Døden er uunngåelig. Ha en fin dag.

«Livet ditt er jo alltid pyton, men nå er det liksom kritisk pyton», kom det spontant fra Jarl Rev som satt like oppgitt som meg selv i stolen ved siden av min. Jeg hadde returnert til dem som har lovet i mill drill og alltid være der og aldri gi opp. Planen var å stabilisere på indre bane slik at sjansen for overlevelse skulle være høyest mulig denne sommeren. Nå befant vi oss altså der. At det eneste målet er å overleve sommeren og komme ut av den med minst mulig skadeomfang. Det var nå tre uker siden vi hadde hatt flaks og min venn døden, holdt på å ta meg med inn i evigheten. Tre uker. Det virket som en evighet og jeg satt nå der, sammen med Reven og så knapt et lysglimt av håp der foran. For kontakten med dem der inne var like borte som håpet og da blir jeg raskt rådvill. Men målet for oppholdet var tydelig og klart. Få kontakt med Vilja. Jeg startet med å henge opp brevet jeg skrev til henne i håp om at hun kunne starte veien på tidslinjen vår. Mot meg og mot 2021. Jeg hang opp et blankt pappark på veggen som jeg kunne drodle på og jeg hang opp bilder av familien min. Jeg la bøker i hylla, lekebilene til Loppis ved siden av og tegnesaker ved siden av bilene igjen. Alt måtte på plass og strukturen måtte være rett. Det var som om jeg kunne høre Fredriksen si med stolthet i stemmen; «Perfeksjon!».

Jeg hadde håpet og ønsker om og få til en slags forløsning. Som gangene før da minner og opplevelser har kommet veltende over meg og jeg har reagert med et forløsende utbrudd i en eller annen form. Gråt, fortvilelse, ja og til og med latter. Men det løsnet liksom aldri og selv ikke Høvdingen klarte å rokke ved min indre verden i denne runden. Det regnet fortsatt og det var mørkt, og det var i grunnen alt jeg klarte å registrere av det der inne. Det jeg registrerte mest var en motstand og den er jeg kjent med. For første gang kan jeg faktisk tenkte over at tilstanden jeg befinner meg i er velkjent. Tidligere har jeg bare gått ned med følelsen uten å være i stand til å reflektere eller gjøre noe med det. Denne gangen visste jeg hvem som protesterte og hvorfor. Jeg klarte bare ikke å si det høyt utover. Ting som hadde hendt uken før, gikk liksom om og om igjen i hodet mitt som Fredriksens utsagn: «Du slipper ikke unna så lett», til Vilja som ønsket å hoppe. Og samtalen mellom han og Overlegen over hekken og bak min rygg som jeg ikke ante hva omhandlet, men som skulle vise seg å ha noe med tortur og gjøre. Adam som fortalte at han ikke var helt enig og ordet jeg frykter aller mest: «Omsorg». Jeg var ikke dum. Jeg visste jo at det sistnevnte var nøkkelordet her, men jeg ønsket så inderlig å unngå det. Hvorfor? Jeg skrev det opp på plakaten med store bokstaver og forsto raskt hvordan det hele hang sammen. Hva mente egentlig Fredriksen med tortur? «Tortur for deg, er ikke nødvendigvis tortur for henne», hørte jeg han hviske bak meg og det var da det gikk opp for meg. Senest to dager før, hadde jeg skrevet noe om desorganisert tilknytning. Selvfølgelig. For Vilja er det jo nettopp omsorgen som er tortur. Fordi omsorg for henne, betyr noe fryktelig vondt, ikke være bra nok og å bli forlatt alene med mennesker som hadde helt gale definisjoner på hva omsorg var. Og kunne det da ikke være slik, at Vilja, eller jeg som attenåring, oppsøkte de samme miljøene om og om igjen fordi vi trodde at det var nettopp det som var omsorg? Og nå var hun lei. Hun ønsket ingens omsorg mer. Hun ville bare leve slik hun ønsket. Med musikk, jenter og oppdage verden. Men jeg hadde sagt nei. Og da var veien kort til den flaksen for tre uker siden.

Jeg hadde to dager med høvdingen. Vi kom ingen vei, mens jeg hørte på disse utsagnene om og om igjen i hode. Jeg hadde SÅ lyst til å fortelle han det. Høvdingen. Om hvordan omsorg er tortur og at Vilja kanskje trenger nettopp han, for å oppleve den på riktig vis. For hvem har vel en større evne til omsorg enn Høvdingen selv? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Han har følelsene sine på utsiden av kroppen og han viser med hele seg at han ikke er redd for dem. Det er alltid han som er der når disse forløsende følelsesutbruddene mine blir et faktum og da har han kommet uredd mot meg med åpne armer. Alle de tre musketerer tåler meg, men høvdingen er den eneste som er trygg på å gi meg akkurat det jeg trenger. En omsorgsfull klem. Men så kom jo aldri dette i løpet av tiden vi hadde sammen før sommeren. Og det gjorde meg frustrert og irritert. Dessuten var motstanden så stor at hver gang jeg forsøkte å lese brevet til Vilja høyt eller begynne å skrive noe på PC-en, forsvant jeg og våknet opp igjen til et rasert rom eller til nye skader på kroppen. Jeg ble redd og resignerte raskt. For jeg vil ikke dø. Det vil hun. Ville? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg ikke hadde mere å gi. Akkurat da. Den siste dagen med Høvdingen før sommeren. Jeg hørte hvor spydig jeg var mot han. Det lignet ikke meg å være det. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var et forsvar mot følelsen av å bli forlatt. Igjen. Men jeg visste jo at han ville returnere og at det bare er ferie og ikke slutten på alt. Han reiste etter en god og etter en lengre-enn-vanlig-klem. Og jeg tenkte at løpet var kjørt. Vi hadde bare en dag igjen og Reven overtok stafettpinnen nok en gang. Den ene mer pessimistisk enn den andre, mens vi satt der og tenkte hver for oss. Den siste kvelden før sommerferie. Vi fikk oss i det minste en god latter da Jarl Rev for moro skyld, googlet Fredrik Fredriksen og fant ut at han var en eggleverandør fra Mysen. Med fem av fem stjerner på kvalitet. «Perfeksjon!». Ingen vår meg til å le som en Rev. Det er hans superkraft som omsorg er Høvdingen sin. Vikingen hadde allerede reist på ferie, så han fikk ikke ta del i denne litt annerledes og uggene avslutningen. For vi kom oss egentlig aldri i mål. Vi fant ikke den stabiliteten, men vi fant noe annet. En vei. Eller en retning som det var mulig for meg å gå videre på. For det var ikke noen av Gjøkene som skulle få meg på rett spor denne gangen. Det var stemme langt der ute ifra, via internettet. En venn jeg aldri har møtt, men som er så lik meg at det nesten er skremmende. Like barn, leker best, sier de. I dette tilfelle ble det «like barn hjelper mest». For mens vi snakket kom vi fram til at vi har mye likt i måten vi jobber på og type utfordringer vi står ovenfor. Så vi startet å reflektere rundt veien videre og hvordan få løst opp i dette rotet. Sammen. Ikke med Reven, Høvdingen eller en Viking, men sammen med en som sitter i nøyaktig samme båt som meg selv. Vi tok hver vår åre og fikk båten på rett spor. TAKK til deg som jeg vet komme til å lese dette.

Det var på den måten jeg skulle se det store bilde. På mange måter har jeg jo hele tiden visst dette, men av og til må jeg bare få sett det samme ifra et helt annet perspektiv for å forstå det fullstendig og rettet imot meg selv og ikke bare teoretisk og grunnleggende. Så jeg fortet meg å drodle opp dette på veggen. Det store bilde og med de bitene som manglet og hvorfor de manglet. Hva som skal til for å få de siste bitene med, med sorgen i førersetet. Det var fint at Reven var med på denne prosessen. Jeg kunne ønske at Høvdingen også kunne fått med seg dette før ferien. Vi gikk hvert til vårt med noe uoppgjort og det liker jeg ikke. Men Reven var der og det var godt. Alle Gjøkene mine har hver sin funksjon. Hver sin superkraft. Og Reven får meg ikke bare alltid til å le, han har også evnen til å se ting ifra et helt annet perspektiv enn de andre. Dessuten er han aldri redd for å ta meg med ut på tur. Den siste kvelden på Gjøkeredet før sommeren var den mest effektive. Jeg bestemte meg for å kjøpe en gave til Vilja etter tips fra hun som sitter i samme båt som oss. Hun hadde nemlig fortalt at hun brukte et armbånd som et tegn på at hun husket på en av sine deler. Så jeg gikk ut, med Reven som alltid tør å ta med oss på tur, og kjøpte et enkelt armbånd med et tre på som symboliserer mye av det vi går igjennom. Både med Høvdingtreet i senter av skogen, men også Livets tre som utgjør det store bilde med flere grener som strekker seg ut og lager nye veier. Jeg håpet at hun ville akseptere den og ta imot. Og ikke kaste ifra seg og avvise det. Jeg ønsket så inderlig å vise henne at jeg husker henne og hva hun har måtte tåle. At hun alltid vil være en del av meg om hun vil eller ei. Jeg håpet også, helt oppriktig at hun ville tilegne meg noen av hennes egenskaper inn i tiden vår her og nå. Lidenskap og kunstneriske egenskaper.

Jeg befant meg inne i skogen. Midt i den og rett ved siden av Høvdingtreet som sto majestetisk der med stødig forfeste. Jeg kunne se det glødende hjertet midt inne i trestammen. Jeg kunne se at det dunket og lurte på om det noen gang ville stoppe å slå. Jeg gikk bort til det, la armene rundt det og gav det en stor og lang klem. Tårene presset på for jeg tenkte på han der ute som var den eneste naturlige å gi en klem. Jeg gråt litt og kjente at treet beveget seg på en slik måte at den gav meg like mye klem tilbake som jeg gav den. Det gjorde godt. Jeg så ingen andre der inne umiddelbart. Så jeg bare sto der og holdt rundt Høvdingen i tre. Jeg skulle hjem og ta sommerferie samme dag og jeg var litt redd. Redd for hva hun kunne finne på og redd for at ikke jeg skulle klare å hindre henne i å gjøre det. Redd for å ikke finne motivasjon for henne til å holde fast ved livet her og nå og redd for at Gjøkene skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at dette var siste klemmen til Høvdingen og redd for å ikke ha noen å rådføre meg med. Så fikk jeg plutselig øye på noen. Videre innover i skogen, på skyggesiden og i mørket skimtet jeg en skikkelse. Vinden sørget for at ansiktet hennes ble gjenkjennelig. Det var Vilja og jeg løsrev fra Høvdingtreet for å gå henne i møte. Men idet jeg gikk henne imot, rygget hun lengre inn i mørket. Så jeg stoppet og vi så bare på hverandre. Jeg forsøkte å smile, men jeg fikk det liksom ikke helt til. Hun smilte ikke, men jeg kunne se at hun hadde på seg det samme armbåndet som meg. Det jeg kjøpte. Hun hadde ikke avvist det, men tatt det til seg! Så fint! Så gråt jeg litt til. Stille. Før hun trakk seg helt tilbake og jeg mistet henne ut av synet.

Da jeg våknet satt Reven der og overlegen som over hode ikke er overlegen kom inn like etterpå. De hadde skrevet hver sin hilsen som skulle fordeles på fire konvolutter. Fire ferie uker. En til hver uke. På den måten håpet vi å unngå at jeg havnet i den samme runddansen med destruktivt tankemønster som somrene før. Tanker om at de ikke lengre var til å stole på blant annet. Vi kikket bort på kalenderen min som hadde det mest ironiske sitatet noen gang. «Døden er uunngåelig, ha en fin dag». Det var bare tre uker siden, vi hadde hatt flaks. For Vilja kanskje uflaks. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller hva hun ønsket mer. Mye var uavklart og i siste liten som vanlig. Men allikevel kunne jeg kjenne på en bedre følelse av å reise derifra enn tidligere. Ville det si at jeg hadde mer kontroll enn jeg trodde? Jeg vet i alle fall at jeg har blitt utstyrt med en mye større verktøykasse enn noen gang før. Takket være dem. Som med de ulike delene mine, har jeg også den siste tiden vært redd for å miste kontakten med dem. Med Gjøkene. Måten vi har jobbet på, har vært så intens og personlig at vi har på et vis fått en betydning for hverandre. Eller jeg kan bare snakke for meg selv og vet at de betyr mye for meg. Men sannheten er at dere kan aldri bli borte. Akkurat som med delene. Og akkurat som med Fru Grå, vil nok også dere, alltid høre til i mitt kretsløp. I en eller annen form. Dere har lagt igjen så mange spor og fått fotfeste i det store kretsløpet som utgjør mitt liv. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

En uke har gått av ferien og det føles som en evighet. Hvorfor går alltid tiden så sakte i feriene? Jeg havnet raskt i den destruktive runddansen med automatiske tanker som vendte meg imot dem. Jeg holdt på å kaste feriekomvoluttene flere ganger fordi jeg ble sint av å se på dem. Jeg bestemte meg på bare få dager at jeg aldri skulle tilbake og at jeg så fort det lot seg gjøre, skulle avslutte all kontakt. Høvdingen ringte sent en kveld og da vi la på, ble jeg bare enda mer sint. «Var han ikke annerledes?», tenkte jeg og kom raskt fram til at det var rett. Den samme natten, hadde min mann vært vitne til noe. Han hadde bare lagt seg inntil meg og jeg skulle ha reagert med å sprette opp i frykt, slenge opp døra og skrike ut at jeg måtte bort. Var det deg? Vilja? Var det du som ble redd denne natten? Betyr det at du er nære og prøver ut livet mitt? Jeg vet ikke, men da mannen min fortalte om denne hendelsen dagen etter, følte jeg på en god følelse av han hun ikke er borte og at hun kanskje forsøker. På noe. Jeg spurte hvordan denne episoden endte og han fortalte at han hadde sagt at det var trygt, at vi var hjemme og at det var trygt å legge seg igjen. Jeg ble nesten litt rørt da han fortalte at jeg hadde kommet tilbake og lagt meg igjen. Jeg hadde ikke gått ut av huset den natten. Jeg kom tilbake. Til han. Som en annen.

I går åpnet jeg den første konvolutten. Jeg gruet meg og hadde mange blandende følelser. Men jeg åpnet den, mest av trass, føltes det som. Og reaksjonene som kom umiddelbart overrasket stort. Først leste jeg Reven sin lapp. Jeg lo! Og plutselig husket jeg hvordan dette egentlig er igjen. Hvorfor jeg hadde fått slike negative tanker om dem, forsto jeg plutselig ikke der jeg satt på soverommet og leste beskjedene ifra dem som virkelig bryr seg om at jeg skal ha det bra. På ekte! Jeg begynte spontant å gråte da jeg leste Høvdingen sin lapp. Det sto ikke mye, men det lille som sto, betydde mer enn noen kan ane. «Klem fra Høvdingen». Jeg tenkte på klemmen jeg tok av treet der inne og ble fylt opp av den omsorgen som bare en Høvding kan gi. Det gjorde fryktelig godt. Så leste jeg kanskje den viktigste lappen. Fra overlegen selv som også fikk meg til å le. «Vi gir ikke opp. Vi er for nysgjerrige på hvor frisk du kan bli (Selv om du selvfølgelig aldri kan bli helt frisk)». Dette er min type mennesker og nærmere individuell og tilpasset behandling går ikke an å komme. De kjenner meg. Godt. De tåler meg og da jeg hadde lest siste setningen om ønske om fortsatt en bedriten sommer, brøyt jeg litt sammen. I gråt. Det var som om jeg plutselig hadde innsett at disse folka er ekte. De finnes, og de ønsker meg bare gode ting. Det er takket være denne konvolutten at jeg kan sette meg ned i dag og skrive ferdig denne teksten som allerede var påbegynt for over en uke siden. Jeg lever og overlever. Døden er uunngåelig, ha en fin dag. Takk for alt, for nå. Jeg vet at vi sees igjen.

Sorg over det som er borte for alltid.

Jeg satt meg ned i sofaen min der jeg bor og så beundrende bort på hun som satt på den oppblåste lamaen sin nærmere tv-en. Jeg hadde laget meg en skål med kjøleskapsgrøt og polarbrød med smør og ost til henne. Før jeg visste ordet av det dukket Fredriksen opp ved siden av meg. Jeg ble overrasket for han kommer sjelden på besøk slik mens ungene fortsatt er hjemme. Guttungen var allerede på vei til skolen. Jeg og jentungen fikk en time ekstra og den setter hun pris på. «Jentedag», sier hun, selv om det bare er den ene timen. Jeg flyttet ikke blikket vekk ifra henne selv om Fredriksen dukket opp ved siden av meg. Jeg visste at han var der og jeg følte meg hverken redd eller truet. For uansett hvor ekkel og skremmende han har vist seg å være, visste jeg at han delte min respekt for barna. «Barn skal beskyttes», har han gjentatt siden jeg var et barn selv. «Se der», sa han plutselig med en rolig og svært omsorgsfull tone. Jeg sa ingenting, men fortsatte bare å se på henne som han refererte til. «Se hva du har fått til», fortsatte han like rolig og fin. «Ida. Du er ikke mammaen din og du vil heller aldri bli det». «Du er så langt unna mammaen din som det er mulig å komme», sa han litt stolt faktisk og jeg begynte umiddelbart å gråte i skjul, for jeg ønsket ikke at hun skulle oppdage det. Jeg tok meg raskt sammen og svarte han. «Men Vilja», jeg trengte ikke å si mer, for vi begge forsto hva jeg mente. «Ja. Nå er vi vel enige om den saken», svarte han og jeg delvis enig i dag og ikke helt enig som dagen i forveien da jeg virkelig ønsket henne totalt tilintetgjort. Det var først nå jeg rettet blikket mitt mot han og jeg hadde nesten glemt hvor høy han var, for jeg måtte liksom bøye nakken bakover for å se opp til hode hans. «Men hun vil jo aldri forsvinne helt», fortsatte jeg. «Hvordan kan vi sørge for at hun møter oss her og nå på en trygg måte? I 2021?». Han tenkte seg litt om og kom med et sukk som om han hørtes litt skuffet ut. «Ida. Vi startet jo alt dette sammen. La oss avslutte det sammen også». Sa han idet jentungen var klar for å reise til barnehagen.

Jeg fulgte henne inn på avdelingen og gav henne en god klem før hun sprang inn til vennene sine. Jeg hadde ikke dårlig tid, men hadde avtalt å kjøre direkte til gjøkene derifra. Alle var nok litt spente på hvor sikkert dette var etter forrige ukes nær-døden-opplevelse som jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere. Det var alvor nå og jeg forsto plutselig at jeg faktisk er dødelig som alle andre. Det kan faktisk skje og hvis jeg hadde flaks for en uke siden, kunne jeg like gjerne ha uflaks den neste.

Fredriksen dukket opp igjen da jeg parkerte bilen på utsiden av bygg 19 som er nummeret på bygningen der Gjøkene holder til. Vilja var ikke å se noen plass og hadde begynt å løpe igjen. Ikke for livet denne gangen. Men kanskje for døden? Jenta med den blå kjolen eller dragen Mort? Ingen visste, og det var kanskje det som skremte meg mest. Hun er smart og om hun leiter etter døden, så vet hun garantert at hun ikke skal følge etter henne akkurat nå. Nå som Gjøkene er på ekstra på vakt og klare til unnsetning om hun skulle velge den veien igjen. Jeg ser for meg at hun venter. Venter til roen senker seg og da er det opp til oss om vi klarer å overbevise henne om noe annet fram til da. «De vil bare hjelpe oss», sa jeg til Fredriksen som nesten måtte sitte bøyd for å få plass under biltaket. Jeg refererte til Gjøkene som iherdig har forsøkt å bevise at de ikke går sin vei eller kommer til å snu ryggen til. Fredriksen nikket bekreftende på hode og sa at så lenge de forsto at Vilja ikke kunne overstyre med sine behov, slik at det gikk ut over mine barn og mitt liv, som jeg har skapt helt uten påvirkning av «de onde» som han kaller dem. De som har gjort oss vondt tidligere i livet. Det var som om han på et nivå godtok dem så lenge de forsto at Vilja ikke kunne leve ut sin egen frie vilje.

Det regnet i skogen. Trærne var redde, uvitende og hvisket noe u-gjenkjennbart seg imellom. Fra den ene enden av skogen til den andre. Og slik gikk den runddansen. Frigg lå på toppen av et tre i et slags nett han hadde spunnet av restene ifra dragetrådene som lå strødd rundt over hele skogen. Ifra da nøden var som størst i flere omganger og da de kastet de usynlige sølvtrådene ned til dem som trengte det mest. Han så opp. På stjernene og på dragen Anora som hadde returnert fra Atlanterhavet og som nå lagde en regnskur over alt støvet som hadde samlet seg opp der de siste ukene. Skogen hadde godt av en vårrengjøring og Frigg lå bare der og tok imot hver eneste regndråpe som en gave ifra livet. For livet var ikke lengre en selvfølge. Livet var ikke lengre noe håndfast og som garantert ville være der i tiden som lå foran. For nøyaktig en uke siden hadde han sett over grensen og bort til jenta i den blå kjolen og dragen Mort. Det var ikke smertefullt, og han hadde sjelden følt på en slik ro og fred. «Det er da i det minste noe», sa Frigg lavt opp til himmelen og til alle stjernekonstellasjonene. For han var overbevist om at han ikke kunne flykte fra vennen sin denne gangen. Så han bare la seg ned for å vente. Vente og nyte utsikten opp til evigheten som han snart skulle få bli en del av selv.

Vilja som nå var utstyrt med sin egen vilje, hadde løpt. Barbeint og lydløst fra tre til tre. Til hun fant et mørkt tjern og en skygge å gjemme seg i. Hun bare satt der og kastet noen stein ned i mørket. Hvem sin skygge var det hun satt i? Hun følte seg fanget inni en slitt boks som var i ferd med å sprekke opp. Hun ville skrike, men fikk ikke fram en lyd. Sorg? Nei, hun var rasende. Rasende på dem som ville ta ifra henne alt. Selve livet. Og når selve livet blir tatt fra en, finnes bare rivalen igjen. Det regnet også på Vilja og det kledde hun, følte hun selv. Kanskje regnet kunne vaske bort alt som var galt med henne slik at hun endelig kunne bli rett for noen.

Adam var også å se i skogen denne kvelden. Han satt på sin vanlige plass rundt bålet som nå hadde sluknet av regnet fra Anora. Han var også litt sint. Sint fordi Vikingen hadde sloss med ei jente. For selv om Vilja hadde kastet den boken på han, var det ikke et angrep tilbake hun hadde trengt, tenkte han. Hva hadde hendt om den slåsskampen uteble? For kunne det ikke være en ørliten sjans for at Vilja bar på en uforløst sorg, forkledd som noe annet? Et utemmet raseri for eksempel. Hun trenger jo bare veiledning i riktig retning. Slike ting tenkte Adam på der han satt ved et bål som var slukket. Ingen snakket sammen, men alle tenkte sitt hver for seg på denne regntunge kvelden. Hvor Fredriksen var, visste ingen. Men han var nok på vakt og Adam sa utover hvor takknemlig han var for at han hadde stoppet Vilja da hun stakk og for at han fikk Frigg trygt opp i toppen av et tre. Det var det nærmeste samarbeidet han hadde sett på en stund og Adam ville gjerne bidra til flere slike konstruktive løsninger. Forhåpentligvis uten fluktforsøk. Men kanskje med mer tretoppklatring. Frigg var visst fortsatt god på det og Adam hadde blitt glad over å se barnet i han igjen.

Det er nå litt over en uke siden jeg hadde flaks og jeg var på ny permisjon i verden der ute for å teste ut livet. Om det er for meg eller ikke. Jeg forsøkte å legge merke til hva som var annerledes, om det i det hele tatt skulle være noen endringer der. Jeg ville få med meg detaljer og antennene var nok skrudd opp på fullt for jeg ønsker virkelig å forstå hvorfor ting ender slik det gjør eller hvorfor ting forblir som de er. Det var spesielt Vilja med sin egne vilje, jeg stilte radaren inn på. Sto hun der inne og ventet? På det rette øyeblikket, klar til å hoppe rett inn i evigheten. Eller hadde hun innsett at livet kan leves på mange ulike måter og at hennes måte, hennes metoder ikke nødvendigvis et det ene og rette. Jeg visste svært lite og selv gledet jeg meg aller mest til å tilbringe tid sammen med den familien jeg selv hadde skapt og som Vilja helst ville vært foruten. Men jeg klarte ikke å kjenne på den ekte gleden da jeg ankom det som skal være mitt hjem. Det var et slags irritasjonsmoment der og det sammen med mitt ønske om idyll ble til sammen en mongotilstand. Delvis riktig nok, for jeg var der til stede for dem som hører til i mitt liv. Men jeg var ikke helt der heller. Ungene sovnet etter hvert trygt i hver sin seng og jeg følte en desperat dragning mot skogen. Umiddelbart ble jeg fylt av en uro over tanken på at Vilja, som for bare ni dager siden hadde hatt flaks, skulle ferdes ute i skogen alene. For jeg følte raskt at det var hennes sterke ønske om å komme seg dit. Ut. Eller inn. Vekk og fri. Alene? Jeg tenkte på Høvdingen og Overlegen som over hode ikke er overlegen og hvordan de mest sannsynlig ville frarådet meg mot akkurat denne turen. Men så begynte jeg å tenke på noe annet. En film som jeg hadde sett noen få uker i forveien. «Raya og den siste dragen» fra Disney så klart, for alle vet jo at Disney har svaret på alt. I filmen får Raya et valg som handler om tillit til rivalen, Namaari. For å kunne redde verden og skape harmoni i den igjen var hun avhengig av at Namaari skulle gjøre det rette valget som tok hensyn til alle og ikke bare hennes egen flokk i ren egoisme. Raya gir dragesteinen sin til Namaari og gir dermed hele sin tillit til henne som igjen etter litt nøling, velger å gjøre det som er best for dem alle. Og selve svaret på dette, ligger i at når noen gir deg full tillit, er det som om man ikke får annet valg enn å gjøre det rette. Så jeg, med hjelp av Disney, tok et valg om å gi Vilja min fulle tillit og se hva som skjer. Jeg kan ikke og si at dette var et enkelt valg. Jeg var både usikker og redd for min egen overlevelse oppi dette her, men den som intet våger, intet vinner, sies det om jeg skal tillate meg å komme med en teit klisje. Så jeg tok på meg turskoa og sa lavt innover med det største alvoret jeg maktet å hente fram i nøyaktig det øyeblikket:

Nå, Vilja. Legger jeg all min lit til deg. Gå ut i skogen. Ta bilder. Gå barbeint og finn din vei. Jeg kan bare håpe på at du vil finne veien hjem. Jeg vil gå med deg om du tillater det og jeg ber deg om å ikke gi opp enda. Jeg tror på deg og på hva vi kan bli. Sammen.

Så gikk Vilja til skogs. Barbeint som i skogen der inne. Men hun løp ikke. Hun brukte god tid på å finne sin vei og på den veien hun gikk, dukket det opp flere underlige ting som hun kunne fotografere. Akkurat som Monsteret hadde sagt at hun kunne. Hun så seg rundt hele tiden og visste nøyaktig hvor hun ville ende turen. Luften var juniaktig og klar. Mild og litt klam. Det var seint på kvelden, men solen hadde enda ikke gått og lagt seg. Bladene på trærne hadde sprunget ut og det var som om de var litt grønnere enn årene før. Himmelen over var blå. I alle fall det hun kunne se av den forbi de høye trærne som majestetisk strakk seg langt over henne. Hun fant en søle og tenkte på Elli som kanskje lå i den. Hun strakte ut en hand, men følte seg så hjelpeløs. Elli skulle ikke bli reddet og Vilja kunne ikke bli det, tenkte hun. «Tiden er inne, når tiden er ute» hadde Ofie alltid sagt og hun tenkte kanskje at den tiden var nå og da gjaldt det å slå til. Så kom hun fram og først bare satt hun og så utover demningen og vannet som fosset over den. Hun fortsatte å ta bilder, selv om noen kanskje aldri kom til å se dem. Vannet var ikke kaldt og omfavnet føttene hennes som føltes som en slags flytende sko som skulle sørge for sikker passasje bort der dypet var dypest. Det var mindre vann enn sist og det fikk fram alle de skarpe steinene på veien ned. Døden måtte være sikker og det så da virkelig slik ut der oppe ifra og ifra hennes perspektiv som sto der på kanten, tok bilde, la mobilen tilbake i lomma og vippet framover, klar for å møte tiden som var inne fordi tiden faktisk var ute. Men hun falt ikke. Hun ble stående på skrått framover og se rett ned med stiv kropp. Noen hadde tatt tak og holdt henne igjen. «Du slipper ikke unna så lett», sa Fredriksen strengt og bestemt som alltid. Vilja forsvant og ble erstattet med Frigg. «Løp!» Ropte Fredriksen. «Løp og kom deg i sikkerhet.» Frigg løp innover i skogen og klatret opp i det første og beste treet han fant. Og der satt han og så utover. Ventet. Til det var trygt nok?

Jeg kom hjem senere enn planlagt og jeg tenkte ikke noe mer over det. Det er jo ikke uvanlig at tiden går ifra meg på den måten og jeg var totalt ukjent med hva som hadde hendt.  Jeg følte meg urolig og skjelven, tok meg en dusj, litt mat før jeg omsider sovnet på sofaen.

Senere, da vi forsto at Vilja hadde som hensikt å hoppe, ble jeg skuffet over at Disney faktisk ikke alltid har rett. Og dagen i etterkant bar preg av kaos og løse tråder som virket umulig å nøste opp i. Sorgen ble avlyst og jeg gikk for det meste ut og inn av min egen verden der inne. Vilja løp fortsatt og tilværelsen der inne var mørkere enn vanlig. Hun løp på vestsiden av Høvdingtreet, langs en smal sti. Det var dårlig sikt på grunn av det mørke lyset, men plutselig oppdaget hun en glød der framme. Jo nærmere hun kom, innså hun at det var et bål. Midt i stien og midt i hennes sikt. Hun snudde på hode og fant han. Adam satt der og pirket i bålet sitt som alltid, men da han forsto at Vilja hadde oppdaget han, reiste han seg opp. De omfavnet hverandre som gamle og nye venner på samme tid. «Hvor har du vært?», Spurte Vilja. «Jeg har vært her hele tiden, men du ser meg ikke så lenge du ikke evner å se lengre enn dit», svarte Adam og pekte på nesetippen hennes. «Jeg er forresten ikke enig med Fredriksen om at du ikke bør slippe unna så lett», Vilja så spørrende på han og forsto ikke helt hva han mente. «Du fortjener å ha det lett», avsluttet han før de plutselig og på magisk vis ble omplassert til østsiden av treet. Der leirbålet egentlig hørte hjemme. Så vet vi det. At leirbål kan flytte seg og dra på tur. Jeg satt der også og hele den opplevelsen var absurd. Det var folksomt rundt selve bålet og jeg tok runden med blikket mitt for å se hvem som var der. Vikingen med fult vikingutstyr satt på min venstre side. Høvdingen satt ved siden av Vikingen igjen, men en svær fjærpryd på hode som en ekte indianerhøvding med beina og armene i kryss. Så flyttet jeg blikket videre og så Mummimamma, men det var Mummimamma og ikke overlegen slik som overlegen egentlig ser ut. Jeg smilte og sa at hun godt kunne ta av seg den maska, for den var enorm og så veldig tung ut. Hun trengte ikke å kle seg ut for min del, tenkte jeg. Men da jeg foreslo det, så hun bare spørrende på meg og sa «Hvilken maske?». Og det var vel på det tidspunktet at jeg forsto at jeg virkelig var gæren på ekte. Jarl Rev satt der også og lignet seg selv, men med reveører og hale med klær i de rette fargene. Også var Adam i enden og satt på min høyre side. «Vilja er her også», sa han. «Men hun er usynlig». Vi hadde det mest koselig og jeg kan ikke huske hva vi snakket om. Men vi snakket helt til jeg innså hvor jeg egentlig var og åpnet øynene mine og fikk se høvdingen i sin egentlige form sittende på den faste stolen inne på rommet mitt på Gjøkeredet.

Hvorfor ble egentlig den sorgen avlyst? Og hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til den? Før jeg visste ordet av det var Vilja på krigsstien igjen. Hun fikk servert et våpen i hendene og måtte vel benytte sjansen mens den var der. Jeg ble ikke redd, ikke som den dagen vi hadde flaks. Men jeg blir irritert og føler meg teit som ikke klarer å ta mer ansvar og sette en eller annen fot ned. Slik at skader unngås og jeg fortsetter å være i livet og etter hvert også bare leve. Jeg tenkte på noe overlegen sa før helga. At jeg burde skrive til Vilja igjen og oppdatere henne om tiden som har gått. Kanskje det ville være en start for oss å kunne leve sammen, men jeg har strevd med å få tak på noen som helst. Før nå.

Til Vilja.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det hele ble til og endte for oss. Jeg husker deg. Jeg husker følelsene dine og ønsket ditt om å være et fritt menneske. Jeg husker hva vi la i det. Jeg ville aldri gifte meg, i alle fall ikke med en mann. Jeg ville ikke binde meg til noe og spesielt ikke barn. Jeg ville reise og vi gjorde jo også det. Vi flyttet på kryss og tvers av landet i håp om å finne noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Uansett hvor mye vi jaktet på det. Vi traff mange mennesker. De fleste var faktisk ikke så snille, men noen har vi fortsatt kontakt med i dag. Jeg pleier å si at jeg har samlet på spennende og spesielt utvalgte mennesker og vi har faktisk et knippe med nettopp det. Underlige, rare og morsomme mennesker som liker oss for akkurat den vi er og ble. Anette som vi studerte sammen med i Førde, Oddlaug som vi traff på VGS, Tina som bare ramlet over oss helt tilfeldig på nyfødt intensiven. Hannah, Helene, Rebekka og Cecilie som kanskje er de rareste av dem alle fordi dem er så lik på oss. Livet som ikke helt voksen, men heller ikke helt barn, er tøft. Jeg husker at fluktmulighetene stadig ble mindre og da gjaldt det å finne den i form av noe flytende, pulver eller tabletter. Livet vi levde var tilsynelatende fritt og kult, men sannheten er at vi ble holdt til fange hele veien. Skyggene ifra alt som lå bak oss fulgte alltid etter og det skulle ta noen år før jeg innså at det ikke nyttet å flykte ifra det. Du var lei menn. Jeg var også det, men jeg tror det var fordi vi ikke hadde møtt noen av de snille. Jeg tror at du og jeg burde stå sammen å sørge litt over at livet var slik og for alt det som var fraværende i forkant som skulle sørge for at vi ikke hadde behov for å flykte i utgangspunktet. For denne historien kan ende godt, for meg endte det faktisk godt og da kan det også ende slik for deg. Hvis du bare tar deg tid til å innse hvor stort tap vi har hatt.

I sju år levde vi som rotløse. Ville og utemmelige. I år 2009 skulle alt det endre seg da vi møtte Skjeggape. Husker du det? Vi var oss selv lik, men han falt ikke for vårt tankemønster om at menn bare ønsket en ting. Jeg husker reaksjonen da han sa at han ønsket å vente. Vi forsto ingenting og konkluderte raskt med at vi hadde feilet, mislykket i vår oppgave. Jeg husker at vi spurte oss selv om det faktisk gikk an å bare være venn med en mann. Han har en så stor verdi for meg, fordi han lærte oss nettopp dette. Han viste meg en verden som var god og han fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi. Kanskje for aller første gang i vårt liv. Så planen om å ikke slå seg til ro, endret seg plutselig da jeg forelsket meg i han og da han et par år senere spurte om vi skulle gifte oss, ble svaret ganske enkelt ja med en stor dose skepsis. For min, og også din, oppfatning var at ingen er lykkelig gift. Dessuten var det skremmende å binde seg til bare den ene. Og jeg skal være ærlig nok til å si at ting var ikke rosenrødt fra dag en for oss. Det er en ting som forbløffer meg. Forholdet til han var ikke en rosa sky i starten som ble mer og mer grå med årene. Vi hadde en del å finne ut av og selv om vi virkelig likte hverandre, så var det som om brikkene våre ikke helt glei på plass. Jeg strevde med å slippe han for nære blant annet. Det som var fint, var at han var litt lik oss der og han trengte også tid til å tilpasse seg oss. Og vi har jobbet, vi har støpt og slipt forholdet vårt hele veien. I år har vi vært gift i ti år og det er fortsatt nye ting vi oppdager med hverandre. Vi er fortsatt i den prosessen vi startet for over ti år siden og vi kommer bare nærmere og nærmere hverandre. Og det kjennes så trygt! Trygghet, Vilja. Vet du hvordan det kjennes? Du fortjener også å kjenne på den tryggheten. Også fikk vi disse to barna da. Månemannen og Krøllebølle og er det ikke litt godt å se at de to ikke får samme skjebne som deg og meg?  Hadde noen sagt til meg da jeg var atten, at jeg kom til å ende opp lykkelig gift med to barn, hadde jeg bare ledd og avkreftet det umiddelbart. Jeg vet! For jeg er deg! Og du er meg. Men du sitter fortsatt fast i den tiden da vi var rotløse og drømte om å være et fritt menneske. Jeg skulle ha tatt deg med på reisen videre og vist deg prosessen hit til 2021. Det er det jeg forsøker nå. Ting ble ikke som vi hadde tenkt. Men jeg mener helt på ekte at det ble mye bedre enn hva vi i det hele tatt evnet å drømme om den gang.

Grunnen til alt dette, grunnen til at vi endte med å jakte etter noe bedre og rømme ifra demonene våre, det er en komplisert sak. Men du kjenner historiene. Til Frigg, Frida, Loppis, Elli, Stina. Vilja, alt det som har hendt med oss er over. Overgrep, vold, manipulering, å bli forlatt til stadighet, følelsen av å aldri strekke til eller være bra nok. Det er over! Vi overlevde og helt siden vi flyttet hjemmefra, har vi gått i en evig runddans med traumeminner og reaksjoner. På repeat om og om igjen. Du har hørt Vikingen mase om tillært adferd. Vi trenger ikke å flykte mer. Jeg håper så inderlig at du vil slå deg til ro sammen med oss. Og jeg ønsker virkelig ikke å frarøve deg noe. Gi meg bare litt tid, så kanskje jeg får reparert celloen vår. Vida er ikke interessert i jenter på den måten, men hun vil veldig gjerne være vennen din. Og når det gjelder den lille familien vår, så har den kommet for å bli. De har ingen planer om å forlate oss. Da hadde de gjort det for lenge siden. Av alle menn i denne verden, er han vår type. Vi har tilpasset oss hverandre fra hver vår kant og vi endte opp med en så stor respekt for hverandre at vi neppe klarer oss uten. Vi betyr mye for noen. Du betyr mye for meg. Men jeg er også litt redd for deg. Du har mange talenter og gode egenskaper som minner om noen som sviktet oss, men jeg vet at vi aldri evner å bli som henne. Og hvis du bruker de evnene dine på en sunn måte, vil ikke jeg stå i veien for noe av det.

Det finnes musikk i alle. Og du kan se den og høre den.

Det satt i gang noe i meg. Noe spontant og viltvoksende. Jeg gråt og jeg tillot meg å sørge over alt sammen som burde vært, men som aldri var og ble. Det var vondt, men jeg sto i det og jeg innså plutselig hvor vanskelig det var å si til seg selv at jeg ikke fortjente det slik. Og da fikk jeg en tanke. Hvordan kan jeg overbevise Vilja om at hun har en verdi, når jeg ikke en gang klarer å si til meg selv at alt som har hendt, ikke var fortjent?

Skogen var fortsatt like mørk. Jeg svevde der inne som et spøkelse for å orientere meg om tilstanden. Ingen var å se og det var en dyster stemning. Jeg fløt igjennom den vestre siden av skogen og så meg til siden. Jeg kunne skimte Vilja sittende inne i en hul trestamme med blodige hender som klamret seg fast til ansiktet. Hun led. En slik skikkelig bunnløs lidelse. Jeg svevde bare videre som om det ikke var jeg som styrte. Jeg så ingen andre enn henne og jeg så henne i samme positur hver gang jeg passerte denne plassen. Jo, jeg så Frigg også forresten, men han lå bare i henge-nettet sitt på toppen av treet og så opp. Det regnet fortsatt og mørket gjorde alt veldig uklart sammen med regndråpene som på en måte svevde litt de også. På veien ned mot bakken.

Jeg klarte akkurat og bare så vidt å holde meg tilregnelig på turen med Jarl Rev senere. Jeg husker at vi fant en rolig krok å spise lunsj i, men jeg kan ikke huske å ha kjøpt den isen jeg ikke tåler. Det var rart å plutselig innse at jeg spiste is uten å huske hvordan jeg fikk den servert. «Hvorfor spiser jeg dette?», sa jeg høyt og så spørrende bort på Reven. Han så forskrekket ut på meg som han vanligvis gjør når jeg overrasker han og det gjør jeg visst ganske ofte. «Husker du ikke at du kjøpte den isen??» Jeg husket ikke det og fortalte at jeg ikke tåler sånn is og kastet den opp i sånn ca. sju omganger på veien tilbake. Dette var en ganske ny opplevelse for meg, for jeg holdt meg til stede og tilregnelig (med unntak av is-kjøpet) hele veien. Jeg kjente på ukjente følelser som sinne og irritasjon. Jeg husker at jeg ble irritert på Reven over bagateller og jeg la ikke skjul på det heller. Jeg har også vært sint på familiemedlemmer, denne helgen, som later som og dekker over som om alt er greit og samtidig forventer at jeg skal være åpen om hvem jeg er. Og i tillegg blir irritert og «bekymret» når de plutselig innser at jeg får behandling i psykiatrien. Hvor fucka er ikke det? Hvor har de vært i alle disse årene? Hvor var de, når folk forsøkte å slenge en psykoselidelse på meg og hvor var de da armene mine fikk sine første arr? Og hvorfor har de ikke lagt merke til at armene mine bare har blitt mer og mer arrete i løpet av denne tiden? Hvordan klarer de å bli overrasket over at jeg strever med noe, når de har hatt billetter på første rad og sett hele showet all denne tiden? Det var Høvdingen som skulle få dette sinne tredd over seg og han sa at det var bra og jeg stoler på at han har rett. Følelser er noe jeg aldri har hatt eller tatt eierskap til. Men nå virket det plutselig som om jeg skulle stå å dusje i hele følelsesregisteret. Som meg.

Jeg og Reven kom omsider oss tilbake ifra turen og da fortsetter bare dette samlebåndet med følelser. Først med en mellomlanding via Frigg som hadde blitt trigget da beltesengen ble trillet fram og forbi. Jeg følte smerten sammen med han. Følelsen av å bli holdt og bundet fast. Jeg hørte skrikene ifra Frigg som også er meg. Jeg kjente smertene nedentil og det var umulig å kjenne hvilket hull det kom ifra. Det gjør vondt i hele meg, når jeg tenker på at Frigg ble lagt i den beltesengen. Selv om jeg forstår hvorfor det ble gjort og tenkt at det var det beste. Men smertene jeg kjente da jeg så den igjen, var så jævlig at jeg ikke klarte å holde meg her og nå. Jeg våknet opp igjen på gulvet og til kveldsvaktene. Reven var borte og nye livvakter hadde overtatt. Jeg hadde gått glipp av middag og satt meg ut for å spise da nok en følelse kom på det løpende båndet. Da en medpasient ble sint og begynte å true personalet. Reaksjonene mine gikk på automatikk og så kjapt at jeg knapt registrerte hva jeg gjorde. Hendene ble holdt for ørene og jeg så ned i fanget mens jeg kjente på frykt. Jeg kjente nok en gang smerter på hele meg som om noen akkurat hadde banket meg opp og kroppen satt der og ventet på neste runde med juling. Mens hodet mitt satt der og følte på alt dette, klarte jeg å tenke hvor jeg var, men jeg klarte ikke å styre reaksjonene som kom. Jeg begynte å gråte vilt og ble fulgt inn på rommet der jeg falt sammen i fortvilelse. Jeg var livredd. Som meg. Og jeg fortalte Løvinnen om hvorfor jeg var så redd. Hva som hadde hendt. Om følelsen av å bli bundet fast, smertene. Frykten for at livet sto i fare og jeg klarte bare ikke å holde igjen. Vi så bort på kortene som overlegen ba meg om å lage. «Jeg føler meg utrygg, men jeg vet at jeg er trygg». «Jeg føler angst, men jeg vet at jeg er trygg og at det ikke er noen reell fare». Vi leste de sammen og jeg inni meg flere ganger. Jeg så bort på bildene av mine egne barn og gråt enda mer. For et vrak. Var dette sorgen? Sorgen over ting som har vært, men som burde vært noe helt annet? Og da innså jeg plutselig en annen ting. Hvis jeg bare tillater meg den vonde sorgen, vil omsorgen komme like etter? Om sorg. Omsorg.

Denne følelsesstormen forsvant like brått som den kom. Og jeg gikk inn i en mongotilværelse med ukontrollerte raseriutbrudd ved jevne mellomrom. Jeg fant ikke roen og ingen trygghet. Ingen kontakt innover, men Jarl Rev fant Vilja og hun tok avskjed med han som var den eneste som hadde forstått henne. Jeg fant Frigg, livredd. Oppi et tre eller et skap. Det er tryggest i høyden. Jeg kjente meg rastløs og jeg ville ut, men det ville ikke overlegen. Verden min raste rett foran meg, eller kanskje bak meg. Ting gikk i veggen og jeg resignerte inne i dusjen på de varme flisene. Og mens jeg satt der befant jeg meg plutselig i skogen igjen. Jeg gikk rundt, men det var ikke min stemme som ropte på dem. Det var overlegens. «Hallo?» Ropte hun, men tankene var mine. «Frigg? Vilja? Er det noen her?» Fortsatte stemmen til overlegen og jeg tenkte med min stemme at dette var absurd. Overlegen møtte ikke på noen av de hun ropte på, men hun møtte Fredriksen. Han sto bak en hekk på hennes høyre side og han klippet på den med den minste saksen jeg har sett. Han så ikke på henne, men utbrøyt stolt: «Dette er perfeksjon!», mens han klippet effektivt med den latterlige lille saksen hans. Hekken var sikkert to meter høy og fortsatt strakk han seg høyt over den, mens overlegen sto på den andre siden og så opp på han. De snakket sammen, men jeg kunne ikke høre det. Jeg så bare at leppene beveget seg og det så ut som en alvorsprat. Bak min rygg. Så flott! Selv i min egen indre skog får jeg ikke delta i beslutningene som tas.

Jeg fikk dra dagen etterpå. Selv om ingenting var endret, var det tydelig at jeg bare ble dårligere av å være innsperret stort lengre. Dagen da vi hadde hatt flaks ble mer og mer fjern og jeg brydde meg egentlig bare mindre og mindre. Jeg ville bare hjem og ha de beste dagene jeg kunne ha før det hele ender. Slik tenkte jeg. Å klemme barna for siste gang. Eller å klemme dem så mange ganger som mulig før tiden min var ute. For en dag måtte jo flaksen min visne og gå ut på dato. Episoden der de forsøker å få liv i meg igjen spilles om og om igjen i hodet mitt. Stemmen til hun som alltid er blid, men som plutselig hørtes skremmende alvorlig ut. Frykten for smerter underveis som viste seg å være totalt fraværende. Jeg svevde liksom bare der og tenkte at de skulle stoppe med det dem drev med. Jeg hadde funnet min fred og det skremmer meg at jeg tenkte slik. Var det mine tanker? Eller var det hennes? En ting vet jeg, og det er at ingenting har vært det samme siden. Å komme hjem til ungene ble ikke som jeg tenkte. Var det fordi hun hadde overtaket på meg? For jeg følte ikke den samme gleden over dem som før og jeg hater å si det, for jeg vet jo at jeg elsker dem over alt annet på denne jorden. Allikevel var det noe annet som overskygget. Og jeg fikk ikke tak på det. Dagen etter hadde jeg avtalt med overlegen som overhodet ikke er overlegen. Jeg så ikke poenget, men dro dit allikevel. Hun fikk meg gradvis og delvis tilbake, men ikke fullstendig. Jeg husker at vi lo og det var godt. Jeg føler at jeg lever på kanten av livet nå. Min tålbare grense er fryktelig smal og jeg er halvt levende og halvt død. Stadig finner jeg meg i å høre på musikken hennes. Og det er dystert og minner veldig om en jeg ikke ønsker å være. Jeg har også tatt meg i å klatre i trær. For å komme i sikkerhet? Det er en uke til overlegen min går ut i ferie. Vi har som vanlig dårlig timing på mine farlige eventyr her ute i verden. Til uka returnerer jeg til Gjøkene i håp om å få stabilisert dette før hun forsvinner. For jeg ønsker bare å møte denne sommeren på en tryggest mulig måte for alle. Jeg har ikke sørget ferdig. Det merker jeg. Så til uka skal jeg henge med Høvdingen og han er den beste på følelser. Han føler mer enn jeg noen gang har følt i hele mitt liv tror jeg, så jeg er i rette hender. Så Vilja. Bli med meg i sorgen over alt som er borte for alltid. Dette er min invitasjon til deg. Håper vi sees.

På vent.

Jeg tar meg selv i å bare se ut i rommet. Ut i luften uten at blikket fester seg til noe spesielt. Jeg er liksom bare borte, men tilstede på samme tid. Tankene er borte, mens kroppen sitter jo der og stirrer ut i noe tomt. Eller så er det tankene som er tomme, for rommet jeg sitter i består jo av flere ting. Gjenstander som har en personlig betydning for meg og mine. Jeg klarer bare ikke å fange opp dette med blikket der jeg sitter litt sånn fastklemt mellom to verdener. Ikke indre og ytre verden denne gang. Men mellom det fungerende og ikke. For jeg valgte jobb framfor traumeminner og traumereaksjoner. Til tross for at jeg vet at det ikke var det lureste valget. Men det er vanskelig å ta de rette valgene når du har en indre modell som desperat ønsker å ikke skuffe noen. Å gjøre alle til lags med dine selvstendige avgjørelser. Nok en gang kommer mine behov i andre rekke. Og det føles bedre slik. Som det alltid har gjort.

Jeg var spent på om jeg i det hele tatt hadde den samme strukturelle arbeidsmodellen som før. Om jeg virkelig klarte å pakke bort det som hadde fyrt av og gått til angrep på meg før helgen til fordel for jobb. Sykepleier. Fucka i hue. Følelsen av at disse to rollene fløt litt i hverandre var skremmende. For hvis dette skulle fortsette, ville det ikke da si at det kom til å bli vanskeligere for meg å fungere optimalt i mitt yrke? Jo «Friskere» og mer integrert jeg blir, jo mindre fungerende blir jeg? Er det sånn det er eller skal være? Og hva var det jeg hadde sagt til overlegen rett før jeg dro etter forrige unormale polikliniske time? «Jeg har en følelse av at vi ikke kommer til å sees igjen». Hva mente jeg egentlig med det? For vi sees jo igjen. Jeg skal dit i morgen, står det i kalenderen min. Var det en annen jeg som sa det? Jeg må ha visst at det kom til å ende slik. At det som var før helgen, ville forsvinne og ødelegge for videre jobbing sammen med henne.

Jeg hadde forsøkt i forkant å roe ned angsten og traumereaksjonene med verktøyene som overlegen hadde gitt meg dagen i forveien. Samtidig som jeg ba iherdig om opprettholdelse av struktur igjennom jobbhelgen. Så dro jeg på jobb og følte meg litt rar. For strukturen var ikke fullstendig komplett og jeg var kanskje heldig med at avdelingen jeg jobber på var rolig. Så rolig at jeg fikk tid til å tenke og reflektere over alt det jeg gjorde. Gradvis kunne jeg kjenne på en tilfredsstillende ro legge seg over meg. Noen passet på. Passet på at jeg ikke skulle bli forstyrret. Fredriksen? Jeg vet ikke, for jeg har ikke hatt direkte kontakt med dem der inne. Jeg vet bare at jeg har vært på jobb og at det har gått bra. Men så har jeg også vært hjemme mellom vakter og da har jeg bare stirret ut i et rom. Tom og uten innhold. Jeg har aldri hatt trua på at jeg kan få til begge deler. Jobbe godt med traumeminner og reaksjoner, samtidig fungere godt på jobb. Jeg har verken hatt angst eller andre symptomer. Det som var før helgen, kjenner jeg ikke til mer. Jeg vet hva det handlet om, men det er ikke en del av meg mer. Kanskje det bare er pakket inn i mongo-tilstand? Og da blir spørsmålet om det bare er for meg å pakke det opp igjen når jeg sitter på overlegens kontor og har mulighetene tilrettelagt for å jobbe med dette. Eller om jeg forblir mongo eller marionetten som jeg lenge har levd som før dette. Før krasjlandingen min på Gjøkis.

Jeg føler meg som ingenting. Men på jobb er jeg sykepleier. Kollega og en venn. Utenom er jeg bare på vent.

Flyvende sirkus.

Jeg kan ikke helt erindre når det gikk opp for meg at skogen der inne, min skog, hele tiden har vært dynamisk. I endring. Men lyset må ha blitt tent så sakte at jeg knapt har lagt merke til det. Tiden har på et vis sust rett forbi meg som en juniaktig bris man sjelden tenker over at er der, før den går over i et kaldt høstpust. Jeg har lenge tenkt at ting har stoppet opp, tatt pause eller rett og slett stått ved veis ende. Kontakten med dem der inne har vært svært begrenset og jeg har i en tid undret meg over om jeg noensinne ville komme inn til dem igjen. Jeg hadde til og med startet en slags sorgprosess av tanken og nesten innfunnet meg i at jeg hadde vært på mitt siste eventyr og kanskje aldri kom til å se dem igjen. Det var både sårt, vemodig og vondt. For eventyrene som har vært, har vært det eneste jeg har kjent til her i livet og jeg vet ærlig talt ikke hvordan det skal leves på noe annet vis. Eventyr. Eventyr med tusser og troll og de mest magiske skapningene du kan forestille deg! Drager som kommer med reddende og usynlige sølvtråder i natten, til dem som løper for livet. På jakt etter en trygg havn. Vikinger som bygger hengehuler høyt, høyt oppe i trærne slik at andre kan ligge der og kikke opp på den uendelige nattehimmelen dekket av de vakreste stjernekonstellasjoner. Høvdingtrær som slår rot akkurat der han kan nå ut til alle som trenger en armkrok å hvile i. En rev som lusker rundt bak busker og kratt og som hopper fram når nøden er størst. Løvinner som sørger for trygg passasje gjennom natten og en Mummimamma som egentlig ikke er en mamma der inne, men som har omsorg nok til å dekke over femti mammaer til sammen. Minst! For er det ikke litt slik, at den tilknytningen vi søker, ofte er imot det som en gang skulle være en mamma, men som aldri var eller kunne være?

«Jeg er en bortkommen gutt», sa Frigg. «En som ingen ville ha! Som i Peter Pan!» Sa han litt mer entusiastisk som om han endelig hadde funnet noen eller noe som var som han. Jeg tenkte meg om noen sekunder før jeg innså hvor rett han hadde. På mange måter var han jo som Peter Pan. Gutten som aldri ville bli voksen. En forlatt gutt som egentlig innerst inne drømte om en mamma, men som aldri hadde hatt en. Jeg kunne ikke la være å tenke på om det fantes en Wendy for Frigg også. Hvem kunne det være? Meg? Det spilte kanskje ingen rolle, han hadde jo allerede blitt eldre og det vil si at han også kan bli voksen. Mens kroppen vi bor i, gradvis merker en aldringsprosess snike seg på, har Frigg og alle de andre holdt seg til sin alder. Ni, Sju, Tolv, Fjorten. Det er først det siste året flere av dem har rykket opp noen hakk og blitt eldre. Med god hjelp i fra Gjøkene på mitt lokale sykehus og kanskje min evne til å tenke meg bedre. Jeg er heldig som fant dem. Eller at jeg, med hele mitt reisefølge, krasjlanda rett i fanget dems og ble hengende rundt der i et og et halvt år. For en gjeng, for et eventyr.

Nok et år og nok en bursdag kom like forventningsfylt på i år som alle årene før. Men i år klarte jeg noe som jeg aldri har klart før. Jeg reflekterte rundt alle årsdagene før denne. For har det ikke vært slik at jeg alltid har hatt en barnlig og forventlingsfull glede i forkant av selve dagen? Og når først dagen har kommet, ender det med kaos og en slags sørgelig stemning? Jo. Slik har det pleid å være. Og i år kunne jeg møte dagen litt mer forberedt enn før. Barnlig glede? Ja, barn elsker jo bursdag, så jeg kjøpte inn en bursdagsgave til Loppis som nok skulle fylle fem år på nytt. Stuck i sin alder, men alle vet jo at femåringer elsker bursdager! Så Loppis skulle få gave. Hvem hørte den uggene og sørgelige stemningen til da mon tro? Alle? Noen? Jeg var usikker, men jeg følte selv at jeg var godt forberedt dette året og ønsket virkelig å ta hensyn. Til meg. Hele meg. Bursdagsuken ble allikevel kaotisk og jeg gled på et vis sakte, men sikkert ut av min sone idet selve dagen nærmet seg. Gjøkene fulgte meg hele uken ifra sin kant. Ren fysisk tilstedeværelse, en stemme igjennom en telefonlinje og sikkert også i tankene. Jeg liker å tro det, for som Høvdingen sa mot slutten av dette eventyret, har vi etablert et avvik i samarbeidet, fra det som er vanlig for både dem og meg. Avvik i positiv betydning altså. De har strukket seg så langt som overhodet mulig og samarbeidet vi endte opp med har vært unikt. Ingen tvil om det.

Jeg forsøker å minnes hva som hendte og når, men som vanlig er tidsbegrepet ikke helt på plass. Tankene våre ble raskt rettet mot Elisabeth-delen og vi innså at hun muligens var den siste brikken i dette puslespillet jeg febrilsk har forsøkt å få sammen i en årrekke. Så hendte det noe litt rart, men også litt fint på samme tid. Da jeg la trollungen min før natta en kveld. Vi pleier alltid å lese bok og synge sang. Denne kvelden ville hun at jeg skulle synge «Blir du med å lage snømann» i fra Frost. Og det var da jeg kom til det siste verset at jeg merket noe som rokket ved mitt kretsløp. Hjertet mitt begynte å dunke raskere og jeg fikk en klump i halsen som aller helst ville hyle ut i gråt og fortvilelse, men jeg tok meg sammen naturligvis og sang ferdig før jeg ønsket trollungen en god natt. Jeg gikk ned, tok på meg headsett og satte på sangen igjen, spolte fram til siste vers og fikk gåsehud. «Vær så snill og svar meg. Alle spør meg hvor du er. De ville trøste, de vil hjelpe meg og jeg vil trøste deg. Så slipp meg inn. Nå har vi kun hverandre, bare du og jeg. Hva skal vi gjøre nå?» Mens den teksten gikk inn via ørene og videre innover til de fortapte og ulykkelige, var det som om jeg helt ubevisst rettet ordene til dem der inne. Henne? Jeg så for meg søledammen hun drukner i som en slags grav og at jeg satt foran den på huk og sang. Til henne! Det var vemodig og sørgelig, men også fint! For var det ikke slik at hun kanskje hørte meg? Langt der nede, eller dypt der nede som overlegen insisterte på at var den mest korrekte formuleringen. Jeg fant meg plutselig i å grave meg dypere inn i Disney universet, for det er jo en kjent sak at Disney har svaret på alt og dette skulle vel ikke være et unntak. Jeg lyttet, kjente etter reaksjoner og det var først da jeg kom til Aladdin-universet at tårene virkelige skulle få slippe fri. «La oss dele en drøm, jeg vil vise deg verden. Som du skjønner så er den mer enn det dem lot deg se» Ja! Det er jo nettopp det vi forsøker å vise dem alle. At verden er noe helt annet enn vonde ting, at det finnes noe nytt og noe bra. «En helt ny jord, det er fantastisk det du ser. Ingen forteller nå, hvor du får gå og tror du fantaserer». Nei, nettopp! Og jeg følte at disse tekstene virkelig ble absorbert opp som en uttørket svamp og noe nytt var i ferd med å spire opp ifra et mørke som aldri har sett sollys. Et håp kanskje.

Det var avtalt på forhånd en planlagt akutt innleggelse hos Gjøkene i etterkant av denne uken. Timingen var god da halve teamet vårt hadde jobbhelg og erfaring har vist at vi kan utrette mye på en helg sammen med en Vikingen og en Indianerhøvding. På mange måter kjenner jeg på hele meg at innleggelser strider litt imot nå. Ikke at jeg noen gang har følt det naturlig å være innlagt, men før var det på en måte en større sikkerhet knyttet til å være der inne enn her ute. Nå følte jeg meg i grunnen sikker her ute, uten store behov for å bli «passet på» 24/7. Men dette er en del av opplegget vårt. Elisabeth som muligens er den siste brikken, lå og druknet og vi så på det hele som svært usannsynlig og få til å jobbe med den biten poliklinisk. Så jeg ankom Gjøkeredet fredags morgen. Planen var å bli til mandag og avslutte med en oppsummert samtale med overlegen som over hodet ikke er overlegen. Jeg tenker på hvor fantastisk dette opplegget faktisk er. Der selve hovedbehandleren, ikke trenger å ha en sentral rolle i selve arbeidet der og da, men kan ta helg og etterlate jobben til meg selv og mine sammen med et unikt miljøpersonell. Det har vist seg at de skulle få en like stor og sentral rolle som henne. Det er jo slik det burde være, tenker jeg. Å jobbe tverrfaglig med en god dose brukermedvirkning.

Helgen begynte trått og jeg ønsket hjem allerede på lørdag. Sånn helt på ekte. Og dette har blitt litt vanskeligere enn før, da jeg var mer oppsplittet. Nå er jeg mer diffus og delene glir litt sammen av og til. Følelsen av å ville hjem tilhørte egentlig Frigg. Men siden Frigg plutselig befant seg i en symbiose med meg, kunne jeg sitte der og føle på nøyaktig de samme følelsene som han. Uten at jeg forsto det i starten, insisterte jeg på å avslutte det planlagte akutte oppholdet for å reise hjem. Og det var mitt valg fordi jeg sto der som meg selv. Den voksne og ansvarlige meg, uten å forstå at jeg ble påvirket av noe annet. En følelse og trang til å komme meg bort fra noe meningsløst. Jeg ble bedt om å tenke meg om, for spontane avgjørelser er sjelden bra. Jeg forsvant inn i en slags tåke inne på de varme flisene på badet. Hvor nøyaktig jeg forsvant husker jeg ikke i skrivende stund, men jeg husker at jeg våknet til ved jevne mellomrom. På gulvet, badet, i sengen. Litt overalt med fortellinger om hva som har hendt imellom. Elisabeth, Frigg, noe nytt og rart. Uavklart. Så hadde jeg sittet på stolen ved skrivebordet og kikket bort på Høvdingen i egen person. Hvem som kikket, er litt uklart og uvisst på det tidspunktet, men jeg hadde sett på han med nye øyne. Høvdingen er en av de mest empatiske menneskene jeg har møtt. Og den som faktisk har enda mer fucka humor enn meg selv. Han er alltid like rolig og trygg. Varm. Forutsigbar og øynene hans fester seg på en sånn måte at du bare vet at han ser deg. Den ekte deg.

«Ikke glem meg», hadde den ukjente stemmen sagt. Høvdingen så tilbake på den som snakket. «Så klart jeg ikke glemmer deg!» Svarte han og la til at dette samarbeidet har også betydd noe for han. Kroppen hadde reist seg opp og gått bort til vinduet. «Ikke glem meg» gjentok stemmen høyt utover. Høvdingen forsto ikke riktig og la sjeldent skjul på det. «Jeg har sett slutten» fortsatte stemmen. Det var som om stemmen så for seg en slutt, men på hva? Samarbeidet? Var det sånn at på dette tidspunktet var det uklart om vi kom til å sees igjen? Høvdingen, Vikingen og Jarl Rev? Innleggelser vil jo naturligvis bli et mindre og mindre behov og det er jo i hovedsak der inne på Gjøkeredet vi møtes. Var det slik at kroppen min forberedte oss på en slags avskjed? Det kunne virke litt slik og mens Elisabeth kom og gikk utover dagen, befant vi oss plutselig på bakken der inne. Ved leirbålet og jeg så opp på den klareste stjernehimmelen. Det var stille, og jeg visste på et nivå at jeg befant meg litt her og litt der. Jeg hørte stemmen til Vikingen like ved og jeg fortalte hva jeg så, hvor jeg var og forsøkte å spekulere i hva som skulle skje videre. Nye eventyr? «Hva var ditt favoritt eventyr?» Spurte jeg ydmykt og klar for å mimre over alt som har vært til nå og sammen med dem. Vikingen klødde seg mest sannsynlig i hode uten å helt vite hva han skulle svare, mens jeg fortalte om mitt. Da dragene kastet ut de usynlige trådene sine og da Stina tok tak i den etter å ha løpt for livet i flere dager. Magisk! Jeg fortalte om da Vikingen bygde hengehulene til Frigg og Frida og berget dem opp dit med fullt vikingutstyr. Jeg så han ikke, men jeg tror at han smilte. Høvdingen kom også til og han forsto raskt at jeg var der, men ikke på samme tid. Jeg spurte han om det samme, men også han strevde med å svare. Så jeg fortalte om den gangen han og Frigg fant hverandre til slutt etter at Høvdingen hadde oppfordret til at de skulle leite ifra hver sin kant. Vi mimret som om slutten virkelig sto for tur og før jeg visste ordet av det kom de alle inn i skogen til meg. Rundt leirbålet og jeg smilte som et barn idet jeg innså en ting. «Dere kan aldri bli borte, kan dere vel?» Vikingen fortsatte å klø seg i huet og jeg tror jeg sa høyt at jeg ikke kunne ha et team rundt meg uten evnen til å fantasere. Han lo. Jeg lo. «Vi må ha en fest!» Utbrøt jeg. «Kanskje dragene kommer tilbake! Åh, jeg håper det. Hva mer?» Vikingen visste fortsatt ikke helt hva han skulle si tror jeg. «Kanskje hengehulene kommer tilbake og kanskje et flyvende vikingskip. Ukjente stier og nye eventyr!» Hørte jeg meg selv si med stor innlevelse og entusiasme. «Blir du med eller?» Avsluttet jeg og Vikingen sa noe usikkert «Ja, ja», uten å helt forstå hva han svarte ja til tror jeg.

Det er ingen tvil om at min indre verden består av et nettverk få er utstyrt med. Jeg har selv overrasket meg selv nok ganger til at ingenting sjokkerer eller overrasker mer. Alt er mulig, og det er bare fantasien med et snev av realitet som setter en stopper for egen indre utvikling. Og overlegen hadde rett vedrørende innleggelsen. «Hvis det skjer noe, skjer det som oftest mot slutten». Og ting begynte å skje på søndag. Jeg fikk endelig tilgang igjen og vi hadde sett slutten av noe, men ikke begynnelsen på noe nytt før jeg forsvant i en tåke igjen og befant meg flygende rundt i et ukjent univers. Sammen med Ofie som hadde dratt meg ned i søla til Elisabeth og bedt meg strengt om å innse hvem jenta i badekaret var og samtidig spurt om jeg ikke var interessert i å redde meg selv. Jeg unngikk den siste setningen, ubevisst og bevisst på samme tid. Det gjør jo så vondt! Vi fløy overalt, opp under stjernehimmelen, igjennom skogene og trærne, med nye og ukjente stier. En skog i forandring. «Er det et nytt kart på vei?» Spurte jeg og Ofie bare nikket bekreftende tilbake. Så det var dette stemmen utover mente. Slutten på den gamle skogen med spørsmål om Gjøkene kom til å følge etter i det nye. Så klart de skulle det. For det kan jo aldri bli helt borte. De er en del av dette kretsløpet nå og de har fått sin plass i skogene. Min skog. Hvordan jeg skulle komme inn i det nye, var uvisst. Det skulle visst en flyver til. Og flyveren visste nøyaktig hvordan.

Høvdingen kom inn i rommet og fikk se noen stå oppreist på sengekanten som var heist høyest mulig opp. Dette var nytt. «Hva har du tenkt nå?» Spurte han lettere nervøst. «Jeg skal fly! Igjennom portalen som åpner seg hvert øyeblikk» Svarte den som sto i hoppestilling med henda på ryggen. «Eh, nei. Det skal du ikke» Svarte Høvdingen. Det var flere årsaker til at han ikke kunne bli akkurat da, så han ba den som skulle ut å fly, pent om å sette seg. Han satte seg. Og ventet. Høvdingen kom inn igjen og ble lettet over mangelen på flyturer. «Jeg gjør alltid som Høvdingen sier» hadde han sagt. Det så ut som Frigg. Innimellom. Har Høvdingen senere forklart. Men det var noen andre der og. Noe ikke han hadde fått helt taket på. «Du kan ikke fly» var det noen som sa før Frigg og han andre som ingen helt forsto hvem var hadde rommet for seg selv igjen. Jeg tror det satte i gang en reaksjon i den som kunne fly. «Jeg skal vise dem jeg», må han ha tenkt, før sengen nok en gang ble heist opp på høyeste nivå, han stelte seg på kanten. Og hoppet.

Vikingen skal ha hørt et voldsomt brak før han rettet kursen mot rommet vårt og funnet kroppen liggende i en unaturlig stilling. Det så visst ut som om hode hadde truffet veggen som brått må ha stoppet fly-stuntet. Selv fløy jeg der inne og krasjlandet rett foran en søledam hvor jeg tydelig så Elisabeth blir kastet ned i på brutalt vis. Av Fredriksen. Ved siden av søla var et skilt der det sto «Her hviler Elli». Men hun var jo ikke død og jeg tvilte sterkt på at hun hvilte seg der nede. Jeg kjente ingen smerte, men jeg strevde med å komme meg opp. Jeg så meg rundt og innså at vi hadde kommet oss til det nye og det var flott der. Fargerikt og med et majestetisk tre i midten. Høvdingtreet. Det hang to hengehuler ned ifra en gren og midt på stammen, lyste det et rødlig lys og ved en nærmere kikk, kunne jeg se at midt inne i den stammen, dunket et sterkt hjerte.  Selve grenene som var innrammet i løv og mose, så ut som en hjerne og jeg bare visste at jeg bodde der inne. Reven lusket rundt og Mummimamma ventet i enden av en lang og hul trestamme som jeg antok førte rett inn til det trygge stedet. Jeg følte meg hjemme. At jeg hadde kommet hjem. Det var fint. På utsiden av skogen våknet jeg opp til to bekymrede karer som hadde ringt etter legehjelp etter mitt flyvende sirkus noen minutter i forkant. Det var kleint, men som vanlig overlevde jeg uten varige men.

Så ble det mandag og i løpet av natten hadde det dukket opp et nytt kart på mystisk vis. Det var akkurat sånn jeg hadde sett det for meg. Høvdingtreet med et stort hjerte, hengehulene til Vikingen, Reven som lusker rundt og Mummimamma som venter ved den trygge plassen. De vil visst alltid være der. En som ikke var der derimot, var Frida. På mange måter har jeg følt lenge at Frida har glidd inn og utgjør nå en del av vårt felles kretsløp. Jeg ser henne ikke mer og det er litt trist. Hun er borte, og det sa jeg til Høvdingen mens vi satt og reflekterte over nytt kart og flyturen dagen før. Han så på meg og sa så fint og rørende: «Men Frida er jo ikke borte. Jeg ser henne hele tiden. Hun er den gløden i deg!» Også smilte han og jeg ble litt målløs og tenkte nok en gang at «Ja. Det er sånn det må bli. Integrering». De blir aldri borte, men de tilegner meg flere egenskaper og en større sammenhengende identitet.

Overlegen som over hodet ikke er overlegen kom og skikkelsen som fløy kunne fortelle at han var skyggen som Frigg hadde vokst ifra. Skyggen til den bortkomne gutten. Han var leken, det merket jeg og blir glad av tanken på det. Overlegen forklarte meg senere at skyggen så ut som Frigg, men hadde en annen stemme. Eller var det motsatt? Det spiller ingen rolle. Men hun lar seg stadig fascinere over ulikhetene og kontrastene. Det er ikke mulig å spille dette, late som. Overlegen forsøkte i beste evne og forsikre Skyggen om at det går fint an å fly der inne i skogene, men ikke med kroppen her ute i den virkelige verden før vi dro derifra. Og mens jeg har forsøkt å orientere meg i den nye skogen, har resten av flokken der inne samlet seg rundt graven til Elli og sunget sanger. Fra Disney. Alle bidrar på Fredriksens forslag om å lindre, men for all del ikke grave henne opp og han holder vakt for å holde Gjøkene unna en stund. Det er nok nå, ifølge han. Jeg ville nok ikke tåle det heller. På mange måter har jeg kommet dit jeg så for meg å være den dagen jeg var fornøyd med utfallet av traumebehandlingen. Jeg har aldri hatt som mål å bli fullstendig integrert. Det har vært for langt fram og for usannsynlig. Dessuten er jeg livredd for å miste min indre verden som en mulighet å flykte inn i. Kanskje Fredriksen har rett? Kanskje vi kan leve godt og samtidig ha en søle av skam som vi besøker innimellom, som en grav man går til for å sørge. Over livet som var og livet som aldri ble.

Jeg spurte Høvdingen om hva vi skulle kalle dette innlegget som på det tidspunktet ikke var påbegynt. Han tenkte seg om flere ganger før det kom et svar. «Flyvende Sirkus».

Gjenforening.

Jeg har lenge visst at ting ikke endte slik hun hadde ønsket. Men jeg hadde allikevel et lite håp om at Stina ville tilpasse seg i 2021 og det livet jeg endte med å leve. Med mann og barn. I et vanlig hus med en vanlig jobb. Ingenting i min hverdag appellerer til henne som har en stor lidenskap for det kunstneriske, spontane og livlige. Min hverdag består av barneoppdragelse, jobb og ekteskap. Helt vanlig og kjedelig og for å være helt ærlig, er det nettopp det helt vanlige og kjedelige jeg har satt pris på de siste ti årene. Det er forutsigbart og trygt. Jeg fant en mann som utrolig nok passer meg og omvendt. Og vi fikk barna som jeg husker at jeg ikke ønsket meg som tenåring, men det ble bare slik og det ble jo det beste som kunne hendt meg som voksen. Mitt største mål her i livet, er at ungene mine vokser opp med en så stor omsorg og trygghet og at de får de rette forutsetningene til å få et bra liv. Så langt føler jeg at jeg har lykkes og det føles bra. Jeg tenker ikke så mye på meg selv, for det viktigste er at dem har det godt. Slik tenker ikke Stina. Hun ønsker ikke at ungene ikke skal ha det bra, men hun ønsker å leve livet til det fulle i tillegg. Sitt liv. Hun føler nok at hun ikke har fått levd ut ungdomstiden før den brått var over og vi sitter her og har hoppet fra 18-36 år uten å få med seg det imellom. Hvordan kan jeg møte henne? Om det bare så er på havveien? Og hvordan kan jeg forsvare det livet jeg endte opp med, når ikke hun har fått være med i prosessen hit?

«Jeg har jo gjort alt det dere har villet at jeg skal gjøre», sa hun oppgitt og på grensen til irritert. For ja, Stina som nå vil hete Vilja fordi hun forbinder det gamle navnet med noe horete og skamfullt, ønsker nettopp det. En egen vilje. Et eget liv. Vilja var mer passende nå som hun var eldre og ferdig med menn. Hun ville ha sin egen Vilje som Vilja og hun ønsket å leve livet til det fulle. Ta igjen alt det tapte og suge margen ut av den. Jeg klandrer henne ikke. På mange måter, føler også jeg at jeg gikk glipp av alt. Min egen opplevelse av livet som har vært, er å bli styrt av andres meninger og viljer for å leve opp til dems forventinger og ønsker. Livet har aldri tilhørt meg. Før nå. Jeg gikk kanskje glipp av festen, men tiden nå, i etterkant, bærer preg av trygghet og forutsigbarhet i form av den lille familien jeg har skapt, jobben jeg går til og venner jeg har sluppen inn i mitt kretsløp. Må vi igjennom festen som burde vært i forkant for at Vilja skal kunne ta meg igjen? Og hva innebærer egentlig det?

Vilja satt på overlegens kontor etter et forsøk på fri vilje dagen i forveien. Det endte ikke dårlig, men det endte kanskje litt uheldig. For verten sin del. Altså meg. Vilja merket ikke noe til det og var totalt upåvirket. Når jeg selv kviknet til, kjente jeg på rusen ifra inntaket dagen før. Det resulterte i at jeg måtte ringe syk på jobb resten av den uken. Vilja styrte mest den dagen og jeg ble en gjest i min egen kropp mens overlegen forsøkte å veilede henne i riktig retning. Delvis sammen med en viking som kom og gikk. Jeg har desperat forsøkt å få kontakt med henne, attenåringen som ønsker å leve fritt. Det er som om jeg kan kjenne følelsen av å være rotløs og ikke helt høre til. Og mens vi satt der på overlegens ekte kontor, fordi sofaen var svart og ikke blå som den er på den trygge plassen inne i skogen, ble hun mer og mer oppgitt. Hun kunne aldri få det som hun selv ønsket uansett hvordan hun vrei og vendte på det. Det var for sent. 20 år for sent. Men akkurat i det hun var i ferd med å gi opp alt og innså at håpet var ute, hendte det noe. Som det vanligvis gjør når nøden er som størst. Veggen til høyre begynte å løsne opp. Hun gløttet bort uten å virke mistenksom, men overlegen og vikingen så nok at det var noe som var i ferd med å skje. Det var som om veggen smuldret opp og at det sto noen rett på baksiden av den. Hun så han ikke tydelig, men noen var det og Vilja var ikke redd så hun reiste seg og gikk bort til skyggen bak den oppløste veggen. Da hun kom bort, så hun han like klart som en klar sommerdag. Han var som solen som skinte på henne som strakk ut handen sin mot han som hadde vært borte i en lang stund. Så begynte hun å gråte plutselig og spontant mens hun holdt fast i han som sto midt i den oppløste veggen. Adam. Tvillingbroren hennes som hadde leitet etter henne helt siden hun var fjorten år og hadde gått seg vill i skogene og løp for sitt eget liv. Og nå åpnet det seg et øyeblikk der de to ble gjenforent. De bare så på hverandre. Vilja gråt. Han så lykkelig på henne. Hun ville aldri gi slipp. «Ikke reis» hvisket hun. «Vær så snill å bli hos meg» var det siste hun fikk sagt før hun kollapset. Vikingen tok henne imot og jeg kavet meg opp ifra gulvet noen minutter etterpå. Vilja var borte, men hun kommer nok igjen. Kanskje Adam kan hjelpe henne med livet i 2021. Sammen med meg. Jeg dro hjem i en taxi. Alene.

Gode flashbacks.

Ikke alle flashbacks er fæle. Ikke alle flashbacks er knyttet til vonde minner og traumehendelser. I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer bevisst på hvem jeg er, og hvem jeg har vært. Hva jeg har overlevd. Jeg har gitt mye tid til mine indre forsvarsdeler, akseptert dem og imøtekommet dem. På den måten har hverdagen min blitt mer harmonisk og kontrollert. Jeg har i mange år vært plaget med vonde flashbacks i form av bilder og andre sanseopplevelser som har overfalt meg bakfra og slått meg ut av spill. Og det har vært svært ødeleggende for meg. Men i det siste har jeg erfart noe nytt. En ny type flashbacks som har kommet snikende på meg mens jeg har holdt på med min indre jobb mot et mer helhetlig liv og tilstedeværelse. På godt og vondt. For det handler ikke om barndom og tidlig relasjoner. Det handler om de siste årene jeg har fått og gått i behandling for dette. Helt tilbake ifra Fru Grå sin tid, men mest av alt ifra tiden min på Gjøkeredet. Jeg vet at jeg har hatt mye «borte-tid» og «mongo-tid» der. Trolig over halvparten av tiden, befant jeg meg i en ikke-tålbar tilstand og som en annen identitet enn meg selv. Frigg, Stina, Frida, Adam, Ofie, Bambù, Elisabeth og Loppis. Alle ville ha sin plass her ute og jeg ble til stadig holdt nede til dems fordel i rampelyset. Jeg evnet ikke å huske den tiden de var framme. Selv vandret jeg rundt i skogene på indre bane for å jobbe med ting der inne. Og dette er kanskje den biten mange strevde og strever fortsatt med å forstå fullstendig. At jeg ikke husket hva «jeg» hadde gjort, sagt eller uttrykket på annet vis i de periodene jeg påsto å være en annen. For det er jo litt sci-fi å se for seg et menneske med flere identitetsdeler hvis man ikke evner å se logikken bak. Som ikke evner å se det samme som Vikingen og co har sett. At det handler om et overutviklet forsvarsverk og tillært adferd og ikke en alvorlig psykisk lidelse eller et ekstremt godt skuespill for alle rundt.

Jeg har mer kontroll nå. Jeg har turt å nærme meg dem der inne på et helt annet nivå enn før og jeg har sluppet dem til, med meg i førersetet. Takket være rammene dere har gitt meg. Og på grunn av en symbiose og en gradvis integrering av meg selv, utgjør jeg nå en større helhet. Jeg har mer tilgang og det er nettopp derfor jeg nå blir dusjet ned av en rekke gode flashbacks. Tiden de andre i meg hadde på Gjøkeredet blir plutselig tilgengelig for meg for aller første gang og det er for det meste fint. Innimellom får jeg minner om dårlige holdninger, merkelige og frekke kommentarer, autoritære holdninger og strenge, nedlatende og kalde stemmer. Jeg velger å ikke fokusere på den biten. Hoved-jeg, er nok litt naiv og tror det beste om folk. Jeg er sikker på at miljøpersonalet og andre behandlere som uttrykket slike negative holdninger mot meg, ikke gjorde det i verste mening. Jeg velger å tro at de ikke visste bedre og handlet i god tro om at de gjorde de rette tingene. For jeg vet at jeg har vært en utfordring og at jeg har fått mange til å klø seg i hode over hvordan jeg skal bli behandlet. Og sånn er det bare. Det jeg derimot velger å ta med meg videre er all godheten. Omsorgen. Jeg får slike dryss over meg som får meg til å smile spontant idet jeg går nedover gata, eller idet jeg sovner for natten. Mens jeg ser på tv eller pusler rundt i huset. Jeg hører vennlige stemmer, smil, varme hender i mine, på skulderen, noen som synger, en klem, nærvær inne på et lite bad, trygging, vennlige ord, tålmodighet, lykke over to ulike smågodt poser til to ulike deler av meg som likte ulike smaker, trygge blikk, bekymrede blikk. Latter, tårer. Lyden av kjente steg på vei mot min dør, kjente sko og ikke minst følelsen av å være likesinnet. Kafetur, milkshake uten forventinger, ekstra kakestykker. Sekstimeteren med politimesteren hakk i hel, bandasjering og trøstende ord. Lykken over ristet brød med nugatti og O’boy. Jeg husker plutselig episoder med mye kaos og mange fremmede mennesker rundt meg som stikker meg med nåler, undersøker meg, blender meg med skremmende stemmer og lys, men så husker jeg også at blikket mitt møter en trygghet, en stemme og en hånd som passer på og sørger for at jeg er trygg i situasjonen. En som alltid sto der ved min side og ikke minst på min side som talte for meg når jeg ikke kunne. Menneske som møter et annet menneske.

Godhet og medmenneskelighet har fått mange navn siden en sen og kald oktoberdag i 2019. Viking, Høvding, Rev, Løvinne, Politimester, Flaggermus, Marihøne, Forteller, Mummimamma. Jeg takker hver og en av dere! Sammen med dere andre som har stått i kulissene. På min side. Dere gav meg muligheten til å leve et fullverdig liv. Selv om jeg har gjort en jævlig god jobb selv, hadde det ikke gått uten deres støtte og heiarop. Jeg hadde jo bare satt meg fast langt der nede i en svær, mørk grop. Og dere fikk dratt meg opp på overflaten igjen. Jeg tror nok at mange av de dere møter på deres vei, kanskje ikke helt forstår hva godt dere gjør. Men vit at jeg gjør det og jeg er mektig imponert over den omsorgen og viljen dere viser til å virkelig ønske å hjelpe og gjøre en forskjell. Der har dere lykkes 100 % med meg/oss. Så takk. Ikke alle flashbacks er vonde. Dere har visst gitt meg et lass av de gode som en mild og god strøssel over en mer harmonisk hverdag. For våre felles venner dukker fortsatt opp inni mellom og har sin gjesteopptreden når jeg ikke har vært flink nok til å ta hensyn til dem der inne. Eller til meg selv blir vel mer rett å si. For selv om alle mine forsvarsdeler har vist seg som store kontraster med egne meninger og viljer, utgjør de meg som en helhet til sist. Frida for eksempel gikk til slutt opp i røyk og forplantet seg i kretsløpet mitt som en del av den jeg har blitt. Før gikk jeg stort sett i barnslige og fargerike t-skjorter, med Ponni-trykk. Frida sine t-skjorter. Nå, ville det ikke falle meg inn. Fordi hun har utviklet seg forbi og tatt meg igjen i tiden. For sånn er det å være meg. Jeg har mange biter av meg selv som kjemper mot og nå meg igjen i 2021 og ikke lengre være stuck i forrige århundre. Dette er en tekst til dere som har hjulpet meg på veien hit. Dere fortjener å høre det, vite det. Tusen takk for alle de gode flashbacksa.

Bilde er tegnet av Anne Naustvik (Anne Naustvik kunst) https://www.facebook.com/Annenaustvikkunst

Til dere, langt der inne.

Hei. Hallo. Er det noen der? Hvem som helst. Jeg satte meg ned på kafé i dag. Merket du det? Du som har hatt så lyst til å dra på kafé lenge nå, men som føler at du ikke har noen å gå med. Jeg vil gjerne gå på kafé med deg. Selv om jeg nok ikke er førstevalget ditt. Jeg satt meg uansett der etter å ha bestilt en schmoothie og avokadotoasten du likte så godt når du satt der med Reven den gangen. Jeg forventet ikke at du skulle dukke opp, men jeg hadde et ørlite håp mens jeg satt der og kikket nysgjerrig rundt meg. Jeg så etter deg, men du så kanskje etter noen andre? Du vet at han pleier å sitte på kafé og hadde kanskje et lite håp om at det var han som kom inn døra neste gang? Det er helt greit. Men gi meg en sjanse til å vise at jeg også kan være en venn. Vi har nok mer til felles enn du tror og dessuten har jeg mer enn nok tid til å møte deg ute på kafé. Jeg er ganske allsidig og jeg tror at vi kan prate om det meste. Merket du at jeg endret på kartet? Loppis har fått en sti til den trygge plassen og Frigg har blitt fire år eldre. Du kan ta æren for mye av den indre jobben. Du har lest eventyr og du har passet på at de andre har det bra nok. Jeg vet det bare. Takk! Merket du at jeg gikk videre og til neste Kafé for å drikke kaffe? DEN kaffen. Con Panna som han alltid skrøt sånn av. Jeg har aldri smakt det før, men det har kanskje du? Det var godt. Så dukket det en annen opp som holdt oss med selskap med verdens beste milkshake. Han er en fin fyr han også. Morsom og veldig snill. Merket du den gode følelsen av spontanitet og byliv? For det er det du liker, sant? Liv? Biltrafikk og mennesker i farta? Jeg og likte det en gang. Jeg husker det. Kan ikke du hjelpe meg med å ikke bli for gammel og kjip?

Og til deg som er så sint. Du har fortsatt all grunn til å være nettopp det. Men selv om du har blitt eldre, har jeg veldig lyst til å dele det sinne sammen med deg. Jeg er sterkere nå og jeg kan tåle det. Jeg vil veldig gjerne tåle det! La oss stikke til skogs og bare rope ut alt vi kan eller ta en stokk og slå det vi klarer på en gammel trestamme. Jeg vil veldig gjerne dele det med deg. For jeg har savnet deg og jeg ønsker virkelig å hjelpe.

Resten av gjengen, langt der inne en plass. Hvor er dere? Jeg er sikker på at jeg tåler dere og hvis dere hører meg, så gi meg et hint. Bruk boka! Hvisk meg i øret eller gi meg et annet tegn, så skal jeg forsøke å tilrettelegge hverdagen slik at også dere skal føle tilhørighet i den. Sammen med meg. Vet dere at ting går så mye bedre nå? Jeg møter overlegen/Mummimamma hver uke, uten å bli fucka i huet. Vikingen, Høvdingen og Reven er heller ikke borte. De står der og heier fortsatt på sidelinjen. Så dere hva de gjorde for Frigg her om dagen? De overså han ikke. Tvert imot. De tok han imot med åpne armer og kunne ikke vært mer støttende. Det er ingenting som tilsier at de verken skal forsvinne eller gi opp. Bare følg med og se! Og jeg? Jeg gir heller aldri opp. Jeg er her og jeg skal tåle dere alle sammen. La meg vise dere!

Hevn til gode.

Jeg forsøkte å kjenne godt etter i kroppen idet jeg kjørte mot Gjøkeredet denne morgenen. Jeg kunne kjenne ganske tydelig at jeg ikke satt i bilen alene. Selv om jeg visste at jeg akkurat hadde sluppet trollungen av i barnehagen. Rent fysisk visste jeg at jeg satt der alene, men psykologisk var vi flere. Jeg visste hele veien at jeg egentlig bare var sjåfør og at den som satt på og som jeg ikke kunne se umiddelbart, hadde sørget for å ha en avtale med et par av Gjøkene der borte på sykehuset. Dagen i forkant hadde jeg nemlig oppdaget en beskjed i notatboken som blir brukt oss imellom. Til beskjeder og annen kommunikasjon.

«Jeg har avtale med Høvdingen og Vikingen i morgen kl. 12. Kan noen kjøre meg?»

Håndskriften var ikke å ta feil av. Frigg er den eneste av oss som er venstrehendt og skriver derfor litt keitete. Men jeg ble ikke så mye klokere av beskjeden, for det sto ingen dato eller agenda for det påståtte møte. Jeg forsøkte å reflektere meg til ulike scenarioer av hva som kan ha skjedd og ført til at denne beskjeden ble skrevet. Brikkene falt umiddelbart på plass da Vikingen ringte meg senere på dagen. Han kunne fortelle at Frigg hadde ringt til han for å be om hjelp til en slags hevnaksjon etter det som har hendt han, ble avslørt. Frigg var sint. Frigg var frustrert, og Frigg ville bare ha rettferdighet. Så han ringte etter dem han visste var sterke nok til å sloss og som kanskje til og med hadde tilgang på våpen. Først ble jeg litt irritert og oppgitt fordi Frigg og vikingen hadde gjort en avtale «bak min rygg». Men så gikk det opp for meg at Vikingen ringte faktisk for å holde meg oppdatert pluss at Frigg faktisk for aller første gang ba meg om hjelp i boka. Han kunne fint latt være og tatt bussen istedenfor og dermed holdt meg helt utenfor. Men han valgte å be om hjelp til transport og det var jo tross alt en form for samarbeid. Så jeg begynte å se positivt på situasjonen og bestemte meg for at jeg så klart skal kjøre Frigg bort til avtalen hans. Men først skrev jeg opp noen nye regler som jeg syntes alle bør jobbe for å følge. Regler for alle oss som bor i skogen og også for dem som jobber med oss. Jeg har forsøkt meg på regler før, men ting har vært så kaotisk at det har vært umulig å følge dem. Nå føler jeg at jeg kanskje har en sjans til å faktisk få det til.

«Spilleregler: Ingen hemmeligheter. Avtaler skal gjennomføres så langt det er mulig. JEG skal sitte i førersetet/Forsøk å gå via meg. Ingen skal bli skada! Ingen skal bli avvist.»

Så mens jeg kjørte og visste at jeg ikke egentlig var alene i bilen, sa jeg høyt som om han faktisk satt der sammen med meg: «Frigg?», begynte jeg kanskje litt lavt. Ingen svar. «Jeg syntes det var fint at du spurte om jeg kunne kjøre deg» Fortsatte jeg litt mer naturlig. Jeg pustet og bare visste at han hørte meg. Det var litt rart, for jeg tror aldri at jeg har kjent på en så kraftig tilstedeværelse av noen av dem før. «Jeg vil bare si at dette møtet er ditt, men jeg hadde satt stor pris på om du tillot meg å være der sammen med deg». Og plutselig, ganske overraskende selv om jeg hadde kjent sånn på hans energi, satt han der. I passasjersetet, bare få centimeter unna meg selv. Jeg ble ikke skremt, for det føltes mest fint. Jeg var kanskje mest frustrert over at jeg var nødt til å kjøre bilen og dermed ikke hadde muligheten til å gi han en god klem. Han sa ingenting. Han bare satt der med blikket rett fram. Han hadde vokst siden sist. Han var ikke lengre guttungen Frigg. Han så nesten voksen ut. Om ikke helt voksen så i alle fall ungdom. Tenåring? «Frigg!» Utbrøt jeg. «Så stor du har blitt!» Han sa fortsatt ingenting. Vi sa ingenting mer før telefonen ringte og stemmen til en viking var å høer på høyttaleren. Ingen reaksjon ifra han som satt ved siden av. Jeg fortalte at vi var på vei og da vi la på, forsvant også Frigg. For første gang, følte jeg at jeg faktisk hadde overtaket og kontroll, selv om Frigg hadde gjort ting på egen hånd. Jeg ble ikke redd eller bekymret, og jeg hadde heller ingen dårlig følelse som jeg ofte har fått før over manglende kontroll. Jeg var mest litt brydd over at vi skulle ta opp tiden til Gjøkene på denne måten. Greit nok, at de har tatt på seg ansvaret for behandlingen av meg og oss, men jeg føler på et ansvar selv om å fikse en håndterbar hverdag. Men når det er sagt, er jeg også fryktelig imponert over gjestfriheten og omsorgen de viser gang på gang. Frigg ble hørt. Frigg ble møtt og jeg kan bare forestille meg hva som hadde hendt om han hadde følt seg avvist. En avvist og sint tenåring som ønsker hevn, kan umulig være en god kombinasjon. Så jeg valgte å se det positive i situasjonen mens jeg fant min faste parkeringsplass, nikket bekreftende til passasjersetet som nå var tomt og gikk opp til inngangen uten å ane hva som kom til å skje.

Jeg husker at vikingen slapp meg inn og at vi satte oss på et besøksrom for å prate. Jeg husker at jeg fortalte hvor lur jeg syntes han var, som tok Frigg på alvor og som valgte å ikke avvise han, men hjelpe han. Jeg husker at jeg takket for det, men så bare forsvant jeg. Jeg forsvant ut i ingenting. Jeg oppholdt meg ikke i skogen imens andre hadde overtatt kroppen som jeg vanligvis gjør. Jeg var liksom bare ingen steder og jeg ble ikke inkludert i møte. Jaja. Indre samarbeid skjer ikke over natta og jeg var tross alt godt på vei dit. Det følte jeg i alle fall selv og jeg stolte veldig på at Vikingen og co skulle gjøre de rette tingene. Det var en god følelse jeg sjelden kjenner på. Å stole fullstendig på andre. Å stole så mye på dem, at fraværet av meg selv, er overkommelig. Det er ganske imponerende faktisk. Tillitt for sånne som meg, vokser ikke akkurat på trær, men når tilliten og tryggheten er et faktum, kan vi få til alt! Det er i alle fall slik det føles. Jeg merker jo at jeg er mye mindre redd og usikker. Jeg tør mer. Og mens jeg svevde der i ingenmannsland, gikk også tiden fort. Så fort at jeg knapt hadde registrert at jeg forsvant.

Jeg våknet opp igjen, ikke i sofaen der jeg satte meg da jeg kom, men på gulvet. Jeg kunne kjenne at jeg hadde grått, for det svei liksom litt i øynene og da jeg åpnet dem helt, så jeg rett på overlegen som satt i sofaen der jeg satte meg da jeg kom og vikingen som satt i stolen ved siden av der jeg plutselig satt på gulvet. Å våkne opp sånn, uten å vite hva som har hendt i forkant, er ikke akkurat nytt for meg. At Overlegen og Vikingen tror på at det faktisk er sånn, er en mer uvanlig erfaring sånn generelt i livet. Men det kjennes trygt og sikkert og jeg tillater meg å tro at de også tror. Du skulle kanskje tenke at det er en selvfølge å bli trudd på i møte med hjelpere og psykisk helsevern, men jeg snakker av lang erfaring og sammen med flere, kan jeg fortelle at det slettes ikke er en selvfølge. Så dette samarbeidet vi nå har klart å etablere, vil jeg påstå er ganske unikt. Men igjen, for aller første gang, har jeg den hjelpen og støtten som faktisk funker. Traumebevisst omsorg. Jeg tror kanskje at helsepersonell generelt, er litt redde for ordet «omsorg». Det blir kanskje for personlig? Jeg vet ikke. Uansett så kunne både vikingen og overlegen som fortsatt ikke er overlegen fortelle om det som nettopp hadde hendt. Om Frigg som sårt ønsket hevn og som hadde i all hemmelighet planlagt ulike måter å få den på. Han var sint og ønsket rettferdighet. De gode hadde foreslått andre metoder enn Frigg sine og jeg tror nok at Frigg var litt brydd for at overlegen ble involvert i dette som nok skulle være en guttejobb. Han ville aldri funnet på å skuffe henne. For hun hadde bare vært grei mot han og hun var kanskje den første som hadde forstått han fullstendig. Som han en gang sa, var hun som Mummimamma som gjorde han synlig igjen.

De gode hjelperne kunne også fortelle at Loppis hadde stukket innom på slutten der. Det var nok hun som hadde grått for ett eller annet, tenkte jeg. Loppis er bare fem år og det gjør vondt å tenke på hva en femåring kan gå og bære på av traumer. Så jeg forstår godt Frigg sitt behov for hevn og jeg forstår godt at han er sint. Det har han all rett til og kanskje en dag kan jeg dele den følelsen sammen med han. Etter Frigg sitt møte som jeg tolker dit hen at gikk bra, satte vi oss i bilen igjen. Jeg følte meg ikke så fucka i hue egentlig, mer en slik ekstremt tretthet. Jeg satt i bilen og summet meg en god stund før jeg kjørte vekk derifra. Jeg tror heller ikke at jeg tenkte på noe spesielt da Frigg nok en gang dukket opp i passasjersetet ved siden av meg før jeg kjørte. Jeg smilte igjen og fikk en bedre titt på han, nå som bilen sto parkert. Vi sa ikke noe til å begynne med, men til slutt var det jeg som brøyt tausheten. «Jeg skjønner at du er sint!» Begynte jeg varsomt og tenkte at jeg burde velge ordene mine med omhu. «Frigg! Du har all grunn og rett til å være sint.» Jeg merket at jeg hadde lyst til å gråte litt jeg også, men tok meg sammen som vanlig. «Det er bare det..» sa jeg og tok en liten pause. «..at jeg ikke tror på hevn.» Jeg fulgte med på ansiktsuttrykket hans som ikke rikket seg en millimeter. Han så bare helt fortapt ut. Jeg tok fram telefonen min og logget meg inn på sosiale medier. «Vil du se hvordan han ser ut nå? Han har blitt så gammel og stygg at det nesten er straff alene.» Jeg fant fram bilder av han og viste til Frigg som hadde rettet oppmerksomheten sin bort til telefonen min. Jeg fortalte at den gamle og stygge mannen, var ensom og at han ikke hadde noen. Dessuten hadde jeg snakket med en bekjent som hadde påstått at alle vet hvem han virkelig er. Han er utstøtt. «Husker du hva Reven pleide å si?» Fortsatte jeg og endelig fikk jeg svar. «Nei.». «Det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å være totalt likegyldig mot det». Frigg tenkte seg litt om, men han sa ingenting så jeg fortsatte å snakke. «VI er familie nå. Og ingen av oss skal gjøre deg noe vondt!». «Vi skal stå sammen og være bedre mennesker. Vi kan ikke synke ned til dems nivå.» Frigg så fortsatt like motløs ut før han sa: «Jeg ville aldri satt Mummimamma i et dårlig lys!» Jeg smilte og nikket. «Du Frigg? Vi skal ikke gå og kjøpe en sånn schmoothie da?» Jeg sa det på den måten Reven alltid sier det på. Frigg lo. Han forsto spøken og han lo! Spontant og litt beskjedent før han sa: «Det er så lame ass». «Ja, Frigg», sa jeg og smilte tilbake til han. «Det er litt lame faktisk».

Leker til Loppis.

Jeg er en kronikker i for-tidlig-ute. Jeg klarer ikke å komme for seint uansett om jeg forsøker eller ikke. De få gangene jeg klarer å forsove meg, dukker jeg på mystisk vis opp før tiden uansett hvor dårlig tid jeg tror at jeg har. Dette er jo egentlig ganske praktisk, men det fører også til at jeg stort sett alltid kommer lenge før jeg hadde trengt og derfor har jeg blitt ganske god på å vente. Jeg har ventet i timevis og sammenlagt sikkert i flere uker til sammen, kanskje til og med måneder? Jeg har ventet på bussen, toget, før møter, venner, kjærester og på diverse avtaler. Jeg er god på venting. Spesielt siden jeg har en ekstrem god evne til å leve meg inn i mine egne tanker.  Jeg har kunnet tenke meg til ulike situasjoner og følt at det er så ekte at jeg har strevd med å forstå at det faktisk ikke er det når det jeg venter på faktisk dukker opp. Jeg er ekspert på å flykte ifra denne virkeligheten og det er en egenskap jeg har satt stor pris på.

Da jeg kom for tidlig til Gjøkeredet i dag, var jeg som vanlig for tidlig med 45 minutter. Sola skinte, og jeg vurderte om jeg bare skulle stå ute i sola og vente til overlegen som over hodet ikke er overlegen kom for å hente meg inn til dagens avtale. Det var sikkert mange andre virkeligheter å flykte til mens sola varmet opp ansiktet mitt. Men jeg bestemte meg allikevel for å ringe på klokka og spørre om de inne på avdelingen kunne låse meg inn. Det kunne de, og det skulle vise seg å bli bedre enn alle flukter ut av virkeligheten til sammen. Døra åpnet seg sakte og jeg kjente på hele meg den gleden over å se han igjen. Jeg smilte spontant og omfavnet den svære og tøffe indianerhøvdingen med en etterlengtet og god klem. Og i noen få sekunder holdt jeg bare litt fast i han, akkurat som da han holdt fast i meg på baderommet inne på Gjøkeredet, da et mørket skulle få se lys for første gang. Det var siste gang vi så hverandre og bare siden da, har det hendt så fryktelig mye. Vi gikk inn sammen og han satte seg ned og ventet litt sammen med meg og jeg fortalte om det hele. Om blå dager og lite skifter. Om fraværet av Frigg og om jobb. Fag. Vi satt der som to mennesker og kom fram til at det nå muligens var han som var mest fucka i hue. Vi lo. Det var bare herlig. Takk for at du ventet med meg og gav meg de minuttene av tiden din, kjære høvding.

Det var som vanlig koselig å se overlegen også og jeg tenker litt sånn i etterkant at det slettes ikke er rart. Vi ble jo en ganske sammensveiset gjeng der inne, bak de låste dørene og jobben vi gjorde sammen, var ganske intens. Og alle timene vi har vært sammen, all latteren, alle tårene, fortvilelsen og hele registeret av emosjoner og tilstander. Det setter naturligvis spor uansett hvor profesjonelt dette samarbeidet liksom skal være. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg. Kaffe er uansett obligatorisk, så vi hentet kaffe ifra kaffemaskinen like ved kontoret hennes. Det er visst der, den bedre kaffen er. Vi snakket om den siste uken, som hadde vært like blå med et par rosa dager innimellom, men ingen røde. Vi så på månedene før denne som var ganske rødmalt og konkluderte med at dette måtte være ny rekord. Vi snakket om unngåelse og hvor viktig det er å fortsette med å rette oppmerksomhet innover. Selv om dagene er blå og at det er utfordrende å risikere et fargebytte. Jeg har unngått. Dem. Men helt ubevisst trøster jeg meg selv med i denne omgangen. Jeg savner dem jo. Stort! Så jeg burde jo ikke være så redd for å unngå å unngå mener jeg. Tenk om jeg hadde mestret kontakt med dem på en kontrollert måte og på mine egne prinsipper. I samarbeid med dem der inne. Dem som jeg nekter å glemme. Når jeg tenker på dem nå, er det med en slags ærefrykt. Jeg har så stor respekt for dems overlevelse som om det er noe overmenneskelig ved dem. For når jeg hører historiene, er det ikke til å fatte at noen kan overleve eller komme fattet ut av det. Jeg blir stolt av å tenke på det. For jeg vet jo at dem er meg og motsatt. Jeg overlevde, akkurat som Fru Grå sa at jeg skulle. Jeg lever og klarer å gå i helt vanlige polikliniske timer. Som vanlige gærninger gjør. Stolt!

Helt vanlig er det nok ikke, for før jeg visste ordet av det våknet jeg i armkroken til Høvdingen som plutselig satt ved siden av meg på den svarte sofaen. Jeg ble umiddelbart forvirret, for han ble da ikke med opp og inn på kontoret? Nei. Han gikk inn på avdelingen like før Overlegen kom for å hente meg. Jeg summet meg litt og så opp på henne som jeg regnet med hadde svar på alt jeg lurte på. «Loppis har vært her.» Sa hun. Loppis hadde tegnet i boka. En indianerhøvding, en viking og en rev. Hun hadde hørt eventyr om dem og hadde lurt på om de fantes på ekte. Derfor satt Høvdingen der altså. Overlegen hadde ringt etter han for at Loppis kunne få hilse på og sett at han fantes med egne øyne. Det er jo helt fantastisk, tenkte jeg. Jeg blir så rørt når folk gjør alt de kan for å hjelpe og ikke minst tilpasse hjelpen. Høvdingen gikk og overlegen fortsatte med å fortelle. «Loppis trenger hjelp til å komme seg inn til den trygge plassen. Hun vil gjerne ha en eske med noen lekebiler oppi». Jeg har nesten sluttet med å bli overrasket. «Klart Loppis skal få noen leker», tenkte jeg og kanskje jeg også sa det høyt. Noen ganger er det vanskelig å skille det jeg tenker innover ifra det jeg sier høyt utover. Overlegen fortalte fattet om hva hun hadde sagt til henne og hva overlegen hadde sagt tilbake. Fint. Hun skulle også ha nevnt «Bestebamse», som er en bamse jeg hadde som liten. Jeg hadde funnet den fram helt tilfeldig for noen dager siden og fått panikk da trollungen min insisterte på å sove med den. For den bærer tydelig med seg en rekke ugreie assosiasjoner og vi ble enige om, jeg og overlegen, at vi kan bruke Bestebamse videre. «Å øve på å tåle han». Det minnet meg om noe Fru Grå sa en gang. Om instrumentet mitt, som også har vonde assosiasjoner med seg. «Men du», sa Fru Grå. «Det er ikke instrumentet sin feil, det som har skjedd. På mange måter er den et like stort offer for handlingene som deg selv». Og det er jo rett, hvorfor skal jeg la frykt og sinne gå ut over en uskyldig bamse og ikke ut over dem som faktisk har gjort disse handlingene?

Jeg reiste ifra overlegen uten problem og da jeg satte meg i bilen, var det som om en liten bris veltet over meg. En beskjed? En følelse. Eventyrene. Det var som om jeg fikk innblikk i historiene som har blitt fortalt de siste ukene. Der inne. Wow! Så smart av Stina. Det var noe respektfullt over disse eventyrene, for det var jo ikke bare eventyr. Det var jo tatt ut ifra virkeligheten og jeg tenkte at Stina gjør det klokt i å fortelle på den måten. Jeg tenkte umiddelbart at jeg var nødt til å redde Loppis fem år ifra monsteret sitt. Det var nok slik superhelt historien min skulle bli til. For hadde ikke Overlegen også påstått at det kan ha vært Loppis og en guttevenn som hadde lekt og løpt etter hverandre i enga i forrige uke? Er Loppis den siste gåten for meg å løse mon tro? Før vi faktisk kan gå videre som en samlet tropp og med en felles vilje. Kanskje.

Da jeg kom hjem, fant jeg umiddelbart fram en skoeske i barnestørrelse. Den var perfekt. Jeg fant fram noen gamle leker som mine egne trollbarn ikke leker med lengre. Også de har vokst og blitt for store. Loppis er en guttejente, så jeg puttet oppi det lille jeg fant av biler, en liten gravmaskin, små Brannmann Sam figurer, en liten Spider-Man dukke og fargetusjer med glitter. I morgen tenkte jeg å kjøpe klistremerker som vi kan pynte esken med. Og når det er gjort, må jeg finne en måte å legge den tilgjengelig inne på den trygge plassen.