Leker til Loppis.

Jeg er en kronikker i for-tidlig-ute. Jeg klarer ikke å komme for seint uansett om jeg forsøker eller ikke. De få gangene jeg klarer å forsove meg, dukker jeg på mystisk vis opp før tiden uansett hvor dårlig tid jeg tror at jeg har. Dette er jo egentlig ganske praktisk, men det fører også til at jeg stort sett alltid kommer lenge før jeg hadde trengt og derfor har jeg blitt ganske god på å vente. Jeg har ventet i timevis og sammenlagt sikkert i flere uker til sammen, kanskje til og med måneder? Jeg har ventet på bussen, toget, før møter, venner, kjærester og på diverse avtaler. Jeg er god på venting. Spesielt siden jeg har en ekstrem god evne til å leve meg inn i mine egne tanker.  Jeg har kunnet tenke meg til ulike situasjoner og følt at det er så ekte at jeg har strevd med å forstå at det faktisk ikke er det når det jeg venter på faktisk dukker opp. Jeg er ekspert på å flykte ifra denne virkeligheten og det er en egenskap jeg har satt stor pris på.

Da jeg kom for tidlig til Gjøkeredet i dag, var jeg som vanlig for tidlig med 45 minutter. Sola skinte, og jeg vurderte om jeg bare skulle stå ute i sola og vente til overlegen som over hodet ikke er overlegen kom for å hente meg inn til dagens avtale. Det var sikkert mange andre virkeligheter å flykte til mens sola varmet opp ansiktet mitt. Men jeg bestemte meg allikevel for å ringe på klokka og spørre om de inne på avdelingen kunne låse meg inn. Det kunne de, og det skulle vise seg å bli bedre enn alle flukter ut av virkeligheten til sammen. Døra åpnet seg sakte og jeg kjente på hele meg den gleden over å se han igjen. Jeg smilte spontant og omfavnet den svære og tøffe indianerhøvdingen med en etterlengtet og god klem. Og i noen få sekunder holdt jeg bare litt fast i han, akkurat som da han holdt fast i meg på baderommet inne på Gjøkeredet, da et mørket skulle få se lys for første gang. Det var siste gang vi så hverandre og bare siden da, har det hendt så fryktelig mye. Vi gikk inn sammen og han satte seg ned og ventet litt sammen med meg og jeg fortalte om det hele. Om blå dager og lite skifter. Om fraværet av Frigg og om jobb. Fag. Vi satt der som to mennesker og kom fram til at det nå muligens var han som var mest fucka i hue. Vi lo. Det var bare herlig. Takk for at du ventet med meg og gav meg de minuttene av tiden din, kjære høvding.

Det var som vanlig koselig å se overlegen også og jeg tenker litt sånn i etterkant at det slettes ikke er rart. Vi ble jo en ganske sammensveiset gjeng der inne, bak de låste dørene og jobben vi gjorde sammen, var ganske intens. Og alle timene vi har vært sammen, all latteren, alle tårene, fortvilelsen og hele registeret av emosjoner og tilstander. Det setter naturligvis spor uansett hvor profesjonelt dette samarbeidet liksom skal være. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg. Kaffe er uansett obligatorisk, så vi hentet kaffe ifra kaffemaskinen like ved kontoret hennes. Det er visst der, den bedre kaffen er. Vi snakket om den siste uken, som hadde vært like blå med et par rosa dager innimellom, men ingen røde. Vi så på månedene før denne som var ganske rødmalt og konkluderte med at dette måtte være ny rekord. Vi snakket om unngåelse og hvor viktig det er å fortsette med å rette oppmerksomhet innover. Selv om dagene er blå og at det er utfordrende å risikere et fargebytte. Jeg har unngått. Dem. Men helt ubevisst trøster jeg meg selv med i denne omgangen. Jeg savner dem jo. Stort! Så jeg burde jo ikke være så redd for å unngå å unngå mener jeg. Tenk om jeg hadde mestret kontakt med dem på en kontrollert måte og på mine egne prinsipper. I samarbeid med dem der inne. Dem som jeg nekter å glemme. Når jeg tenker på dem nå, er det med en slags ærefrykt. Jeg har så stor respekt for dems overlevelse som om det er noe overmenneskelig ved dem. For når jeg hører historiene, er det ikke til å fatte at noen kan overleve eller komme fattet ut av det. Jeg blir stolt av å tenke på det. For jeg vet jo at dem er meg og motsatt. Jeg overlevde, akkurat som Fru Grå sa at jeg skulle. Jeg lever og klarer å gå i helt vanlige polikliniske timer. Som vanlige gærninger gjør. Stolt!

Helt vanlig er det nok ikke, for før jeg visste ordet av det våknet jeg i armkroken til Høvdingen som plutselig satt ved siden av meg på den svarte sofaen. Jeg ble umiddelbart forvirret, for han ble da ikke med opp og inn på kontoret? Nei. Han gikk inn på avdelingen like før Overlegen kom for å hente meg. Jeg summet meg litt og så opp på henne som jeg regnet med hadde svar på alt jeg lurte på. «Loppis har vært her.» Sa hun. Loppis hadde tegnet i boka. En indianerhøvding, en viking og en rev. Hun hadde hørt eventyr om dem og hadde lurt på om de fantes på ekte. Derfor satt Høvdingen der altså. Overlegen hadde ringt etter han for at Loppis kunne få hilse på og sett at han fantes med egne øyne. Det er jo helt fantastisk, tenkte jeg. Jeg blir så rørt når folk gjør alt de kan for å hjelpe og ikke minst tilpasse hjelpen. Høvdingen gikk og overlegen fortsatte med å fortelle. «Loppis trenger hjelp til å komme seg inn til den trygge plassen. Hun vil gjerne ha en eske med noen lekebiler oppi». Jeg har nesten sluttet med å bli overrasket. «Klart Loppis skal få noen leker», tenkte jeg og kanskje jeg også sa det høyt. Noen ganger er det vanskelig å skille det jeg tenker innover ifra det jeg sier høyt utover. Overlegen fortalte fattet om hva hun hadde sagt til henne og hva overlegen hadde sagt tilbake. Fint. Hun skulle også ha nevnt «Bestebamse», som er en bamse jeg hadde som liten. Jeg hadde funnet den fram helt tilfeldig for noen dager siden og fått panikk da trollungen min insisterte på å sove med den. For den bærer tydelig med seg en rekke ugreie assosiasjoner og vi ble enige om, jeg og overlegen, at vi kan bruke Bestebamse videre. «Å øve på å tåle han». Det minnet meg om noe Fru Grå sa en gang. Om instrumentet mitt, som også har vonde assosiasjoner med seg. «Men du», sa Fru Grå. «Det er ikke instrumentet sin feil, det som har skjedd. På mange måter er den et like stort offer for handlingene som deg selv». Og det er jo rett, hvorfor skal jeg la frykt og sinne gå ut over en uskyldig bamse og ikke ut over dem som faktisk har gjort disse handlingene?

Jeg reiste ifra overlegen uten problem og da jeg satte meg i bilen, var det som om en liten bris veltet over meg. En beskjed? En følelse. Eventyrene. Det var som om jeg fikk innblikk i historiene som har blitt fortalt de siste ukene. Der inne. Wow! Så smart av Stina. Det var noe respektfullt over disse eventyrene, for det var jo ikke bare eventyr. Det var jo tatt ut ifra virkeligheten og jeg tenkte at Stina gjør det klokt i å fortelle på den måten. Jeg tenkte umiddelbart at jeg var nødt til å redde Loppis fem år ifra monsteret sitt. Det var nok slik superhelt historien min skulle bli til. For hadde ikke Overlegen også påstått at det kan ha vært Loppis og en guttevenn som hadde lekt og løpt etter hverandre i enga i forrige uke? Er Loppis den siste gåten for meg å løse mon tro? Før vi faktisk kan gå videre som en samlet tropp og med en felles vilje. Kanskje.

Da jeg kom hjem, fant jeg umiddelbart fram en skoeske i barnestørrelse. Den var perfekt. Jeg fant fram noen gamle leker som mine egne trollbarn ikke leker med lengre. Også de har vokst og blitt for store. Loppis er en guttejente, så jeg puttet oppi det lille jeg fant av biler, en liten gravmaskin, små Brannmann Sam figurer, en liten Spider-Man dukke og fargetusjer med glitter. I morgen tenkte jeg å kjøpe klistremerker som vi kan pynte esken med. Og når det er gjort, må jeg finne en måte å legge den tilgjengelig inne på den trygge plassen.

Fortsatt litt fucka.

I sånn ca. tre uker har jeg hatt det bra, hvorfor? Det ligner ikke meg å ha det så bra over så lang tid. Det er derfor naturlig for meg å tenke at det må være et tegn på at noe er alvorlig galt. Det sier kanskje mest om hvor kaotisk og strevsomt livet mitt faktisk har vært, når jeg reagerer med stor skepsis på at jeg har det bra. Hva skjedde egentlig? Jeg forsøker å kjenne etter. Det er stille. Ingen kaos, ingen motstridende tanker eller stemmer, ingen tåke. Er jeg hel nå? Er det slik det føles å være integrert? Og det viktigste; gikk jeg glipp av alt? Glipp av tilhelingsprosessen? Jeg så liksom for meg konfetti og parader i gatene den dagen jeg ble hel. For jeg føler meg hel. Eller helere enn noen gang i alle fall. Men det var ingen fest eller salutt underveis, det bare ble sånn. Men hvordan? Jeg strever fortsatt med å forstå at det går an å ha det fint, uten at det betyr at det er stille før stormen eller at jeg unngår så mye at jeg bare dekker til alt med denne fasaden med blå dager. Eller?

Det var to uker siden jeg hadde vært hos overlegen. To uker fordi det hadde vært påskeferie den ene uka og fordi jeg jeg var syk den andre. Det var også en ny og mistenkelig opplevelse for meg. Å avlyse en avtale med behandler uten å få totalt panikk og kaostanker. Hva skjer? Dette kunne ikke være en bra ting, tenkte jeg idet den tredje uken nærmet seg og jeg kjørte mot Gjøkeredet igjen. Der ble jeg møtt av en Rev som sa at jeg så veldig godt ut. Jeg klarte ikke holde smilet tilbake, for jeg ble veldig glad for å se han igjen og tenkte samtidig at han nok har sett meg mye verre enn dette ja. Han ventet der sammen med meg og vi pratet som to gamle venner helt til overlegen overtok stafettpinnen. Det var koselig å se henne også og jeg var kjapt ute med å fortelle hvor bra jeg har det. Og at det føles fryktelig mistenkelig. At det måtte være et dårlig tegn. Eller? «Er jeg ikke fucka i hue mer?» Datt det ut av meg og vi kunne ikke annet enn å le. For der satt vi, jeg som nå tydeligvis må lære meg å leve som vanlige folk og hun som har fått jobben med å utvikle det normale i meg. Hun mente at det nok hendte en utvikling den dagen Frigg ble vrengt av og lagt på badet. Og ja, jeg følger den tanken. For jeg har aldri hørt på dem mer enn da, og jeg har aldri tatt en så stor del i historien dems før. Men at jeg skulle være helt u-fucka nå, var hun mer tvilsom til. Uten at hun ville ødelegge de blå dagene mine naturligvis. Og vi fikk erfare at overlegen som over hode ikke er overlegen, enkelt klarte å trigge det fucka fram igjen. Ja vel, så er jeg fortsatt litt fucka, men på en helt annen måte enn før! Har jeg fått mer kontroll? Ja, det tror jeg. Er det slik at jeg nå er i stand til å ta fram det som er fucka i disse polikliniske timene, forså å legge det fra meg og leve blå dager her ute imellomtiden? Det kan faktisk hende og jeg gleder meg til å utforske den nye plattformen.

«Hei», var det plutselig en barnestemme som sa høyt og til venstre for meg. Rommet vi satt i, ble plutselig fjernt og uklart idet vi snakket om noe jeg ikke en gang husker hva var. Men jeg hører henne som forsøkte å gjøre meg oppmerksom på hva som skjer, og da forsto jeg at jeg sto akkurat på grensen mellom her og nå. «Hei, her er jeg!» Sa stemmen igjen. Den hørtes glad ut, som om den vil fortelle meg at alt står bra til og at det ikke er grunn til panikk. Det var rart å oppleve det slik på grensen mellom det tålbare og ikke. Tiden stoppet liksom opp på den ene siden, samtidig som den gikk på den andre. Jeg kunne ikke se overlegen lengre, men jeg hørte henne idet veggen ved siden av oss åpnet seg opp som en portal inn til et annet univers. Jeg så dem ikke, men jeg hørte dem. To barn. En gutt og en jente. De løp i enga. Jeg fikk glimt av omgivelsene. Sol, grønne trær og strå som nesten var høyere enn dem, men bare nesten. Barnelatter og små føtter som traff bakken idet dem løp og jaget hverandre. Så bekymringsløst. Først ble jeg glad. For hvem blir ikke glad av å høre slik barneglede? Men idet jeg hørte på dem, kom det en uggen følelse snikende på meg. En vond og kneblende følelse som jeg nok har følt mange ganger før, uten at jeg kunne huske det helt konkret. Jeg satt der og hørte dem, samtidig som jeg bare visste og følte at disse barna hadde noe vondt foran seg i vente. Jeg visste ikke nøyaktig hva, men jeg visste at jeg var den eneste som ante at dem kom til å oppleve noe grusomt om kort tid. Men jeg var stuck på overlegens kontor og kunne ikke hjelpe dem. Jeg følte på trangen til å gråte spontant, men jeg klarte å ta meg sammen. Til tross for at jeg hadde tatt med tørkepapir til en anledning som dette for noen uker siden. De sto der fortsatt. Ubrukt. Urørt. Vi var enige om at det fortsatt var litt galskap igjen i dette hode før jeg utrolig nok klarte og avlutte ved å legge barna som dukket opp, til side og på vent. For innerst inne, visste jeg jo at de kan vente. De kan vente fordi jeg vet at de allerede har blitt reddet. De vet det kanskje bare ikke enda. Og derfor skal jeg skrive om historien. Jeg skal redde dem ved å skrive superhelt-historien som ender godt. Slik at det omsider kan legge seg en ro over landet og skogen med visshet om at vi faktisk overlevde det hele. Jeg lever. Og så lenge jeg lever, lever også dem.

Eventyr.

«Hvor er dere?» sa jeg lavt innover. Til dem som en gang var, men som egentlig aldri kan bli borte. Ikke helt! For de vil alltid være en del av meg uansett. De vil kanskje ta en annen form, men de kan jo aldri bli helt borte. Det ville jo vært helt umulig faktisk, siden de alle er en bit av meg. Helheten. Jeg er vant til å se på dem som delt og stykkevis og jeg aner ikke hvordan jeg kan forvente å se dem på en mer helhetlig måte. Det er noe jeg er nødt til å finne ut av for det hele handler vel om hvem jeg er samlet sett. Jeg savner dem virkelig og jeg håper så inderlig at det ikke er helt over enda. For det er så mye jeg ville sagt direkte til dem og ikke bare indirekte til meg selv. Jeg savner å gi dem klemmer og jeg savner å le sammen med dem, gråte. Hvor er dere? Og hvem er femåringen som plutselig hadde dukket opp hos overlegen? «Kan noen vennligst gi meg svar?» Fortsatte jeg å si innover med et ørlite håp om å få respons. Om det bare var et lite hint eller et vink. Et livstegn ville vært fint.

«Jeg er her» hørte jeg plutselig noen s,i mens jeg hadde øynene mine lukket. Jeg så ingenting, men jeg kunne høre henne og hun sto ganske nære for stemmen var tydelig og kom rett der borte ifra. Jeg snudde meg imot lyden og smilte da hun ble tydelig for meg. Stina! Der sto hun som den voksne ungdommen hun hadde blitt. Hun var naturlig pen og jeg så lett for meg at hun hadde draget på guttene. Selv om jeg håpet at den tiden var forbi. «Hvor ble dere av? Har dere det bra?» Jeg hadde mange spørsmål, men visste at jeg ikke kunne få svar på alt i dette øyeblikket vi nå delte sammen. «Det skjer så mange endringer nå», sa hun. «Ja, jeg klarer knapt å holde følge med alt.» Svarte jeg litt oppgitt. «Jeg har tatt meg av noen saker her inne, mens du har forsøkt å få til stabilitet der ute.» Sa hun og jeg bare måpte av beundring. Jeg innså at hun var blitt mer moden enn meg selv. For et system! For et nettverk! Skapt av min underbevissthet. Jeg forsto ikke helt hva hun mente. «Femåringen, kjenner du henne ikke igjen?» Jeg tenkte meg om og forsto jo at det var meg selv som fem år. «Det er Loppis.» Sa hun. «Loppis? Men overlegen hadde jo spurt og da hadde hun sagt nei?». «Ja, men det ER Loppis!» Sa hun litt strengt tilbake. «Etter at hun fant skoa til høvdingen å hvile seg på, har jeg lest eventyr for henne.». Jeg ble rett og slett rørt. Eventyr? Stina har aldri likt barn og nå leser hun eventyr for dem? «Noen må jo passe på dem», sa hun vemodig. Jeg innså at jeg nok en gang hadde forsømt det som burde vært min oppgave. Jeg beklaget og takket samtidig for at hun hadde tatt vare på henne. «Jeg har lest eventyr om Barteskogen og alt som har foregått her inne de siste årene og jo mer jeg leste, jo mer vokste hun og nå er hun fem år og kan snakke!» Sa Stina litt stolt virket det som. Som om Loppis var hennes å ta vare på og å oppfostre. «Har hun det bra?» Spurte jeg forsiktig uten å helt vite om jeg ønsket et ærlig svar. «Forstår hun at hun ikke er i fare mer?». «Både og», svarte Stina. «Bare gjør det du må der ute, få beina godt planta på jorda og møt oss her når du er klar!» Jeg tok det hun sa svært alvorlig. Stina hadde praktisk talt blitt voksen og hadde tatt ansvar der inne, mens jeg må ta ansvar her ute før vi kan jobbe videre sammen mot en mer harmonisk hverdag. Kanskje?

Jeg så på henne. Det var som om hun hadde gjenoppstått som noe annet. Jeg kjente henne ikke igjen slik jeg kjente henne fra før. Jeg spurte om Fredriksen og Frigg og om resten av gjengen der inne. Stina hadde ikke så mye kontakt med dem, men hun tok seg av Loppis og Elisabeth de få gangene hun kom til synet. Stort sett lå hun og druknet, men det var som om hun fikk puste litt mer etter at Frigg vrengte av seg selv på baderoms gulvet. Jeg ba henne om å ikke ta på seg for mye, men at jeg var glad for at hun tok litt ansvar og håpet at jeg en dag kunne overta slik at også hun fikk fred.

Det er mandag i dag. Det er fire netter siden jeg satt hos overlegen og hørte på hvor viktig «søvn» er. Det er fire netter siden jeg innså at jeg måtte ta noen grep for å komme meg videre herifra. Jeg har sovet en del timer siden, men jeg føler meg enda ikke uthvilt. Jeg har ikke hatt det sunneste kostholdet, men starter med nytt mot i dag. Jeg gikk tur i skogen med kidden før jobb senere i dag og vi snakket om alt ifra følelser til parallelle univers. Livet. Jeg tok bilder. Jeg tenkte bevisst over at denne turen ville jeg ikke gå glipp av. Den lagres sammen med andre gode erfaringer i hverdagen og jeg nekter å glemme. For livet handler vel om nettopp det. Hva man velger å lagre i hukommelsen og ikke.

Grep.

Erfaring har vist gang på gang at ting sjelden går etter planen. Derfor er en håndfast plan vanskelig å forme, da den mest sannsynlig ikke vil bli gjennomførbar uansett. De gangene vi har fått til ting, og ofte de store tingene, har vært de gangene vi har ventet, fulgt med og sett hva som skjer uten å ha de store planene i forkant. For veien har blitt til mens vi har gått den og planene har bare etterlatt seg den ene skuffelsen etter den andre. Og slik ble det også denne gangen. Etter den store evolusjonen av at flere delpersonligheter smeltet litt mer sammen i meg, med meg. Etter at jeg plutselig fikk dele deres verden som også er min, sammen med dem. Vi sto ikke lengre hver for oss, men samlet i en større grad. Og videre derifra kunne vi starte en bearbeiding av minner og traumer. Vi lagde noen planer. Jeg kunne fortsette min prosess med hjelp av ord og å skrive om min historie og la meg selv vinne den. Om og om igjen. Jeg skulle ta livet tilbake ved å gjenta at vi overlevde og sitter igjen med en lykkelig slutt. Og jeg så fram til denne prosessen. På et litt sørgmodig vis. Det første grepet innebar å få en normal døgnrytme, så jeg sørget for å legge nattevaktene mine bak meg. Etter 5 år som nattevakt, skulle jeg gå over til å jobbe dag og kveld. Jeg så fram til det også uten å tenke noe mer over det, annet enn at det nok var et nødvendig trekk og uten å tenke over at all erfaring viser at endringer som oftest, eller alltid, ender i kaos og katastrofe. Dette skulle ikke bli unntaket.

Planen var å få en rolig overgang tilbake til jobb. Derfor ble det bestemt at jeg skulle 20 % sykemeldes de to første ukene. Planen. Planer går som nevnt, sjelden etter planen og med to opplæringsvakter trykket inn rett før jobbhelg, utgjorde det seks vakter på sju dager. Det ble alt annet enn en rolig start for å si det mildt, så jeg gikk vel inn i en slags «survival-mode» uten at det var så veldig konstruktivt. For jeg stoppet brått å sove og koblet mer og mer av fritiden min vekk. Fritiden min med kidsa, naturen og hjemme, Jobben fylte plutselig opp hele meg og jeg var ikke i stand til å fokusere på noe annet. Arbeidsoppgavene var også helt annerledes enn jeg var vant med og tvilen om at jeg var den jeg utgav meg for å være vokste. For hvem var vel jeg, som kunne tro at jeg var autorisert sykepleier? Hvem var jeg som hadde klart å lure alle, ja til og med meg selv om det? Så jeg gruet meg stort til hver vakt nettopp fordi jeg følte at alt var juks og fake. Jeg ønsker ikke å sove, for da gikk tiden raskere til jeg skulle på jobb og lure alle igjen. Samtidig klarte jeg å tenke på erfaringen om at bare jeg kommer meg på jobb, vet jeg at det går bra. Jeg tenkte også på den gangen vikingen og jeg fant fram HPR nummeret mitt på helsedirektoratet sine sider. Det burde jo være bevis nok. At jeg er registrert der som sykepleier og da måtte det jo være sant allikevel. Selv om det ikke føltes slik. Jeg gikk inn i en ond sirkel der jeg ikke sov, ikke spiste og var oppslukt i en eneste ting. Jobb. Alt annet ble uviktig og ikke minst uvirkelig.

Jeg gjennomførte helvetesuka med bestått. Selv om jeg ikke klarer å huske nøyaktig hva jeg har gjort, vet jeg at jeg har utført jobben på en forsvarlig måte. Det som irriterer meg, er at ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med utenom, blir utsatt på grunn av denne overgangen med jobb. Traumeting og jeg skulle endelig starte en slags bearbeidingsprosess. Men nå endte jeg med å måtte styrke min indre vegg istedenfor. Eller grunnmuren som er mer logisk å tenke seg der SØVN står høyest på prioriteringslisten. Jeg visste det allerede før timen med overlegen som overhodet ikke er overlegen. «Du MÅ sove!!» Sa hun halvstrengt. Jeg klarer ikke å se for meg henne helstreng. Selv om hun har fortalt at også hun blir så sinna at dørene smelles igjen. Jeg sa at jeg visste det, men at det var vanskelig da jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg til jobb. Og alt annet blir uviktig og ikke eksisterende. Jeg hørte meg selv snakke og jeg hørte hvor tøysete det låt. Så klart søvn er viktig. Ting blir jo ikke akkurat bedre uten søvn! Videre på prioriteringslisten kommer mat og bevisstgjøring i hverdagen. For slik ting var blitt, hadde jeg ingen hverdag utenom jobb. Jeg er usikker på hvor jeg befant meg. Fysisk lå jeg for det meste på sofaen og drømte om min gamle venn, døden. Jeg har følt meg syk og tenkt at hvis jeg er heldig, har jeg en dødelig sykdom som jeg bare sovner stille inn av. Snart. Mentalt sett må jeg ha vært langt, langt vekk. Ok, tenkte jeg for meg selv. Det er på tide å ta noen grep her. Det ble foreslått å forsøke å legge bekymringstanker vedrørende jobb, vekk. Det hjelper jo ikke å grue seg i forkant. Jobben kommer uansett om jeg vil eller ikke.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å lage meg en boks for bekymringer. Jeg tenkte først på hvor tullete det virket. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg ble overrasket over hvor effektivt det var. For oppi boksen la jeg en lapp med bekymringen min på og lukket den igjen. Jeg la den ved siden av den svarte dragen Mort som har hjemsøkt meg den siste tiden. Mort betyr død på fransk. Til kvelden tenkte jeg på overlegen da jeg inntok dobbel dose med det som skulle sikre søvnen min, for å være sikker på at jeg kom til å faktisk sove. Men også våkne opp igjen. For det er ingen som skal si at jeg ikke forsøker å ta grep og gjøre noe for å endre hverdagen min til noe konstruktivt. Jeg sovnet nesten umiddelbart og våknet opp igjen etter 17 timer. Men jeg følte meg fortsatt trøtt og utslitt. Neste natt tok jeg bare en dose og sovnet som kvelden før, raskt og lenge. Men fortsatt ikke uthvilt og med mange drømmer underveis var det som om jeg ikke hadde fått den gode og dype søvnen jeg egentlig trengte. Men det måtte jo være veien å gå selv om jeg har følt meg som en zombie siden og har ikke helt lykkes enda med å henge med i hverdagen. Når det gjelder mat, har det blitt mange enkle løsninger. Take away og posemat som jeg egentlig ikke er så fan av, men det har vært det jeg har fått til i denne omgang. Jeg er sliten. Det tar mye krefter å hele tiden være bevisst på hva jeg gjør, og jeg føler meg faktisk helt mongo. Jeg kan ikke huske at remeron hadde en slik bieffekt? Jeg trodde at det skulle være fordelen med den, at jeg slapp hangover dagen etter. Så det må være en annen grunn til at jeg har inntatt zombie-tilværelsen. For mye søvn er neppe svaret. Jeg føler jeg ikke får nok søvn til tross for at Fru Polar sier 14-17 timer.

Jeg er uansett fornøyd over at jeg er tilregnelig nok til å faktisk ta noen grep i min hverdag! Tidligere hadde også det vært en umulig oppgave fordi jeg ikke hadde forstått eller sett mulighetene. Jeg hadde kun sett hindringene. Og det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Hvor utvidet synet mitt har blitt og hvor bevisst jeg har blitt over egne valg og hvor stor påvirkning det kan ha hvis jeg bare løfter blikket mitt og tør å se meg om. Tørre å ta grep og tørre å gjøre endringer med positivt utfall. For to-tre år siden hadde dette ikke vært mulig. Tenk på det. Jeg hadde nok helt ubevisst følt at jeg ikke hadde fortjent det og endt med destruktive handlinger istedenfor. Den onde runddansen, som Fru Grå kalte det. Men jeg er ikke lengre i den onde runddansen. Dansen er over og jeg fortsetter veien, ikke i sirkler denne gangen, men framover. Sikten er ikke helt klar, men jeg er i det minste utstyrt med verktøy som jeg ikke hadde tidligere. Og jeg vet nå til og med hvordan jeg skal bruke det til min fordel. Tror jeg.

Starten på slutten?

Jeg har vært inne i en prosess nå, der jeg har valgt å ikke dele alt for alle. Det har vært for personlig. Men jeg velger å dele denne teksten åpent som en slags oppsummering av en prosess som er i ferd med å endres. Jeg ønsker å dele det med dere som har fulgt meg i alle disse årene. Men jeg vil samtidig advare om at deler av det jeg skriver i denne teksten kan være triggende og det har aldri vært min hensikt. Jeg har i beste evne forsøkt å beskrive det som har hendt på en god og metaforisk måte for at det ikke skal høres så brutalt ut. Dette har vært og det vil fortsatt være en svært personlig reise og jeg takker dere som har støttet meg og heiet på meg. Reisen min er ikke over, men jeg ser nå at det faktisk er et lys i enden av den hersens tunellen og det lyset er visst ikke alltid et møtende tog.

Jeg ser for meg Doctor Strange i the Avengers si med skrekkblandet fryd og med den største alvor til Tony Stark i «The infinity war», etter å ha gitt tids-steinen til Thanos: «We are in the endgame now!». For akkurat sånn føles det litt nå. Etter nesten to svært intensive uker på Gjøkeredet føles det som om min egen krig går imot siste innspurt. Og som før, aner jeg ikke helt hvordan eller nøyaktig hva vi egentlig gjorde for å komme oss dit. Men i et forsøk på å lande og oppsummere gjør jeg det jeg alltid har gjort best. Å skrive. Bearbeide, kverne og få en struktur og oversikt over hva som egentlig hendte. For her sitter jeg og skal skrives ut før helgen med en nysgjerrighet på veien videre herifra. Jeg har aldri før gått på nøyaktig denne veien og tidligere i uka sto jeg bare og stanget i en blindgate som var murt igjen med de sterkeste materialene. Og mens jeg sto der og møtte denne veggen gang på gang, forsto jeg bare mindre og mindre hvordan jeg skulle komme meg videre og forbi. Jeg føler selv at jeg forsøkte å gå rundt, igjennom, over og under. Alle veier var bare sperret av så jeg ble tvunget til å tenke annerledes. Hva ville Link gjort i «The legend of Zelda»? Jo, det måtte være en oppgave eller en gåte jeg måtte løse for at muren skulle kunne kollapse eller gi tillatelse til at jeg kunne passere. Ok. Jeg pustet dypt inn som jeg ofte gjør når jeg leter etter løsninger eller svar. Jeg hadde ikke hatt kontakt med innsiden på veldig lenge og bare det gjør ting noen hakk mer komplisert for meg, siden dissosiasjon ofte handler om samarbeid på indre bane. Jeg følte meg helt og totalt alene og verden utenfor disse veggene var altfor stor, og jeg hørte ikke til der ute. Samtidig som at tilgangen på dem der inne var borte. Så der sto jeg og stanget i veggen. Alene, men med livvaktene til stede. Og med en svær verkebyll på innsiden.

Grunnen til at jeg returnerte til Gjøkene i denne omgangen er et kapittel for seg selv. La oss bare si at det ikke var den egentlig «meg» som kom og hun som kom, var/er en sjelden vare som stepper inn når nøden er stor og verden for meg blir for uhåndterbar. Gjøkene fikk meg tilbake raskere enn hennes og Fredriksens plan, noe som førte til en stor dose med derealisasjon og depersonalisering. «Jeg-et» i meg følte seg truet og jeg vandret rundt her som en sau i noen dager. Stuck og prematur. Og den eneste hensikten med å bli hos Gjøkene i denne omgangen var for å unngå å unngå, som overlegen som overhodet ikke er overlegen sa. «Unngåelse vil mate DIDen din», går igjen i hodet mitt etter at en viking sa det høyt og tydelig en tung høstdag. Det er en konkret ting jeg kan forstå. Selv når alt er uforståelig, rart og ulogisk. Den setningen har vist seg å være redningen flere ganger og jeg sier den ofte til meg selv de gangene jeg bare ønsker å unngå alt i alle slags former. Bevisst og ubevisst.

Verkebyllen i denne omgangen tror jeg het Fredriksen. I alle år har han hatt en eneste oppgave. Å beskytte. Meg. Han har sørget for at jeg ikke har hatt tilgang på minner og han har holdt meg i live. Men så har han også adoptert en annen side. Et mørke. Som kontrollerende EP har han kopiert en del egenskaper til tidligere mennesker som ikke har vært fullt så snille, men truende og kontrollerende/manipulerende. Derfor har det vært fryktelig vanskelig å forstå hans funksjon bak det hjelpende og samtidig det destruktive. Men som overlegen sier med pekefingeren opp i luften: «Det er bedre å være djevel i himmelen, enn en engel i helvete!» Så ble Fredriksen litt logisk han også. Men det er fryktelig vanskelig å se klart når han begynner å henge over deg og true med de verst tenkelig tingene. Jeg satt der sammen med overlegen og en livvakt da han nærmest satte seg på skuldrene mine og tynget hele meg flere titalls kilo ned, trykkende imot det harde gulvet. «DU HOLDER KJEFT FRA NÅ AV!!!» Freste han om og om igjen. «HVEM TROR DU AT DU ER!!» Han overdøver det meste annet som kommer der utenifra. Kvelden kom, og ting ble litt bedre. Det var som om Fredriksen innså at han kunne bruke Gjøkene som et verktøy til å hjelpe. Meg. Jeg ble umiddelbart skeptisk for det ligner ikke han å bli med på laget uten en baktanke. Hvorfor nå? Det var for godt til å være sant at han plutselig nå skulle innse at disse hjelperne faktisk var ekte vare og at de ikke kom til å kaste oss på dør, men det var det han sa. At han skulle hjelpe hvis han kunne sikre en avtale mellom han og dem. En avtale om som igjen skulle sikre min sikkerhet på alvor. For var det ikke slik at vi hadde fått en ny sjanse? Denne situasjonen hadde vi stått i en gang tidligere. Og da hadde konklusjonen blitt ifra Grå at hun ikke lengre kunne hjelpe før hun kastet oss på dør. Og det var som om Fredriksen innså at for at ikke dette skulle skje igjen, måtte også han brette opp armene og bidra med det han kunne best.

Det kjentes fint og harmonisk ut den kvelden og jeg kunne så vidt ane et lite håp. Natten gikk og håpet knuste så klart brått idet en misforståelse ble servert oss til frokost. Det sier mye om hvor sårbart dette systemet er når en så liten bagatell skal rasere verden til en kontrollerende EP som naturligvis forsøkte desperat å dra meg ned med seg. Så tyngden av han nok en gang oppå meg, sammen med mantraer om hvor håpløse de er og hvor dum jeg var som hadde sånn tiltro på dem ble nok en gang et faktum. Ingen kjente nok livvakter var der den morgenen og Fredriksen ble mer og mer intens. Jeg mestret ikke å si noe utover for jeg hadde mer enn nok med å håndtere og høre på han der inne. Det gjør vondt å skrive om, for følelsen av hans kjefting og manipulerende ord kan knapt beskrives. Jeg hørte til slutt ikke dem der ute. Og så fikk jeg servert lunsj. På rommet og med plastbestikk fordi vanlig bestikk ikke er tillat på rommene. Jeg spiste et par biter mens han fortsatte å kontrollere med sine trusler. Plutselig innså jeg at jeg var alene i rommet. Livvakten hadde gått og jeg så bare plastkniven i hånda mi mens jeg visste nøyaktig hva som ville få han til å forsvinne og jeg var desperat nok til å gjøre hva som helst for å få lettet på den tyngden. Jeg nølte ikke i et sekund før jeg reiste meg, gikk inn på badet og hogde til alt jeg kunne. Befriende. Varmt. Godt og jeg stoppet ikke før livvakten kom inn og tok «våpenet» ifra meg. Jeg fikk endelig puste igjen og jeg angrer fortsatt ikke på det jeg gjorde. Dusjen ble malt rød og jeg fikk endelig ro. Reven kom etter hvert og vi gikk sammen bort til somatikken der jeg nå er på fornavn med overlegen på akuttmottaket. Han er den blideste akuttoverlegen jeg vet om. Det var han som fulgte meg over til Gjøkeredet den første gangen og siden har vi møttes ved jevne mellomrom for å sette meg sammen igjen. Denne gangen for siste gang. Kanskje. Det er det jeg sier til meg selv hver gang. «Dette er siste gang».

Fredriksen hadde naturligvis misforstått situasjonen og overlegen som overhodet ikke er overlegen var rask med å oppklare hvordan det egentlig var, men ikke rask nok. Sånn er det bare og det er takket være mitt overaktiverte forsvarsverk at ting gikk til helvete i denne omgangen. Vi hadde mistet han og muligheten for oss å komme videre i sammen med han som kunne sørget for en sikker overgang til noe nytt. Jeg forsøkte å forstå hva som krevdes av meg for å komme meg igjennom den muren jeg sto og stanget imot. Vikingen hentet den svære og svært slitne følelsesplakaten vi hadde jobbet iherdig med i fjor. Jeg måtte smile litt over at han hadde tatt vare på den etter all denne tiden. Det kjentes rart ut da den kom opp på veggen. Vemodig? Vi rettet på noen småting og jeg var svært ukomfortabel. Som jeg alltid er når følelser er involvert. Jeg kikket litt og ble sittende og stirre på et av ordene/følelsene. «Stolthet». Umiddelbart kom jeg på noe som hadde hendt hjemme et par uker før. Noe jeg ikke egentlig hadde tenkt så mye over, men som jeg bare lot gli forbi meg en tidlig vårdag. Jeg hadde rotet litt i klesskapet mitt og funnet Frida sin gamle, rosa ponni t-skjorte. For et år siden og før det, gikk jeg knapt i noe annet. Jeg innså plutselig at både den og de andre barnslige t-skjortene sammen med snekkerbuksa hennes hadde ligget ubrukt i skuffen i et år allerede, uten at jeg hadde tenkt noe mer over det. Jeg husket plutselig den dagen vi satt på brygga der vi kastet skammen uti etter at hun ble eldre. Jeg husket plutselig hva vi hadde sagt til hverandre. «Det er over nå» hadde jeg sagt til henne og hun hadde bekreftet det samme til meg. Jeg husker at vi gråt og at en etterlengtet lettelse var et faktum. Hadde jeg virkelig gått et helt år uten å forstå at Frida har blitt integrert i meg? Har vi virkelig levd sammen i en symbiose siden i fjor uten at jeg en gang har fått det med meg? For jeg tok på hennes gamle og rosa ponni t-skjorte, men det føltes ikke rett. Jeg var ikke lengre det barnet i meg som Frida en gang representerte og da jeg satt og innså dette på sengekanten på Gjøkeredet følte jeg nettopp på en slags stolthet som sto og så tilbake på meg ifra plakaten vår. Så rart! Og hva skulle jeg gjøre for å møte Frigg på samme måte? Hvor skulle jeg gå for å møte han på midten? Var det, det som måtte til for å komme meg igjennom denne blindgaten? Spørsmålene ble mange, og jeg klarte knapt å sortere alle.

Og så en kveld hendte det noe nytt og noe litt rart og uforutsett. I alle fall for meg. Overlegen som overhodet ikke er overlegen hadde oppfordret meg til å skrive som hun alltid gjør. Denne gangen innover om aksept og at jeg vil ta innover meg dems historier, men at jeg ikke er klar helt enda. Jeg skrev og da jeg var midt på arket merket jeg gradvis at noen andre overtok tastaturet. Jeg satt der og hadde en opplevelse av at jeg satt der, men det var ikke jeg som skrev. Det var ikke min historie som ble fortalt av meg. Det var Frigg sin historie som ble fortalt av noen. Ikke av han selv, for den som skrev, skrev til han og ikke til meg. Men den som skrev ville at jeg skulle lese. Og jeg leste. Hvert ord og hver setning som ble formert som en fullverdig skrekkhistorie. Jeg ønsker ikke å gå i detaljer, for slike historier unner jeg ingen. Dessuten er ikke det min hensikt heller. Men følelsene jeg ble fylt med idet historien ble tydelig, var umenneskelig. Jeg brast i gråt umiddelbart og følte sånn med denne lille gutten som har tålt noe ingen bør tåle. Smerter, skam, en enorm frykt helt til det smalt og gutten på ni år som trodde at han døde på stedet, ble istedenfor slått bevisstløs og etterlatt der. Jeg maktet ikke. Frigg selv må ha overtatt, tatt med seg all skammen inn i dusjen og satt på krana. Der satt han forlatt og alene i mørket til Høvdingen fant han som bare forsøkte å vaske bort alt det vonde.

Jeg sto oppreist med de våte klærne og skalv. Det var kaldt, og jeg bar fortsatt på de barbariske følelsene som han har båret på i alle disse årene. Høvdingen hadde funnet fram tørre klær til meg og da jeg vrengte av meg det våte og hørte klasket når de traff flisene var det som om jeg vrengte av meg Frigg som ble liggende der som en våt og vrengt fille på gulvet. Høvdingen forsøkte å legge han i plastpose og ta han med på vaskerommet, men jeg nektet. Jeg så han så klart og tydelig ligge der og han skulle ikke bli tatt med noen plass. Vi ble enige om å la han ligge og jeg la hettegenseren hans over han for at ikke han også skulle fryse. Jeg sto over han og sørget. Høvdingen satte seg rett utenfor baderommet og jeg satte meg ned på gulvet ved siden av Frigg og tok han i hånda som bare jeg kunne se. Jeg nektet å la han være alene. Følelsene han har båret på, tilhørte plutselig meg og jeg hulket, gråt og snakket korte setninger med Høvdingen som støttet oss så godt han kunne. Jeg sa til Frigg som om han kunne høre meg at det er over og at han aldri mer skal oppleve noe vondt. Jeg aner ikke hvor lenge vi satt slik, men jeg gråt konstant. For han og kanskje til og med litt for meg. Til slutt overtalte Høvdingen meg til å legge meg i sengen for å hvile. Han lovte å sitte der og passe på resten av vakten og Høvdingen snakker alltid sant. Så jeg sluknet av utmattelse ganske raskt. Jeg våknet tidlig på morgenen og husket alt som hadde hendt kvelden før. Jeg gikk inn på badet og der lå de våte klærne fortsatt, med hettegenseren bredd over. Jeg kunne ikke se Frigg mer, så jeg bar han varsomt i armene mine inn på vaskerommet og la han til vask. «Kanskje han vil føle seg bedre etterpå», tenkte jeg. Det gjorde ikke jeg.

Jeg må ha sovnet igjen, eller bare forsvunnet innover. For jeg fikk plutselig tilgang til dem der inne igjen. Eller tilgang til en. Stina. Jeg gikk henne i møte og jo nærmere vi kom hverandre innså jeg en ting mer og mer. «Stina!» sa jeg glad, glad for å se henne igjen. «Var det du som skrev om Frigg sine traumer?» Spurte jeg spontant. «Ja, tiden var inne!» Svarte hun. Jeg smilte og takket for selv om det gjorde fryktelig vondt, så vet jeg at det var godt for Frigg å bli hørt. Av meg. «Hvor er du nå? Jeg ser deg aldri» sa jeg. «Nei, jeg holder meg på avstand. Ting endrer seg så fort og jeg vil ikke skape noe trøbbel. Dessuten er jeg her, men du legger sjelden merke til meg». Sa hun. Og så våknet jeg til verden her ute igjen. Litt forvirret og irritert fordi jeg ønsket mest å bare bli der inne en stund. Noe som jeg egentlig også var ment for, men i denne omgangen ble jeg dratt med ut før tiden egentlig var inne. For å stå i det som meg og ikke en annen del av meg. Pokker ta overlegen og co! Jeg fikk ofte slike irritasjoner rettet mot dem som hadde fått meg i livet igjen før jeg egentlig var klar. Men jeg visste samtidig at det var den eneste måten å få til endringer på så de ble like fort tilgitt.

Ny dag, nye muligheter. Ting kunne gå begge veier følte jeg, men det fortsatte liksom bare å gå nedover. Fredriksen var på krigsstien igjen og hang over meg som en hauk og jeg fikk naturligvis ikke noen sjans til å få han vekk med mine vanlige strategier for nå var Høvdingen livvakt. Jeg husker det enorme presset i hode. Kjefting, smelling og totalt kaos. Jeg husker at jeg tryglet om hjelp og strategier for å klare å stå i det, men Høvdingen blir like barnslig som jeg blir når jeg ikke klarer å være rasjonell, så vi endte med å bare pirke og krangle oss imellom. Med Fredriksens trykk som vokste og ble tyngre for hvert minutt. Jeg satte meg inne i dusjen for minst mulig stimuli utenifra. Trykket gav seg ikke og det siste jeg husker at han sa før en sokk ble knytt rundt halsen min var «Hvis du sier mer til dem nå, skal jeg sørge for at du aldri vil snakke igjen!». Det ble mørkt. Høvdingen greip naturligvis raskt inn og fikk sokken bort. Fredriksen var stille, men jeg følte noe nytt. Før hadde jeg følt meg lettet over å ha fått han bort. Men denne gangen var annerledes. Jeg følte meg fortsatt like tynget. Og for å være helt ærlig, tenkte jeg tanker om at jeg ikke ønsket å leve mer. Uten helt å forstå hvorfor. Jeg vandret nok litt målløst og rådvill rundt i rommet og prøvde i beste evne på å gjøre ting rett. Men uansett hva jeg gjorde, ble det galt og høvdingen og jeg fortsatte «kranglingen». Helt til overlegen kom for andre gang på en rask visitt. Jeg tror at jeg bare var skikkelig frustrert og ganske angstfull. Overlegen fikk roet ned det verste tror jeg før hun måtte i et møte som hun allerede var litt forsinket til. Flott, tenkte jeg. Jeg ødelegger for alle. Jeg husker at jeg bare satt der på en stol. Ca. midt i rommet. Høvdingen satt i hjørnet. På vakt. Jeg hadde skrevet Fredriksens siste ord til meg på et ark. Jeg begynte å lese det høyt inne i meg og på nytt skjedde det noe nytt. Jeg fikk nye bilder i hode. Frida sine denne gangen. Setningen gikk om og om igjen som et mantra i hodet mitt. Jeg så for meg han. Ikke Fredriksen, men han som en gang hadde truet med nøyaktig de samme ordene. Til Frida som plutselig var meg. Vi var liksom en og samme og jeg så han sto over meg som et fullverdig menneske. Jeg kjente hendene hans som presset rundt halsen min mens han sa nøyaktig de ordene, den setningen som Fredriksen har truet meg med siden. «Hvis du sier dette til noen, skal jeg sørge for at du aldri vil snakke igjen». Og helt uten at jeg kontrollerte det, sa jeg for aller første gang høyt ut i rommet hva som hadde hendt den gangen. Høyt til Høvdingen og høyt til meg selv. Jeg sa det uten å klare å kontrollere noe som helst. Jeg ble samtidig fylt av et så stort sinne som jeg aldri før har kjent på. Jeg tror jeg gjentok meg et par ganger mens jeg brast sammen helt til sinne tok overtaket, trampet inn på badet og slo for harde livet så hardt jeg bare kunne mot veggen. Og jeg skreik og gråt og hylte i en bunnløs fortvilelse over hva jeg nettopp hadde innsett var sant. Høvdingen kom igjen kjapt til, men han sa ingenting. Han ble ikke sinna eller irritert. Han stelte seg bare imellom meg og veggen, tok armene sine og holdt rundt meg. Fast, men ikke hardt. Og med en så stor omsorg at det kunne dekke en hel oppvekst til sammen. Skrikene gikk over til hulkegråt og små forsøk på å dytte han vekk. Men han holdt på sitt og han holdt meg oppe akkurat i det øyeblikket jeg var i ferd med å falle og kapitulere. «Hvem er det som gjøre sånne ting??» hikstet jeg mens jeg tenkte at nå blir store og fine høvdingen dekket med både snørr og tårer. Og slik sto vi inne i dusjen sammen helt til jeg var roet ned så mange hakk at jeg klarte å bryte opp. Det minnet meg litt om et bilde jeg en gang så. En tegning av to som holdt rundt hverandre med teksten skrevet under: «One day, someone is going to hold you so tight that all your broken pieces are going to fit back together.» Og sånn føltes det igrunn litt også. Akkurat som om i det øyeblikket høvdingen holdt så godt fast, var det som om jeg kunne kjenne biter av meg klikke på plass og jeg utgjorde på få sekunder en større helhet enn før.

Overlegen kom innom en tredje gang den dagen og jeg kan ikke helt huske hva jeg sa, men jeg husker at Høvdingen fortalte om episoden og at de mistenkte at tommelen min var knekt etter de harde slaga mot veggen. Jeg tror at jeg bare satt der. Jeg kan ikke huske å ha vært delaktig, men jeg hadde fått en slags tyngde ristet av meg føltes det som og ja, det var som om et par biter falt på plass for aller første gang og jeg satt litt sånn sårbar og målløs igjen.

Kvelden kom, og Vikingen overtok stafettpinnen som i dette tilfellet var meg. Vanligvis er det han som får all støyten fordi alle i meg har vært så trygg på han. Men den dagen hadde alt falt på høvdingen og jeg følte meg helt ferdig. Planen var at jeg skulle ut dagen etter, så vi ble enige om å bare ta det med ro og heller gjøre noe koselig sammen. Jeg har tre fantastiske livvakter på laget mitt og en overlege som virkelig overgår alle overleger, pluss en heiagjeng bak dem igjen. Men Vikingen vil alltid være han som dro meg opp av søla den sene oktoberdagen i 2019. Vikingen vil alltid være den som overbeviste meg om at det finnes en løsning og en vei for en som meg. Han vil alltid være den ene som fikk meg til å se at det er mulig å snu det umulige. Og akkurat den kvelden, kanskje uten å helt forstå det til og med, var vi der. Sammen. Han og jeg som på en halv dag hadde blitt en litt mer integrert versjon av meg selv. «Vi må ut», sa jeg. «Ut å spise eller noe». «Ja, det må vi», svarte den over to meter høye Vikingen. Det har vi faktisk ikke gjort siden den store katastrofale «avslutningen» etter min første innleggelse. Da Frigg for første gang hadde brutt sammen i gråt og tryglet han om å bli. Herregud, så mye som har hendt siden den gang. Vi dro på Burger King og spiste hamburger som om vi var to gamle venner. Helt problemfritt og helt vanlig og uten filter. Det var koselig. Jeg tror at jeg fortalte hvor takknemlig jeg var for at vi kunne bare gjøre en så vanlig ting sammen og for alt han hadde gjort for meg. Jeg håper i alle fall det.

Jeg sitter litt målløs igjen. Jeg har brukt mange år på å finne ut av hvem jeg er og da jeg endelig fant meg selv, i biter, brukte jeg mange år på å forstå og bli trygg nok. Noe jeg egentlig aldri ble og etter seks år med ukentlig møter med Fru. Grå, traumespesialisten, var det ikke mer hun kunne gjøre for oss. Så vi gikk rundt i sirkler, oppi en stor og mørk søle i to nye år før en Viking fisket meg opp derifra. Den gang ifra en hær med politi, leger og annet personell som enten satt oppå meg, hadde bundet meg fast i en seng eller som sto over meg, klare til å dope meg ned eller temme meg på annet vis. Vikingen var den ene som holdt roen og som så hvem jeg virkelig var bak alt kaoset. Han overbeviste meg om at overlegen der var grei og at han var gæren nok til å faktisk se logikken bak alt det bisarre jeg kom med i starten. Det er 1,5 år siden. Og her sitter jeg og prøver å forstå hva som egentlig har hendt. På bare et år har de klart å hjelpe meg mer enn en traumespesialist klarte på seks. Jeg forstår jo at det handler om rammer. Og om å våge å være, våge å stole på, våge å stå i stormen og se at hjelperne gang på gang står der uten å forsvinne. Jeg sitter her og føler at jeg har fått en del av livet mitt tilbake. Samtidig som jeg føler at jeg gikk glipp av det hele fordi det gikk så fort! Er vi virkelig i sluttspillet nå? Og hvorfor ble alt så stille? Hvor ble alle av? Frigg, Frida, Stina, Fredriksen og resten av gjengen der inne. Er de borte? Jeg merker en frykt for ikke å se dem igjen. De kan ikke bare bli forte sånn over natta vel? Muren som hadde stått foran meg, hadde sprengt i biter og jeg står rett på innsiden og kikker utover veien videre. Det er nytt og jeg er usikker på hvor god sikt jeg har i vente. Jeg er i sluttspillet nå.

Kjære Fru Grå.

Jeg drømte om deg i natt. Det var så virkelig. Men det tilhørte ikke tiden som var, tiden var nå og jeg satt og ventet på venteværelset ditt som alltid luktet som god te. Med de gamle, vinrøde plysjmøblene som hos en god, aldrende mormor. Jeg har aldri drukket te andre plasser enn på ditt venteværelse. Det var som om hele rommet gjorde det som det eneste naturlige valget å ta. Og mens jeg satt der i treseteren med det svake og varme lyset ifra taket og hørte på svak musikk ifra radioen, kom du rundt hjørnet på veggen. Like høy og majestetisk som alltid, med det trygge smilet og den vennlige tonen og du sa «hei» som om du faktisk var glad for å se meg igjen. Som om alt bare hadde vært en stor misforståelse som alltid. Like før tiden vår var forbi i denne virkeligheten, hadde du ommøblert rommet ditt, noe jeg taklet dårlig. I drømmen hadde du ommøblert igjen, men det gikk fint. Det var like hjemmekoselig som før med alle bøkene som oste av en enorm tyngde kunnskap. Matruskadukkene sto på hyllen bak deg, sammen med andre rare figurer. De røde stolene i samme stil som sofaen på venteværelse, sto fortsatt rundt det runde borde med klokken og drodle-blokka liggende oppå. Under bordet lå papirtørklene jeg alltid hatet. Ikke en gang, hadde jeg hatt bruk for dem i løpet av de seks årene jeg hadde sitti der. Uke etter uke. Ikke en tåre hadde blitt spilt der inne. Å, som jeg ønsket at det var annerledes. Om jeg skulle gå de samme seks årene igjen, skulle jeg ha spandert på meg/oss mange tårer. For nå vet jeg bedre. Jeg vet at tårer ikke er farlig.

Jeg begynte samtalen med å si at jeg savner deg. Jeg fortalte at jeg hadde det bedre og at jeg har hatt et høyt ønske om å fortelle deg om alt som har hendt siden sist! Jeg var overbevist om at du ville bli glad og lettet. I drømmen smilte du og sa at du allerede visste. Jeg sa at jeg var fryktelig lei meg for at jeg ødela alt den gangen for fire år siden og at jeg ikke ønsket at hun skulle gå av med pensjon med tru om at jeg ikke klarte meg, at hun ikke klarte å hjelpe meg. For sannheten er at du fortsetter å hjelpe meg via ditt spøkelse. Fortsatt! Fire år etter den store krasjlandingen. Du lo den behagelige latteren din. Ikke som overlegens råe og viltvoksende latter, men mer som en rund og mild latter som spredte seg rundt deg som en god og varm klem. Alltid like ekte. Vi kunne le vi også! Det husker jeg for vi lo mye. Humor sto høyt på listen selv i de mørkeste tidene. Men vi gråt aldri. Ifølge en epost, gråt Stina en gang og da hadde du gjort det samme. Det var nok et sterkt øyeblikk for dere begge. Jeg gikk glipp av det, men nå gråter jeg mer enn noen gang. Jeg tror ikke at noen gråter med meg nå, men det tror jeg kanskje du ville gjort. Sånn i skjul og på en måte som ikke var klein, men naturlig. For alt ved deg var alltid så naturlig. Uansett hvor fucka jeg var, var det alltid en logisk forklaring for deg og du reagerte aldri med avsky eller håpløshet. Du hadde alltid svar og det var gode svar. Alltid. Og svarene fortsetter å komme som et ekko eller en mild bris.

Vi snakket ikke så mye i drømmen. Alt var på en måte allerede sagt. Inni meg og indirekte til deg. Du hadde naturligvis fått med deg alt sammen for sånt går jo an i drømmer. Og som Klaus Hagerup sa i boken «Drager skal fly», kan drømmer føles like virkelig som virkeligheten og virkeligheten kan noen ganger føles som en drøm. Og akkurat sånn er det jo. Livet er som en drøm og drømmene er selve livet. Det er opp til oss hva som er ekte og ikke. Og denne drømmen, var så ekte at jeg nesten tror at den faktisk var det. Jeg ønsket at den var. Det var så godt å se deg. Og jeg håper at du syntes det samme. Jeg håper at du alltid vil følge meg som det spøkelse du ble. Dine kloke ord, ditt trygge smil, lukten av mormor-te og den rolige atmosfæren. Aldri forlat meg, det er mitt ønske.