Back on track!

På tide med et ordentlig glad-innlegg! Denne dagen har jeg ventet lenge på, nå er den altså her! I’m BACK ON TRACK! Det er nøyaktig 9 uker siden jeg begynte den ultrahektiske tilværelsen som student i praksis. Det, kombinert med et splittet indre, er en dårlig kombinasjon. Dette visste jeg veldig godt, men lite hadde jeg sett for meg at det skulle gå så dårlig som det har gjort de siste ukene. I dag er det en uke siden praksisslutt og jeg gikk som vanlig brått over fra en svært hektisk hverdag til en svært rolig en over natta. Det skapte også store reaksjoner i meg (som vanlig). Dr. Larve hadde nok også noe «skyld» i den ekstremsporten jeg har foretatt meg den siste tiden. Det også, om jeg ikke var, burde jeg vært forberedt på.

Før denne praksisperioden var jeg så heldig å få bli kjent med «Treneren» som jeg skrev om i våres. Hun hjalp meg med å lage gode rutiner både kosthold og treningsmessig. Det bidro på alle mulige måter til å fremme mine gode og possitive sider. Jeg begynte å trene med henne i en tid der jeg hadde overskudd og kapasitet. I frykt for at treneren skulle endre syn på meg, bestemte jeg meg alikevell for å være ærlig om hvem jeg er og krysset fingre for at jeg ikke skremte henne vekk, som erfaring har vist går an. Tvert om ble treneren mer motivert for å hjelpe og samarbeidet oss imellom har vært helt supert! Sommeren gikk og høstmørket begynte å legge seg over meg. Treneren er veldig opptatt av å være i forkant og jobber mye med det mentale for å gjennomføre måla. Faktisk så ligner hennes teorier og måten å jobbe på, på den traumebehandlingen jeg går i med Fru Grå. Det gjelder å få oversikt, være forberedt og i forkant. Endre tankemønstre og skape possitive erfaringer slik at man fortsetter i det samme possitive sporet. Ha realistiske mål og være tolmodig.

Jeg trodde at jeg skulle klare å fortsette treningen i praksis, men det ble for mye. Den siste timen vår var i andre praksisuke og da hadde jeg omtrent null kroppskontakt. Jeg visste det nok ikke da, men jeg var iferd med å forsvinne og miste meg selv. Vi ble derfor enige om å ta en treningspause og heller fokusere på et sunt kosthold. Men alt henger sammen! Trener jeg, er det enkelt å spise sunt. Trener jeg ikke, er det vannskeligere. Så jeg følte selv at jeg havnet i den onde sirkelen. Energien jeg hadde ble brukt opp i praksis. Alt annet ble borte og lagt i den tykke tåka.

Det er altså nå en uke siden jeg fikk sjans til å hente meg inn igjen. Dere vet hvordan det gikk. Jeg har lenge vurdert om jeg skal fortsette samarbeidet med treneren. Nettopp fordi jeg ikke har hatt trua på meg selv og om mine indre drakamper blir for ødeleggende. Men så gikk jeg på den vekta i dag, for første gang på mange uker. Jeg var overbevist om at jeg hadde gått opp flere kilo. Ikke har jeg trent og ikke har jeg spist særlig bra. Til min store overraskelse hadde jeg gått NED! Ikke mye, men NED! Det fikk meg til å innse at til tross for en STOR nedtur har altså treneren hatt en stor innvirkning på meg. Av en eller annen grunn, har jeg klart å holde vekten stabil og det var nøyaktig det som var planen, slik at når jeg ble klar, kunne jeg slå inn støtet og fortsette der jeg slapp.

I dag våknet jeg og følte meg uthvilt til en forandring. Jeg sto opp og for første gang på flere uker følte jeg meg som meg selv igjen. DEN følelsen! Umiddelbart fikk jeg et sterkt behov for å ta igjen alt det tapte! Det første som slo meg var musikken. Jeg skrudde den på og nøt hver tone og hver låt som om jeg var underernært på det. Først musikk, så vaske og rydde i huset, jeg storkoste meg! Musikk hadde jeg ikke klart å høre på, på så lenge. Kanskje det er slik det føles å ha vært døv, forså å få hørselen tilbake, tenkte jeg. Og hvem vet? Kanskje intrumentet mitt blir det neste, kanskje jeg kan klare å spille igjen?

Videre gikk veien mot fysisk og mentalt trening hos Treneren. Det var helt fantastisk å se henne igjen. Hun strålte som alltid og vi snakket litt om hvordan jeg har hatt det. Du kan virkelig se at hun bryr seg. Jeg forklarte litt om dette med kropselig kontakt og at jeg noen ganger mister følelser i både armer og bein og at kontakten mellom hode og kropp ikke alltid er der. Vi ble derfor enige om å tilpasse fra uke til uke og ha som fokus at noe er bedre enn ingenting.

Når det gjelder trening for en som meg, tror jeg at det er viktig! Ikke bare fordi det fremmer god helse og forebygger sykdom, men også for å bli mer bevisst på kroppslige ting. Å bruke kroppen bevisst for å bli sterkere tror jeg virkelig øker personlig kontroll! Så for første gang skal jeg bevisst gå inn for å trene for å opprettholde en større grad av kroppslig kontroll.

You-cant-get-time-back-but-you-can-get-back-on-track