En panini på deling.

Jeg prøver å erindre når det hele begynte. Starten på slutten eller slutten på starten? For innspurten, som med alt annet, er ingen hendelse. Det er en prosess. Og prosessen kom så gradvis og sakte at jeg ikke en gang la merke til den. Og slik har det vært hele denne lange veien mot tilheling. Integrering, å bli frisk, mer kontroll, hel. Det har mange navn og jeg er selv usikker på hva som føles mest rett for meg. Det eneste jeg vet, er at de første årene i min prosess føltes som et evig virvar med kaos og uforståelige hendelser, jeg ikke hadde kontroll på. Fru Grå kalte det alltid for en evig runddans, når jeg viklet meg inn i det ene destruktive etter det andre. Om og om igjen. Men var det egentlig en evig runddans? Det føltes jo akkurat slik, at jeg gikk i sirkler og havnet tilbake på startstreken hele tiden og tok nye satser hver gang, som alltid førte meg tilbake til start. Men nå ser jeg annerledes på det. Den evige runddansen var aldri en gjentagende sirkel som aldri var mulig å komme videre ifra. Det var en oppadgående spiral. Og den spiralen var nok så komprimert i starten at det knapt var mulig å hverken se eller merke at den i det hele tatt gikk oppover. Men for hver runddans var sannheten den, at jeg faktisk var dynamisk og jeg satte i gang prosesser i meg som jeg ikke en gang forsto selv. Før mange år etterpå. For det var ikke slik at jeg kom inn på Gjøkeredet med startskuddet i handa. Klar for å ta ny sats fra startstreken. Sannheten var at jeg allerede hadde bygget meg en solid grunnmur å bygge videre på. Takket være alle disse runddansene med Fru Grå, var jeg mye bedre rustet enn jeg selv klarte å forstå og jeg befant meg slettes ikke nederst i spiralen. Jeg var allerede midt i det på vei oppover og som en god venn av meg lærte meg i nyere tid: «Du må bare stole på prosessen». Ingenting av det jeg nå vet, hadde jeg klart å forstå den gangen. Det vet jeg. Denne prosessen er umulig å forstå seg på der og da, men når du har kommet et stykke forbi og oppover i spiralen, er det irriterende enkelt. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne fortalt meg selv den gang, at det jeg holdt på med faktisk også var bra og ikke bare ødeleggende som det så ut som.

Jeg ble satt fri i fjor høst. Frigjøringsdagen. Og jeg levde godt i en god stund etter det. Jeg tror fortsatt at det var et stort vendepunkt og avslutningen på en avgjørende og viktig prosess. Eller kanskje et vendepunkt for måten jeg så meg selv på, er kanskje et mer riktig begrep. For jeg kunne omsider se på meg selv som et menneske og ikke en forhåndsprogrammert robot. Jeg kunne se verdien av mine egne meninger og tanker og ta eierskap til det. Jeg begynte plutselig å undervise på universitetet om min egen lidelse, i rollen som Sykepleier med brukererfaringer og sammen med Vikingen fra Gjøkeredet. Jeg begynte å etablere kontakt i fagmiljøer rettet mot traumer og jeg følte at jeg var på rett spor. Samtidig visste både jeg og overlegen at jobben i den oppadgående spiralen ikke var ferdig. Men vi lot livet gå som det gikk, fordi vi begge unnet at livet mitt skulle føles bra. Og det var bra! Jeg har aldri hatt det så stabilt og godt før. Så da jeg merket at et mørke begynte å snike seg innpå meg igjen, valgte jeg naturligvis å ignorere det. Vi hadde jo jobbet så hardt i to år og jeg sa til meg selv flere ganger at jeg unner dem jo, at jeg har det bra! Det var da jeg sa denne setningen spontant til overlegen, at jeg forsto betydningen av det. «Jeg unner jo dere at jeg har det bra!». Mine andre DID venner lo godt sammen med meg da jeg også fortalte dem om dette utsagnet. For det er kanskje litt typisk oss, som hele livet har vært opptatt av å leve opp til andres forventninger. Og jeg hadde jo sett så tydelig hvor glade de var når jeg viste at jeg fikk til livet. Jeg så jo så tydelig hvor stolte dem ble, og jeg ønsket naturligvis ikke å skuffe dem. Så før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i spiralen min igjen. Men jeg hadde nådd nye høyder og selv ikke etter 13 år i denne oppadgående spiralen, forsto jeg at den faktisk fortsatt gikk oppover og ikke dro meg tilbake til start. Så livet føltes totalt håpløst. Igjen, og på samme tidspunkt og med den dårligste timingen overhode, mistet jeg troen på min egen verdi etter en tilfeldig telefonsamtale med en nær relasjon.

Så ble jeg robot igjen og nye utfordringer sto for tur. Elli. Den brikken vi antok skulle være den siste. Fordi hun var den ene som ikke ble med i fellesskapet før frigjøringsdagen. Verdi. Elli er kanskje det største beviset, fenomenet eller minnet som er størst knyttet til tap av egen verdi. Elli er 12-13 år og befinner seg et sted mellom barn og voksen. Det er vanskelig nok å være tenåring generelt, men for Elli var det mye synd og skam påført i tillegg. Og nå var det hennes tid til å bli sett, anerkjent og inkludert inn i det store bilde. Faen. Jeg hadde ikke lyst. Jeg ble kvalm og fysisk dårlig bare av tanken. Et godt utgangspunkt for terapeutisk arbeid, tenkte jeg! Tommel opp for den. Jeg hadde fortsatt det perfekte behandlingsopplegget mitt tilgengelig. Overlegen som over hode ikke er overlegen i front med de tre musketerer i bakhånd. Klare for enhver utfordring og for å ta meg imot om jeg skulle falle rett oppi sikkerhetsnettet dems. Men uansett hvor god hjelp jeg hadde tilgjengelig, kunne vi aldri komme noen vei uten at jeg hang med på lasset. Før så jeg annerledes på det. Jeg husker at jeg tenkte at jeg bare ikke hadde god nok hjelp til å klare å få til progresjon. Men det er ikke hjelperne rundt som skal gjøre jobben og det er ingen som har fasiten på denne type behandling. Fasiten finnes inne i meg, og de rundt kan bare veilede og støtte meg på veien mot svar og løsninger som kommer på løpende bånd. Eller ikke. Jeg har jo jobbet faseorientert hele veien og i starten handler det mye om psykoedukasjon. Så da er det naturligvis viktig med en dyktig behandler som kan lære deg om lidelsen og gode traumespesialister vokser ikke på trær. Men jeg var heldig. Jeg hadde Fru Grå som gjorde meg ferdig utdannet i egen lidelse på 6 år. Det føltes som om jeg kunne tatt en doktorgrad i eget symptomtrykk.

Elli sin skam ble vår sårbarhet og når sårbarheten viser seg, slår forsvaret til for fullt. Den regla kan vi nå og det burde ikke være en overraskelse at det også skulle bli slik denne runden. Men er det en ting jeg har skjønt, er det at jeg blir totalt blendet og blind av dette forsvaret og evner ikke å se sammenhenger. Men det er jo nettopp slik forsvaret vårt er bygget opp. Beskyttelse. Jeg skal ikke føle eller se noe til dette sårbare som handler om ganske fæle ting som en gang hendte. Med Elli? Joda, men alle vet jo at Elli er meg. Bortsett ifra meg. I alle fall der og da. Midt oppi kaoset og i stormen. Fredriksen sto fortsatt i front og styrket den tjukke murveggen han alltid satte opp imellom oss. For å beskytte og for at ikke vi andre skulle se. Fredriksen har fulgt meg igjennom store deler av livet og jeg husker godt at han holdt meg våken på nettene og planla slutten på overgripere. Det gav meg en viss tilfredstillelse å høre på planene hans. Men det stoppet ved det, og det gikk aldri videre enn planlegging og tanker. Siden har Fredriksen stått i front på forsvarslinjen og vært kommanderende, fresende, destruktiv, truende og svært aggressiv. Ingen har fått gode tanker når navnet hans blir nevnt. Meg inkludert. Han har fått høre at han ikke trengs, at han ødelegger, at han ikke er ønsket og hatt makten av å se at folk har blitt redde av han og faktisk gått til angre når han har vært truende utad.

Det skal ikke mer enn en person til for å endre adferd. Denne gangen en litt vimsete Rev som kom med uttalelsen i etterkant: «Jeg har jo egentlig visst det hele tiden, jeg har bare ikke skjønt at jeg har visst det». Og det kan vi så klart le mye av, men fra spøk til alvor; Er det ikke litt slik, at den som ikke helt forstår hva som skjer, også er den som kan gjøre de store forskjellene? Jeg har tenkt ganske mye på dette og det ordet jeg hele tiden lander på er «Oppriktighet». Oppriktighet defineres som å være ærlig uten å ha noen baktanker eller skjult agenda. For det er jo ingen hemmelighet at vi med relasjonstraumer er eksperter på å lese folk og at vi også er ganske gode på å avsløre løgner og agendaer. Tillitt blir ekstra vanskelig naturligvis, når vi hele tiden leiter etter baktanker og konspirasjoner. Og derfor er det ikke så vanskelig å forstå at på et tidspunkt holder det bare å være et medmenneske og ikke en hjelper med stor fagtyngde som overveier hver ord som kommer.

En dag, inne på Gjøkeredet, ble det uttrykket noe ifra overlegen som ble oppfattet totalt feil for Fredriksen. Det ble nok ekstra forsterket fordi det kom ifra henne som han hadde fått en slags tillit til. Over hekken og bak min rygg. Det som ble sagt, handlet om en type behandlingsform som ble presentert som en mulighet og ikke som en nødvendighet. For Fredriksen ble det oppfattet som et angrep og en stor trussel imot hele systemet, han har forsøkt å beskytte i flere tiår. Reven var til stede og til Fredriksens store overraskelse tok Reven hans parti umiddelbart. Behandlingen handlet om å eksponere oss for traumehendelser på en slik måte som Fredriksen tolket som tortur. Og på mange måter, er jeg enig. «Har ikke hun vært igjennom nok!!» freste han, og jeg tror at han forsøkte å beherske seg så godt han kunne. Han lyktes ikke med det da han kastet ting i veggen og bare noen få cm unna overlegen selv. Jeg vet at det ikke var henne som var målskiven hans. Han siktet på bildene som hang på veggen. Bildene som ble tegnet av oss alle og som hang der rundt leirbålet som en samlet gjeng. Det hele endte i et kaos og innblandinger ifra flere. Fredriksen ble forbannet mildt sagt, men det ble også Reven som hadde vært vitne til alt. Ikke på Fredriksen, men på forslaget om behandling og på de andre som blandet seg inn noe de ikke egentlig hadde noe med. Og for første gang, ble Fredriksen satt litt ut av spill. For ingen hadde vel tatt hans parti på den måten før. Fredriksen skrev seg ut i protest. Dette spillet ønsket han ikke å ta del i og den tjukke murveggen sto der stødig uten at vi andre hadde muligheten til å se utover eller gripe inn. Og nå kommer poenget mitt om ordet «oppriktighet». Jeg tror ikke at Reven forsto at det var Fredriksen som forlot avdelingen den kvelden. Men han forsto at ting ikke var helt greit og han var nok også litt bekymret. Vi la flyttelasset inn i bilen og sto ovenfor hverandre da Fredriksen for aller første gang rakte fram hånden sin til en hjelper. Hadde det vært Overlegen, Vikingen eller Høvdingen som hadde stått der, hadde de umiddelbart skjønt at det ikke var meg selv som satt i førersetet. For jeg har ikke som vane å håndhilse på dem. Men hadde det ikke nettopp vært Reven som hadde stått der, hadde ikke utfallet blitt slik det ble heller. Det er jeg overbevist om. For Reven tok imot innbydelsen til Fredriksen om å ta hånden hans med et fast og godt grep. Reven så han rett inn i øynene og med en liten klump i halsen sa han på en så oppriktig måte som ingen av oss noen gang har hørt før, at han virkelig ønsket at vi var trygge og at han brydde seg om oss. Det var oppriktig, respektfullt og med en god dose omsorg i disse ordene. Uten baktanker og agendaer. Ikke noe lureri. Og i det øyeblikket, sprakk muren til Fredriksen som har stått der stødig siden jeg var 7 år gammel. Fredriksen brøyt opp i det stivet blikket sitt og ble transparent. Slik at vi som sto bak den muren kunne både se og høre Reven snakke og vi skrek etter å få bli igjen der med han. Men vi dro, og det var også greit. For Fredriksen hadde opplevd oppriktig omsorg for aller første gang. Og det var det som skulle få meg til å finne flere svar. I meg.

Da jeg omsider kom hjem og fikk fordøyd denne episoden, pakket jeg opp esken med alle bildene som hadde hengt på veggen. Det gikk en iling igjennom meg da jeg så på bilde av Fredriksen. Bilde hadde fått en rift i seg og jeg forsto umiddelbart at det var han selv, han hadde siktet og truffet på da han tilsynelatende ble så sint og kastet den gjenstanden i veggen. Det kan ikke ha vært tilfeldig. Ingenting med Fredrik Fredriksen er tilfeldig. Jeg klarte ikke å la være å tenke på at det kanskje ikke var sint han ble. Men redd? Sorg. Hva er sorg? Jeg fikk en lydfil ifra monsteret i mitt liv og jeg spilte den av umiddelbart:

«Hva er sorg? Jeg har tenkt sånn på de siste dagene hva jeg skal si til deg rundt leirbålet. I skogen, med alle de andre til stede. Jeg strekker ut en hånd til deg og du kan legge hode inntil skulderen hvis du vil. Også holder jeg deg, fordi sorgen er kanskje en skygge i grålysningen eller en lukket dør.

Sorgen er alt det som du, jeg, vi aldri fikk. Sorgen banker på en tidlig morgen og vil inn. Og jeg tror at, da er det lurt å åpne og ta imot sorgen for sorgen er vår tvilling på en måte, en annen del av oss. Skyggen av oss som skal inn og falle på plass. Inni deg. Fordi en skog uten skygger, finnes den? Sorgen er sinne, når vi, jeg blir forbanna når koppen går i gulvet eller når noen sier noe som jeg blir lei meg for. Sorgen bobler opp som raseri, og sorgen er lengsel etter å bli holdt, tatt imot, tatt vare på, sett, hørt, åpnet opp for. Sorgen forteller deg at du er viktig. Sorgen forteller deg at den trenger å ta plass. Sorgen gråter. I grålysningen. Sorgen kommer aldri når det passer. Den kan komme midt i et juleselskap, den kan komme etter skoletid. Sorgen kan komme en dag du har tatt på den fineste kjolen eller når du skal legge deg. Men derfor, rundt dette bålet som er tusen soloppganger i hvert lysglimt. I sorgen finnes tapet, men i sorgen finnes også muligheten for at det finnes mange andre mennesker på veien, rundt dette bålet. Jeg er en av dem. Og legg hodet ditt inntil skulderen min, inntil skulderen til Reven, overlegen eller mannen din, barna dine. En tilfeldig forbipasserende, i overført betydning. Altså du skal ikke legge hode inntil en tilfeldig bussjåfør, det er ikke det jeg mener, men det er så mange som kan være en støtte i det tomrommet som er der etter de foreldrene du aldri fikk, som du savner kanskje hver dag. Og kanskje skogen og bålet er et samlingsted for å sørge. Slik at alle skyggene også kan finne plass i skogen»

«Sorgen er sinne». Selvfølgelig! I det øyeblikket gikk det opp for meg. I alle disse årene har han båret den største byrden av oss alle. Jeg tenkte på da han, sammen med Frida, planla å eliminere fienden. Uten å gjennomføre. Jeg vet at han er glad i barn. Mine ekte barn, har han omtalt som viktigst i verden. Jeg forsto hvor misforstått han alltid har vært. Av meg og av alle rundt. Han visste hele tiden, forsøkte å beskytte, men han grep heller aldri inn. Han klandrer kanskje til og med seg selv for alt som har hendt og som han aldri gjorde noe med. Derfor kastet han den gjenstanden på seg selv. I forakt. Eller? Jeg brast i gråt og ba om tilgivelse. Jeg forsto det plutselig, hvordan Fredriksen var skrudd sammen. Og jeg tenkte på Reven som klarte å vise han ekte omsorg og at det skulle så lite til for å løsne opp i det stive og fastlåste.

Det viste seg å gi svar på flere vanskelige spørsmål i meg. Svaret på alt og det som skal gi meg et fullverdig liv er jo nettopp omsorg, som jeg knapt klarer å si høyt uten å grøsse. Men omsorg alene er ikke nok. Den må være ekte, genuin og oppriktig. Akkurat som den gangen Løvinnen fikk Elli igjennom fødselen hennes. Mens de andre var opptatt med å få orientert henne til rett tid og sted, tok heller Løvinnen og strøk henne over ryggen, vasket ansiktet hennes med en kald klut, trøstet og bare var der, tålte hendelsen helt til hun kom seg igjennom og ut av den. Da Frigg ble vrengt av seg på baderomsgulvet, satt både jeg og Høvdingen der. Jeg gråt og holdt «Frigg» i handa. Høvdingen var ikke opptatt av å si at dette ikke er ekte eller at det er over. Han bare var der med oss, holdt meg på skulderen og kanskje han gråt litt han og. Ingen baktanker, vi bare satt der den kvelden og anerkjente at de grufulle handlingene faktisk hadde hendt. Oppriktighet. Oppriktig omsorg er nøkkelen. Men for å kunne komme videre og gi oppriktig omsorg til seg selv, er det en vesentlig ting som må på plass først. Verdi. Jeg har lovet å ikke servere løgner. Jeg føler ikke eierskap til dette livet. Jeg føler for tiden ikke eierskap til yrket mitt eller hobbyene mine heller. Jeg er vokst opp uten verdi, men jeg har allikevel skapt et liv verdt å leve. Jeg har bare ikke klart å føle min egen verdi. Enda. Og det er kanskje ikke så rart, når jeg stadig har blitt minnet på det motsatte. Så står vi altså her, med Elli som siste brikken og for å redde henne og ta henne inn i det store bilde, trenger jeg å anerkjenne min egen verdi. For oss alle og ikke minst for meg selv.

En umulig oppgave, tenkte jeg umiddelbart dette gikk opp for meg. Den eneste som kan løse dette er meg selv. Det har lenge vært snøstorm inne i skogen og de få gangene Elli har vist seg for meg, har hun avvist meg. Enda jeg har sagt at det finnes løsninger og at jeg ønsker å redde henne. «Har du ment det da?», spurte overlegen. Jeg klarte ikke å svare og det var vel svar i seg selv. Nei, jeg klarte ikke å være oppriktig mot meg selv. Elli hadde blitt besatt av en demon som hun selv kaller for «Den allmektige». Det var vel bare det som manglet nå. Han bestemmer og har bestemt at hun skal tuktes, druknes og gjenoppstå. Flott! Så er kanskje «Den allmektige» hovedbossen i dette spillet da? Han manipulerer, han kommer med løgner, neglisjering og han suger ut all verdi som bor i henne. I meg. Det tok meg ikke lang tid før jeg dro sammenligninger. «Den allmektige», du liksom. «Demonen», var et mer passende navn og jeg forsto at han bare var et minne. Et ekko, en skygge ifra en fjern fortid som alt annet. For «Alt har en logisk forklaring», sa hun alltid. Fru Grå. Demonen var han. Demonen var jo ikke noe annet enn han som har påført oss alle disse tingene, som nå på nytt påfører oss det samme. I form av minner og gjenopplevelser. Jeg innså dette en kveld og idet jeg fikk et minnelass veltet over meg igjen, hendte det enda en ny ting. Nå var det jeg som ble forbanna. Med god hjelp ifra Fredriksen og andre, tok jeg sats og slo tegningen av det onde monsteret på veggen. Gjentatte ganger og med et så stort sinne at jeg ikke merket at hånden min sprakk opp. Høvdingen kom og lot meg slå. I etterkant har jeg hørt Fru Grå si; «Du må rette sinnet mot de rette menneskene». Og det var akkurat det jeg gjorde. For aller første gang. Høvdingen skjønte det og lot meg bare slå. Jeg slo han til blods. Bokstavelig talt, for hånden min hadde begynt å lekke etter alle de harde slaga. Til slutt var han bare dekket i rødt og jeg kunne endelig falle sammen i gråt. Slik gikk det en hel helg. Minnelass som slo meg ut av spill etterfulgt av et sinne rettet mot riktige folk. Etter to døgn orket jeg ikke mer. Det sa bare stopp og jeg ønsket iherdig å unngå igjen. Jeg følte der og da at jeg hadde falt tilbake til start, men det var en del av spiralen. Jeg ser det nå. Men unngåelse vil samtidig mate DIDen min, og demonen var enda ute av min kontroll. Verdien min sank nok en gang i takt med timene, helt til tiden var inne for Elli. Drukning og gjenoppstandelse? Det jeg husker var at jeg sovnet og befant meg der inne i snøstormen igjen. Elli lå oppi badekaret, under vannet med demonen over seg. Hun så på meg og hun så fredfull ut. Det var som om hun ikke ønsket at jeg skulle gripe inn og redde henne. Jeg sto der og forsto at hun var meg og at jeg var henne, men jeg ønsket ikke å dø. Jeg ønsket bare ikke å leve med den smerten heller. Så jeg bare sto der og unnet henne å bli fri. Jeg klarte ikke å redde meg selv, fordi min egen verdi var fraværende. Hun smilte tilfreds rett før noen andre dro henne ut og opp derifra. Demonen svarte med å skrike meg i ansiktet med en så stor kraft at jeg strevde med å holde meg oppreist, før de fløy sin vei og jeg våknet opp på et oversvømt bad.

De neste dagene bar preg av håpløshet. Jeg var sliten, og jeg var lei av å bli minnet på ting som hører til i skrekkfilmer. Høvdingen ble rådvill og når han blir rådvill blir vi to drittunger som slenger barnslige kommentarer fram og tilbake til hverandre. Lite konstruktivt. Så forsvinner han. Og det skaper en ny frykt i meg. Frykten for å bli forlatt. For når han ikke klarer å sitte der med meg, er jeg vel heller ikke verdt å «redde». Som jeg hadde tenkt siden episoden i badekaret. Høvdingen ble erstattet med Politimester Bastian som stadig stakk hode innom. Han var ikke så innblandet i situasjonen min, men han visste nok til å forstå hva som foregikk. Han hadde sett demonen, han hadde hørt om flashbacks og bilder av skrikende barn som fikk hodene knekt av. Han hadde informert om rettigheter i tilfelle jeg ønsket å anmelde. Han kunne alle reglene på rams og jeg merket hvor godt Fredriksen likte denne fyren. Han har alt på stell og gjør ingen jobb halvveis. Dessuten er også han en av de som er oppriktige. Han kom inn på rommet mitt, satte seg i stolen rett ovenfor meg. Uten en plan, uten agenda. «Har du fått kveldsmat da?», spurte han og smilte uskyldig. Jeg nekter å tru at han noen gang har gjort noe galt i sitt liv. Jeg ristet på hode før han sa oppmuntrende og like oppriktig som Reven hadde vært med Fredriksen: «Jeg skal ikke stikke bort på kafeen og kjøpe en panini til oss da? Vi kan dele den!». Jeg løftet blikket mitt og så på det vennlige ansiktet hans. Det var så ekte, og han var bare opptatt av at jeg skulle få i meg noe mat. Så hva gjør jeg? Jeg begynte å grine spontant. Jeg hulket faktisk, mens jeg hold meg for ansiktet med begge hendene. Og han tålte det. Jeg forsto at han skjønte hvorfor jeg gråt, men jeg følte for å forklare uansett. At jeg ikke gråt fordi jeg var lei meg. At jeg gråt fordi jeg ble så rørt og glad. Klart jeg ville dele en panini med han! I det jeg sa det, strålte han opp og klappet meg på skulderen før han gikk bort til kafeen og kjøpe en panini med chorizo, som vi delte i to og spiste uten å si noen ting. Men jeg tror vi tenkte på det samme. Dette er sorgen over alt jeg ikke har fått som barn, tenkte jeg. Oppriktig omsorg. Jeg håpet at jeg kunne klare å gi meg selv den samme omsorgen snart.

VI skrev oss ut etter mye om og, men. Vi var på ingen måte i mål, men jeg hadde vært innlagt i to uker og jeg var nødt til å være med ungene mine igjen. Jeg er visst et menneske allikevel, jeg trenger pauser. I går tok jeg ungene med til byen. Der har de en fin lekeplass rett ved siden av en kafe. Perfekt for kaffetørste foreldre. Sola skinte og varmet meg i ansiktet. Jeg følte at jeg levde på et vis. Jeg drakk kaffe og satt på en benk fordi det ikke var plass til meg i klatrestativet. Jeg så på dem. Så lykkelige de var. Idet jeg tok nok en slurk av kaffen, kunne jeg merke at noen satte seg ved siden av meg. Helt innat. Jeg trengte ikke å se til siden for å skjønne at det var han. Fredriksen. Som var transparent, takket være Reven. «Kommer det alltid til å gjøre så vondt?», spurte jeg sørgmodig. «Nei, han vil nok bli svakere med tiden», svarte Fredriksen og snakket om demonen som representerer traumeminner. Jeg svarte: «Kan vi ikke bare unngå han?» Fredriksen nølte litt og sa: «Hvis vi unngår han, unngår vi jo også henne. Og hvis vi unngår henne, unngår vi jo også deg». Så tok han armen sin og holdt rundt meg, mens jeg gråt bak solbrillene. «Se på dem», sa han og smilte. «Jeg er like stolt av dem som du er». Han nikket mot ungene mine idet han sa det. «Se hva du har skapt til tross for demoner og monstre!» Jeg fortsatte å gråte lydløst bak solbrillene og forsto der og da at jeg ikke hadde rykket tilbake til start. Jeg var langt oppe i spiralen og jeg hadde 90 % av gjengen min på min side nå. Det føltes i alle fall slik i det øyeblikket. Nå er det opp til meg å finne min egen verdi, slik at jeg kan få gjort demonen svakere og kanskje han en dag vil bli så liten at han knapt tar plass. Borte blir han nok aldri. Men jo mindre han blir, jo mer kontroll får jeg. Fasiten har vært i meg hele denne tiden. Det handler om genuin og oppriktig omsorg ifra andre, men ikke minst ifra meg selv. For etter sorg kommer omsorg. Og i den omsorgen og støtten kan det hende at en liten spire av verdi kan vokse seg stor og sterk. Med tiden.

«Fredriksen». Tegnet av Anne Naustvik.

Døden er uunngåelig. Ha en fin dag.

«Livet ditt er jo alltid pyton, men nå er det liksom kritisk pyton», kom det spontant fra Jarl Rev som satt like oppgitt som meg selv i stolen ved siden av min. Jeg hadde returnert til dem som har lovet i mill drill og alltid være der og aldri gi opp. Planen var å stabilisere på indre bane slik at sjansen for overlevelse skulle være høyest mulig denne sommeren. Nå befant vi oss altså der. At det eneste målet er å overleve sommeren og komme ut av den med minst mulig skadeomfang. Det var nå tre uker siden vi hadde hatt flaks og min venn døden, holdt på å ta meg med inn i evigheten. Tre uker. Det virket som en evighet og jeg satt nå der, sammen med Reven og så knapt et lysglimt av håp der foran. For kontakten med dem der inne var like borte som håpet og da blir jeg raskt rådvill. Men målet for oppholdet var tydelig og klart. Få kontakt med Vilja. Jeg startet med å henge opp brevet jeg skrev til henne i håp om at hun kunne starte veien på tidslinjen vår. Mot meg og mot 2021. Jeg hang opp et blankt pappark på veggen som jeg kunne drodle på og jeg hang opp bilder av familien min. Jeg la bøker i hylla, lekebilene til Loppis ved siden av og tegnesaker ved siden av bilene igjen. Alt måtte på plass og strukturen måtte være rett. Det var som om jeg kunne høre Fredriksen si med stolthet i stemmen; «Perfeksjon!».

Jeg hadde håpet og ønsker om og få til en slags forløsning. Som gangene før da minner og opplevelser har kommet veltende over meg og jeg har reagert med et forløsende utbrudd i en eller annen form. Gråt, fortvilelse, ja og til og med latter. Men det løsnet liksom aldri og selv ikke Høvdingen klarte å rokke ved min indre verden i denne runden. Det regnet fortsatt og det var mørkt, og det var i grunnen alt jeg klarte å registrere av det der inne. Det jeg registrerte mest var en motstand og den er jeg kjent med. For første gang kan jeg faktisk tenkte over at tilstanden jeg befinner meg i er velkjent. Tidligere har jeg bare gått ned med følelsen uten å være i stand til å reflektere eller gjøre noe med det. Denne gangen visste jeg hvem som protesterte og hvorfor. Jeg klarte bare ikke å si det høyt utover. Ting som hadde hendt uken før, gikk liksom om og om igjen i hodet mitt som Fredriksens utsagn: «Du slipper ikke unna så lett», til Vilja som ønsket å hoppe. Og samtalen mellom han og Overlegen over hekken og bak min rygg som jeg ikke ante hva omhandlet, men som skulle vise seg å ha noe med tortur og gjøre. Adam som fortalte at han ikke var helt enig og ordet jeg frykter aller mest: «Omsorg». Jeg var ikke dum. Jeg visste jo at det sistnevnte var nøkkelordet her, men jeg ønsket så inderlig å unngå det. Hvorfor? Jeg skrev det opp på plakaten med store bokstaver og forsto raskt hvordan det hele hang sammen. Hva mente egentlig Fredriksen med tortur? «Tortur for deg, er ikke nødvendigvis tortur for henne», hørte jeg han hviske bak meg og det var da det gikk opp for meg. Senest to dager før, hadde jeg skrevet noe om desorganisert tilknytning. Selvfølgelig. For Vilja er det jo nettopp omsorgen som er tortur. Fordi omsorg for henne, betyr noe fryktelig vondt, ikke være bra nok og å bli forlatt alene med mennesker som hadde helt gale definisjoner på hva omsorg var. Og kunne det da ikke være slik, at Vilja, eller jeg som attenåring, oppsøkte de samme miljøene om og om igjen fordi vi trodde at det var nettopp det som var omsorg? Og nå var hun lei. Hun ønsket ingens omsorg mer. Hun ville bare leve slik hun ønsket. Med musikk, jenter og oppdage verden. Men jeg hadde sagt nei. Og da var veien kort til den flaksen for tre uker siden.

Jeg hadde to dager med høvdingen. Vi kom ingen vei, mens jeg hørte på disse utsagnene om og om igjen i hode. Jeg hadde SÅ lyst til å fortelle han det. Høvdingen. Om hvordan omsorg er tortur og at Vilja kanskje trenger nettopp han, for å oppleve den på riktig vis. For hvem har vel en større evne til omsorg enn Høvdingen selv? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Han har følelsene sine på utsiden av kroppen og han viser med hele seg at han ikke er redd for dem. Det er alltid han som er der når disse forløsende følelsesutbruddene mine blir et faktum og da har han kommet uredd mot meg med åpne armer. Alle de tre musketerer tåler meg, men høvdingen er den eneste som er trygg på å gi meg akkurat det jeg trenger. En omsorgsfull klem. Men så kom jo aldri dette i løpet av tiden vi hadde sammen før sommeren. Og det gjorde meg frustrert og irritert. Dessuten var motstanden så stor at hver gang jeg forsøkte å lese brevet til Vilja høyt eller begynne å skrive noe på PC-en, forsvant jeg og våknet opp igjen til et rasert rom eller til nye skader på kroppen. Jeg ble redd og resignerte raskt. For jeg vil ikke dø. Det vil hun. Ville? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg ikke hadde mere å gi. Akkurat da. Den siste dagen med Høvdingen før sommeren. Jeg hørte hvor spydig jeg var mot han. Det lignet ikke meg å være det. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var et forsvar mot følelsen av å bli forlatt. Igjen. Men jeg visste jo at han ville returnere og at det bare er ferie og ikke slutten på alt. Han reiste etter en god og etter en lengre-enn-vanlig-klem. Og jeg tenkte at løpet var kjørt. Vi hadde bare en dag igjen og Reven overtok stafettpinnen nok en gang. Den ene mer pessimistisk enn den andre, mens vi satt der og tenkte hver for oss. Den siste kvelden før sommerferie. Vi fikk oss i det minste en god latter da Jarl Rev for moro skyld, googlet Fredrik Fredriksen og fant ut at han var en eggleverandør fra Mysen. Med fem av fem stjerner på kvalitet. «Perfeksjon!». Ingen vår meg til å le som en Rev. Det er hans superkraft som omsorg er Høvdingen sin. Vikingen hadde allerede reist på ferie, så han fikk ikke ta del i denne litt annerledes og uggene avslutningen. For vi kom oss egentlig aldri i mål. Vi fant ikke den stabiliteten, men vi fant noe annet. En vei. Eller en retning som det var mulig for meg å gå videre på. For det var ikke noen av Gjøkene som skulle få meg på rett spor denne gangen. Det var stemme langt der ute ifra, via internettet. En venn jeg aldri har møtt, men som er så lik meg at det nesten er skremmende. Like barn, leker best, sier de. I dette tilfelle ble det «like barn hjelper mest». For mens vi snakket kom vi fram til at vi har mye likt i måten vi jobber på og type utfordringer vi står ovenfor. Så vi startet å reflektere rundt veien videre og hvordan få løst opp i dette rotet. Sammen. Ikke med Reven, Høvdingen eller en Viking, men sammen med en som sitter i nøyaktig samme båt som meg selv. Vi tok hver vår åre og fikk båten på rett spor. TAKK til deg som jeg vet komme til å lese dette.

Det var på den måten jeg skulle se det store bilde. På mange måter har jeg jo hele tiden visst dette, men av og til må jeg bare få sett det samme ifra et helt annet perspektiv for å forstå det fullstendig og rettet imot meg selv og ikke bare teoretisk og grunnleggende. Så jeg fortet meg å drodle opp dette på veggen. Det store bilde og med de bitene som manglet og hvorfor de manglet. Hva som skal til for å få de siste bitene med, med sorgen i førersetet. Det var fint at Reven var med på denne prosessen. Jeg kunne ønske at Høvdingen også kunne fått med seg dette før ferien. Vi gikk hvert til vårt med noe uoppgjort og det liker jeg ikke. Men Reven var der og det var godt. Alle Gjøkene mine har hver sin funksjon. Hver sin superkraft. Og Reven får meg ikke bare alltid til å le, han har også evnen til å se ting ifra et helt annet perspektiv enn de andre. Dessuten er han aldri redd for å ta meg med ut på tur. Den siste kvelden på Gjøkeredet før sommeren var den mest effektive. Jeg bestemte meg for å kjøpe en gave til Vilja etter tips fra hun som sitter i samme båt som oss. Hun hadde nemlig fortalt at hun brukte et armbånd som et tegn på at hun husket på en av sine deler. Så jeg gikk ut, med Reven som alltid tør å ta med oss på tur, og kjøpte et enkelt armbånd med et tre på som symboliserer mye av det vi går igjennom. Både med Høvdingtreet i senter av skogen, men også Livets tre som utgjør det store bilde med flere grener som strekker seg ut og lager nye veier. Jeg håpet at hun ville akseptere den og ta imot. Og ikke kaste ifra seg og avvise det. Jeg ønsket så inderlig å vise henne at jeg husker henne og hva hun har måtte tåle. At hun alltid vil være en del av meg om hun vil eller ei. Jeg håpet også, helt oppriktig at hun ville tilegne meg noen av hennes egenskaper inn i tiden vår her og nå. Lidenskap og kunstneriske egenskaper.

Jeg befant meg inne i skogen. Midt i den og rett ved siden av Høvdingtreet som sto majestetisk der med stødig forfeste. Jeg kunne se det glødende hjertet midt inne i trestammen. Jeg kunne se at det dunket og lurte på om det noen gang ville stoppe å slå. Jeg gikk bort til det, la armene rundt det og gav det en stor og lang klem. Tårene presset på for jeg tenkte på han der ute som var den eneste naturlige å gi en klem. Jeg gråt litt og kjente at treet beveget seg på en slik måte at den gav meg like mye klem tilbake som jeg gav den. Det gjorde godt. Jeg så ingen andre der inne umiddelbart. Så jeg bare sto der og holdt rundt Høvdingen i tre. Jeg skulle hjem og ta sommerferie samme dag og jeg var litt redd. Redd for hva hun kunne finne på og redd for at ikke jeg skulle klare å hindre henne i å gjøre det. Redd for å ikke finne motivasjon for henne til å holde fast ved livet her og nå og redd for at Gjøkene skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at dette var siste klemmen til Høvdingen og redd for å ikke ha noen å rådføre meg med. Så fikk jeg plutselig øye på noen. Videre innover i skogen, på skyggesiden og i mørket skimtet jeg en skikkelse. Vinden sørget for at ansiktet hennes ble gjenkjennelig. Det var Vilja og jeg løsrev fra Høvdingtreet for å gå henne i møte. Men idet jeg gikk henne imot, rygget hun lengre inn i mørket. Så jeg stoppet og vi så bare på hverandre. Jeg forsøkte å smile, men jeg fikk det liksom ikke helt til. Hun smilte ikke, men jeg kunne se at hun hadde på seg det samme armbåndet som meg. Det jeg kjøpte. Hun hadde ikke avvist det, men tatt det til seg! Så fint! Så gråt jeg litt til. Stille. Før hun trakk seg helt tilbake og jeg mistet henne ut av synet.

Da jeg våknet satt Reven der og overlegen som over hode ikke er overlegen kom inn like etterpå. De hadde skrevet hver sin hilsen som skulle fordeles på fire konvolutter. Fire ferie uker. En til hver uke. På den måten håpet vi å unngå at jeg havnet i den samme runddansen med destruktivt tankemønster som somrene før. Tanker om at de ikke lengre var til å stole på blant annet. Vi kikket bort på kalenderen min som hadde det mest ironiske sitatet noen gang. «Døden er uunngåelig, ha en fin dag». Det var bare tre uker siden, vi hadde hatt flaks. For Vilja kanskje uflaks. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller hva hun ønsket mer. Mye var uavklart og i siste liten som vanlig. Men allikevel kunne jeg kjenne på en bedre følelse av å reise derifra enn tidligere. Ville det si at jeg hadde mer kontroll enn jeg trodde? Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utstyrt med en mye større verktøykasse enn noen gang før. Takket være dem. Som med de ulike delene mine, har jeg også den siste tiden vært redd for å miste kontakten med dem. Med Gjøkene. Måten vi har jobbet på, har vært så intens og personlig at vi har på et vis fått en betydning for hverandre. Eller jeg kan bare snakke for meg selv og vet at de betyr mye for meg. Men sannheten er at dere kan aldri bli borte. Akkurat som med delene. Og akkurat som med Fru Grå, vil nok også dere, alltid høre til i mitt kretsløp. I en eller annen form. Dere har lagt igjen så mange spor og fått fotfeste i det store kretsløpet som utgjør mitt liv. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

En uke har gått av ferien og det føles som en evighet. Hvorfor går alltid tiden så sakte i feriene? Jeg havnet raskt i den destruktive runddansen med automatiske tanker som vendte meg imot dem. Jeg holdt på å kaste feriekomvoluttene flere ganger fordi jeg ble sint av å se på dem. Jeg bestemte meg på bare få dager at jeg aldri skulle tilbake og at jeg så fort det lot seg gjøre, skulle avslutte all kontakt. Høvdingen ringte sent en kveld og da vi la på, ble jeg bare enda mer sint. «Var han ikke annerledes?», tenkte jeg og kom raskt fram til at det var rett. Den samme natten, hadde min mann vært vitne til noe. Han hadde bare lagt seg inntil meg og jeg skulle ha reagert med å sprette opp i frykt, slenge opp døra og skrike ut at jeg måtte bort. Var det deg? Vilja? Var det du som ble redd denne natten? Betyr det at du er nære og prøver ut livet mitt? Jeg vet ikke, men da mannen min fortalte om denne hendelsen dagen etter, følte jeg på en god følelse av han hun ikke er borte og at hun kanskje forsøker. På noe. Jeg spurte hvordan denne episoden endte og han fortalte at han hadde sagt at det var trygt, at vi var hjemme og at det var trygt å legge seg igjen. Jeg ble nesten litt rørt da han fortalte at jeg hadde kommet tilbake og lagt meg igjen. Jeg hadde ikke gått ut av huset den natten. Jeg kom tilbake. Til han. Som en annen.

I går åpnet jeg den første konvolutten. Jeg gruet meg og hadde mange blandende følelser. Men jeg åpnet den, mest av trass, føltes det som. Og reaksjonene som kom umiddelbart overrasket stort. Først leste jeg Reven sin lapp. Jeg lo! Og plutselig husket jeg hvordan dette egentlig er igjen. Hvorfor jeg hadde fått slike negative tanker om dem, forsto jeg plutselig ikke der jeg satt på soverommet og leste beskjedene ifra dem som virkelig bryr seg om at jeg skal ha det bra. På ekte! Jeg begynte spontant å gråte da jeg leste Høvdingen sin lapp. Det sto ikke mye, men det lille som sto, betydde mer enn noen kan ane. «Klem fra Høvdingen». Jeg tenkte på klemmen jeg tok av treet der inne og ble fylt opp av den omsorgen som bare en Høvding kan gi. Det gjorde fryktelig godt. Så leste jeg kanskje den viktigste lappen. Fra overlegen selv som også fikk meg til å le. «Vi gir ikke opp. Vi er for nysgjerrige på hvor frisk du kan bli (Selv om du selvfølgelig aldri kan bli helt frisk)». Dette er min type mennesker og nærmere individuell og tilpasset behandling går ikke an å komme. De kjenner meg. Godt. De tåler meg og da jeg hadde lest siste setningen om ønske om fortsatt en bedriten sommer, brøyt jeg litt sammen. I gråt. Det var som om jeg plutselig hadde innsett at disse folka er ekte. De finnes, og de ønsker meg bare gode ting. Det er takket være denne konvolutten at jeg kan sette meg ned i dag og skrive ferdig denne teksten som allerede var påbegynt for over en uke siden. Jeg lever og overlever. Døden er uunngåelig, ha en fin dag. Takk for alt, for nå. Jeg vet at vi sees igjen.

Jakten på følelser. Del 1.

Så satt vi der da. Vikingen og jeg. Den store planen og etterspørselen fra hjerterdronningen var klar. «Vi må lære deg noen grunnleggende følelser». Jeg besitter svært få av dem. Det er delene mine som eier emosjoner og de er nok noen hakk overdrevne, så jeg har lært å stenge dem ute for å slippe å forholde meg til det. For hva skal man egentlig med følelser? Vikingen hadde ingen gode svar på det, men han prøvde iherdig med å forklare. Han så nesten litt ukomfortabel ut og jeg så nok ut som et spørsmålstegn som vokste for hvert ord han kom med. Han sa egentlig alt det jeg visste fra før. At jeg har vært nødt til å stenge alle følelser ute tidlig i livet og overlatt den biten til deler av meg og at vi nå må forsøke å overføre noen av disse følelsene til meg. Dette var ikke akkurat hemmelighetsstemplet informasjon. Det jeg trengte svar på var hvorfor jeg trenger å føle disse følelsene. Jeg kan nemlig kjenne meg glad. Glede. Er ikke det alt jeg trenger? Hva skal man med sinne og sorg om man føler glede ved jevne mellomrom? Mitt mål er nemlig ikke å bli hel. Jeg tror helt ærlig at det ikke er mulig for meg. Så hva skal jeg med alle disse følelsene?

Vi skulle ta for oss en tekst i bloggen. For i følge hjerterdronningen er tekstene mine fulle av følelser. Jeg ba dem om å fortelle meg hva de følte når de leste i den. Det virket som om de ble litt ukomfortable da jeg spurte og det sier jo egentlig alt? Følelser er jo litt kleint. Men de svarte så godt de kunne og ramset opp både sinne, avmakt, sorg og håpløshet. Så fint at noen føler, tenkte jeg. Det er visst ikke bare mine personlighetsdeler som gjør det, men livvaktene mine føler sammen med dem. Det var egentlig en litt fin tanke syntes jeg.

Ja, så satt vi her 24 timer senere med en hel blogg full av følelser. Jeg bladde igjennom og klarte ikke å velge. Vikingen tok over PCen og fomlet fælt med den. Scrollet både opp og ned mens han snakket rotete om følelser litt fram og tilbake og fram igjen. Jeg hang på ingen måte med. Til slutt lukket han hele pcen og la den vekk. Jeg spurte om ikke vi skulle ta utgangspunkt i en tekst? «Jo, men for å være helt ærlig, dette var jeg visst ikke noe god på» sa han. Og det var igrunn ganske tydelig. «Jeg har aldri møtt noen som ikke eier noen følelser og jeg vet faktisk ikke hvordan vi skal jobbe med dette». Så fint for meg, tenkte jeg. Vi snakket, eller han snakket, videre om følelser generelt i en ganske klumsete stil. Hvorfor? Hva er det med disse følelsene som gjør alt så vanskelig?. Selv for en godt voksen viking som har alle følelsene i takt, kanskje til og med litt for mye. Da er det kanskje ikke så rart at en som meg selv, strever. Han innrømmet litt senere at han er litt redd for å tråkke feil og det kan jeg forstå. Enhver feilformulering kan sende meg rett inn i en farlig og destruktiv tilstand. Noe Vikingen selv har vært vitne til flere ganger. Men for å vinne må man våge, bare for å komme med en klein klisje.

PCen ble slått opp litt senere og vi fant oss en tekst. «Smerte» som Stina har skrevet. «Hva føler du når du leser det der da?» spurte han og jeg måtte være ærlig. Jeg så på de forventningsfylte øynene hans og hadde veldig lyst til å si det jeg visste at han ville høre. For jeg forsto jo godt hva han ville høre. «Ingenting» svarte jeg. «Overhode ingenting». «Men jeg ser jo at det står både smerte, sorg og sinne der, så det er vel det jeg skal svare da?». Dette var absolutt ikke en situasjon jeg var komfortabel med. Jeg er vant til å gjøre det andre forventer i enhver situasjon og disse menneskene forventer at jeg er ærlig. Og de fortjener at jeg er det. Men jeg får skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke vet mer. Og det er noe jeg også hater, å ikke strekke til, ikke bidra slik det forventes. Jeg mislykkes på alle plan i denne runden.

Dagen etter gikk jeg og Marihøna en liten tur i sola. Sola strekte seg ut til oss og gav ifra seg en følelse av glede. «Glede, føler jeg!» ropte jeg halventusiastisk ut til Maria fly fly som kjente på solgleden sammen med meg. Mens vi gikk, fortalte jeg henne om den klønete følelseseansen dagen i forveien. Heller ikke hun hadde et konkret og forståelig svar på hvorfor jeg trenger å føle på alt mulig. Men vi konkluderte med at mitt (altså kjernen i meg) følelsesregister kunne oppsummeres enkelt slik: Glede og fravær av glede. Det er i det minste en start.

Da vi kom inn igjen gjorde vi det vi mennesker kan best. Google. Ifølge psykologiforeningen er definisjonen på hvorfor vi trenger følelser som følger:

Følelsene våre er livsviktige. De sørger for at vi unngår fare, forblir i flokken og tilknyttet våre nærmeste, slik at vi overlever. Følelser fargelegger opplevelser og forsterker minnene våre i hukommelsen. De organiserer oss innvendig, binder sammen opplevelser og hendelser og skaper mening, slik at vi kan forstå og tenke om oss selv og andre. Følelsene hjelper oss å vite hva vi liker og ikke liker, ta valg, og gir retning for handlingene våre. (https://www.psykologforeningen.no/publikum/informasjonsvideoer/videoer-om-livsutfordringer/hva-er-foelelser)

Spennende, tenkte jeg. Ingen har noen gang kommet med en slik definisjon før. Jeg forsto plutselig litt mer av hvem jeg er og hvem jeg ikke har blitt på grunn av fravær av følelser. Det åpnet umiddelbart en iver i meg etter å undersøke dette nærmere med forstørrelsesglass. Kanskje selv jeg kan få et helt register med følelser. Slik at jeg kan overleve, fargelegge og skape en større mening i min eksistens.

Når en skuespiller har alle rollene.

«Du skal ikke gi opp alt det vi har jobbet for nå!» Lød det ifra Fredriksen. Tonen var bestemt, men ikke sint. Han har stor makt over meg.

«Hvis du bare gjør som jeg sier, kommer alt til å gå bra.» Fortsatte han med en lun og behagelig stemme. Og jeg? Jeg sitter og lytter mens jeg ser opp på den minst 2 meter høye mannen. Han sitter på en stol, men alikevell strekker kroppen hans langt over min. Jeg tenker og vet at han kan høre selv det. Ingenting går han forbi:

«Okei, Fredrik, jeg skal gjøre som du sier..»

Slik lød det for en uke siden. Rett etter jeg ringte til høyskolen for å si at jeg måtte stå over denne praksisperioden på grunn av helsemessige årsaker. Jeg var overbevist om at jeg ikke maktet å begi meg ut på enda en praksis etter alt som har skjedd de siste ukene. Jeg ringte til høyskolen, men ingen tok telefonen akkurat da. Tilfeldig! Det var nok til at Fredriksen tok ansvar med løfter om å få meg helskinnet igjennom. Han kjenner meg godt og vet at jeg kommer til å angre i ettertid om jeg ikke fullfører.

En uke har gått og jeg oppfyller min rolle som student. Men det er det. Ingenting annet eksisterer og jeg kjenner på følelsen av å gjøre en god innsats. I dag fikk jeg et pusterom, jeg kan tross alt ikke være på jobb 24/7. Selv den pliktoppfyllende studenten i meg må ta seg fri. Det gir meg muligheten til å føle på mine andre roller i livet. Roller jeg ikke kan ha akkurat for øyeblikket, men som stadig minner meg på at er der i slike øyeblikk som dette. Det gjør vondt! Jeg har mest lyst til å unngå og grave de ned i et stort hull i bakken! For jeg er jo så mye mer enn denne studenten! Jeg har bare ingen resurser til å fylle de andre rollene akkurat nå! Det føles som å være alene skuespiller om hele rollelisten i et teaterstykke. En umulig oppgave! Jeg kan ikke være alle på en gang! Alle må vente på tur og følge manuskriftet. Og i denne omgangen er det studenten som har hovedrollen!

Men så kommer problemet. Hva om en av de andre rollene også vil være i rampelyset? Musikeren for eksempel, som streber etter å komme i rollen hver gang hun ser instrumentet ligge der og støve bort. Hver gang musikk-mannen sender sms og spør om ikke hun snart er tilbake og hver gang noen spør om hun ikke vil bidra på en julekonsert. Hun som mister litt av seg selv hver gang Studenten eller noen av de andre sier høffelig «nei». Gang på gang. Instrumentet er forbudt, sier Fredriksen. Det bærer med seg en stor skam! Musikeren forsøker så godt det lar seg gjøre å formidle at det ikke er instrumentet sin skyld. Uten å lykkes.

Skogsvokteren som desperat den siste tiden har forsøkt å få til et indre samarbeid vil også gjerne ha noe å si. Han vil sørge for at skogen hans blir bevart og at dørene er åpne, men akkurat nå har Fredriksen tatt han til fange og satt lås på utgangsporten. Ingen skal ødelegge og forstyrre Studenten! Så da får jeg gjøre som han sier, fullføre praksis og igjen kollapse om 3 uker.

Kartet til indre samarbeid

For snart 4 år siden møtte jeg Fru Grå for aller første gang. MYE har skjedd siden da og jeg husker knapt fra det første året. Jeg var ute av stand til å si så mye om det. Alt var rot, alt var kaos og jeg hadde liten tru på at det kom til å bli bedre. Der tok jeg så feil som jeg overhode kunne. Lite visste jeg at  4 år senere skulle jeg sitte med en så stor oversikt over hvem jeg er, har vært og skal bli som det jeg gjør nå. Jeg gikk inn på eposten min og søkte på Grå. Det har blitt sendt utallige eposter oss imellom på de 4 årene. Jeg leste igjennom noen av dem og ser tydelig en forandring. Det gjør meg stolt! Stolt over at jeg har overlevd det umulige og står igjen med iallfall ett bein godt planta i bakken. Med det andre beinet delvis i Barteskogen.

Iløpet av det første året i terapien med Fru Grå lagde jeg et kart over mine indre deler. Et kart jeg syntes var oversiktelig og fint den gang. I dag ser jeg hvor kaotisk det var, med lite integrasjon mellom de indre delene og flere av de visste jeg ikke en gang om. Strekene på det kartet forteller meg noe om den vannskelige tilværelsen det menneske levde i.

Mitt første kart
Mitt første kart

Fokuset var klart rettet mot et indre samarbeid, noe som den gang virket som en umulig oppgave. Jeg husker det svært forvirrende og jeg irriterte meg stadig over Fru Grås påstålige ord om at det ER mulig. Det ble bare mas i mitt hode og jeg sleit med å tru. Strekene mellom de ulike delene på kartet skulle representere veier og stier til en indre samlingsplass for samarbeid. Strekene minner om strømgjerdet og da var det kanskje ikke så rart at oppgaven virket umulig. For hvem vil vel gå over et gjerde med strøm i? Jeg husker følelsen av bunnløs frykt og maktløshet. Fru Grå var ikke annet enn en gråtone i synsfeltet mitt de første to årene. Derfor fikk hun navnet Fru Grå. Hun var bare en skygge for meg som prøvde å veilede meg på rett spor. Men jeg sabborterte stadig og gjorde det vannskelig. Det var en ting som fikk meg til å holde ut. Og det var den evigvarende påstanden fra Fru Grå om at jeg hverken var syk eller gal, men at alt har en logisk forklaring. En forklaring som bare ventet på å bli tydelig, slik at veiene skulle bli bredere og lettere å gå. Det hørtes så flott ut! Og litt etter litt begynte jeg selv å tru på det. Mange påminnelser måtte til og en dag begynte faktisk de stiene å bli tydeligere. Gradvis, uten av jeg merket det! Men innimellom ble det så tydelig at motivasjonen for å fortsette vokste.

Det tok som sagt lang tid før jeg klarte å se på Fru Grå som det vakre menneske hun er. I dag kan jeg enkelt huske hvordan hun ser ut og det er godt. Unngåelsen min hadde tydelige grenser og den muren var veldig tykk og ikke minst høy! I dag klarer jeg å titte over kanten hvis jeg står på tærne. Og jeg skal love dere at den følelsen er god!

Jeg sitter her og tenker tilbake. Jeg ser så tydelig utviklingen mot en bedre hverdag med mer kontroll. Fru Grå har vært der og aldri gitt opp! Det bærer det respekt av! All ære går til henne.

Nå har jeg jo også fått enda en hjelper, Dr. Larve, som på kort tid har fått stor plass i Barteskogen. Han og Fru Grå står i kontrast til hverandre. Grå er analytikeren, mens Larven er den som handler og tar ledelse når det trengs. Og han vet nøyaktig når det er rom for å ta styring. Det gir meg en enorm trygghet og det viser hvor lite som skal til fra en hjelper å skape tillit. Det har vist seg at både Grå og Larven er bra for meg og sammen tror jeg at dette faktisk skal gå! Jeg skal overleve!

I går tegnet jeg et nytt kart. Lenge har jeg gått i en tåke, men nå begynner det å lette. Ting blir klarere og jeg benyttet sjansen til å ta noen skritt bakover og se på helheten. Under ser dere resultatet. For meg er det tydelig at grensene mellom «her og nå» og «der og da» er lettere å krysse. Det svarte hull som jeg havner i når alt blir svart har nå flyttet seg nermere det tålbare. Jeg kan sitte fast i det svarte hullet, men nå kan jeg også ha kontakt med «her og nå» mens jeg er der. Barteskogen har åpnet dørene for både Fru Grå og Larven. De er begge aksepterte i min indre verden. Og de ulike delene i meg har smått begynt å vise seg, dele og stole på. Dette er uten tvil starten på en ny begynnelse.

Det nye kartet. Kart over mulighetene og integrasjoner
Det nye kartet over muligheter og integrasjoner. Dørene er på plass og nå er muligheten der for å gå inn og ut.

Fange i egen kropp

Jeg sitter å tenker tilbake på de sju siste ukene. For sju uker siden begynte jeg i praksis, noe som tilsvarer minst 130 % jobb. Ikke bare skulle jeg gå i en 100 % sykepleierstilling, men jeg hadde også en rekke arbeidskrav i form av oppgaver å skrive. Noe som innebar en hel haug av pensum og artikler å pløye igjennom. Ikke misforstå meg, jeg elsker å lære og å være student. Det er gøy å øke kunnskap og praktisere det i en jobb. Men høyskolen krever at man fullfører et visst antall timer på praksisplassen innen en viss tid. Selve praksissen har gått strålende. Jeg er en pliktoppfyllende student som scorer høyt på de fleste punkt på evalueringsskjema. I jobb trer jeg inn i en rolle med mye ansvar og jeg elsker det!

Problemet var at jeg tidligere har erfart (mange ganger) at jeg ikke fungerer godt i en full stilling i utgangspunktet. Hver gang jeg har blitt fristet til å forsøke, har gamle symptomer kommer snikende og noen ganger helt brått og uventet på! For 7 uker siden var jeg så forberedt som overhode mulig. Jeg tok en pause med Fru Grå for å ha triggerne på avstand, slik at jeg kunne fokusere i praksis. Unngåelse med andre ord. Her skulle alt det mørke legges bort i et mørkt kott forså å tas tilbake etter endt praksisperiode på 8 uker. Det var iallfall planen. Slik gikk det altså ikke.

Å leve med et splittet indre, føles ofte som å være fanget i en kropp jeg ikke kjenner til. Når hverdagen blir for stressende kan den leve sitt eget liv og ta over all aktivitet. Noen ganger får jeg lov til å være et vitne til mine egne handlinger, andre ganger ikke. Denne gangen begynte det like før midtevalueringen i tredje praksisuke. Følelsen av at det ikke var meg som var ansvarlig for den pliktoppfyllende studentens handlinger kom gradvis. Så gradvis at jeg ikke en gang merket det og da evalueringen var overstått satt jeg og minte det hele fra en tilskuers plass. Som en flue på veggen hadde jeg minner om dette møtet og jeg erget meg over at de kunne falle for det. For den personen som snakket og som forsvarte praksisen sin med flotte faguttrykk og god kunnskap, var ikke meg. Det var en løgn og der satt de erfarne lærerne og sykepleierne og gikk rett på. Skammelig!

Fortsatt tenkte jeg ikke på hva som var iferd med å skje. Jeg hadde to roller, en som student og en som husmor. Skillet ble større og de hadde på ingen måte noe med hverandre å gjøre. Derifra tok det ikke lang tid før søvnen begynte å utebli. Også her gradvis og umerkbart de første nettene. Men så skjedde det noe. Ofie dukket opp og fortalte at jeg måtte sove, at jeg trengte søvn hvis jeg skulle overleve de neste ukene. Det var da jeg innså hvor lite jeg faktisk hadde sovet, så jeg tok motet til meg og bestilte legetime. Hvordan det gikk der skrev jeg om i forrige innlegg –> Dr. Larve..

Larven gav meg tabeletter som skulle hjelpe meg med søvn og det hjalp! I en uke sov jeg bedre enn jeg noen gang har gjort tidligere. Men jeg stoppet å ta de. For jeg ville ikke stå på noe fast, men heller bruke de ved behov. Men behovet var nok større enn jeg tenkte. Søvnen uteble igjen og i forhold til uken før ble det en for stor kontrast mellom god og dårlig søvn. Siden det første møtet med Larven har jeg ignorert Fredsiksens advarsler. Fredriksen ville på ingen måte at jeg skulle ha kontakt med den nye legen. Han ser på Dr. Larve som en trussel som må unngås for enhver pris. Men problemet mitt var at Larven var en dyktig lege og at jeg så på han som en mulighet til samarbeid. Dette var tanker jeg på ingen måte delte med Fredriksen. Etter den tredje våken-natten tok han meg til fange. Fredriksen altså. Jeg hadde gjort noe galt og måtte tydligvis straffes. Fredriksen tok meg bort og da jeg våknet igjen sto jeg på badet med blod som rant nedover armen. Jeg kunne se det pumpe og ble fylt med en redsel jeg sjelden føler på. Jeg husket absolutt ingenting, men jeg visste hva som hadde skjedd. Fredriksen hadde fått nok og dette var hans straff til meg. Det ironiske var at hans straff for å ha snakket med Larven, var at det førte meg rett tilbake til legekontoret. Jeg ringte dit umiddelbart etter jeg fant telefonen min. De ba meg komme med en gang.

På legekontoret fikk jeg komme rett inn og Dr. Larve kom meg i møte. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli lagt inn, men istedenfor ble jeg lappet sammen og pratet med. Larven tok seg god tid og mens jeg lå der kom både Fredriksen og Stina på besøk. Vi er alle gisler i en og samme kropp! Alle og enhver skriker etter å bli hørt på en eller annen måte. Hver og en har en annen som hindrer det i å skje. Og jeg? Jeg finnes ikke. Ikke egentlig. Jeg eksisterer kun som fragmenter i en traumatisert kropp. Kroppen er mitt fengsel og dem som soner inni der er dømt, fram til juryen på 7 blir enige om å leve i fred med hverandre.

Larven avsluttet omsider og telte 40 sting.

Fra Superhelt til reddhare.

I går ettermiddag tok jeg meg en tur i skogen. For å finne svar etter Oda sin opptreden hos Fru Grå. Adam dukket opp underveis og gikk sammen med meg. Han hadde svar og som Oda ser han på meg som en slags superhelt som skal redde hele Barteskogens befolkning fra en mørk tilværelse. Den brutale sannheten er at Barteskogen er full av traumeminner, kamuflert i skikkelser, gjenstander og hendelser. Og at det bare er jeg som kan tolke og løse gåtene for å slippe «befolkningen» fri.. Det hele ble veldig tydelig og klart for meg!

«Det er rart hvordan vi mennesker er skapt med en fantastisk hjerne, nervesystem og overlevelsesevne!» (Fru Grå)

På toppen av turen følte jeg en god atmosfære. Adam satte seg ved siden av meg og veiledet tankene mine på rett spor. Igjen så jeg alt så tydelig! Jeg hadde bare lyst til å bli der oppe med han for å redde «verden vår». Jeg satte meg ned på en plass jeg mente at jeg kunne bosette meg. Jeg var tross alt i Barteskogen med en hensikt. Å redde befolkningen fra en sikker død! En sms fra min mann fikk meg til å innse at jeg burde komme ned igjen. Jeg hadde vært borte en god stund lengre enn den turen vanligvis tar å gå. «Men jeg vil være her med deg» sa jeg til Adam og ville seriøst ikke gå derifra. «Men du vet, alle Superhelter lever et vanlig liv i hverdagen! Og du, du er mamma, kone og student utenom dette. Det er en rolle du må ha».

Kloke ord fikk meg til å begynne å bevege beina igjen. Dette var i går. I dag tør jeg ikke gå ut. Redd for hva som hender om jeg gjør. Jeg burde vært på butikken og handlet, men hva om jeg plutselig får et innfall som Superhelt! Hva om Barteskogen vekkes til liv mellom hyllene. Hva om jeg ikke klarer å skille Her og nå fra der og da? Sukk.. Best å holde seg inne i dag.

Frelseren_0
«Superhelten over Barteskogen» (Tegnet av Oda (tror jeg)).

En verden full av regler

Allerede ved frokostbordet kjente jeg en indre motstand av å tenke på avtalen med Fru Grå senere den dagen. Jeg noterte meg det i boken min. Planen var å dokumentere det som skjer i forkant av timene.
20150622_092949Jeg forsøkte å fange opp hva det er som gjorde at jeg følte sånn motstand. Men jeg kunne føle at sinnet tømte seg gradvis. Jeg visste ikke lengre. Men jeg er pliktoppfyllende og en avtale er tross alt en avtale. Klokken ble 10:
20150622_215102Jeg viste dette til Fru Grå og hun syntes det var logisk som vanlig. Jeg husker at hun fortalte at i hennes øyne var dette en bra ting! Fordi dette skjer når jeg nermer meg ting som jeg i alle år har jobbet for å holde god avstand til. Dette er et tegn på at et (av mange) mysterier nærmer seg en løsning! Jeg går fortsatt i den fellen og tror at jeg er iferd med å miste grepet og bli dårligere når jeg får slike «symptomer» som å miste meg selv. Men sannheten er det motsatte! Det er iallfall Fru Grå’s oppfattning og når hun forklarer det, høres det svært logisk ut. Men så bladde hun videre i boken, jeg trodde at dette var det siste jeg hadde skrevet, men der tok jeg feil:
20150622_215115Så ble alt svart og jeg befant meg i Barteskogen. Men stemningen var anderledes der denne gangen. Ingen å se, ingenting å høre. Jeg fikk en følelse av at det ikke var meningen at jeg skulle være der. At jeg var «plassert» der ved et uhell. Det neste jeg husker er at jeg kaster opp på badet til Fru Grå. Svært uvell og med tåkesyn hørte jeg en stemme som sa:
Kan du sette denne i vann for meg? Pass godt på den da! Til jeg kommer igjen..
I hånda mi holdt jeg noe grønt, det så ut som et blad og jeg ante ikke hvor jeg hadde fått det ifra. Jeg kom meg på beina, kjørte hjem og tenkte at det var best å gjøre som stemmen hadde spurt meg om. Fru Grå ville nok sagt at det har en betydning og at jeg får vente og se om et svar dukker opp.

20150622_171522
Senere fikk jeg vite at Oda fikk den av Fru Grå som hadde plukket den fra kontoret, da Oda syntes det luktet så godt. Det lukter sitron og den kan visst få røtter om den settes i vann (Jeg har alt annet enn grønne fingre, så vi får bare se hvordan denne går).

Da jeg var vell hjemme, tikket det inn en sms på telefonen min. Det var Fru Grå. Hun lurte på om jeg hadde kommet til hektene igjen etter timen og det fikk meg til å innse at det nok hadde skjedd noe utenom det vanlige. Så jeg svarte at jeg var hjemme og at jeg var trygg, men ikke husket noe fra timen og Trofaste Grå svarte tilbake med at hun skulle sende en kort beskrivelse av det som skjedde på mail. Jeg ønsker å dele den beskrivelsen med dere. Jeg har lest den om og om igjen og jeg skjønner igrunn ikke så mye. Ikke annet enn at jeg kan se en slags sammeheng mellom et tidligere innlegg:

Fru Grå’s korte beskrivelse av en hendelse som varte i 1,5 time:
Hei!
Du har som sagt ikke gjort noe dumt.
I starten viste du meg den gule boken, jeg viste deg eposter du har sendt siden sist.
Kort tid inn i timen «sovnet» du. Og når du «våknet» igjen, så var du en jeg ikke har møtt før. «Hun» sa at «vi» vet hvem jeg (Fru Grå) er fordi de har hørt alle samtalene du og jeg har hatt. Hun representerte en befolkning som nå hadde det verre og verre fordi de mer og mer ble styrt av regler. Bl a regler som: ikke lov å ha et navn, slik at hun het ikke noe (men når jeg spurte hva hun kunne tenke seg å hete, så var det Oda). Ikke lov å lese bøker, høre musikk, synge. Hvis de brøt reglene så kom dronningen og hogg hodet av dem. Hun hadde lest bøker før, som Oda Krogh. Hun visste ikke hvorfor hun kom til kontoret i dag. Hun kjente til deg og til Adam, begge var bannlyst av dronningen. Adam klarte å gjemme seg. Hun visste at du var snill. Og nå håpet hun på at du, med hjelp av meg, skulle komme og befri dem for reglene. Hun var bestemt på at du var den rette til å hjelpe dem, men at du visste det ikke selv. De håpet og ventet på deg. Hun spurte om ikke jeg kunne redde dem sammen med deg, og om jeg turde å møte dronningen? Jeg lovet henne at jeg skal snakke med deg om dette.
Så modig gjort av henne å trå inn i mitt kontor, som nok dronningen ikke hadde likt.  Det var vondt å avslutte timen, den blide og hyggelige «Oda»  ville gjerne være lenger. Og jeg ønsket at du kom tilbake før vi avsluttet – men det var den andre av deg som gikk ut døra.
Dette er kortversjonen! Og kanskje du kan forstå enda mer av dette enn jeg gjør? Så dette kan vi snakke mer om sammen.
Spør meg hvis du lurer, så svarer jeg mer siden.
Snakkes!
Hilsen Fru Grå