Ikke riktig en plass…

Jeg ser på telefonen min, den ringer. Jeg kjenner igjen peronen som vil ha tak i meg, men lar være å ta den. På dette tidspunktet vet jeg ikke en gang hvor jeg befinner meg, så jeg ser meg rundt. I butikken omringet av andre mennesker som gjør sine ukentlige innkjøp. Butikken identifiserer jeg raskt, den ligger rett ved Fru Grå sitt kontor og jeg skjønner at det må være der jeg kommer ifra. Mens jeg titter på klokken, skjønner jeg at det er et par timer siden jeg skulle vært der og siden jeg ikke husker den tiden som har gått, vet jeg at jeg må ha vært der. Jeg kan huske at kaoset startet i bilen. Jo mer jeg nærmet meg kontoret til Grå, ble jeg dratt mer og mer i alle retninger, fulle av uenigheter og unngåelse. Så ble det mørkt og jeg står nå på butikken, med telefonen i den ene handa og en handlekurv i den andre. Jeg får vel gå og handle litt da, se ut som folk flest! Idet jeg kikker opp ser jeg henne! Fru Grå! På butikken! Angsten sprer seg som lyn gjennom kroppen min. Det kan ikke være sant! Jeg var et øyeblikk overbevist om at hun hadde fulgt etter meg, men det lignet da ikke henne! Nei. Søren. Hun er ikke annet enn en hallusinasjon! Det kan ikke være hun! Best at jeg gjemmer meg. Jeg setter opp farten og går til den andre enden av butikken. Setter meg ned bak hjørnet til pastahyllen og tittet forbi. Jeg må se om hun kommer etter meg. Det gjorde hun ikke, ikke enda iallfall. Et par andre kunder så rart på meg i det de gikk forbi. Det får bare være, jeg må holde utkikk! Hvis denne halusinasjonen tar meg igjen, er jeg overbevist om at jeg kommer til å lage en scene og det vil jeg ikke. Da kan jeg mye heller se litt mistenksom ut bak en av hyllene. Fru Grå kommer ikke, så jeg reiser meg og sniker meg langs butikken for å se om hun forstatt er der jeg så henne sist. Jada! Ved frukten! Det bekrefter bare mistanken min om at hun ikke er ekte for ingen bruker vel så lang tid på å bestemme seg for frukt! Jeg bestemmer meg etter en halv time at jeg skal forsøke å ta noen varer i kurven min og gå for å betale, men når jeg snur meg ser jeg at hun kommer i samme hylle seksjon som meg! Jeg smetter instinktvis unna og nå er det jeg som befinner meg med frukten. I et hjørnet sender jeg henne en melding:

Beklager så mye, men er du på butikken nå? Jeg syntes jeg så deg, men lurer på om du er ekte eller ikke?

Jeg fikk ikke svar før etter 15 minutter. Hun kunne bekrefte at hun hadde vært på butikken, men at hun nå var tilbake på kontoret. Hun hadde ikke sett meg og visste heller ikke at jeg var der. Altså, hun var ekte!

Fredriksen befaler

Hvor er jeg? Alt er svart, jeg ser ingenting. Hører ingenting. Er jeg hos Fru Grå? Eller har jeg gått meg vill. Ingenting stemmer her. Jeg klarer ikke en gang å få fram en tanke, men så sier han han noe.

«Jeg skal få deg vekk»

Jeg skjønte umiddelbart at det var noe Fredriksen ikke ville at jeg skulle hverken se eller høre. Det er sjelden sansene blir så kraftig redusert. Og der og da, virket det veldig fornuftig å høre på han.

«Sånn, her kan du være til jeg har ordnet opp i rotet Grå har laget».

Jeg åpnet øynene og så at jeg befant meg på badet, Fredriksen hadde åpnet dusjkabinettet og ville jeg skulle sette meg inn der. Igjen virket det som den beste løsningen, følelsene fortalte meg at det var det tryggeste og beste. Så jeg satte meg inn og ventet. Etter noen minutter oppdaget jeg kniven han hadde lagt fram. Uten å se han, hørte jeg han oppmuntre meg til å ta den.

«Få nå en slutt på Stina. Hun er ikke verdt å holde ilive».

I et desperat øyeblikk forsøkte jeg å finne en grunn til å la det være, men alt var koblet ut. Fredriksen befalte og jeg hadde å adlyde. Han er en mektig mann, en klok mann som har hjulpet meg før. Jeg skylder han mye. Så jeg tok kniven og hogde til. Ingenting skjedde. Jeg forsøkte igjen, men kniven var ikke skarp nok. «Du må gi meg noe bedre», hvisket jeg følelsesløst. Men Fredriksen var forsvunnet og plutselig gikk det opp for meg at jeg var alene. Jeg så meg rundt og innså hvor jeg var. I dusjkabinettet til Fru Grå, omringet av vaskesaker og en støvsuger. Kniven la jeg ifra meg, gikk ut og hjem.

Eposter fra Grå i etterkant:

..Jeg så at du var plaget i går, og kjempet med noe. Jeg ble bekymret for deg fordi du var så lenge på wc-rommet, og gikk ut til slutt for å se etter deg. Da var du gått. Men jeg så du hadde vært bak dørene (skyvedørene på WC), og lurte på, hva var det som kunne være grunnen til det?..

Jeg svarte som sant var, om det som skjedde. Jeg er alltid ærlig med fru Grå, hun er den eneste jeg stoler på når det gjelder dette. Mange ville ha lagt meg inn på en instutisjon eller gitt meg medisiner, men ikke henne. Det jobber vi for å unngå. Men jeg er fullstendig klar over at det kan skje, men samtidig vet jeg at da vil det være rett.

..Det vil ikke være mulig å gjøre nytte av terapitimer her, når du opplever at «Fredriksen» i deg har rett og han får styre alene. Det vil ikke være holdbart, at terapitimer driver deg til å måtte følge «Fredriksen» slik du forteller, å gjemme deg, og prøve å skade deg. Jeg vil ikke kunne akseptere, at du skal drives til ytterpunktet i løpet av timen her, uten at jeg vet hva som foregår i deg, og står utenfor og ikke kan hjelpe..

Så jeg og Fredrksen må ta oss en alvorsprat…

Craving something normal!

I en lang periode nå har livet mitt vært nokså tåkebelagt! Jeg klarer ikke å beskrive det på noen annen måte. Men tåka legger seg som en dyne av dun på overflaten av selve eksistensen. Den ligger der, noen ganger kan jeg skimte skumringen i det fjerne, andre ganger er det så tett med tåke at det er umulig å orientere seg. Men i de siste ukene har den liggi som en jevn dis akkurat nære nok til at jeg kan strekke ut en hånd for å føle på temperaturen under og ovenfor der jeg befinner meg. Og jeg aner ikke hvordan jeg klarer å holde meg akkurat på det punktet der jeg gjør, men ikke er! Studenten i meg er pliktoppfyllende, flink pike og har alt under kontroll. Husmoren i meg, det samme. Men så er den tåka som kommer og visker bort alt det andre. Sinnet!

Hvem er jeg, hva gjør jeg og hvor skal jeg hen?

Er spørsmål som går igjen, som en lokkende nøkken i det fjerne. Så kommer tanken om det normale. Så lenge jeg kan huske har ordet «normalt» bare vært en formalitet som ikke passer inn i selve livet. Ingen kan være normale! Det begrepet finnes ikke i praksis. Men hva om! Hva hvis det finnes noe som er helt nøytralt og normalt! Hva om å leve et helt normalt liv, uten tåke og Barteskoger! Hvordan ville det vært? Og for ikke å snakke om, HVEM ville jeg vært?

Jeg skal ikke juge. Akkurat nå lengter jeg etter det normale. Det å bare leve livet uten å bekymre seg for å ikke eksistere. Å leve uten å forstå seg på at det finnes mennesker som faktisk ikke vet hvem de er og OM de er, fordi for dem har livet bare kommet av seg selv. Å føle sin egen kropp, sitt eget hode og tatt det som en selvfølge! Jeg lengter etter å kunne sanse ting akkurat for det de er og ikke vrenge på dem. Å se et rom uten at det blir levende. Å sitte hos Fru Grå og se henne inn i øynene, samtidig klare å registrere hvordan hun faktisk ser ut! Og sist men ikke minst, bare være meg.

db56312b72ef77dbf3c46ebf72f51ad3

Ferie fra kaos

Det er sommerferie. Siden jeg er student har jeg valgt å også være det om sommeren, derfor har jeg lang ferie, både fra skolen og fra Fru Grå. Jeg glemmer hvordan det er å ikke gå i behandling! Hvor befriende det er og bare la mitt indre kaos være innelåst i boksen, gravd ned i bakken. Der skal den være helt til jeg ser Fru Grå igjen i august. På den måten kan jeg leve i her og nå uten store problemer. Det er klart at boksen åpnes i ny og ned, men da åpnes den ikke for andre ting jeg ikke klarer å håndtere. Boksen kom til meg for ca et halvt år siden, da jeg lærte å meditere. Da gikk jeg for første gang bevisst inn i mitt indre og fikk et overblikk over kaoset som befinner seg der. Det eneste jeg klarte å gjøre mens jeg var der var å finne fram en boks og legge det i før jeg gravde det ned. Grå mener at det er en fin måte å kontrollere kaoset på. Ved å sakte men sikkert ta fram boksen for å utforske det som måtte befinne seg oppi der. Vi har forsøkt noen ganger å gjøre dette på en kontrollert måte, men fram til nå har jeg bare blitt sugd inn i en annen verden ute av stand til å kontrollere noe som helst. Men som fru Grå sier:

Øvelse gjør mester!

Det er altså godt å ha sommerferie, men samtidig er livet satt litt på vent. På stede hvil uten å komme seg i noen retning! Ikke det at jeg bare sitter i sofaen uten gjøre noe! Sommeren har vært innholdsrik med masse aktiviterer for både store og små og jeg nyter hver dag jeg har med ungen min som også har ferie fra barnehagen. Det er ufattelig koselig! Det jeg mener med at livet står stille, er min evne til å reflektere over hvem jeg er utenom min rolle i min lille familie på 3. Det er godt å bare kunne være mamma for ungen og kone til Herr Bart, men jeg er da mer enn det! Mye mer! Som gjennstår og finne videre ut av i august…

Notatboken

Jeg har en notatbok jeg konstant har på meg. For å skrive ned viktige ting før jeg glemmer dem. Det har vist seg å være et svært nyttig redskap for meg, men det kan også føre til sorg og frustrasjon. Som denne gangen, tidligere i sommer:

IMAG5570_1_1_1

You’ve got mail

Store deler av min kommunikasjon med Fru Grå går faktisk via e-post. Vi fant tidlig ut at det ble vannskelig å ha en flyt i terapien når jeg til stadighet ikke husket ting som ble sagt og gjort på hennes kontor. Og det at jeg ikke husker, bidrar i stor grad til mer usikkerhet og enda mer unngåelsesatferd. Noen timer husker jeg mer enn andre, derfor vil behovet for skriftelig oppsummering variere. Grå oppmuntrer meg til å skrive epost fordi hun mener det er viktig for å forstå det som skjer. Og hun har som vanlig helt rett, for takket være eposter, åpner mulighetene for refleksjon. Fru Grå er en klok dame og i siste epost fra henne før sommerferien skrev hun noe som jeg syntes var ekstra klokt og ikke minst svært nyttig:

Når en strever så og ønsker hardt å få til noe, og det ikke går som en ønsker, da kommer automatisk både skuffelse og sinne mot seg sjøl. Og en blir værende i den endeløse sirkelen med sjølanklager, så  miste motet og trua på seg sjøl at noe vil endre seg til det bedre – alt bare øker på. Og her kommer inn nok en utfordring – å kunne bremse anklagene og skuffelsen. Istedet for å si til seg sjøl, “jeg klarte ikke” og bli overøst av mismot –  heller kunne lure fram en nysgjerrighet som  sier “hva skjer med meg? Hvordan henger dette sammen? kjenner jeg dette igjen? osv” Fordi da er en i gang med å reflektere, dvs aktivt bruke hjernebarken (cortex, ytterste delen av hjernen). Når du setter i gang action i hjernebarken, så vil du samtidg bremse det som foregår i indre hjernedelen, der hvor automatiske følelsereaksjoner og kroppslige reaksjoner som bl a å flukt/forsvar, har sitt utspring. 
Øvelse gjør mester. Og du øver. Det vet jeg at du gjør. F eks., når du var i “Barteskogen” sist time, spurte du Adam om rommene, det er å gjøre noe nytt. Neste gang, kasnkje du forteller han om dem, f eks., og gradvis vil det åpne seg noen kanaler mellom rommene. Og det tar tid, det er helt sikkert, og dette er det vanskeligste å endre på! Andre strever med dette slik du gjør. 
Og med dette klarte Grå nok en gang å gi meg oversikten tilbake slik at jeg kan fortsette å øve, leve og mestre min hverdag i det virkelige virkelige. For meg er det nemlig veldig viktig å forstå situasjonen min. Grå mener det ofte blir veldig teknisk og teoretisk, men for min del er det så nyttig å vite nøyaktig det for å kunne ha noe grunnleggende å springe utifra. Teoridelen blir som en blomsterkasse med jord, da blir det enklere for meg å så de frøene jeg ønsker og har muligheten til for å kunne blomstre opp og leve som den jeg er.