Døden er uunngåelig. Ha en fin dag.

«Livet ditt er jo alltid pyton, men nå er det liksom kritisk pyton», kom det spontant fra Jarl Rev som satt like oppgitt som meg selv i stolen ved siden av min. Jeg hadde returnert til dem som har lovet i mill drill og alltid være der og aldri gi opp. Planen var å stabilisere på indre bane slik at sjansen for overlevelse skulle være høyest mulig denne sommeren. Nå befant vi oss altså der. At det eneste målet er å overleve sommeren og komme ut av den med minst mulig skadeomfang. Det var nå tre uker siden vi hadde hatt flaks og min venn døden, holdt på å ta meg med inn i evigheten. Tre uker. Det virket som en evighet og jeg satt nå der, sammen med Reven og så knapt et lysglimt av håp der foran. For kontakten med dem der inne var like borte som håpet og da blir jeg raskt rådvill. Men målet for oppholdet var tydelig og klart. Få kontakt med Vilja. Jeg startet med å henge opp brevet jeg skrev til henne i håp om at hun kunne starte veien på tidslinjen vår. Mot meg og mot 2021. Jeg hang opp et blankt pappark på veggen som jeg kunne drodle på og jeg hang opp bilder av familien min. Jeg la bøker i hylla, lekebilene til Loppis ved siden av og tegnesaker ved siden av bilene igjen. Alt måtte på plass og strukturen måtte være rett. Det var som om jeg kunne høre Fredriksen si med stolthet i stemmen; «Perfeksjon!».

Jeg hadde håpet og ønsker om og få til en slags forløsning. Som gangene før da minner og opplevelser har kommet veltende over meg og jeg har reagert med et forløsende utbrudd i en eller annen form. Gråt, fortvilelse, ja og til og med latter. Men det løsnet liksom aldri og selv ikke Høvdingen klarte å rokke ved min indre verden i denne runden. Det regnet fortsatt og det var mørkt, og det var i grunnen alt jeg klarte å registrere av det der inne. Det jeg registrerte mest var en motstand og den er jeg kjent med. For første gang kan jeg faktisk tenkte over at tilstanden jeg befinner meg i er velkjent. Tidligere har jeg bare gått ned med følelsen uten å være i stand til å reflektere eller gjøre noe med det. Denne gangen visste jeg hvem som protesterte og hvorfor. Jeg klarte bare ikke å si det høyt utover. Ting som hadde hendt uken før, gikk liksom om og om igjen i hodet mitt som Fredriksens utsagn: «Du slipper ikke unna så lett», til Vilja som ønsket å hoppe. Og samtalen mellom han og Overlegen over hekken og bak min rygg som jeg ikke ante hva omhandlet, men som skulle vise seg å ha noe med tortur og gjøre. Adam som fortalte at han ikke var helt enig og ordet jeg frykter aller mest: «Omsorg». Jeg var ikke dum. Jeg visste jo at det sistnevnte var nøkkelordet her, men jeg ønsket så inderlig å unngå det. Hvorfor? Jeg skrev det opp på plakaten med store bokstaver og forsto raskt hvordan det hele hang sammen. Hva mente egentlig Fredriksen med tortur? «Tortur for deg, er ikke nødvendigvis tortur for henne», hørte jeg han hviske bak meg og det var da det gikk opp for meg. Senest to dager før, hadde jeg skrevet noe om desorganisert tilknytning. Selvfølgelig. For Vilja er det jo nettopp omsorgen som er tortur. Fordi omsorg for henne, betyr noe fryktelig vondt, ikke være bra nok og å bli forlatt alene med mennesker som hadde helt gale definisjoner på hva omsorg var. Og kunne det da ikke være slik, at Vilja, eller jeg som attenåring, oppsøkte de samme miljøene om og om igjen fordi vi trodde at det var nettopp det som var omsorg? Og nå var hun lei. Hun ønsket ingens omsorg mer. Hun ville bare leve slik hun ønsket. Med musikk, jenter og oppdage verden. Men jeg hadde sagt nei. Og da var veien kort til den flaksen for tre uker siden.

Jeg hadde to dager med høvdingen. Vi kom ingen vei, mens jeg hørte på disse utsagnene om og om igjen i hode. Jeg hadde SÅ lyst til å fortelle han det. Høvdingen. Om hvordan omsorg er tortur og at Vilja kanskje trenger nettopp han, for å oppleve den på riktig vis. For hvem har vel en større evne til omsorg enn Høvdingen selv? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Han har følelsene sine på utsiden av kroppen og han viser med hele seg at han ikke er redd for dem. Det er alltid han som er der når disse forløsende følelsesutbruddene mine blir et faktum og da har han kommet uredd mot meg med åpne armer. Alle de tre musketerer tåler meg, men høvdingen er den eneste som er trygg på å gi meg akkurat det jeg trenger. En omsorgsfull klem. Men så kom jo aldri dette i løpet av tiden vi hadde sammen før sommeren. Og det gjorde meg frustrert og irritert. Dessuten var motstanden så stor at hver gang jeg forsøkte å lese brevet til Vilja høyt eller begynne å skrive noe på PC-en, forsvant jeg og våknet opp igjen til et rasert rom eller til nye skader på kroppen. Jeg ble redd og resignerte raskt. For jeg vil ikke dø. Det vil hun. Ville? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg ikke hadde mere å gi. Akkurat da. Den siste dagen med Høvdingen før sommeren. Jeg hørte hvor spydig jeg var mot han. Det lignet ikke meg å være det. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var et forsvar mot følelsen av å bli forlatt. Igjen. Men jeg visste jo at han ville returnere og at det bare er ferie og ikke slutten på alt. Han reiste etter en god og etter en lengre-enn-vanlig-klem. Og jeg tenkte at løpet var kjørt. Vi hadde bare en dag igjen og Reven overtok stafettpinnen nok en gang. Den ene mer pessimistisk enn den andre, mens vi satt der og tenkte hver for oss. Den siste kvelden før sommerferie. Vi fikk oss i det minste en god latter da Jarl Rev for moro skyld, googlet Fredrik Fredriksen og fant ut at han var en eggleverandør fra Mysen. Med fem av fem stjerner på kvalitet. «Perfeksjon!». Ingen vår meg til å le som en Rev. Det er hans superkraft som omsorg er Høvdingen sin. Vikingen hadde allerede reist på ferie, så han fikk ikke ta del i denne litt annerledes og uggene avslutningen. For vi kom oss egentlig aldri i mål. Vi fant ikke den stabiliteten, men vi fant noe annet. En vei. Eller en retning som det var mulig for meg å gå videre på. For det var ikke noen av Gjøkene som skulle få meg på rett spor denne gangen. Det var stemme langt der ute ifra, via internettet. En venn jeg aldri har møtt, men som er så lik meg at det nesten er skremmende. Like barn, leker best, sier de. I dette tilfelle ble det «like barn hjelper mest». For mens vi snakket kom vi fram til at vi har mye likt i måten vi jobber på og type utfordringer vi står ovenfor. Så vi startet å reflektere rundt veien videre og hvordan få løst opp i dette rotet. Sammen. Ikke med Reven, Høvdingen eller en Viking, men sammen med en som sitter i nøyaktig samme båt som meg selv. Vi tok hver vår åre og fikk båten på rett spor. TAKK til deg som jeg vet komme til å lese dette.

Det var på den måten jeg skulle se det store bilde. På mange måter har jeg jo hele tiden visst dette, men av og til må jeg bare få sett det samme ifra et helt annet perspektiv for å forstå det fullstendig og rettet imot meg selv og ikke bare teoretisk og grunnleggende. Så jeg fortet meg å drodle opp dette på veggen. Det store bilde og med de bitene som manglet og hvorfor de manglet. Hva som skal til for å få de siste bitene med, med sorgen i førersetet. Det var fint at Reven var med på denne prosessen. Jeg kunne ønske at Høvdingen også kunne fått med seg dette før ferien. Vi gikk hvert til vårt med noe uoppgjort og det liker jeg ikke. Men Reven var der og det var godt. Alle Gjøkene mine har hver sin funksjon. Hver sin superkraft. Og Reven får meg ikke bare alltid til å le, han har også evnen til å se ting ifra et helt annet perspektiv enn de andre. Dessuten er han aldri redd for å ta meg med ut på tur. Den siste kvelden på Gjøkeredet før sommeren var den mest effektive. Jeg bestemte meg for å kjøpe en gave til Vilja etter tips fra hun som sitter i samme båt som oss. Hun hadde nemlig fortalt at hun brukte et armbånd som et tegn på at hun husket på en av sine deler. Så jeg gikk ut, med Reven som alltid tør å ta med oss på tur, og kjøpte et enkelt armbånd med et tre på som symboliserer mye av det vi går igjennom. Både med Høvdingtreet i senter av skogen, men også Livets tre som utgjør det store bilde med flere grener som strekker seg ut og lager nye veier. Jeg håpet at hun ville akseptere den og ta imot. Og ikke kaste ifra seg og avvise det. Jeg ønsket så inderlig å vise henne at jeg husker henne og hva hun har måtte tåle. At hun alltid vil være en del av meg om hun vil eller ei. Jeg håpet også, helt oppriktig at hun ville tilegne meg noen av hennes egenskaper inn i tiden vår her og nå. Lidenskap og kunstneriske egenskaper.

Jeg befant meg inne i skogen. Midt i den og rett ved siden av Høvdingtreet som sto majestetisk der med stødig forfeste. Jeg kunne se det glødende hjertet midt inne i trestammen. Jeg kunne se at det dunket og lurte på om det noen gang ville stoppe å slå. Jeg gikk bort til det, la armene rundt det og gav det en stor og lang klem. Tårene presset på for jeg tenkte på han der ute som var den eneste naturlige å gi en klem. Jeg gråt litt og kjente at treet beveget seg på en slik måte at den gav meg like mye klem tilbake som jeg gav den. Det gjorde godt. Jeg så ingen andre der inne umiddelbart. Så jeg bare sto der og holdt rundt Høvdingen i tre. Jeg skulle hjem og ta sommerferie samme dag og jeg var litt redd. Redd for hva hun kunne finne på og redd for at ikke jeg skulle klare å hindre henne i å gjøre det. Redd for å ikke finne motivasjon for henne til å holde fast ved livet her og nå og redd for at Gjøkene skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at dette var siste klemmen til Høvdingen og redd for å ikke ha noen å rådføre meg med. Så fikk jeg plutselig øye på noen. Videre innover i skogen, på skyggesiden og i mørket skimtet jeg en skikkelse. Vinden sørget for at ansiktet hennes ble gjenkjennelig. Det var Vilja og jeg løsrev fra Høvdingtreet for å gå henne i møte. Men idet jeg gikk henne imot, rygget hun lengre inn i mørket. Så jeg stoppet og vi så bare på hverandre. Jeg forsøkte å smile, men jeg fikk det liksom ikke helt til. Hun smilte ikke, men jeg kunne se at hun hadde på seg det samme armbåndet som meg. Det jeg kjøpte. Hun hadde ikke avvist det, men tatt det til seg! Så fint! Så gråt jeg litt til. Stille. Før hun trakk seg helt tilbake og jeg mistet henne ut av synet.

Da jeg våknet satt Reven der og overlegen som over hode ikke er overlegen kom inn like etterpå. De hadde skrevet hver sin hilsen som skulle fordeles på fire konvolutter. Fire ferie uker. En til hver uke. På den måten håpet vi å unngå at jeg havnet i den samme runddansen med destruktivt tankemønster som somrene før. Tanker om at de ikke lengre var til å stole på blant annet. Vi kikket bort på kalenderen min som hadde det mest ironiske sitatet noen gang. «Døden er uunngåelig, ha en fin dag». Det var bare tre uker siden, vi hadde hatt flaks. For Vilja kanskje uflaks. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller hva hun ønsket mer. Mye var uavklart og i siste liten som vanlig. Men allikevel kunne jeg kjenne på en bedre følelse av å reise derifra enn tidligere. Ville det si at jeg hadde mer kontroll enn jeg trodde? Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utstyrt med en mye større verktøykasse enn noen gang før. Takket være dem. Som med de ulike delene mine, har jeg også den siste tiden vært redd for å miste kontakten med dem. Med Gjøkene. Måten vi har jobbet på, har vært så intens og personlig at vi har på et vis fått en betydning for hverandre. Eller jeg kan bare snakke for meg selv og vet at de betyr mye for meg. Men sannheten er at dere kan aldri bli borte. Akkurat som med delene. Og akkurat som med Fru Grå, vil nok også dere, alltid høre til i mitt kretsløp. I en eller annen form. Dere har lagt igjen så mange spor og fått fotfeste i det store kretsløpet som utgjør mitt liv. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

En uke har gått av ferien og det føles som en evighet. Hvorfor går alltid tiden så sakte i feriene? Jeg havnet raskt i den destruktive runddansen med automatiske tanker som vendte meg imot dem. Jeg holdt på å kaste feriekomvoluttene flere ganger fordi jeg ble sint av å se på dem. Jeg bestemte meg på bare få dager at jeg aldri skulle tilbake og at jeg så fort det lot seg gjøre, skulle avslutte all kontakt. Høvdingen ringte sent en kveld og da vi la på, ble jeg bare enda mer sint. «Var han ikke annerledes?», tenkte jeg og kom raskt fram til at det var rett. Den samme natten, hadde min mann vært vitne til noe. Han hadde bare lagt seg inntil meg og jeg skulle ha reagert med å sprette opp i frykt, slenge opp døra og skrike ut at jeg måtte bort. Var det deg? Vilja? Var det du som ble redd denne natten? Betyr det at du er nære og prøver ut livet mitt? Jeg vet ikke, men da mannen min fortalte om denne hendelsen dagen etter, følte jeg på en god følelse av han hun ikke er borte og at hun kanskje forsøker. På noe. Jeg spurte hvordan denne episoden endte og han fortalte at han hadde sagt at det var trygt, at vi var hjemme og at det var trygt å legge seg igjen. Jeg ble nesten litt rørt da han fortalte at jeg hadde kommet tilbake og lagt meg igjen. Jeg hadde ikke gått ut av huset den natten. Jeg kom tilbake. Til han. Som en annen.

I går åpnet jeg den første konvolutten. Jeg gruet meg og hadde mange blandende følelser. Men jeg åpnet den, mest av trass, føltes det som. Og reaksjonene som kom umiddelbart overrasket stort. Først leste jeg Reven sin lapp. Jeg lo! Og plutselig husket jeg hvordan dette egentlig er igjen. Hvorfor jeg hadde fått slike negative tanker om dem, forsto jeg plutselig ikke der jeg satt på soverommet og leste beskjedene ifra dem som virkelig bryr seg om at jeg skal ha det bra. På ekte! Jeg begynte spontant å gråte da jeg leste Høvdingen sin lapp. Det sto ikke mye, men det lille som sto, betydde mer enn noen kan ane. «Klem fra Høvdingen». Jeg tenkte på klemmen jeg tok av treet der inne og ble fylt opp av den omsorgen som bare en Høvding kan gi. Det gjorde fryktelig godt. Så leste jeg kanskje den viktigste lappen. Fra overlegen selv som også fikk meg til å le. «Vi gir ikke opp. Vi er for nysgjerrige på hvor frisk du kan bli (Selv om du selvfølgelig aldri kan bli helt frisk)». Dette er min type mennesker og nærmere individuell og tilpasset behandling går ikke an å komme. De kjenner meg. Godt. De tåler meg og da jeg hadde lest siste setningen om ønske om fortsatt en bedriten sommer, brøyt jeg litt sammen. I gråt. Det var som om jeg plutselig hadde innsett at disse folka er ekte. De finnes, og de ønsker meg bare gode ting. Det er takket være denne konvolutten at jeg kan sette meg ned i dag og skrive ferdig denne teksten som allerede var påbegynt for over en uke siden. Jeg lever og overlever. Døden er uunngåelig, ha en fin dag. Takk for alt, for nå. Jeg vet at vi sees igjen.

Jakten på følelser. Del 1.

Så satt vi der da. Vikingen og jeg. Den store planen og etterspørselen fra hjerterdronningen var klar. «Vi må lære deg noen grunnleggende følelser». Jeg besitter svært få av dem. Det er delene mine som eier emosjoner og de er nok noen hakk overdrevne, så jeg har lært å stenge dem ute for å slippe å forholde meg til det. For hva skal man egentlig med følelser? Vikingen hadde ingen gode svar på det, men han prøvde iherdig med å forklare. Han så nesten litt ukomfortabel ut og jeg så nok ut som et spørsmålstegn som vokste for hvert ord han kom med. Han sa egentlig alt det jeg visste fra før. At jeg har vært nødt til å stenge alle følelser ute tidlig i livet og overlatt den biten til deler av meg og at vi nå må forsøke å overføre noen av disse følelsene til meg. Dette var ikke akkurat hemmelighetsstemplet informasjon. Det jeg trengte svar på var hvorfor jeg trenger å føle disse følelsene. Jeg kan nemlig kjenne meg glad. Glede. Er ikke det alt jeg trenger? Hva skal man med sinne og sorg om man føler glede ved jevne mellomrom? Mitt mål er nemlig ikke å bli hel. Jeg tror helt ærlig at det ikke er mulig for meg. Så hva skal jeg med alle disse følelsene?

Vi skulle ta for oss en tekst i bloggen. For i følge hjerterdronningen er tekstene mine fulle av følelser. Jeg ba dem om å fortelle meg hva de følte når de leste i den. Det virket som om de ble litt ukomfortable da jeg spurte og det sier jo egentlig alt? Følelser er jo litt kleint. Men de svarte så godt de kunne og ramset opp både sinne, avmakt, sorg og håpløshet. Så fint at noen føler, tenkte jeg. Det er visst ikke bare mine personlighetsdeler som gjør det, men livvaktene mine føler sammen med dem. Det var egentlig en litt fin tanke syntes jeg.

Ja, så satt vi her 24 timer senere med en hel blogg full av følelser. Jeg bladde igjennom og klarte ikke å velge. Vikingen tok over PCen og fomlet fælt med den. Scrollet både opp og ned mens han snakket rotete om følelser litt fram og tilbake og fram igjen. Jeg hang på ingen måte med. Til slutt lukket han hele pcen og la den vekk. Jeg spurte om ikke vi skulle ta utgangspunkt i en tekst? «Jo, men for å være helt ærlig, dette var jeg visst ikke noe god på» sa han. Og det var igrunn ganske tydelig. «Jeg har aldri møtt noen som ikke eier noen følelser og jeg vet faktisk ikke hvordan vi skal jobbe med dette». Så fint for meg, tenkte jeg. Vi snakket, eller han snakket, videre om følelser generelt i en ganske klumsete stil. Hvorfor? Hva er det med disse følelsene som gjør alt så vanskelig?. Selv for en godt voksen viking som har alle følelsene i takt, kanskje til og med litt for mye. Da er det kanskje ikke så rart at en som meg selv, strever. Han innrømmet litt senere at han er litt redd for å tråkke feil og det kan jeg forstå. Enhver feilformulering kan sende meg rett inn i en farlig og destruktiv tilstand. Noe Vikingen selv har vært vitne til flere ganger. Men for å vinne må man våge, bare for å komme med en klein klisje.

PCen ble slått opp litt senere og vi fant oss en tekst. «Smerte» som Stina har skrevet. «Hva føler du når du leser det der da?» spurte han og jeg måtte være ærlig. Jeg så på de forventningsfylte øynene hans og hadde veldig lyst til å si det jeg visste at han ville høre. For jeg forsto jo godt hva han ville høre. «Ingenting» svarte jeg. «Overhode ingenting». «Men jeg ser jo at det står både smerte, sorg og sinne der, så det er vel det jeg skal svare da?». Dette var absolutt ikke en situasjon jeg var komfortabel med. Jeg er vant til å gjøre det andre forventer i enhver situasjon og disse menneskene forventer at jeg er ærlig. Og de fortjener at jeg er det. Men jeg får skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke vet mer. Og det er noe jeg også hater, å ikke strekke til, ikke bidra slik det forventes. Jeg mislykkes på alle plan i denne runden.

Dagen etter gikk jeg og Marihøna en liten tur i sola. Sola strekte seg ut til oss og gav ifra seg en følelse av glede. «Glede, føler jeg!» ropte jeg halventusiastisk ut til Maria fly fly som kjente på solgleden sammen med meg. Mens vi gikk, fortalte jeg henne om den klønete følelseseansen dagen i forveien. Heller ikke hun hadde et konkret og forståelig svar på hvorfor jeg trenger å føle på alt mulig. Men vi konkluderte med at mitt (altså kjernen i meg) følelsesregister kunne oppsummeres enkelt slik: Glede og fravær av glede. Det er i det minste en start.

Da vi kom inn igjen gjorde vi det vi mennesker kan best. Google. Ifølge psykologiforeningen er definisjonen på hvorfor vi trenger følelser som følger:

Følelsene våre er livsviktige. De sørger for at vi unngår fare, forblir i flokken og tilknyttet våre nærmeste, slik at vi overlever. Følelser fargelegger opplevelser og forsterker minnene våre i hukommelsen. De organiserer oss innvendig, binder sammen opplevelser og hendelser og skaper mening, slik at vi kan forstå og tenke om oss selv og andre. Følelsene hjelper oss å vite hva vi liker og ikke liker, ta valg, og gir retning for handlingene våre. (https://www.psykologforeningen.no/publikum/informasjonsvideoer/videoer-om-livsutfordringer/hva-er-foelelser)

Spennende, tenkte jeg. Ingen har noen gang kommet med en slik definisjon før. Jeg forsto plutselig litt mer av hvem jeg er og hvem jeg ikke har blitt på grunn av fravær av følelser. Det åpnet umiddelbart en iver i meg etter å undersøke dette nærmere med forstørrelsesglass. Kanskje selv jeg kan få et helt register med følelser. Slik at jeg kan overleve, fargelegge og skape en større mening i min eksistens.

Når en skuespiller har alle rollene.

«Du skal ikke gi opp alt det vi har jobbet for nå!» Lød det ifra Fredriksen. Tonen var bestemt, men ikke sint. Han har stor makt over meg.

«Hvis du bare gjør som jeg sier, kommer alt til å gå bra.» Fortsatte han med en lun og behagelig stemme. Og jeg? Jeg sitter og lytter mens jeg ser opp på den minst 2 meter høye mannen. Han sitter på en stol, men alikevell strekker kroppen hans langt over min. Jeg tenker og vet at han kan høre selv det. Ingenting går han forbi:

«Okei, Fredrik, jeg skal gjøre som du sier..»

Slik lød det for en uke siden. Rett etter jeg ringte til høyskolen for å si at jeg måtte stå over denne praksisperioden på grunn av helsemessige årsaker. Jeg var overbevist om at jeg ikke maktet å begi meg ut på enda en praksis etter alt som har skjedd de siste ukene. Jeg ringte til høyskolen, men ingen tok telefonen akkurat da. Tilfeldig! Det var nok til at Fredriksen tok ansvar med løfter om å få meg helskinnet igjennom. Han kjenner meg godt og vet at jeg kommer til å angre i ettertid om jeg ikke fullfører.

En uke har gått og jeg oppfyller min rolle som student. Men det er det. Ingenting annet eksisterer og jeg kjenner på følelsen av å gjøre en god innsats. I dag fikk jeg et pusterom, jeg kan tross alt ikke være på jobb 24/7. Selv den pliktoppfyllende studenten i meg må ta seg fri. Det gir meg muligheten til å føle på mine andre roller i livet. Roller jeg ikke kan ha akkurat for øyeblikket, men som stadig minner meg på at er der i slike øyeblikk som dette. Det gjør vondt! Jeg har mest lyst til å unngå og grave de ned i et stort hull i bakken! For jeg er jo så mye mer enn denne studenten! Jeg har bare ingen resurser til å fylle de andre rollene akkurat nå! Det føles som å være alene skuespiller om hele rollelisten i et teaterstykke. En umulig oppgave! Jeg kan ikke være alle på en gang! Alle må vente på tur og følge manuskriftet. Og i denne omgangen er det studenten som har hovedrollen!

Men så kommer problemet. Hva om en av de andre rollene også vil være i rampelyset? Musikeren for eksempel, som streber etter å komme i rollen hver gang hun ser instrumentet ligge der og støve bort. Hver gang musikk-mannen sender sms og spør om ikke hun snart er tilbake og hver gang noen spør om hun ikke vil bidra på en julekonsert. Hun som mister litt av seg selv hver gang Studenten eller noen av de andre sier høffelig «nei». Gang på gang. Instrumentet er forbudt, sier Fredriksen. Det bærer med seg en stor skam! Musikeren forsøker så godt det lar seg gjøre å formidle at det ikke er instrumentet sin skyld. Uten å lykkes.

Skogsvokteren som desperat den siste tiden har forsøkt å få til et indre samarbeid vil også gjerne ha noe å si. Han vil sørge for at skogen hans blir bevart og at dørene er åpne, men akkurat nå har Fredriksen tatt han til fange og satt lås på utgangsporten. Ingen skal ødelegge og forstyrre Studenten! Så da får jeg gjøre som han sier, fullføre praksis og igjen kollapse om 3 uker.

Kartet til indre samarbeid

For snart 4 år siden møtte jeg Fru Grå for aller første gang. MYE har skjedd siden da og jeg husker knapt fra det første året. Jeg var ute av stand til å si så mye om det. Alt var rot, alt var kaos og jeg hadde liten tru på at det kom til å bli bedre. Der tok jeg så feil som jeg overhode kunne. Lite visste jeg at  4 år senere skulle jeg sitte med en så stor oversikt over hvem jeg er, har vært og skal bli som det jeg gjør nå. Jeg gikk inn på eposten min og søkte på Grå. Det har blitt sendt utallige eposter oss imellom på de 4 årene. Jeg leste igjennom noen av dem og ser tydelig en forandring. Det gjør meg stolt! Stolt over at jeg har overlevd det umulige og står igjen med iallfall ett bein godt planta i bakken. Med det andre beinet delvis i Barteskogen.

Iløpet av det første året i terapien med Fru Grå lagde jeg et kart over mine indre deler. Et kart jeg syntes var oversiktelig og fint den gang. I dag ser jeg hvor kaotisk det var, med lite integrasjon mellom de indre delene og flere av de visste jeg ikke en gang om. Strekene på det kartet forteller meg noe om den vannskelige tilværelsen det menneske levde i.

Mitt første kart
Mitt første kart

Fokuset var klart rettet mot et indre samarbeid, noe som den gang virket som en umulig oppgave. Jeg husker det svært forvirrende og jeg irriterte meg stadig over Fru Grås påstålige ord om at det ER mulig. Det ble bare mas i mitt hode og jeg sleit med å tru. Strekene mellom de ulike delene på kartet skulle representere veier og stier til en indre samlingsplass for samarbeid. Strekene minner om strømgjerdet og da var det kanskje ikke så rart at oppgaven virket umulig. For hvem vil vel gå over et gjerde med strøm i? Jeg husker følelsen av bunnløs frykt og maktløshet. Fru Grå var ikke annet enn en gråtone i synsfeltet mitt de første to årene. Derfor fikk hun navnet Fru Grå. Hun var bare en skygge for meg som prøvde å veilede meg på rett spor. Men jeg sabborterte stadig og gjorde det vannskelig. Det var en ting som fikk meg til å holde ut. Og det var den evigvarende påstanden fra Fru Grå om at jeg hverken var syk eller gal, men at alt har en logisk forklaring. En forklaring som bare ventet på å bli tydelig, slik at veiene skulle bli bredere og lettere å gå. Det hørtes så flott ut! Og litt etter litt begynte jeg selv å tru på det. Mange påminnelser måtte til og en dag begynte faktisk de stiene å bli tydeligere. Gradvis, uten av jeg merket det! Men innimellom ble det så tydelig at motivasjonen for å fortsette vokste.

Det tok som sagt lang tid før jeg klarte å se på Fru Grå som det vakre menneske hun er. I dag kan jeg enkelt huske hvordan hun ser ut og det er godt. Unngåelsen min hadde tydelige grenser og den muren var veldig tykk og ikke minst høy! I dag klarer jeg å titte over kanten hvis jeg står på tærne. Og jeg skal love dere at den følelsen er god!

Jeg sitter her og tenker tilbake. Jeg ser så tydelig utviklingen mot en bedre hverdag med mer kontroll. Fru Grå har vært der og aldri gitt opp! Det bærer det respekt av! All ære går til henne.

Nå har jeg jo også fått enda en hjelper, Dr. Larve, som på kort tid har fått stor plass i Barteskogen. Han og Fru Grå står i kontrast til hverandre. Grå er analytikeren, mens Larven er den som handler og tar ledelse når det trengs. Og han vet nøyaktig når det er rom for å ta styring. Det gir meg en enorm trygghet og det viser hvor lite som skal til fra en hjelper å skape tillit. Det har vist seg at både Grå og Larven er bra for meg og sammen tror jeg at dette faktisk skal gå! Jeg skal overleve!

I går tegnet jeg et nytt kart. Lenge har jeg gått i en tåke, men nå begynner det å lette. Ting blir klarere og jeg benyttet sjansen til å ta noen skritt bakover og se på helheten. Under ser dere resultatet. For meg er det tydelig at grensene mellom «her og nå» og «der og da» er lettere å krysse. Det svarte hull som jeg havner i når alt blir svart har nå flyttet seg nermere det tålbare. Jeg kan sitte fast i det svarte hullet, men nå kan jeg også ha kontakt med «her og nå» mens jeg er der. Barteskogen har åpnet dørene for både Fru Grå og Larven. De er begge aksepterte i min indre verden. Og de ulike delene i meg har smått begynt å vise seg, dele og stole på. Dette er uten tvil starten på en ny begynnelse.

Det nye kartet. Kart over mulighetene og integrasjoner
Det nye kartet over muligheter og integrasjoner. Dørene er på plass og nå er muligheten der for å gå inn og ut.

Fange i egen kropp

Jeg sitter å tenker tilbake på de sju siste ukene. For sju uker siden begynte jeg i praksis, noe som tilsvarer minst 130 % jobb. Ikke bare skulle jeg gå i en 100 % sykepleierstilling, men jeg hadde også en rekke arbeidskrav i form av oppgaver å skrive. Noe som innebar en hel haug av pensum og artikler å pløye igjennom. Ikke misforstå meg, jeg elsker å lære og å være student. Det er gøy å øke kunnskap og praktisere det i en jobb. Men høyskolen krever at man fullfører et visst antall timer på praksisplassen innen en viss tid. Selve praksissen har gått strålende. Jeg er en pliktoppfyllende student som scorer høyt på de fleste punkt på evalueringsskjema. I jobb trer jeg inn i en rolle med mye ansvar og jeg elsker det!

Problemet var at jeg tidligere har erfart (mange ganger) at jeg ikke fungerer godt i en full stilling i utgangspunktet. Hver gang jeg har blitt fristet til å forsøke, har gamle symptomer kommer snikende og noen ganger helt brått og uventet på! For 7 uker siden var jeg så forberedt som overhode mulig. Jeg tok en pause med Fru Grå for å ha triggerne på avstand, slik at jeg kunne fokusere i praksis. Unngåelse med andre ord. Her skulle alt det mørke legges bort i et mørkt kott forså å tas tilbake etter endt praksisperiode på 8 uker. Det var iallfall planen. Slik gikk det altså ikke.

Å leve med et splittet indre, føles ofte som å være fanget i en kropp jeg ikke kjenner til. Når hverdagen blir for stressende kan den leve sitt eget liv og ta over all aktivitet. Noen ganger får jeg lov til å være et vitne til mine egne handlinger, andre ganger ikke. Denne gangen begynte det like før midtevalueringen i tredje praksisuke. Følelsen av at det ikke var meg som var ansvarlig for den pliktoppfyllende studentens handlinger kom gradvis. Så gradvis at jeg ikke en gang merket det og da evalueringen var overstått satt jeg og minte det hele fra en tilskuers plass. Som en flue på veggen hadde jeg minner om dette møtet og jeg erget meg over at de kunne falle for det. For den personen som snakket og som forsvarte praksisen sin med flotte faguttrykk og god kunnskap, var ikke meg. Det var en løgn og der satt de erfarne lærerne og sykepleierne og gikk rett på. Skammelig!

Fortsatt tenkte jeg ikke på hva som var iferd med å skje. Jeg hadde to roller, en som student og en som husmor. Skillet ble større og de hadde på ingen måte noe med hverandre å gjøre. Derifra tok det ikke lang tid før søvnen begynte å utebli. Også her gradvis og umerkbart de første nettene. Men så skjedde det noe. Ofie dukket opp og fortalte at jeg måtte sove, at jeg trengte søvn hvis jeg skulle overleve de neste ukene. Det var da jeg innså hvor lite jeg faktisk hadde sovet, så jeg tok motet til meg og bestilte legetime. Hvordan det gikk der skrev jeg om i forrige innlegg –> Dr. Larve..

Larven gav meg tabeletter som skulle hjelpe meg med søvn og det hjalp! I en uke sov jeg bedre enn jeg noen gang har gjort tidligere. Men jeg stoppet å ta de. For jeg ville ikke stå på noe fast, men heller bruke de ved behov. Men behovet var nok større enn jeg tenkte. Søvnen uteble igjen og i forhold til uken før ble det en for stor kontrast mellom god og dårlig søvn. Siden det første møtet med Larven har jeg ignorert Fredsiksens advarsler. Fredriksen ville på ingen måte at jeg skulle ha kontakt med den nye legen. Han ser på Dr. Larve som en trussel som må unngås for enhver pris. Men problemet mitt var at Larven var en dyktig lege og at jeg så på han som en mulighet til samarbeid. Dette var tanker jeg på ingen måte delte med Fredriksen. Etter den tredje våken-natten tok han meg til fange. Fredriksen altså. Jeg hadde gjort noe galt og måtte tydligvis straffes. Fredriksen tok meg bort og da jeg våknet igjen sto jeg på badet med blod som rant nedover armen. Jeg kunne se det pumpe og ble fylt med en redsel jeg sjelden føler på. Jeg husket absolutt ingenting, men jeg visste hva som hadde skjedd. Fredriksen hadde fått nok og dette var hans straff til meg. Det ironiske var at hans straff for å ha snakket med Larven, var at det førte meg rett tilbake til legekontoret. Jeg ringte dit umiddelbart etter jeg fant telefonen min. De ba meg komme med en gang.

På legekontoret fikk jeg komme rett inn og Dr. Larve kom meg i møte. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli lagt inn, men istedenfor ble jeg lappet sammen og pratet med. Larven tok seg god tid og mens jeg lå der kom både Fredriksen og Stina på besøk. Vi er alle gisler i en og samme kropp! Alle og enhver skriker etter å bli hørt på en eller annen måte. Hver og en har en annen som hindrer det i å skje. Og jeg? Jeg finnes ikke. Ikke egentlig. Jeg eksisterer kun som fragmenter i en traumatisert kropp. Kroppen er mitt fengsel og dem som soner inni der er dømt, fram til juryen på 7 blir enige om å leve i fred med hverandre.

Larven avsluttet omsider og telte 40 sting.

Fra Superhelt til reddhare.

I går ettermiddag tok jeg meg en tur i skogen. For å finne svar etter Oda sin opptreden hos Fru Grå. Adam dukket opp underveis og gikk sammen med meg. Han hadde svar og som Oda ser han på meg som en slags superhelt som skal redde hele Barteskogens befolkning fra en mørk tilværelse. Den brutale sannheten er at Barteskogen er full av traumeminner, kamuflert i skikkelser, gjenstander og hendelser. Og at det bare er jeg som kan tolke og løse gåtene for å slippe «befolkningen» fri.. Det hele ble veldig tydelig og klart for meg!

«Det er rart hvordan vi mennesker er skapt med en fantastisk hjerne, nervesystem og overlevelsesevne!» (Fru Grå)

På toppen av turen følte jeg en god atmosfære. Adam satte seg ved siden av meg og veiledet tankene mine på rett spor. Igjen så jeg alt så tydelig! Jeg hadde bare lyst til å bli der oppe med han for å redde «verden vår». Jeg satte meg ned på en plass jeg mente at jeg kunne bosette meg. Jeg var tross alt i Barteskogen med en hensikt. Å redde befolkningen fra en sikker død! En sms fra min mann fikk meg til å innse at jeg burde komme ned igjen. Jeg hadde vært borte en god stund lengre enn den turen vanligvis tar å gå. «Men jeg vil være her med deg» sa jeg til Adam og ville seriøst ikke gå derifra. «Men du vet, alle Superhelter lever et vanlig liv i hverdagen! Og du, du er mamma, kone og student utenom dette. Det er en rolle du må ha».

Kloke ord fikk meg til å begynne å bevege beina igjen. Dette var i går. I dag tør jeg ikke gå ut. Redd for hva som hender om jeg gjør. Jeg burde vært på butikken og handlet, men hva om jeg plutselig får et innfall som Superhelt! Hva om Barteskogen vekkes til liv mellom hyllene. Hva om jeg ikke klarer å skille Her og nå fra der og da? Sukk.. Best å holde seg inne i dag.

Frelseren_0
«Superhelten over Barteskogen» (Tegnet av Oda (tror jeg)).

En verden full av regler

Allerede ved frokostbordet kjente jeg en indre motstand av å tenke på avtalen med Fru Grå senere den dagen. Jeg noterte meg det i boken min. Planen var å dokumentere det som skjer i forkant av timene.
20150622_092949Jeg forsøkte å fange opp hva det er som gjorde at jeg følte sånn motstand. Men jeg kunne føle at sinnet tømte seg gradvis. Jeg visste ikke lengre. Men jeg er pliktoppfyllende og en avtale er tross alt en avtale. Klokken ble 10:
20150622_215102Jeg viste dette til Fru Grå og hun syntes det var logisk som vanlig. Jeg husker at hun fortalte at i hennes øyne var dette en bra ting! Fordi dette skjer når jeg nermer meg ting som jeg i alle år har jobbet for å holde god avstand til. Dette er et tegn på at et (av mange) mysterier nærmer seg en løsning! Jeg går fortsatt i den fellen og tror at jeg er iferd med å miste grepet og bli dårligere når jeg får slike «symptomer» som å miste meg selv. Men sannheten er det motsatte! Det er iallfall Fru Grå’s oppfattning og når hun forklarer det, høres det svært logisk ut. Men så bladde hun videre i boken, jeg trodde at dette var det siste jeg hadde skrevet, men der tok jeg feil:
20150622_215115Så ble alt svart og jeg befant meg i Barteskogen. Men stemningen var anderledes der denne gangen. Ingen å se, ingenting å høre. Jeg fikk en følelse av at det ikke var meningen at jeg skulle være der. At jeg var «plassert» der ved et uhell. Det neste jeg husker er at jeg kaster opp på badet til Fru Grå. Svært uvell og med tåkesyn hørte jeg en stemme som sa:
Kan du sette denne i vann for meg? Pass godt på den da! Til jeg kommer igjen..
I hånda mi holdt jeg noe grønt, det så ut som et blad og jeg ante ikke hvor jeg hadde fått det ifra. Jeg kom meg på beina, kjørte hjem og tenkte at det var best å gjøre som stemmen hadde spurt meg om. Fru Grå ville nok sagt at det har en betydning og at jeg får vente og se om et svar dukker opp.

20150622_171522
Senere fikk jeg vite at Oda fikk den av Fru Grå som hadde plukket den fra kontoret, da Oda syntes det luktet så godt. Det lukter sitron og den kan visst få røtter om den settes i vann (Jeg har alt annet enn grønne fingre, så vi får bare se hvordan denne går).

Da jeg var vell hjemme, tikket det inn en sms på telefonen min. Det var Fru Grå. Hun lurte på om jeg hadde kommet til hektene igjen etter timen og det fikk meg til å innse at det nok hadde skjedd noe utenom det vanlige. Så jeg svarte at jeg var hjemme og at jeg var trygg, men ikke husket noe fra timen og Trofaste Grå svarte tilbake med at hun skulle sende en kort beskrivelse av det som skjedde på mail. Jeg ønsker å dele den beskrivelsen med dere. Jeg har lest den om og om igjen og jeg skjønner igrunn ikke så mye. Ikke annet enn at jeg kan se en slags sammeheng mellom et tidligere innlegg:

Fru Grå’s korte beskrivelse av en hendelse som varte i 1,5 time:
Hei!
Du har som sagt ikke gjort noe dumt.
I starten viste du meg den gule boken, jeg viste deg eposter du har sendt siden sist.
Kort tid inn i timen «sovnet» du. Og når du «våknet» igjen, så var du en jeg ikke har møtt før. «Hun» sa at «vi» vet hvem jeg (Fru Grå) er fordi de har hørt alle samtalene du og jeg har hatt. Hun representerte en befolkning som nå hadde det verre og verre fordi de mer og mer ble styrt av regler. Bl a regler som: ikke lov å ha et navn, slik at hun het ikke noe (men når jeg spurte hva hun kunne tenke seg å hete, så var det Oda). Ikke lov å lese bøker, høre musikk, synge. Hvis de brøt reglene så kom dronningen og hogg hodet av dem. Hun hadde lest bøker før, som Oda Krogh. Hun visste ikke hvorfor hun kom til kontoret i dag. Hun kjente til deg og til Adam, begge var bannlyst av dronningen. Adam klarte å gjemme seg. Hun visste at du var snill. Og nå håpet hun på at du, med hjelp av meg, skulle komme og befri dem for reglene. Hun var bestemt på at du var den rette til å hjelpe dem, men at du visste det ikke selv. De håpet og ventet på deg. Hun spurte om ikke jeg kunne redde dem sammen med deg, og om jeg turde å møte dronningen? Jeg lovet henne at jeg skal snakke med deg om dette.
Så modig gjort av henne å trå inn i mitt kontor, som nok dronningen ikke hadde likt.  Det var vondt å avslutte timen, den blide og hyggelige «Oda»  ville gjerne være lenger. Og jeg ønsket at du kom tilbake før vi avsluttet – men det var den andre av deg som gikk ut døra.
Dette er kortversjonen! Og kanskje du kan forstå enda mer av dette enn jeg gjør? Så dette kan vi snakke mer om sammen.
Spør meg hvis du lurer, så svarer jeg mer siden.
Snakkes!
Hilsen Fru Grå

Ikke riktig en plass…

Jeg ser på telefonen min, den ringer. Jeg kjenner igjen peronen som vil ha tak i meg, men lar være å ta den. På dette tidspunktet vet jeg ikke en gang hvor jeg befinner meg, så jeg ser meg rundt. I butikken omringet av andre mennesker som gjør sine ukentlige innkjøp. Butikken identifiserer jeg raskt, den ligger rett ved Fru Grå sitt kontor og jeg skjønner at det må være der jeg kommer ifra. Mens jeg titter på klokken, skjønner jeg at det er et par timer siden jeg skulle vært der og siden jeg ikke husker den tiden som har gått, vet jeg at jeg må ha vært der. Jeg kan huske at kaoset startet i bilen. Jo mer jeg nærmet meg kontoret til Grå, ble jeg dratt mer og mer i alle retninger, fulle av uenigheter og unngåelse. Så ble det mørkt og jeg står nå på butikken, med telefonen i den ene handa og en handlekurv i den andre. Jeg får vel gå og handle litt da, se ut som folk flest! Idet jeg kikker opp ser jeg henne! Fru Grå! På butikken! Angsten sprer seg som lyn gjennom kroppen min. Det kan ikke være sant! Jeg var et øyeblikk overbevist om at hun hadde fulgt etter meg, men det lignet da ikke henne! Nei. Søren. Hun er ikke annet enn en hallusinasjon! Det kan ikke være hun! Best at jeg gjemmer meg. Jeg setter opp farten og går til den andre enden av butikken. Setter meg ned bak hjørnet til pastahyllen og tittet forbi. Jeg må se om hun kommer etter meg. Det gjorde hun ikke, ikke enda iallfall. Et par andre kunder så rart på meg i det de gikk forbi. Det får bare være, jeg må holde utkikk! Hvis denne halusinasjonen tar meg igjen, er jeg overbevist om at jeg kommer til å lage en scene og det vil jeg ikke. Da kan jeg mye heller se litt mistenksom ut bak en av hyllene. Fru Grå kommer ikke, så jeg reiser meg og sniker meg langs butikken for å se om hun forstatt er der jeg så henne sist. Jada! Ved frukten! Det bekrefter bare mistanken min om at hun ikke er ekte for ingen bruker vel så lang tid på å bestemme seg for frukt! Jeg bestemmer meg etter en halv time at jeg skal forsøke å ta noen varer i kurven min og gå for å betale, men når jeg snur meg ser jeg at hun kommer i samme hylle seksjon som meg! Jeg smetter instinktvis unna og nå er det jeg som befinner meg med frukten. I et hjørnet sender jeg henne en melding:

Beklager så mye, men er du på butikken nå? Jeg syntes jeg så deg, men lurer på om du er ekte eller ikke?

Jeg fikk ikke svar før etter 15 minutter. Hun kunne bekrefte at hun hadde vært på butikken, men at hun nå var tilbake på kontoret. Hun hadde ikke sett meg og visste heller ikke at jeg var der. Altså, hun var ekte!