ikke kunne sluntre unna å føle. Føle dem og føle meg. Jeg lukket øynene og sa innover mange ganger at jeg ville. «Jeg vil». «Jeg vil». «Jeg vil!!». Jeg åpnet øynene og det var da Frigg plutselig sto rett foran meg igjen. Uten blod denne gangen. Jeg smilte, gikk imot han og omfavnet han. Uten å slippe, ba jeg om unnskyldning. «Unnskyld!». «Unnskyld!». «Unnskyld, Frigg!». «Unnskyld for at jeg ikke har sett deg og passet på deg.» Frigg løsrev seg ifra meg og jeg kunne se at øynene hans var våte og det var som om det var to skyer som så tilbake på meg. Jeg sa at Elisabeth ikke var hans ansvar. «Men jeg klarer ikke å høre på lidelsen mer!» Sa han med en stor klump i halsen. «Vet du hvor hun er?» spurte jeg. Han visste ikke, fordi hun var delvis usynlig. «Hun kommer og går liksom», sa han. Ofie brøyt samtalen og sa at noen prøvde å få tak på meg igjen. Så jeg lyttet og hørte en kjent stemme fra verden der ute. Det var vikingen som ropte på meg. Kanskje lå kroppen min der i sengen og gråt eller gav uttrykk for annet ubehag, for det er da kjente livvaktene forsøker å kalle på meg. Jeg forlot Frigg, Ofie og huset. Da jeg lukket øynene opp i neste øyeblikk, så jeg rett på en viking som lurte spent på hvor jeg hadde vært hen nå. Ikke i et sirkus i alle fall, svarte jeg.

I motsetning til før, skjer tingene der inne i meg mer stykkevis, delt og spredt utover dagene. Jeg får små glimt av det som er, var og kan bli etter hvert som dagene går og derfor blir historien og fortellingene til etter hvert som tiden gir meg tilgang. Senere den samme dagen forsøkte jeg å få tilgang på verden der inne på en mer kontrollert måte. Som tidligere. Og plutselig ble jeg hjemsøkt av en stemme fra langt, langt tid tilbake. Fra tiden med Fru. Grå, men det var ikke hennes stemme som hjemrøkte meg denne gangen. Det var Ofie. Da ting startet på alvor å gå nedover på veien vi gikk sammen, forsøkte Ofie å gi meg små hint og gåter for at jeg skulle forstå mer. Den gangen forsto jeg ikke en dritt, men som mye annet som er blitt sagt igjennom tidene, kom også dette oppklarende til meg flere år etterpå. «Frida er nøkkelen», har gått på repeat igjen den siste tiden. Spesielt etter at det ble offentliggjort at Frigg og Elisabeth hadde skapt en allianse sammen. Elisabeth og Frida er på samme alder og jeg mistenker nå at de er linket sammen på et vis. Frida bærer på traumeminner, men ikke på samme måte som Elisabeth som sitter fast i en enkelt hendelse, som egentlig hører hjemme i en skrekkfilm. Om og om igjen lever hun i det øyeblikket som ikke hører hjemme i virkeligheten. Mens Frida har gått videre og fått oppleve glede over livet og sett med egne øyne at det vonde er over. Er det slik Ofie mente det? At Frida er den som kan få dratt Elisabeth og Frigg ut ifra det vonde og få forklart for dem at mange år har gått og at det ikke lengre er en reell fare?

Så slukket lyset for meg igjen i verden her ute og jeg sto plutselig oppå en liten topp i verden der inne. Ting jeg opplever der inne, er umulig en tilfeldighet. Ofte opplever jeg at livvaktene og meg selv har stor påvirkning på hva som hender i neste øyeblikk. For vi hadde snakket en del om Frida og før jeg visste ordet av det, sto jeg der inne. Oppå en liten topp og fikk øye på nettopp henne langt der nede. Jeg ble fylt med en stor glede for jeg hadde ikke sett Frida siden før sommerferien. Jeg ropte på henne og blikkene våre møtte hverandre. Hun smilte, vi begynte å løpe imot hverandre og begge strakte armene rundt hverandre. Også gråt vi litt. «Du har blitt så stor og flott, Frida», sa jeg og smilte. Hun så litt blyg ut, som en tolvåring kanskje vanligvis er. «Hvor har du vært?» Spurte jeg vennlig. «Vi har savnet deg». Hun fortalte at hun hadde vært med Fredriksen, eller Fredrik som hun kaller han. Toneleiet hennes endret seg mot noe sørgmodig og jeg fikk en følelse av at noe var galt. Frida bekreftet at Fredriksen var en gammel mann som om han ikke hadde lenge igjen. Var Fredriksen døende? Jeg undret meg over det samtidig som jeg husket hva han hadde sagt da vi møttes i skogen i sommer. Da han fortalte at det ikke lengre var bruk for han mer. Jeg var uenig i akkurat det og skulle gjerne hatt styrken til Fredriksen med meg videre. Men dette fikk jeg ta en annen dag. Nå var det Frigg og henne med navnet som alle kvier seg for å si høyt i fokus. Jeg spurte Frida om hva som hendte med kontakten med Frigg. Hun svarte at hun hadde hengt litt mer med Stina og så opp til henne og at hun unngår de yngre. Dette sa hun med tydelig dårlig samvittighet. «Frida.», Sa jeg. «Jeg skjønner det godt, men både Frigg og Elisabeth (Det var som om jeg automatisk hvisket navnet hennes for at det ikke skulle sies så høyt) trenger deg. Oss». Vi pauset litt og så utover mot skogen. Jeg prøvde å forklare at jeg trodde at Frida har en vesentlig rolle i denne prosessen. At hun er en slags motpol til Elisabeth som ikke har fått kjenne på glede og på at det vonde er over. «Kanskje du kan hjelpe henne med det, Frida?». Frida så litt oppgitt ut da jeg spurte, men hun absorberte det jeg sa og hun skulle tenkte litt på det, sa hun. Frigg er mørk, sa jeg. Han trenger å se dagslys igjen. «Frigg er en guttunge», sa Frida. «Ja, men egentlig en gladgutt!» Svarte jeg. Vi smilte begge to og var glade for å være litt sammen igjen. Frida vendte seg mot meg med en spontan undring. «Du? Er det sant at du har vært på sirkus?». Jeg måtte le. «Ja, Frida. Det har vært litt av et sirkus den siste tiden.»

Etter alt dette sirkuset med klovner og alt det andre som hører sirkus til, dukket Frigg opp igjen. Som sist, med en så stor fortvilelse over noe jeg ikke helt var i stand til å se omfanget av. Ikke før et par timer senere da overlegen som overhode ikke er overlegen var på plass ovenfor meg igjen. På dette tidspunktet var det altså Frigg som sto der, uten blod denne gangen, men uttrykket hans fortalte at han var redd, usikker og svært rådvill. Han flakket med blikket, han ante ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han holdt noe i hånden, men jeg så ikke tydelig hva. Jeg spurte på nytt med en ikke for streng stemme: «Frigg. Hva har du gjort?». Da brast det for han. Han snakket på både ut og innpust. «Jeg lovte i mill drill!!! Jeg orker ikke å høre skrikene hennes mer!! Hun tryglet meg om å gjøre det!» Overlegen som overhode ikke er overlege kom oss i møte etter det merkelige eventyret vårt nede på den andre siden av sykehuset. Hun spurte om hvorfor jeg trodde at Frigg gjorde det han gjorde og som førte til at vi ble lagt i kunstig koma på intensiven dagen før. Det var da det rablet for meg. Det var som å bli innhentet og dratt ufrivillig tilbake i tid. Synet av den lille jenta i badekaret som tryglet dem som sto over henne om å drepe henne der og da for å slippe. Skrikene, smertene, blodet. Og siden da, har hun fortsatte med å trygle og tryglet uten at jeg har hørt. Frigg hørte og han lovte i mill drill å gjennomføre. Stoppe lidelsen en gang for alle. Og jeg husker. Jeg føler og jeg sto plutselig midt oppe i en bunnløs smerte, mens jeg tryglet overlegen som overhode ikke er overlegen om å dope meg ned. For dette ble en for stor byrde å bære. Dopet kom og jeg sov i 14 timer. Min mentale sepsis ble et faktum og jeg blir her noen dager ekstra, i håp om å få god respons på min egen indre antibiotikabehandling. Uten for mye sirkus i mellomtiden.

Mens vi venter.

En annen som også hadde fått vite at Overlegen som overhode ikke er overlegen nå har returnert, var Stina. Hun visste lite om hva hun skulle føle om det. Det første hun tenkte så alle kunne høre det var; «For hvor lenge da?», på en litt spydig måte. Stina hører til en tidsepoke hvor alle bak henne, i løpet av en 14 års periode, hadde sviktet, sett, men ignorert, misforstått, gått sin vei og vendt ryggen til. Med ett unntak. Monsterlæreren, som den dag i dag fortsatt er en del av livene våre. Hun ble borte i lange perioder, men hun forsvant liksom aldri allikevel. Dessuten var hun lærer og ikke helsepersonell. Lærere, monsterlærere vel og merke, ville bare skravle og vite at du hadde det bra. Det var ekte. De hadde ingen myndighet til å sette diagnoser eller gi oss medisiner eller mene noe om sånt. Men hvis sant skal sies, så har Monsterstemmen vært den som har hjulpet meg mest. Det er stemmen hennes som har gitt oss de store oppdagelsene og veien som vi går på, bredere. I perioder. Nå sammen med Gjøkeredet som vi begynner å sette tvil på om hvem som er Gjøker og ikke. Etter disse turbulente ukene, har det virket som om selve pasientene har vært de som har vært mest oppegående av oss og de overlegne overlegene har virket som å ha vært gjøker. Men det kan så klart være schizofrenien i meg som snakker, hadde nok indianerhøvdingen sagt. Mens vi begge hadde ledd fordi han vet å spøke om slikt og at jeg setter uendelig stor pris på det. For hvem er en gjøk om hun ikke kan spøke om å være en frosk?

Stina hadde absolutt ingen tiltro til noen. Igjen. Innerst inne har hun nok det, men det er for farlig dette med tiltro. Fallhøyden blir så høy hvis ett ledd svikter og Stina har falt så mange ganger at hun liksom nå gikk i ett med bakken og i en grop som hadde formet seg etter hennes fall gang på gang og blitt til en slags mørk hule der ingen kunne se henne mer. Selv gjør jeg det jeg kan for å finne henne. Som den gangen vi satt i salen på verdensteateret og hørte Monsteret i mitt hjerte uttrykke følelser og opplevelser med stemmen. Monsteret har bidratt med lydfiler. Til henne. Første gang Stina fikk høre den, satt hun på badet for å føle seg mer misforstått. Indianerhøvdingen hadde satt seg ned med henne, funnet fram lydfilene og spilte den av. For henne. De satt der og lyttet. Sammen. Der hørte Stina for første gang, læreren sin som så henne, der hun satt og så ned på hendene sine i klasserommet og beveget seg sakte med et slags parentessmil som fortalte noe annet enn at ting var bra. Hun følte seg sett igjen og begynte straks å grine. Ikke sånn i stillhet, men som en ukontrollert foss. Det var nesten som om noen hadde skrudd på dusjen over henne. For slik føltes det. Å drukne i sin egen sjø av tårer. Hun skrudde lydfilen av fordi hun maktet ikke å sitte der foran en annen å vise seg så sårbar, men høvdingen tillot seg å skru den på igjen. Kranen? Stina ble stille, men det skjedde noe i det øyeblikket som var fint og det var at Stina følte seg sett og at hun viste andre emosjoner enn det rare og falske parentessmilet som i nyere tider hadde gått over til ikke noe smil i det hele tatt.

Monsteret i mitt hjertet gjør mye med stemmen sin, men jeg kan ikke la alle rundt meg gjøre jobben for meg. Så jeg forsøker i beste evne å være så modig som jeg kan, til tross for at jeg alltid har sluppet billig unna. Så jeg skrev et brev. Til henne.

«Kjære Stina. Denne beskjeden er til deg. Bare deg. Du er aldri alene. Ikke egentlig. Hvis du løfter hode og ser deg rundt, samtidig som du velger å tru, vil du oppdage at du har en hel hær av mennesker som vil deg godt. Spesielt for meg, har du en stor verdi. Du har beskyttet meg i 20 år! I 20 år har du tatt imot en smerte vondere enn de aller fleste aldri hadde tålt. For jeg jeg skal kunne leve. Du fortjener å gi slipp nå. Du fortjener å leve godt i 2020 og jeg vil gjøre mye for at du skal føle tilhørighet til livet vårt. Våg å se! Jeg er deg evig takknemlig og ønsker å gjøre ting rett igjen. Se etter de usynlige dragene og ta tak!»

Jeg kan ikke tvinge Stina til å leve et harmonisk liv sammen med meg og mitt, før hun er klar. Kanskje vi kan ta et lite steg hver dag i riktig retning, helt til vi en dag støtter på hverandre? Uten å støte hverandre. Det er en fin tanke, for jeg fikk som nevnt smake på hvordan det føles. Og det føltes så godt og naturlig å være meg nå og meg den gang. På samme tid. Men nå tør altså Stina ikke helt å tru. Ikke rart, for alltid har hun erfart at dem hun slipper til og inn, forsvinner før eller siden. Da er det best å handle alene. Men den teorien funker dårlig når du deler kropp med 10 andre. Hun var lei av å høre hvor feil hun var og hun innså nok at hun hadde gjort stor skade over tid og at det hadde gått ut over noe mer enn hva hun selv kunne forstå. For alt ble plutselig så alvorlig og det var rettet mot henne. Alltid. Hun var feil. En feilvare som måtte returneres. For slik tenker Stina ofte. Som om hun er et virus som må bekjempes for å bli kvitt. Hun ville ikke kjempe med noen. Hun var lei, sliten og i tillegg hadde hun hulkegrått foran en voksen mann. Høvdingen som ikke kjeftet på henne mer, men hun visste liksom ikke hvor hun hadde han. Når han først hadde kjeftet en gang, så kunne han fort kjefte igjen. Akkurat som en annen lærer hun hadde hatt. Som kjeftet og kalte henne dum når hun somlet med mattestykkene, der hun satt og ikke helt klarte å holde seg våken etter søvnløse netter.

Så hendte det at Stina fikk en åpning til å forsvinne. Middag ble servert på rommet på Gjøkeredet og sammen med maten ble det også levert ut våpen. Kniv og gaffel. I plast riktig nok, men det skal dere ikke kimse av for hun har klart å bruke den slik at de har måtte lappe henne sammen igjen på den andre siden. Før. Impulskontroll er noe vi må trene på, for jeg kan ikke huske å ha spist middag den dagen. Det jeg husker derimot er at jeg så røde prikker på veggen i dusjen og litt større flekker på gulvet. Som et kunstverk som egentlig bare gir deg en dårlig følelse. Så var han der igjen, en Indianerhøvding til unnsetning. Stina overgav seg til han og begynte umiddelbart å løpe. På inder bane. I en usynlig skog og jeg, jeg begynte å løpe etter. «Stina!» Ropte jeg etter henne. «Ikke løp. Vi vil bare hjelpe deg!» Lyden av føtter som traff bakken overdøvde eventuelle svar. «Stina, vær så snill!!» Ropte jeg igjen, vennlig tror jeg. Så vennlig det går an å rope. Høyt. Jeg hørte føtter som løp for harde livet og plutselig hørte jeg også noe annet. En litt mer grasiøs bevegelse og ikke så høylytt. Jeg så til siden og der løp reven sammen med oss. Som om han var den som var kjappest nok til å løpe ved vår side bare for å vise at han er der sammen med oss og for å gripe inn om ting blir farlig. Og så hendte det noe litt rart og litt fint på samme tid. Noen utstrakte greiner tok oss igjen. Voksende greiner som strakk seg ut etter Stina. Ikke for å ta henne, men for å hjelpe henne. De lange og utstrakte greinene bandasjerte armen til Stina samtidig som vi løp og i løpet av den prosessen var det som om vi løp alt vi maktet, men allikevel sto vi stille. Reven hadde stoppet opp og greinene fortsatte å strekke seg ut og rundt Stina. For å holde henne og til slutt var hun omringet av greinene som om treet det kom ifra bare ville gi henne en god klem. Det virket nok som tenkt, for Stina sluknet av utmattelse og kanskje av en aldri så liten lettelse. For treet kom ikke fra hvor som helst. Det kom ifra Høvdingtreet og før jeg våknet opp på de varme flisene på det harde gulvet på baderommet, hørte jeg greinene snakke til henne som lå i dens favn. Omringet av omsorg og en iver etter å hjelpe. Henne. Henne som løper for livet på nytt. «Dette får duge til dragene begynner å fly igjen.» Hørte jeg komme langt der innenfra. Fra selve treet til disse utstrakte greinene. Så gløttet jeg på øynene og fikk øye på både han vi kaller for indianerhøvdingen og han som før ble kalt for kildekritikkern, men som nå var en listig og lur rev. I skogen. Igjen hadde de fått til noe. Nytt. Og følelsen, den var god.

Vit hvem du er. I tide.

«Dragene stopper ikke å fly selv om du blir borte litt» Sa jeg til overlegen som overhode ikke er overlegen før koronaviruset tok overtaket på oss alle. «Verden går ikke under nå heller» Sa Vikingen. det er snart 5 uker siden og dragene stoppet å fly. Og verden gikk under. Min verden. Alt jeg kjenner til ble revet i stykker og utslettet. Et helt univers ble tilintetgjort sakte, men så sikkert at det ikke var tvil om det. Og jeg, jeg oppdaget det altfor sent. Ødeleggelsene skjedde parallelt med det menneskene rundt meg kaller «livet». Uten å ense det, ble alt bare mørkere og siden det gikk så sakte, var et umulig å legge merke til det, for øynene tilpasser seg jo lyset som er. Eller mørket som kommer. Gradvis. Noen få dager etter denne verdenskrisen, som egentlig ikke kom som noe sjokk siden min egen verden befinner seg i krise stort sett konstant, kom det en Skjoldmøy til oss. Eira. Tilsynelatende for å rydde opp og skape fred og ingen fare. Istedenfor oppsto det stor frykt og skogen ble rasert. Slettet og ugjenkjennelig. Som om innbyggerne plutselig bodde i et krigsherjet land som var etterlatt. Øde og uten verktøy til å bygge det opp igjen. Så de gikk i eksil og ble borte. Det jeg ikke forsto før i etterkant, var at Eira nok bare var en avledning. For det var noe større enn henne som hendte i takt med Skjoldmøya. Noe som fikk utvikle seg fritt fordi jeg og de rundt meg hadde øynene våre på henne. Hun som jaktet på innbyggere i Barteskogen for å merke en og hver av dem og for hver merking, mistet skogen og jeg en bit av kjernens identitet. Lever jeg i det hele tatt videre? Hvem er jeg? Eller hva er jeg? Spørsmålet bør kanskje heller være «Hvem har jeg blitt?» eller «Hvem er det jeg egentlig har vært?». At forvirringen stadig økte var det ingen tvil om, men vi fikk liksom aldri tak på hva den tvilen egentlig handlet om. Eksistens?

Jeg søkte gradvis mer og mer svar ovenifra. Nattehimmelen ble det eneste sanne og det eneste virkelige. Der oppe er det alltid svar å finne bare du leiter lenge nok. Etter en mening, et mønster (kanskje et monster?) og etter noe som er større enn deg. Noe uforklarlig, men som finnes der oppe. Over skyene er himmelen alltid blå, men over himmelen igjen, er universet uendelig svart. Svart, men med mange lyspunkt og stjernekonstellasjoner i det uendelige. Jeg så etter dragene, håpet. Jeg så etter meg selv, for «meg selv» var ikke lengre hos meg. «Det er jo bare å ta kontakt og komme tilbake om ting blir utrygt», Sa Gjøkeredet. Men nei, det var ikke bare å komme tilbake. Bartesignaler på himmelen ble sendt i håp om at noen ville se, for ingen i min bevissthet vet hvordan det «Bare er å ta kontakt». Det var kontakt, en form for en iallefall. Hvor konstruktivt det var kan diskuteres. For tillit ble også brutt ned, gradvis og så sakte at ingen kunne oppdage det i tide fordi Eira avledet det hele mot å handle om henne. Tillit ble borte og alt som var, ble glemt sammen med den. Og kanskje sammen med meg?

Utfluktene til skogen og stjernene endte til slutt med «det er bare å komme når ting blir vanskelig». Det ble fort avdekket at det ikke skulle være så enkelt som de skulle ha det til. Det ble veldig uforutsigbart og de kjente livvaktene var også borte. Hvor ble alt av? Og hvor var jeg? Hadde jeg i det hele tatt eksistert i denne verden? Spørsmålene var mange og forvirringen enda større. Jeg husker faktisk ikke at jeg kom dit eller hvem jeg møtte, men jeg visste at det ikke var en god ting. Alt var endret og jeg forsto hverken hvem jeg var eller hva jeg skulle. Min eksistens var ikke der og for å være ærlig, så var jeg også veldig usikker på om hele tilværelsen rundt meg var det samme. Ikke der. Jeg hadde på et vis opphørt og levde som en sky av millioner av bittesmå partikler. Svevende og ikke eksisterende. Få av de rundt meg forsto noe av dette. Mange ukontrollerte og destruktive ord ble uttrykket og kommunikasjonen mellom et ikke-eksisterende-jeg og dem ble til en krig bestående av ord som kuler fra et maskingevær. Slik kunne ikke den ikke-eksisterende ha det og ville ut. Det ville ikke dem. Og det hadde vel kanskje ikke overlegen som ikke er overlegen heller villet, men legene som aldri hadde møtt et ikke-eksisterende-jeg før, gikk gode for mitt eventyr ut i den store verden. Det endte med at det ikke-eksisterende ble i enda større grad borte og returnerte til Gjøkeredet etter kort tid med store skader som måtte lappes lagvis sammen igjen. Dagen etter hendte det samme. Eira ville ut og legen som ikke kjenner oss skrev henne ut. Oss ut, igjen, mens en hel flokk sto bak med en lydløs bønn om å få bli. Frigg hadde skrevet ordene «Hjelp» på armen, Stina hadde laget sår på fingeren og Frida bare gråt lydløse tårer og jeg? Jeg eksisterte ikke og gode råd var det samme. Ikke eksisterende. Ingen så dem, noe som ikke er så rart. For å se dem, må man vite om dem og kjenne språket dems. Eira hadde skrevet i boken, en avskjed til oss alle. Vikingen ber alltid om å få se i boken. Overlegen som ikke er overlegen også pluss et par andre. Men ikke denne legen. Og ingen andre heller.

Eira gikk målbevisst dit hun hadde gjemt unna det bittelille sverdet sitt som var stort nok til å gjøre stor skade. Hun fortsatte ned til elva for å farge den rød. Da det var gjort, gikk hun bestemt videre mot brua. På toppen av den steg hun opp på rekkverket mens hun tenkte at oppdraget var utført og at det ikke lengre var behov for henne. Det blåste en skarp vind. En medvind, en medvenn som ville hjelpe med satsen ut og ned eller kanskje skulle det vise seg at hun fløy? Hun tok et dypt åndedrag rett før en kraft dro henne bakover og tilbake på feil side av rekkverket. Eira forsvant og Frida overtok ansvaret videre. Et kjent ansikt dukket opp fra ingen steder. Pussig at en som kjente oss fra Gjøkeredet skulle befinne seg på den samme brua på akkurat dette tidspunktet. Frida måtte også følge med i ambulansen. Alene. Videre på legevakten. Alene. De sydde uten bedøvelse, men hun følte ingenting uansett. Den ikke-eksisterende-jeg våknet opp igjen i sengen på Gjøkeredet i sykehusklær. Jeg merket til tross for ikke å eksistere at noe var alvorlig galt. En livvakt jeg aldri hadde sett før serverte dagens innhold som en hovmester som forteller om dagens meny. Jeg kunne ikke huske noe av det, men jeg følte på hele meg fortvilelsen til alle dem som forsøkte å rope ut for full hals. Lydløst. Fortvilelse er egentlig ikke et godt nok beskrevet ord for hvordan vi opplevde etterskjelvet, men jeg vet ikke om noe annet å si. Systemet har levd som en robot i flere uker og nå ble det kortslutning. Roboter tåler ikke vann og nå åpnet springen seg for fullt og ingen klarte å skru den av. Tårene rant og roboten eksploderte på innsiden, mens utsiden ble igjen som et tomt skall. Ikke-eksisterende.

Så var påska over og de vanlige behandlerne var på plass igjen. Godt? De tenkte kanskje at alle gode ting er tre, for de gav klar beskjed om at jeg og mine kunne reise nok en gang. Det var som om sykepleieren i meg kviknet litt til etter en flere måneder lang dvale. Hun stilte seg spørrende til hva som lå bak den vurderingen, men fikk ikke gode svar på det. Lovverket er visst viktigere enn et menneskeliv tolket vi det til og verdien til flere sank alle mulige hakk ned forbi ingenting. Det vi kanskje har lært av dette, er at vi burde vite hvem eller hva vi er tidsnok. Før en total ikke-eksistens tar over. Jeg er redd for at det nå er for sent. Det siste Stina sa til overlegen som overhode ikke er overlegen og som nå er svært dypt savnet var: «Du kan jo ikke bli borte nå! Det er jo nå alt begynner!». Men hun tok feil. Det var ikke nå alt skulle begynne, men ende.

Vill ensomhet.

Frigg vandret rundt i skogen. Det som var igjen av den vel og merke. Alene. Han kjente den ikke lengre igjen, for alt var slettet med jorda og alle de som en gang bodde der var borte. Forsvunnet. Gått under jorda eller kanskje til og med gått opp i røyk? Ingen visste og det var en ganske rar og ubehagelig tilværelse. En slags vill ensomhet. Vemodig? Nei, nå er vi inne på en slektning som bor på motsatt ende av Vemod. Fortvilelse. Fortvilelse over at skogen er slettet med jorda og alt det som var vakkert står igjen som en stor gravplass. Dystert, ensomt og mørkt. Det var tydelig at det hadde vært en stor krig der, men det var umulig å vite hvem som hadde vunnet. Ingen? Frigg listet seg rundt på leit etter gamle kjente som han akkurat hadde rukket å så vidt bli kjent med før de ble revet bort og etterlot en enorm ensomhet. Nå sto han alene igjen, lukket øynene ved jevne mellomrom og hvisket ut i det store ingenting «Finn meg. Vær så snill å finn meg.» Selv om ordene var svake og nærmest lydløse, fikk de fart på seg og reiste langt på jakt etter en mottaker. Ordene fløy igjennom alle kriker og kroker, men de returnerte ikke med noen svar. Så Frigg fortsatte å vandre lydløst rundt når han visste at henne ikke var i nærheten. For Eira Skjoldmøy hadde enda ikke fått tak i han og gitt han det beryktede merke på armen for å vise hvilken side han sto på. Han ønsket ikke å være på noens side hvis det innebar å bli merket med kniven til en skjoldmøy.

Han tenkte mye på hjerterdronningen som kanskje en dag ville komme tilbake å redde dem som nå levde i skjul. Redde han, som hun gjorde den gangen han ble overfalt av fremmede. Og på Vikingen som av en eller annen grunn hadde sendt denne Skjoldmøya inn til dem. Frigg forsto ikke hvorfor, men han klarte ikke å tro at det var med ond hensikt. Mest av alt tenkte han på det mektige treet der indianerhøvdingens sjel lever i. Om han bare kunne høre Frigg sine lydløse utrop og finne han. Hjelpe han. Frigg gav seg ikke. Han hadde fått smake på et snev av godhet nå og nektet å gi opp å finne tilbake til det igjen. Han søkte veiledning under stjernene om natten. Monsteret i skogens hjertet hadde sagt at det fantes et stjernetegn på himmelen som heter «Draco». Han så etter den siden, dragene hadde sluttet å fly og magiens kraft fra dem var borte. Han fant aldri Draco, men han fant mye annet. Orions belte, den lille og store bjørnen, Karlsvognen og flere stjerneskudd. I natten. For hvert skudd sendte han nytt ønske om å bli funnet. Av det gode.

Utslitt av all vandringen i blinde måtte selv Frigg gi litt opp. Han var helt alene om den store jobben mot å samle folket igjen for å ta tilbake skogen, den trygge plassen og få dragene til å fly igjen. Alt virket håpløst så en kveld gjorde han noe han ikke hadde trodd at han skulle gjøre. Han ringte nummeret. Nødnummeret mens han var ute å vandret i en tid som sto stille. På den andre enden av telefonen hørte han den stemmen. Var det på ekte? Indianerhøvdingens stemme var ikke å ta feil av. Frigg snakket lavt og fant et telt han kunne gjemme seg i, for ikke å bli oppdaget av Eira. «Finn meg» Sa Frigg ydmykt. Indianerhøvdingen spurte hvordan. «Hvis vi leiter fra hver vår kant, må vi vel finne veien til hverandre til slutt?». Det var begge enige i. Selv om tiden sto stille, gikk tiden allikevel fra dem. Frigg gjentok: «Lov og leit etter meg!». «Jeg lover. Mill drill». Svarte den trygge stemmen i den andre enden før de la på og den ville ensomheten var nok en gang et faktum.

Frigg fikk påfyll av motivasjon og fortsatte vandringen i skogen som ikke lengre egentlig var en skog, men en slagmark etter krig. I mens Frigg gikk på sin evige vandring på leit etter det gode, mistet jeg selv mer og mer fotfeste til hverdagen. Uten å forstå hvorfor. For kontakten mellom meg og de indre fragmentene i meg var totalt avkuttet ifra hverandre. Det var derfor også umulig å kjenne hvor sliten jeg faktisk var. Ble. Hvordan kjenne på kroppen når ikke kroppen tilhører deg lengre, men andre? Når eksistensen gradvis dør, settes du bare på autopilot til drivstoffet går tomt. Drivstoffet gikk tomt eller kanskje noen tente på slik at en massiv eksplosjon ble et faktum. Telefoner ble tatt og etablert tillit ble brutt ned på få sekunder. Før jeg visste ordet av det fikk jeg beskjed om å reise til Gjøkeredet før det skjedde fatale skader. Av Bart, som har høy terskel for å sende meg av gårde på den måten. Jeg husker ikke veien dit. Jeg husker heller ikke det første døgnet jeg var der, men de fant Frigg på utsiden med en rød sjø under seg. I disse pandemitider kunne ingen sy, så han ble lappet i beste evne sammen av en tilfeldig lege. Det første døgnet gikk til å sove, spise og sove igjen. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke ville være der. Overlegen som overhode ikke er overlegen var borte. Hjerterdronningen var blitt erstattet av den mørke og onde dronningen som ikke kjenner oss, men som har hatt flere uker og måneder på å bli det. Det kom tydelig fram i samtalen at hun ikke visste. Hun serverte oss en rekke svada-utsagn som psykologer ofte gjør for å forvirre oss enda mer. Sikkert ubevisst, men det er en trend jeg har sett gå igjen. Utsagn uten innhold og jeg takler dårlig den måten å kommunisere på. Så vi ville hjem, men Vikingen skulle komme og jeg fikk lov til å ha et samarbeid med han. Bare han.

Den over to meter høye vikingen kom inn døra og jeg merket umiddelbart en ro legge seg over meg. Ingen forstår meg bedre enn han og overlegen som ikke er overlegen som på dette tidspunktet er borte. Han fikk meg til å ville bli, men samtidig er ikke slike valg noe jeg er i stand til å ta i en ikke-eksisterende-tilstand. Dette fikk Frigg med seg, og fortsatte de stille ropene sine om å bli funnet. Han satt seg til slutt på sin tryggeste plass. Inne i dusjen på badet. Der satt han og ventet i det han hørte døra gikk opp. Han kneip øynene igjen og håpet at det ikke var Eira Skjoldmøy som endelig fant hans skjulested. Men skrittene hørtes trygge ut og før han visste ordet av det hadde det satt seg noen på gulvet sammen med han. I dusjen. Det var han. Frigg viste det ikke, men han ble full av glede. «Du fant meg!» Sa han lettet. «Ja. Vi fant visst hverandre.» Svarte Indianerhøvdingen. Så satt de der. Sammen og delte på den ville ensomheten og fortvilelsen.

Det var allikevel et glimt av håp der. Og det var alt som skulle til. Dagen etter dro vi hjem og Frigg fortsetter nok sin vandring. Tråkker opp nye stier med visshet om at høvdingtreet endelig har slått stødig rot igjen i skogen.