Toleransevindu

Jeg vet at flere av dere som følger meg, godt vet hva jeg skal skrive om når dere leser overskriften. Det er en stund siden jeg første gang hørte ordet «Toleransevindu». Det var så klart ingen andre enn Fru Grå som gjorde meg oppmerksom på det og vi bruker det mye mot et indre samarbeid. Nettopp fordi det å holde seg til stede er avgjørende for å kunne få det til.

I boken til Steele, Boon og Van Der Hart har de stor fokus på dette med å holde seg «her og nå» og det er nøyaktig det som er fokus hos Fru Grå også. Det er ingen tvil om at det å møte hos Fru Grå i seg selv, trigger fram ting som gjør det vannskelig for meg å være tilstede mentalt. Så derfor trengs en stor dose med øving, ved å hele tiden forsøke å holde seg på vippepunktet mellom «det virkelige virkelige» og «det virkelige den gang». Dette gjør vi ved hjelp av en skala fra 0-10. Der 0 betyr Lav aktivering (feks de gangene jeg blir dratt inn i Barteskogen og tilsynelatende er borte. Følelsesløs og hukommelse kobles ut) og hvor 10 betyr høy aktivering (Angrep, flukt, noe som gjør det «nødvendig» handle på den måten fordi jeg husker mye).

Toleransevindu
Toleransevindu

Poenget er å holde seg innafor den innrammede delen på skalaen. Innafor der er jeg nødt til å være, for å leve i «her og nå». Og for å kunne bearbeide traumeminner, er det viktig å kunne huske dem i dette vinduet (noe jeg stort sett ikke gjør). De aller fleste minner ligger på utsiden og kunsten er å kunne hente dem, samtidig som at jeg klarer å holde meg inne i kvadraten!

Fru Grå er den som trykker på knapper for å kartlegge hvor mye som skal til før jeg beveger meg ut av vinduet. Fram til nå er det svært lite som skal til. Det føles veldig ukontrollert, men all teori sier det motsatte. Det er fragmenterte deler i meg som styrer og det er nettopp fordi de er så oppstykka, at det ikke føles som at det er jeg som står bak.

IMAG1032

Her har jeg tegnet opp slik hverdagen min stort sett er. Jeg lever i «det virkelige virkelige» her og nå. Tilsynelatende som alle andre fordi jeg har fortrengt, stengt ute store deler av livet mitt som hører til «det virkelige den gang». Med en gang noe i tilværelsen min minner meg på ting som var, kobles det inn et forsvar for å beskytte meg, her og nå, mot minner som en gang har vært nødvendig å forsvare seg imot. «Triggere» kalles det. Og når de kommer kobles forsvaret inn, bryter igjennom muren jeg i «her og nå» har satt opp og forstyrrer meg i det virkelige virkelige. Og fordi disse mekanismene er koblet til traumeminner, henger det ikke på greip det de står opp imot.

Dette ble en svært kort forklaring på et gankse stort tema.. 🙂

Jeg fant tilfeldigvis en fagartikkel om toleransevindu i sykepleien. Trykk på linken for å laste den ned i pdf format: Toleransevindu