Krigens hersker.

Jeg sto å stirret inn i speilbildet. Det tilhørte ikke meg i dag. Jeg så det rett inn i øynene og forsto raskt at det ikke var et hyggelig møte. Dette spillet har jeg vært med på før. Og herskeren eller kontrolløren har hatt mange skikkelser og former i årenes løp. Hva ville han få meg til å gjøre i denne runden tro? Han visste godt at jeg var sårbar i disse krigstider og han visste veldig godt hvordan han kunne få meg i sin hule hånd. Han gløttet bort til høyre og jeg gløttet etter. Jeg forsto umiddelbart at det var ment som en trussel, for han fikk blikket mitt bort på skalpellene han pent hadde plassert på øverste hylle i dusjen. Hans budskap til meg var at om jeg ikke gjør som han sier, vil det ende med et blodbad. Det ville i så fall ikke bli første gang. Men jeg følte at jeg hadde sett nok blod i denne krigen og var nysgjerrig på hva han krevde av meg på dette tidspunktet. Så jeg så han rett inn i øynene og spurte. «Hva vil du fra meg?» Ingen svar. Bare ondskapsfulle, svarte blikk. Det svarte blikket hadde jeg sett mange ganger før og det er først i senere tid jeg har forstått hvor jeg har sett de fra. Pappa. Øynene til pappa ble alltid svarte og tomme på samme tid, før han angrep. Før var de blå og da var han pappaen min. Men med en gang de ble svarte, forvandlet han seg til noe annet. Et dyr. Eller et vesen som ikke ville godt. Det blikket er noe av det skumleste jeg har sett. At et menneske kan forvandle seg så mye på få sekunder og bli en annen eller noe annet. Men det var jo ikke pappa som sto foran meg nå. For pappa har jeg ikke sett på mange år. Iallefall ikke i levende live. Han jeg stirret på var ute etter noe. Ikke nødvendigvis å skade meg, men om han ikke fikk viljen sin, ville det ende slik. Denne leken har jeg vært med på mange ganger og jeg hadde nesten sluttet å bli redd, men bare nesten. Stillheten er verst. Ofte er det stille før stormen og da skvetter jeg til hver gang. Når de kommer og angriper bakfra. Uten forvarsel, bare en ubehagelig stillhet. Jeg prøvde å spørre igjen og denne gangen fikk jeg et slags svar. Ikke på det jeg lurte på riktig nok, men han sa i det minste noe: «Du er ikke verdt en dritt». Nei vel, tenkte jeg. Den har jeg også hørt en del ganger. Ikke noe nytt? «Ikke tro at du slipper unna». Nei, å slippe unna er jeg ikke naiv nok til å tenke en gang. Straffen vil komme før eller siden. Han fortsatte å snakke i et mørkt og jevnt toneleie. «Du skal dø snart». Jeg trakk pusten dypt inn. Akkurat de ordene venner jeg meg nok aldri til å høre. «Ja, vi nærmer oss alle fra hver vår kant». Hvisket jeg litt oppgitt og forsøkte å telle hvor mange ganger jeg har stått slik og tatt imot dritt på denne måten. Det var umulig å telle. Jeg forsøkte meg igjen og merket at jeg var noe tøffere enn tidligere: «Hva vil du at jeg skal gjøre?». «Jeg vil at du skal avbryte». «Avbryte hva da?» «Avbryte all samarbeid med Gjøkene på Gjøkeredet». «Hvis ikke skal jeg sørge for at du stopper å puste for alltid». Idet han sa det, fikk jeg en hånd rundt halsen som knyttet til med stor makt. Det var ikke min hånd og jeg hadde dermed ingen kontroll over den. Nå, var speilbilde i speilet mitt eget og jeg så at jeg ble blodsprengt i ansiktet. «Nikk hvis du forsto hva jeg sa!» Befalte han med en høy og kraftfull stemme. Nå sto han rett bak meg og jeg kjente plutselig på en enorm frykt. Barna mine trenger meg. Bart trenger meg. Jeg trenger meg. Så jeg nikket og ble sluppet umiddelbart og falt om på gulvet. Jeg ble liggende en liten stund for å hente igjen pust og luft, før jeg omfavnet doskåla og kastet opp det halve vannglasset jeg hadde fått i meg denne dagen. Jeg er fanget i min egen kropp og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å rømme? Der jeg går, er dem. Alltid.

Den første snøen.

Den første snøen falt en sen januardag. Jeg la ikke merke til den før bakken var dekket med 15 cm hvit glede. Det er alltid noe magisk med den første snøen. Det er som å være et barn igjen og kjenne på gleden over alt det, det går an å finne på i snø, på en gang. Ake, snømenn, snøengler, snølykter, snøborg, snøballkrig. Latter og lykke.  Det var som om snøen dekket over de mørke ukene som lå bak oss i det jeg gikk sammen med den. Jeg kjente hvordan hvert snøfnugg kysset meg på kinnene og i panna idet hvert av dem landet på huden for så å smelte mens jeg så opp. Er dette frihet? Jeg så på Bart som gikk ved siden av, men spurte han ikke. Jeg sa derimot at jeg elsket han og tok han i handa idet vi gikk videre i den første snøen. Sammen. Jeg var hjemme fra Gjøkeredet for helgen og ville nyte hvert sekund. Unger, hund, ektemann. Hjem. Jeg var omringet av den ene tingen jeg har klart å skape for meg selv, som meg selv? Familie. Tenk at jeg to uker før hadde klart å glemme alt dette og var klar til å forlate det. Snøen falt få timer etter jeg kom hjem, det var som at den skulle dekke over alle syndene og mørket som bor i oss med hvit uskyld. Og det var en fin helg. Sammen med dem, er jeg aldri i tvil om hvem eller hva jeg er og jeg elsker det. Ungene og Bart i fokus. Teater, latter, film, godteri, lek, litt krangling. Jeg liker litt krangling. Krangling og diskusjoner er bevis på at vi bryr oss nok om hverandre til å faktisk gidde å krangle. En av livvaktene på Gjøkeredet sa til meg at det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å ignorere det. Og det er sant. Jeg fortalte han teorien min om det å krangle og han kunne ikke vært mer enig. Jeg liker å få slike ting bekreftet. Å krangle er en fin ting. Det betyr bare at vi bryr oss nok om hverandre. Vi blir jo alltid venner igjen.

Dessverre forsvant den hvite uskylden gradvis med mildværet og mørket kom sakte men sikkert opp til overflaten igjen mot helgens slutt. Idet jeg vendte tilbake til Gjøkeredet, gikk jeg fra å gå i hvit uskyld til sølete, mørk og blodrød skam. Den første snøen falt en sen januardag og forsvant en tidlig dag i februar. 

Ha det bra, 2016 og takk for oppvekkeren!

Hei og godt nyttår! Det kommer fra hjertet at 2017 blir et anderledes år i possitiv forstand!

Lød starten på nyttårseposten fra Fru Grå. Hun er med fortsatt! Inn i det nye året med nytt mot og engasjement. Typisk henne, bra for meg som gikk gjennom 2016 med såvidt bestått. I skrivende stund tenker jeg tilbake på året som har gått uten å helt forstå hvordan jeg overlevde alle de 365 dagene. Jeg spør meg selv om det hele bare var en drøm? Jeg bretter opp armene på genseren og et egetkomponert kunstverk bekrefter det hele. Det har skjedd! Det vil ta flere år før de forvandles til en fjern fortid og i mellomtiden har jeg lyst til å finne ut av hva som egentlig hendte og hvordan jeg kan forhindre det samme forløpet i reprise. Hvis det er mulig! Jeg må ærlig innrømme at jeg har mine tvil. Barteskogen har vist seg å ha svært farlige territoriumer som en hær av vesener står klare til å beskytte. 2016 var året der jeg forsøkte å krige/trenge meg igjennom til disse godt gjemte stedene. Med livet som innsats. Mye er fjernt og glemt, men jeg forsøker å gjennskape det hele utifra de minnene og oppfattelsene jeg selv har med en god dose hjelp fra Grås journalnotater. Min hukommelse sammen med hennes har vist seg å utfylle hverandre på en harmonisk måte.

«IKKE gå videre nå!!» Han hørtes redd ut! «IKKE gå videre så jeg!!» Fredriksen hadde brått mistet sin egen kontroll da han gjenntok seg selv en kveld i mai. «Jeg FORBYR deg!!» Han freste enda mer enn han pleier, samtidig som det var en fortvilelse gjemt bak ordene som kom ut sammen med spytt. «Jeg FORBYR deg å snakke mer med dem!», stemmen hans gikk på repeat i hode mitt og av og til dukket han opp i synsfeltet med hensikt om å stoppe meg rent fysisk. KUTT eller SLAG, KLOR eller KUTT igjen. Innerst inne visste jeg at alt dreide seg om henne! Stina som endelig hadde fått en stemme oppi alt. Hun var sint, fortvilet og gråt. TRYGLET meg om å ikke kaste henne ned i kjelleren igjen. Hun ville opp og fram og bli hørt en gang for alle og lykktes nesten! Hadde det bare ikke vært for den fordømte ferien! Fredriksen vant kampen da hjelperne våre dro på sommerferie uten oss. Stina ble gravd levende ned under jorda og Barteskogen ble styrt av han, alene. Reglene var enkle: «DU SKAL GJØRE SOM JEG SIER!» «IKKE inkluder noen inn i våre saker». Så akutteamet som Larve og Grå hadde arrangert på tampen før sommeren, for sommeren, gikk naturligvis rett i dass. Det var noen lange uker som minnet om en sommer i en mental torturleir uten å gå inn i detaljer. Jeg var så oppsplittet som det gikk an å bli! Sommeren tok omsider slutt og ingenting var lengre som før. Larve var blitt til Slarve, Larves onde tvillingbror, og Grå hadde blitt Brun. «DE VIL DEG VONDT!» «Tror du virkelig at de VIL hjelpe deg??» Nei! Jeg ble overbevist om at de konspirerte bak min rygg og Fredriksen fikk meg til å anklage dem for de grusomste ting mens han fortsatte sin straff. «Stina må dø!» gjenntok han stadig og jeg gjorde det jeg fikk beskjed om samtidig som Stina kom seg på overflaten igjen og forsto at livet ikke var verdt noe med henne i den. Så der sto jeg, midt i krigssonen, ikke klar til kamp, men heller ikke klar for å gi opp. Stina ville dø, Fredriksen ville ha henne død og jeg? Jeg ville bare få fred.

For folket rundt meg, så det ut som om jeg gikk rett imot et stup. Og jo mer de forsøkte å hjelpe, jo raskere gikk jeg mot kanten. Fru Grå som på det tidspunktet var blitt brun så ingen annen mulighet enn å si «Stopp!». Når den kloke Grå sier stopp og ikke vil gå videre med behandling, da er det alvor. Barteskogen gikk igjennom en alvorlig systemsvikt og krasjlandet i det ene blodbadet etter det andre. Det var ikke lengre jeg som styrte. Så jeg ble innlagt på en psykiatrisk avdeling for første gang i mitt liv..

Ha det bra, 2016 og takk for oppvekkeren! Ting roet seg drastisk en gang i Oktober. Livet passerte meg i et normalt tempo og jeg la merke til snøfnugg fra himmelen uti november. Jeg kunne SE verden som den var igjen. Jula var full av glede og jeg ønsker sammen med Grå, 2017 velkommen og håper at den blir bedre enn forgjengeren. Men ting er ikke som før. 2016 satte dype spor og jeg er redd for at det ikke er mulig å rette opp igjen alle skadene den utgjorde.

Skade eller selvskade? (!!TW!!)

Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen.

For bare kort tid før denne hendelsen befant jeg meg på praksisplassen min og gav rapport til kveldsvakter. Jeg hadde full oversikt og visste nøyaktig hva som var viktig å formidle videre, jeg så på klokken og visste at avtalen med Larve nermet seg. Det føltes greit mens jeg godkjente dokumetasjonen min for dagen. Jeg skiftet i garderoben som jeg alltid gjør helt naturlig og uten problemer, tok på jakken og gikk opp og ut til bilen. Det er et lite stykke fra der jeg jobber til parkeringen så jeg fikk meg en liten luftetur som gjorde godt! Bilen startet og det gikk fint å kjøre derifra mot legekontoret. Men jeg kom ikke lengre enn ut til rundkjøringen like utenfor parkeringsområdet da jeg følte et snev av panikk. Jeg forsøkte å puste rolig og tenke gode tanker. Desverre husker jeg ikke så mye av resten av turen, men jeg vet jo at jeg kom fram!

Jeg og Larve satt nok en gang på kontoret hans uten noen ide om hva som kunne skje denne gangen. Hadde vi bare visst! Dagen før hadde han lovet å passe på meg og ikke slippe meg ut før «jeg» hadde kontroll. Han holdt løfte sitt, men det tok han nesten 5 timer. Jeg har ofte dårlig samvittighet for all den tiden jeg tar. Larve er verdens beste fastlege, men jeg syntes det er veldig dumt at han skal måtte bruke så mye tid på en pasient som meg. Mens vi snakket sammen merket jeg som vanlig at jeg strevde mer og mer med å holde meg våken. For det er akkurat slik det føles! Å være så trøtt at man knapt klarer å holde øynene åpne. Det går en stund, men etterhvert klarer man ikke å kjempe imot lengre. Man sovner.. Og sovne gjorde jeg. Det som skjedde videre har jeg bare bruddstykker av. Små, uhyggelige  lysglimt av at jeg ligger på skadestuen, Larve med lappesakene sine, sterkt, blendende lys. En plagsom gutt i hjørnet og pluselig er vi tilbake på kontoret igjen, svært uvell og svært bedøvd i hode! Jeg måtte sette meg ned og fikk servert en bøtte til å kaste opp i. Jeg holdt kartet til guttungen i hendene og forsto at det hadde fått meg tilbake. BRA tenkte jeg umiddelbart, men så kjente jeg litt mer etter og kunne føle at det var noe rart med armen min. Jeg brettet opp ermet for å se. «Vi har sydd!» Kom det fra stolen bak skrivebordet. Umiddelbart ble jeg fylt med en oppgitthet. Så skjedde det noe uventet. Minner om det som hendte kom til meg gradvis der og da. Jeg ble umiddelbart svært skeptisk og usikker på om jeg ville beholde disse minnene. Jeg hadde visst ingen valg for hendelsen har gått i repeat oppi hode mitt i hele dag. Selv under sluttevalueringen i praksis, alikevell fikk jeg topp score på punktene vi gikk igjennom.

Jeg sto med ansiktet vendt rett mot henne. Hun satt på toalettet og jeg stusset litt over hva som var på ferde. For det luktet mystisk! Stina ble ferdig og skulle vaske seg på hendene. Idet hun så opp i speilet kunne jeg se at hun stivnet. Jeg forsto raskt hvorfor. Fredriksen! Fredriksen sto der og jeg husker det som om både jeg og Stina hadde blitt satt på pause fordi vi sto helt stille uten å kunne bevege oss. Men tankene fortsatte å løpe løpsk! Fredriksen tok opp jakka fra gulvet, som jeg ikke en gang hadde sett lå der. På innsiden av jakken hang det en skalpell, i den snora som man snurper livet sammen med. Hvor kom den fra?? Tenkte jeg svært oppgitt og redd. Jeg visste at den ikke hang der da jeg tok på jakken i garderoben på jobb.Det ville jeg nemlig ha sett! I bilen? På veien?? Shit! Tankene var virkelig ikke få og jeg prøvde febrilsk å oppklare dette der og da.Han løsnet skalpellen fra snoren, brettet opp ermet til Stina, så meg rett inn i øynene og sa: «Nå skal du få se på konsekvensene av dette!» Jeg så videre på Stina som hadde borret blikket sitt inn i mitt. Hun var liveredd og jeg visste hva som var i ferd med å skje. Alikvell klarte jeg ikke å gjøre noe. Jeg sto der og så hvordan huden hennes spjæret opp og hun skrek! Det skjærte i ørene mine! Fortsatt klarte jeg ikke å bevege meg av flekken. Han kuttet det han maktet og jeg kunne føle at beina mine seig sammen.

«Selvmordsforsøk» sto det. Jeg smugleste litt mens Larve skrev på maskinen sin. Det var brutalt å se det stå svart på hvitt. Jeg ble veldig oppgitt og forsto svært lite. Larve fortalte at hvis han skulle fulgt boka og anbefalninger, skulle han ringt 113 og jeg hadde mest sannsynlig blitt innlagt med vedtak om tvangsparagraf. Men så sa han noe som ikke bare fikk meg til å skjønne hvor komplisert jeg er, men også hvor smart HAN er!

«Det er ingen vits å legge inn deg, når det er Stina som forsøker å ta livet sitt»

Jeg har alltid ment at en innleggelse ville gjort mer skade enn nytte for meg. Men jeg skjønte ikke hvorfor, før Larve kom med den uttalelsen (Nå var det riktig nok ikke Stina sin skyld denne gangen, men poenget er jo like godt fordet). Jeg vil jo på ingen måte dette her! Jeg har et ansvar for ikke bare meg selv, men også for guttungen. Larve sier at han har stor tru på morsinstinktet mitt og mener at så lenge jeg har et intenst ønske om å leve, vil det være sterkt nok til å overleve og gripe inn når det trengs. Jeg syntes det er en veldig fin tanke. Og jeg forstår godt hva han mener for morsinstinktet er ikke til å spøke med. Ingen tvil om at det er en superkraft i seg selv. Men jeg må innrømme at jeg har mine tvil. Jeg føler ikke å ha kontroll over dette. Kontroll på Fredriksens sterke behov for å få Stina fjernet og Stinas desperate og destruktive adferd. Det er utenfor min kontroll og jeg må helt ærlig innrømme at jeg er liveredd for å dø! Hva blir det neste? Hvor langt skal jeg tørre å gå før det er for sent? Jeg aner ingenting.. Fru Grå sier at jeg vet mer enn jeg tror og hun fortsetter med sine påstander om at det er jeg alene som sitter med svar.

Livet mitt består av kontraster større enn jeg kan fatte! Det jeg skriver om her hendte en Torsdag. På fredag var jeg på plass på jobb og utførte sykepleie som den største selvfølge. Jeg stiller meg spørrende til når disse to verdnene skal møtes og gå paralelt med hverandre.

Jeg overlevde! (Trigger-advarsel)

For første gang er det vanskelig for meg å skrive. Ikke fordi at det er et vanskelig tema for meg å skrive om, men rett og slett fordi hukommenlsen min ikke strekker til! Jeg har vært inn og ut av dissosiasjon på helt nye høyder og nivåer enn før og dette innlegget skriver jeg på bakgrunn av det jeg har blitt fortalt og bruddstykker jeg har fått tilgang til i etterkant.

Det er umulig for meg å huske når dette startet, men jeg velger å si at denne spesielt utfrodrende perioden begynte da Dr. Larve kom inn i bilde. Men det har jeg allerede skrevet om og jeg har til og med hatt en opptur imellom. Så hva skjedde? Hva var det som gjorde at jeg skulle havne så på ville veier? Det er spørsmål jeg virkelig ønsker svar på! Men akkurat nå trenger jeg pause. En pause på 9 uker for å være nøyaktig, for om en uke begynner jeg i ny praksis. Denne gang i psykiatrien og jeg har tenkt mye på at jeg kommer til å gli rett inn. Jeg vil få et innblikk fra den ene siden, vell vitende om at jeg enkelt kunne vært på den andre. På pasientsiden. For to uker siden kunne det blitt realitet da jeg, i Fredriksens skikkelse, endte opp på flukt med Larven i hælene. Det er altså slik denne historien ender, for etter denne hendelsen var jeg så utslitt at kroppen endelig gav etter og sovnet. Og sove gjorde jeg visst i flere døgn.

La oss gå litt tilbake i tid for å se hvordan det hele utviklet seg. For meg blir det mest naturlig og begynne med Stinas skrik. Siden Larve kom inn i bilde har Stina blitt mer framtredende. På godt og vondt. Stina bærer nok med seg den største byrden av oss alle og hun opplever å bli ignorert gang på gang. Ikke bare av meg selv, men også av Fredriksen som ønsker henne bort. Kanskje Larve ble en slags port for henne å strekke seg ut for å be om hjelp? Det er ikke umilig for hun hadde ved en anledning skrevet meldinger til Larve midt på natten for å be om hjelp. Dagen etterpå hadde hun, ved hjelp av Ofie og Adam, kommet seg til legekontoret og oppsøkt hjelp. Hva slags hjelp hun fikk aner jeg ikke. Jeg husker bare at jeg våknet opp i bilen min flere timer senere uten bilnøkkel. Dr. Larve var så vennlig at han kom for å hjelpe til med å lete. Bilnøklene kom til rette etter at Ofie krøp til korset og fortalte ydmykt hvor han hadde gjemt dem.

Etter denne hendelsen ble Stinas skrik mer dominerende og dermed ble Fredriksens befalinger det samme. Det virket som om de begge forsøkte å overdøve den andre og det var bostavelig talt til å bli GAL av! Spesielt en helg ville ingen av de gi seg og jeg ble tvunget til å høre på. Samtidig som jeg kjente på skadetrangen som bare hadde vokst den siste tiden. Jeg bestemte meg for at jeg måtte holde ut helgen for på mandag skulle jeg til Grå. Om jeg bare kom meg til mandag! Og det klarte jeg, men problemet var at timen med Grå ikke var før på ettermiddagen og mandag morgen befalte Fredriksen:

«FÅ en slutt på det bråket en gang for alle!», mens han gav meg en skalpell! Jeg fatter ikke hvor han får disse skalpellene ifra! Fredriksen er IKKE typen til å stjele.

Skrikene til Stina var så utmattende og jeg var i underskudd med søvn, så jeg lot meg befale og jeg kuttet. Skrikene ble borte og jeg innså hva jeg hadde gjort, kjørte til Larve og jeg husker ikke lengre hvor mange sting det ble annet enn at jeg vet vi er oppe i nesten 100 til sammen.

Så kom samarbeidsmøte som jeg hadde gledet meg sånn til! Endelig skulle mine to kloke hjelpere sitte under samme tak! Vi skulle slå hodene våre sammen og komme fram til en god plan. Men sånn gikk det ikke. Jeg forsvant ut i ingenting og husker ikke noe fra det møte annet enn at jeg kastet opp på badet til Fru Grå. Videre hadde jeg satt meg i bilen, kjørt innom et apotek for å kjøpe skalpeller (fant kvitering på et senere tidspunkt), kjørt videre til skogs og kuttet meg i bilen. Jeg våknet og da var det alt for sent, som vanlig. Ringte Larve som var så snill og møtte meg på legekontoret etter stengetid. Dette husker jeg heller ikke så mye av, men Larve fortalte i ettertid at jeg hadde skiftet til en som ikke kunne ha et navn fordi Dronningen forbød det. At hun spilte instrument, men at hun ikke fikk lov. Det må ha vært Oda. Jeg våknet til senere i en liten skog like ved, da hadde kanskje Oda begynt å gå for å finne tilbake til Barteskogen?, satt seg ned i en tilfeldig skog og begynt å fryse. Det kan virke som om det vekker meg opp, frost!

Fram til nå har jeg følt meg trygg hos Fru. Grå. Jeg har følt meg trygg på at hun vet best hvordan hun skal jobbe sammen med meg og min tillit til henne har med tiden blitt veldig stor. Men så skjedde det noe som aldri har skjedd før. Stina hadde kommet fram og vært fortvilet. Hun hadde fortalt om traumeminner forså og låst seg inne på badet og kuttet seg med en avbrekt pinne. Altså, var jeg ikke lengre trygg der heller. Og hukommelsen svikter også her, men Grå skrev til meg om det på mail:

…jeg foreslo å spørre Fredriksen, hvorfor får ikke du lov til å sove? Etter en stund lukket du øynene, var «borte», og Stina kom fram. Hun fortalte: at hun var sliten, hun måtte holde seg våken om natten. Mamma sa at hun måtte sove hos pappa, selv om hun ikke ville. Og hos pappa var hun redd, fordi han var full, sint, kunne slå og han sa «du må ta mammas plass». Hun holdt seg våken for å passe på seg selv, holde vakt. Ingen utvei, mamma brydde seg ikke, pappa sint. Jeg sa til henne, hva jeg mente om farens oppførsel, og at han måtte stoppes. Han måtte få høre hvor skadelig, slemt, ulovelig det var. Og jeg ville sørget for at Stina aldri skulle komme dit mer. Stina ble opprørt (lei deg, redd?), fordi pappa var alene, han ville bli lei seg, og hvem skulle passe på han. Og hun var alene, hvor skulle hun være. Og da spurte hun om å få gå på do. Når det tok lang tid så banket og ropte jeg på deg. Du lukket opp og da hadde du skadet deg…

Mens jeg skriver tenker jeg at det er helt utrolig at jeg ikke har blitt tvangsinnlagt til nå! Enda har jeg ikke fortalt det værste, for ja, det blir verre. Jeg sluttet nemlig å sove og jeg utviklet en ny type frykt. Frykten for meg selv! For hva jeg kunne finne på. Jeg begynte gradvis å dissosiere hjemme. Den eneste plassen jeg har vært trygg, var ikke lengre trygg. Jeg kunne forsvinne ved middagsbordet, rett foran guttungen og Hr.Bart. Hr.Bart ringte også Fru Grå for å be om råd, noe han har et høy terskel for å gjøre. Jeg følte meg plutselig utrygg i mitt eget hjem og det var ikke greit. Hr.Bart var på jobb på dagtid så jeg hadde huset for meg selv. Jeg kunne sitte i bilen på utsiden i timer uten å tørre å gå inn til meg selv. Frykten ble min fiende og med god grunn! For hver gang jeg gikk inn i det huset og jeg var alene, våknet jeg på badet med nye kutt. Jeg så ingen annen måte å ha kontrollen på, enn å la være å gå inn i det huset. Etter en ukes tid tippet det over for meg på alvor!

Mens jeg satt i bilen en formiddag fikk jeg en mail fra Fru Grå. Jeg benyttet sjansen til å informere om frykten min, at jeg satt i bilen og ikke turte å gå inn. At jeg var redd for meg selv. En time senere ringer hun meg på telefonen, jeg satt fortsatt i bilen og idet jeg tar telefonen kom Fredriksen bak meg og truet.

«Hvis du tar imot hjelp, skal jeg kutte deg i småbiter!» Freste han og presset meg ned i bilsetet. Jeg kunne føle det! Trykket økte. Jeg kan huske at Grå forsøkte i sitt beste evne å tilby den hjelpen hun kunne. Hun forsto nok alvoret og nevnte også muligheten for innleggelse. Selv syntes jeg at det var en god avgjørelse og hadde lyst til å overgi meg der og da. Men det var ikke Fredriksen enig i.

«DET SKAL VI IKKE!!!» Freste han og trykte meg enda hardere mot setet. Så jeg sa nei. Ingen innleggelse og Fru Grå var fast bestemt på at tvangsinnleggelse ikke er aktuelt. Så det var min beslutning. Fru Grå måtte legge på, men lovte å ringe meg opp igjen etter en times tid. Jeg tenkte at det var fint og at jeg bare måtte ta meg sammen og hoppe i det! Så jeg gikk inn, med Fredriksen etter. Han fikk meg til å avlyse alle framtidige timer med både Grå og Larve.

Plutselig våknet jeg opp av at telefonen ringte, det hadde gått en time allerede og jeg sto på badet med en kniv i handa og et lite kutt (det var tydelig at jeg akkurat hadde begynt prosessen). Jeg tok telefonen og var lettet over å høre Grå i den andre enden. Det var ikke Fredriksen. Han sørget for at jeg ikke fikk sagt stort, men da Grå spurte om jeg hadde skadet meg, fikk jeg bekreftet det. Hun ville ringe Hr.Bart, men jeg nektet henne fordi Fredriksen sto der med kniven i hånda og truet som aldri før. Hun fikk meg til å love å reise til Larve med det samme. Jeg ble glad for å kunne sette meg i bilen igjen! For hjemme var jeg jo ikke trygg!

Så kom jeg meg til Larve og satte meg på det lille venteværelse for å vente. Fredriksen sto over meg og fikk meg til å føle meg som en marionette! Han styrte showet nå. Det tok han en uke uten søvn for å få totalt kontroll. Det føltes iallfall slik, men når jeg tenker på det nå så kom jeg meg jo til Larve. Jeg skulle jo tru at Fredriksen var imot det, så noe kontroll må jeg jo ha hatt. Det neste jeg husker er at jeg sitter hos Larve som er like rolig som alltid. Jeg husker at han spurte om jeg egentlig ville bli lagt inn til tross for at jeg sa at jeg ikke ville! Jeg tenkte i lettelse «YES» han har skjønt det! Men Fredriksen fortsatte å frese og han rister på hode mitt. Så innleggelse uteble. Der satt vi og der skulle vi sitte til vi fant en løsning for å få sikret god søvn de neste dagene. Plutselig må Fredriksen ha tatt over og stukket av. Dørene var låst fordi det var etter stengetid, så han hadde funnet bakveien. Uten telefon begav han seg ut i den store verden på egenhånd. Med Dr.Larve etter. Han hadde visst vært irritert og løpt inn i skogen da Larve ikke gav seg. Der hadde han lagt seg til i minusgrader. Jeg kan huske at jeg våknet på den frosne bakken og så opp på stjernehimmelen. Jeg kan huske hva jeg tenkte.

«Nå er jeg der! I Barteskogen! Så utrolig fint det er!» Tenkte jeg og det VAR flott! Å se alt fra bakkenivå. Trærne som strekte seg opp til himmelen og stjernene som blinket mot meg. Jeg smilte og følte en tilfredshet. Der hørte jeg jo hjemme! Men så begynte jeg å kjenne etter, var jeg våt? Kald? Ja! Hvor var det jeg egentlig var? Barteskogen? Nei, det eksisterer jo ikke sånn egentlig.. Så jeg reiste meg, så meg rundt. Fant en sti som førte til en kjent vei. Jeg visste hvor jeg var og jeg begynte å gå mot legekontoret. Der møtte jeg Larve som satt og våket i bilen sin, han kom meg i møte og tok meg med inn i varmen. Og videre sendt hjem for å sove med ingen andre midler enn de jeg alt hadde. Truxal. Truxal som Fredriksen sørget for at jeg kastet opp uken før slik at jeg sluttet å ta de. Jeg var hjemme i 20 tiden og sovnet umiddelbart..

En skremmende tanke

Fru Grå satt ovenfor meg i stolen sin og så spørrende i min retning. Jeg forsto at hun hadde spurt om noe, men jeg fikk det ikke med meg. Jeg satt der med armene på genseren min brettet opp. For å vise han at det er mine armer som er skadet, ikke bare Stinas. Kanskje Fredriksen kunne forstå det hvis han bare så! Jeg forsvant.

Våknet opp i Barteskogen der Adam sto og gjorde klart et bål på en leirplass jeg aldri før har vært. Dagen før hadde Dr. Larve sagt i en bisetning at vi alle kanskje en dag skal sitte sammen på leirplassen i Barteskogen og snakke sammen og samarbeide. Adam hadde tydligvis tatt han på ordet. Men foreløpig var det bare meg selv og Adam som var deltakere. Adam pirket borti bålet med en pinne mens han så alvorlig på meg.

«Det er ikke Fredriksen som har skadet deg». Jeg kjente et stikk i magen. Har jeg virkelig tatt så feil? Men Fredriksen var jo til stede begge gangene!

«Det er Stina», fortsatte han. «Men Fredriksen oppfordrer henne til det», fortet han seg å tilføye.

Ja, der har vi det! Fredriksen hadde kanskje ikke skadet meg direkte! Men han hadde iallfall hatt en stor innvirkning! Jeg kunne høre noe lengre inn i skogen. Det kom mot oss og Adam så ikke ut til å ha en bekymring i verden.

«Det kommer noen!» Utbrøt jeg. Ingen sa noe og ut av skogen kom han. Høye og mektige Fredriksen satte seg på stubben ved siden av bålet og Adam. Adam så bort på han, videre på meg:

«Hun klarer ikke lengre å bære på «byrden»». Jeg skjønte umiddelbart at det var Stina han snakket om.

«Det er hun pent nødt til!!» Sa Fredriksen lettere irritert, men med besinnelsen i behold.

Videre oppfordret Fredriksen henne til å ta livet sitt og få en slutt på «vår alles lidelse». Samtalen var mellom Fredriksen og Adam. Jeg bare så på i all frustrasjon og forsøkte å forstå hva som foregikk.

«Tiden har løpt ifra oss, Fredrik. Stina er alt død, men ånden hennes bor fortsatt her». Adam flyttet ikke blikket vekk fra Fredriksen og jeg begynte å lure på om de visste at jeg var der!

«Sludder!!» Nå var ikke besinnelsen hans like godt i takt lengre. Han freste ordene ut som han pleier å gjøre når noe irriterer han. Adam beholdt roen som vanlig.

«Husk avtalen vår, Herr Fredriksen! Stina har gjort jobben hun skulle, nå er det på tide med oppvasken som følger!»

Jeg kunne høre Fru Grå i det fjerne. Hun ropte på meg og ba meg komme tilbake. Det var helt greit denne gangen. Jeg ville ikke lengre være igjen i Barteskogen.

Senere på dagen fikk jeg en stadig økt panikkfølelse. Og spesielt en skremmende tanke kom snikende, men ikke så snikende at jeg ikke ble bevisst på den. Jeg valgte å skrive det ned og sende på mail:

Hei igjen.

Takk for kontakten på sms tidligere i dag. Jeg fikk det ganske vanskelig etter timen vår. Jeg føler at det er noe viktig som er i ferd med å skje i meg, men klarer ikke helt å få tak på hva. Så dukket det plutselig opp en skremmende tanke. Mulig jeg har hatt den før, men nå ble den enda sterkere.
Hva om Stinas smerte ikke er mulig å leve med! Tenk om det virkelig står mellom uvitende levende og vitende død! Vi vet jo alle at det er en grunn til at jeg ikke klarer å ta den smerten Stina bærer, innover meg. Nå virker det som at hun skader seg/meg bare ved en liten smakebit av hennes virkelighet. Hva om Fredriksens tidligere advarsler er sanne? At jeg ikke vil overleve hvis Stina blir en del av meg..
Dette skremte meg veldig! Og jeg vet hva du vil si. At det er viktig og åpne opp litt og litt. Slik at det ikke blir for overveldende. Larve sier det samme om å gradvis ta tilbake kontrollen over egen kropp og dere begge sier så mye flott, logisk og veldig fornuftig.
Men finnes det ikke også en sjanse for at det ikke er mulig? At skadene er for store? Jeg syntes det er viktig å ta opp og vurdere muligheten for at skadene kan bli større enn reparasjonene..
God helg!

Fastklemt mellom to verdener.

Fredriksen satt ovenfor meg ved kjøkkenbordet. Han så svært alvorlig ut. Ingen sa noe. Selv følte jeg meg trøtt og utmattet, men jeg skjønte ikke hvorfor. Fredriksen fortsatte med å se på meg og jeg fikk en følelse av at det var helt greit. Der og da skapte han mer trygghet enn redsel. Men så begynte han å prate.

«Når skal ting bli som før? Da det bare var oss to.» Sukket han tydelig oppgitt. Jeg rynket på pannen og så opp på han.

«Som før? Ting kan aldri bli som før! Jeg er voksen!» Sa jeg litt strengt tilbake.

«Jeg tillater det ikke!» Svarte Fredriksen.

«At jeg har blitt voksen??»

«At du har blitt voksen uten å ha vært et barn! Før var det bare oss to, nå blander du inn alle og enhver!»

«Er det du som har skadet armen min?» Jeg måtte spørre, men det skulle jeg visst ikke ha gjort. Fredriksen ble rasende og benektet det hele!

«Jeg ville da aldri funnet på å gjort slikt mot deg!!» Freste han.

«Hvordan skal jeg vite det? Du kan virke rimelig truende i visse situasjoner! Spesielt ovenfor Stina!»

«Ikke bland Stina inn i det vi to har! Stina er ikke annet enn søppel som skal kastes!» Han freste igjen og slo handa i bordet.

Så forsvant jeg litt. Jeg våknet og oppdaget at den siste halve timen var borte. Fredriksen satt fortsatt på plassen sin, men nå hadde han hentet våpen. Jeg kunne føle det han tenkte. «Stina må bort!». Jeg fortet meg å se etter telefonen min som heldigvis lå rett ved. Jeg fant hjemmesiden til legekontoret og sendte en melding som jeg hadde avtalt med Dr. Larve dagen før at jeg skulle gjøre om jeg følte skadetrang! Lite hadde han nok sett for seg dette! Men jeg vurderte at denne situasjonen kunne tolkes som skadetrang. Så jeg sendte beskjeden. Idet jeg skrev, kjeftet Fredriksen. «Ikke bland den Larven inn!!» Jeg valgte å tie. Unngå hele fyren! Han er jo gæren, tenkte jeg! Ergo, er det JEG som er gæren. For om Fredriksen er, er jeg. Så forsvant jeg litt. Telefonen ringte, jeg så på klokken! bare 15 minutter siden jeg sendte meldingen.

Jeg kan ikke huske selve samtalen med Dr. Larve, men jeg tror at jeg formidlet at Fredriksen var til stede. Larven ba meg komme og at jeg kunne sette meg på det lille venteværelse helt innerst i den lange gangen. Vi la på og jeg forsvant igjen.

Da jeg våknet sto jeg på badet i nøyaktig samme situasjon som 2 uker før. Fredriksen var borte og jeg sto helt alene igjen. Instinktvis så jeg på klokken, 1 time var gått. Hva var det jeg skulle igjen? Jo, til legekontoret. Jeg surret noen bandasjer rundt armen og kjørte.

Så satt jeg der, på det lille venteværelse innerst i den lange gangen. Det var to stoler, men jeg satt meg på gulvet bak veggen. Det virket tryggest å sitte der ingen hadde innsikt til. Verden utenfor vinduet var fremmed, men ikke så lenge. Plutselig brøytet bartetrærne opp fra bakken og fant veien til meg. Jeg kunne ikke annet enn å smile, spesielt da ei lita jente dukket opp mellom trærne. Hun hadde på en nydelig kjole og hun danset.

«Se på meg da!» Sa hun med stor entusiasme!

«Så flink du er til å danse!» Idet jeg sa det, smilte jenta enda bredere.

Jenta fortsatte med å danse. Jeg fortsatte å se på. Det var så fredfullt å sitte der og se ut på den dansende jenta i Barteskogen, men så kom det noen. En hånd tok plutselig på skulderen min og jeg ble brått revet vekk fra jenta.

«Hallo? Er du der?» Var det en som sa mens han klappet på skulderen min.

Dr. Larve! Stemmer, det var jo dit jeg skulle. Vi gikk inn på kontoret og jeg husker ikke noe av den praten vi skulle ta og om planen vi skulle legge. Det jeg husker derimot var gutten som sto oppå klippen! Jeg var redd for at han skulle falle og dø. Det var jo så langt ned! Dr. Larve sa at det kom til å gå bra og at det slettes ikke var så langt ned! Jeg kunne ikke begripe det. Så han ikke det samme som meg? tenkte jeg. Så klart ikke.. Så forsvant jeg igjen.

Våknet ute, det var biler og folk overalt! Det ble for mye inntrykk, jeg bestemte meg for at jeg måtte finne Barteskogen og søke tilflukt der! Så forsvant jeg nok en gang.

Neste gang jeg våknet satt jeg i bilen min. Jeg våknet akkurat nok til å innse at jeg var trygt plassert der forså å sovne, våkne opp i Barteskogen og sovne igjen. Fastklemt mellom Bilen og Barteskogen! Det var slik det føltes. Uten i stand til å komme meg noen andre steder. Barteskogen var stille, ikke et menneske å se! Hvem kunne hjelpe meg ut av dette da? Etter noen få timer gav telefonen min ifra seg en lyd. Det var en mail fra Fru Grå! så klart, jeg sendte melding umiddelbart før jeg forsvant igjen. Hun ringte meg og jeg fortalte hvor jeg var og hvor jeg ikke var. At jeg ville hjem, men at jeg sitter fast. Fru. Grå kom med kloke svar som vanlig.

Kan du spørre Adam om hjelp denne gangen? Han pleier jo å vite hva som skal til.

Så klart! At jeg ikke tenkte på det!

«Adam? Er du her?» Spurte jeg og gjentok.

«Adam? Jeg trenger deg her nå!»

Jeg trakk pusten og der satt han og smilte som vanlig. Han sukket litt og jeg forsto at han skjønte alvoret.

«Jeg må hjem, Adam.» Klokken var over fire på ettermiddagen. Jeg reiste hjemmefra en gang mellom 9 og 10.

«Ja det må du nok!» Sa han litt oppgitt og jeg skjønte at han helst ville at jeg skulle bli.

«Hva skjer nå egentlig?» Spurte jeg.

«Det er krig!»

«Huff da. Hva skal vi gjøre med Fredriksen?» Jeg håpet så inderlig at Adam hadde fornuftige svar.

«Fredrik Fredriksen må bare ta tiden til hjelp. Finne ut at Larven slettes ikke er så farlig!»

«Stina da?»

«Hvis det finnes noe som helst håp igjen for Stina. så er Larven rette mann for den jobben.» Jeg elsker å få så konkrete svar. Han snakket som om det var den største selvfølge!

«Adam? Husker du det Stina har vært igjennom?»

«Nei, jeg var aldri til stede, men ryktene sier meg at det var umennskelig!» Adam så trist ut, som om han bar på en dårlig samvittighet. Jeg spurte videre om han kunne snakket med Fredriksen.

«Tja, jeg vet iallfall hvor han bor!» Smilte han lurt. «Han bor over åsen der! Sammen med jenta si!»

«Frida!» Utbrøt jeg. «Jeg så Frida i dag! Hun danset og hadde på seg en hvit kjole med sommerfugler på! Hun virket så glad! Er hun det?» Adam så på meg og svarte

«Spørsmålet er ikke om hun ER glad, men om hun forblir glad!»

Telefonen ringte igjen. Skjult nummer? Jeg tar den vanligvis ikke ved skjult nummer, men jeg gjorde det alikevell. Det var Dr. Larve som ringte fra bilen. Han var tydligvis på vei hjem fra jobb, men snudde for å kjøre tilbake igjen da jeg fortalte hvor jeg var. Flere timer hadde gått. Jeg var trøtt, forferdelig trøtt. Larven kom kjørende inn på parkeringen, fant meg og var like vennlig som jeg husket han. Han fortalte at vi kom fram til en slags plan og han gjentok den. Men jeg fikk det ikke med meg denne gangen heller. Annet enn at jeg lovte å ta truxal hver kveld fram til vi skulle sees igjen om en uke. Det er nå notert i boken min. Neste uke må jeg sørge for at «Planen» skrives ned der. For jeg kan ikke ha det slik, at jeg skal gå meg bort mellom to verdener. Adam har nok rett, her gjelder det å ta tiden til hjelp. Å lagre alle de possitive erfaringene med Dr. Larve slik at alle i meg blir trygg på han til slutt.

Fange i egen kropp

Jeg sitter å tenker tilbake på de sju siste ukene. For sju uker siden begynte jeg i praksis, noe som tilsvarer minst 130 % jobb. Ikke bare skulle jeg gå i en 100 % sykepleierstilling, men jeg hadde også en rekke arbeidskrav i form av oppgaver å skrive. Noe som innebar en hel haug av pensum og artikler å pløye igjennom. Ikke misforstå meg, jeg elsker å lære og å være student. Det er gøy å øke kunnskap og praktisere det i en jobb. Men høyskolen krever at man fullfører et visst antall timer på praksisplassen innen en viss tid. Selve praksissen har gått strålende. Jeg er en pliktoppfyllende student som scorer høyt på de fleste punkt på evalueringsskjema. I jobb trer jeg inn i en rolle med mye ansvar og jeg elsker det!

Problemet var at jeg tidligere har erfart (mange ganger) at jeg ikke fungerer godt i en full stilling i utgangspunktet. Hver gang jeg har blitt fristet til å forsøke, har gamle symptomer kommer snikende og noen ganger helt brått og uventet på! For 7 uker siden var jeg så forberedt som overhode mulig. Jeg tok en pause med Fru Grå for å ha triggerne på avstand, slik at jeg kunne fokusere i praksis. Unngåelse med andre ord. Her skulle alt det mørke legges bort i et mørkt kott forså å tas tilbake etter endt praksisperiode på 8 uker. Det var iallfall planen. Slik gikk det altså ikke.

Å leve med et splittet indre, føles ofte som å være fanget i en kropp jeg ikke kjenner til. Når hverdagen blir for stressende kan den leve sitt eget liv og ta over all aktivitet. Noen ganger får jeg lov til å være et vitne til mine egne handlinger, andre ganger ikke. Denne gangen begynte det like før midtevalueringen i tredje praksisuke. Følelsen av at det ikke var meg som var ansvarlig for den pliktoppfyllende studentens handlinger kom gradvis. Så gradvis at jeg ikke en gang merket det og da evalueringen var overstått satt jeg og minte det hele fra en tilskuers plass. Som en flue på veggen hadde jeg minner om dette møtet og jeg erget meg over at de kunne falle for det. For den personen som snakket og som forsvarte praksisen sin med flotte faguttrykk og god kunnskap, var ikke meg. Det var en løgn og der satt de erfarne lærerne og sykepleierne og gikk rett på. Skammelig!

Fortsatt tenkte jeg ikke på hva som var iferd med å skje. Jeg hadde to roller, en som student og en som husmor. Skillet ble større og de hadde på ingen måte noe med hverandre å gjøre. Derifra tok det ikke lang tid før søvnen begynte å utebli. Også her gradvis og umerkbart de første nettene. Men så skjedde det noe. Ofie dukket opp og fortalte at jeg måtte sove, at jeg trengte søvn hvis jeg skulle overleve de neste ukene. Det var da jeg innså hvor lite jeg faktisk hadde sovet, så jeg tok motet til meg og bestilte legetime. Hvordan det gikk der skrev jeg om i forrige innlegg –> Dr. Larve..

Larven gav meg tabeletter som skulle hjelpe meg med søvn og det hjalp! I en uke sov jeg bedre enn jeg noen gang har gjort tidligere. Men jeg stoppet å ta de. For jeg ville ikke stå på noe fast, men heller bruke de ved behov. Men behovet var nok større enn jeg tenkte. Søvnen uteble igjen og i forhold til uken før ble det en for stor kontrast mellom god og dårlig søvn. Siden det første møtet med Larven har jeg ignorert Fredsiksens advarsler. Fredriksen ville på ingen måte at jeg skulle ha kontakt med den nye legen. Han ser på Dr. Larve som en trussel som må unngås for enhver pris. Men problemet mitt var at Larven var en dyktig lege og at jeg så på han som en mulighet til samarbeid. Dette var tanker jeg på ingen måte delte med Fredriksen. Etter den tredje våken-natten tok han meg til fange. Fredriksen altså. Jeg hadde gjort noe galt og måtte tydligvis straffes. Fredriksen tok meg bort og da jeg våknet igjen sto jeg på badet med blod som rant nedover armen. Jeg kunne se det pumpe og ble fylt med en redsel jeg sjelden føler på. Jeg husket absolutt ingenting, men jeg visste hva som hadde skjedd. Fredriksen hadde fått nok og dette var hans straff til meg. Det ironiske var at hans straff for å ha snakket med Larven, var at det førte meg rett tilbake til legekontoret. Jeg ringte dit umiddelbart etter jeg fant telefonen min. De ba meg komme med en gang.

På legekontoret fikk jeg komme rett inn og Dr. Larve kom meg i møte. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli lagt inn, men istedenfor ble jeg lappet sammen og pratet med. Larven tok seg god tid og mens jeg lå der kom både Fredriksen og Stina på besøk. Vi er alle gisler i en og samme kropp! Alle og enhver skriker etter å bli hørt på en eller annen måte. Hver og en har en annen som hindrer det i å skje. Og jeg? Jeg finnes ikke. Ikke egentlig. Jeg eksisterer kun som fragmenter i en traumatisert kropp. Kroppen er mitt fengsel og dem som soner inni der er dømt, fram til juryen på 7 blir enige om å leve i fred med hverandre.

Larven avsluttet omsider og telte 40 sting.