Boon, Steele & Van Der Hart. Kapittel 1 & 2

Dissociativ parts of the personality are not actually separate identities or personalityies in one body, but rather parts of a singel individual that are not yet functioning together in a smooth, coordinated and flexible way (Boon, Steele & Van Der Hart, 2011. s. 14).

Da er ferdighetstreningen igang og jeg har gjort meg ferdig med de to første kapitlene i Boon, Steele & Van Der Hart sin «Coping with trauma-related dissociation».

Mitt aller første inntrykk av boken er at den er lettlest (selv på engelsk), oversiktelig og konkret. Boken er bygd opp i åtte deler med 4-6 kapitler i hver del. Jeg er nå på del 1 som heter: «Understanding Dissociation and Trauma-Related Disorders» hvor de to første kapitlene handler om å forså dissosiasjon og symptomene som kommer med. på slutten av hvert kapittel følger «hjemmelekse» som i all hovedsak er et skjema å fylle ut om følelser, reaksjoner og tanker rundt kapitlene, feks: «1: What was it like for you to read about dissociativ symptoms?», 2: «Describe your thoughts, emotions and physical sensations as you read about the symptoms». osv..

Kapittel 1:

Handler i all hovedsak om å lære å holde seg «her og nå» (Learning to be present). Etter litt grunnleggende teori om hva dissosiasjon er står det beskrevet en øvelse som går ut på å bli bevisst på gjennstander i rommet du befinner deg i. Øvelsen innebærer å plukke ut tre gjennstander du kan SE, HØRE og FØLE. Det trenger ikke å være samme gjenstander, poenget er at du skal plukke ut tre gjenstander til hver sans og deretter velge tre ulike lukter, følelser og hva du ser i de objektene før du knytter sansene til «her og nå». Poenget er å trenes opp til å unngå dissosiering. Altså, å holde seg i «her og nå».

De anbefaler å gjøre denne øvelser minst to ganger om dagen og det er hensikten min fra nå av.

Kapittel 2

Dette kapittelet ble allerede litt mer avansert, men absolutt ikke mindre intressant. MER faktisk. Det jeg leser føler jeg ikke er ny kunnskap for meg, men hver gang jeg leser om det føler jeg en lettelse over at det faktisk er virkelig det jeg føler og ikke bare innbilning. Kapittel 2 tar nemlig for seg SYMPTOMER.

Dissosiasjon kommer med en rekke symptomer, fra milde til alvorlige, fra midlertidig til langvarige, men som oftest vil symptomene til en som lider av dissosiasjon være langvarig og ha en effekt på dagliglivet i en viss grad.

Symptomer som blir nevnt i denne boken er (har i beste evne forsøkt å oversette til norsk):

  • Følelse av ufrivelighet (Sense of involuntariness), som går ut på å ha tanker, følelser som ikke føles som egne. Stemmer eller identiteter som snakker og som «ikke er meg».
  • Hukommelsestap
  • Tap av sanser
  • Tap av tid i hverdagen (tidshopp)
  • Følelsen av at tiden går saktere enn den gjør
  • Depersonalisering
  • Derealisasjon
  • Inntrenging av minner, flashbacks, plutselige følelser tatt ut av sammenheng. uforklarlige smerter osv..

Jeg kunne gått mye mer i dybden på hvert enkelt punkt, men velger å la det være. Jeg blir ganske sliten av bare å lese om de. Kanskje jeg vil fullføre og utfylle dette innlegget ved en senere anledning.

Kapittel 2 avslutter med nok en øvelse som er en forlengelse av øvelse 1. Den handler om å finne et anker i hver rom i huset ditt. Som skal knyttes til «her og nå». Det samme kan jeg gjøre med andre plasser det er viktig å holde meg «her og nå». Hos Fru Grå for eksempel.

Dette kapittelet var til tross for størrelsen på den, veldig slitsomt for meg å komme igjennom. Underveis opplevde jeg det ene symptomet etter det andre og måtte ta pauser. Men det viktigste var at jeg kom igjennom og skrev ned noen ord på oppgavene helt på slutten.

Det som skjedde med meg underveis var at jeg begynte å miste meg selv, det jeg leste føltes ikke som hadde noe med meg å gjøre, men heller hun som satt og leste. I starten var det bare intressant, men gradvis kom følelsen av å ikke eksistere. Så kom kvalmen og jeg ble uvell. Derfor la jeg ikke sjelen min inn i besvarelsene, men skal gå igjennom dem også ved en senere anledning.

I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
Den første øvelsen i kapittel 1.
Den første øvelsen i kapittel 1.

IMG_20140714_212410

 

Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.
Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.

Huset med det rare i

Å leve med dissosiasjon kan beskrives som å bo i et hus med mange rom som inneholder hemmeligheter om livet ditt. Haken ved dette huset er at rommene er låst og du har glemt hvor du la nøkkelen. Du vet at du må inn i hvert enkelt rom for å finne brikkene som til sammen skal gi deg svar og bli hel igjen. Den oppgaven kan virke totalt umulig. Vi vet alle hvor irriterende det er å ikke finne den bilnøkkelen, enda vi bare VET at vi la den en lur plass.

Fasaden av mitt indre hus.
Fasaden av mitt indre hus.

Fru Grå bruker ofte huset som metafor for å finne ut hvor jeg befinner meg der og da. Det er hun som har gjort meg oppmerksom på «huset med det rare i», som mye annet nyttig. Så langt er det noen dører som er åpnet, men cluet er å klare å formidle hvor jeg er der og da og ikke forsvinne som jeg pleier. Eller å sovne, som det ofte ser ut som for Grå. Og jeg sovnet..

«Hvem er der?» Spør jeg nysgjerrig.

«Meg vel!», svarte gutten idet han hoppet fram fra Bartetrærne. Jeg smiler og gleder meg over å være sammen med han igjen. Adam er en ordentlig gladgutt som er umulig å ikke like og jeg merker det smyger seg fram en redsel for å miste han.

Han står der og smiler bredt og spør om ikke vi skal klatre til toppen av trærne for å hoppe!

«Hoppe?» Spør jeg. «Hoppe ned?»

«Nei, så klart ikke, vi hopper fra tre til tre! Det er gøy! Jeg skal vise deg!»

Og på et øyeblikk var vi på toppen. Jeg hadde aldri vært der før og trodde jeg hadde sett alt det gikk an å se i Barteskogen, men der tok jeg feil. Toppen av bartetrærne var kledd med sopplignende kuler i mange farger! Det var en skyfri, sennepsgul himmel over oss og vi begynte å hoppe.

«Hva med Soldatene?», Ropte jeg til Adam som var en litt mer erfaren hopper enn meg. Han hoppet liksom på en energisk og bedagelig måte samtidig.

«Ingen grunn til panikk! De har matpause», Svarte Adam idet han spratt til alle kanter. Etter å ha hørt på Grå sin refleksjon over «HUSET med alle rommene», måtte jeg spørre:

«Adam? Kjenner du til husene med alle rommene? Og isåfall, hvilket rom er vi i nå?»

«Rom?» Smiler han lurt med bare den ene munnviken. «Jeg kjenner bare til Bartetrær og den slags!»

Vi fortsetter og hoppe, men det virker som om trærne blir færre for avstanden mellom de blir større. Akkurat i det øyeblikket jeg er sikker på at jeg skal falle ned, faller jeg. Adam kommer svevende ved siden av meg og hvisker: «Du må ikke våkne, bli her hos meg!» Og det er akkurat det jeg har lyst til. Jeg lander mykt på en haug med Barteløv som har falt. Jeg ser opp uten å ha sjans til å se den sennepsgule himmelen. Trærne er flere kilometer høye.

Plutselig hører jeg Grå i det fjerne. Hun høres litt streng ut når hun ber meg om å komme tilbake. Det liker jeg ikke, men samtidig innser jeg at timen kanskje nærmer seg slutten.. igjen. Det gjør meg irritert fordi dette var den siste timen hos Fru Grå før sommerferie. Jeg hadde håpet at jeg skulle klare å holde meg tilstede i hennes rom, men det ble for vannskelig denne gangen også. Den viktigste jobben er uansett den jeg gjør utenfor Grå sitt kontor. Så i ferien skal jeg prøve å få en oversikt over huset med det rare og uforståelige i. Og gjøre det til noe med mening. For alt har en menig, det er som om jeg hører Grå si det. Hun gjenntar det mye, men det gjør bare godt. For om alt var meningsløst, ville det vært vannskelig å akseptere. Men samtidig ville jeg hatt en grunn til å bli i Barteskogen for alltid. Men det som skjer har en mening og betyning. Derfor reiste jeg nok en gang fra Adam til fordel for det virkelige virkelige. Timen var slutt og jeg hadde ikke lengre en grunn til å gjemme meg..