Boon, Steele & Van Der Hart. Kapittel 1 & 2

Dissociativ parts of the personality are not actually separate identities or personalityies in one body, but rather parts of a singel individual that are not yet functioning together in a smooth, coordinated and flexible way (Boon, Steele & Van Der Hart, 2011. s. 14).

Da er ferdighetstreningen igang og jeg har gjort meg ferdig med de to første kapitlene i Boon, Steele & Van Der Hart sin «Coping with trauma-related dissociation».

Mitt aller første inntrykk av boken er at den er lettlest (selv på engelsk), oversiktelig og konkret. Boken er bygd opp i åtte deler med 4-6 kapitler i hver del. Jeg er nå på del 1 som heter: «Understanding Dissociation and Trauma-Related Disorders» hvor de to første kapitlene handler om å forså dissosiasjon og symptomene som kommer med. på slutten av hvert kapittel følger «hjemmelekse» som i all hovedsak er et skjema å fylle ut om følelser, reaksjoner og tanker rundt kapitlene, feks: «1: What was it like for you to read about dissociativ symptoms?», 2: «Describe your thoughts, emotions and physical sensations as you read about the symptoms». osv..

Kapittel 1:

Handler i all hovedsak om å lære å holde seg «her og nå» (Learning to be present). Etter litt grunnleggende teori om hva dissosiasjon er står det beskrevet en øvelse som går ut på å bli bevisst på gjennstander i rommet du befinner deg i. Øvelsen innebærer å plukke ut tre gjennstander du kan SE, HØRE og FØLE. Det trenger ikke å være samme gjenstander, poenget er at du skal plukke ut tre gjenstander til hver sans og deretter velge tre ulike lukter, følelser og hva du ser i de objektene før du knytter sansene til «her og nå». Poenget er å trenes opp til å unngå dissosiering. Altså, å holde seg i «her og nå».

De anbefaler å gjøre denne øvelser minst to ganger om dagen og det er hensikten min fra nå av.

Kapittel 2

Dette kapittelet ble allerede litt mer avansert, men absolutt ikke mindre intressant. MER faktisk. Det jeg leser føler jeg ikke er ny kunnskap for meg, men hver gang jeg leser om det føler jeg en lettelse over at det faktisk er virkelig det jeg føler og ikke bare innbilning. Kapittel 2 tar nemlig for seg SYMPTOMER.

Dissosiasjon kommer med en rekke symptomer, fra milde til alvorlige, fra midlertidig til langvarige, men som oftest vil symptomene til en som lider av dissosiasjon være langvarig og ha en effekt på dagliglivet i en viss grad.

Symptomer som blir nevnt i denne boken er (har i beste evne forsøkt å oversette til norsk):

  • Følelse av ufrivelighet (Sense of involuntariness), som går ut på å ha tanker, følelser som ikke føles som egne. Stemmer eller identiteter som snakker og som «ikke er meg».
  • Hukommelsestap
  • Tap av sanser
  • Tap av tid i hverdagen (tidshopp)
  • Følelsen av at tiden går saktere enn den gjør
  • Depersonalisering
  • Derealisasjon
  • Inntrenging av minner, flashbacks, plutselige følelser tatt ut av sammenheng. uforklarlige smerter osv..

Jeg kunne gått mye mer i dybden på hvert enkelt punkt, men velger å la det være. Jeg blir ganske sliten av bare å lese om de. Kanskje jeg vil fullføre og utfylle dette innlegget ved en senere anledning.

Kapittel 2 avslutter med nok en øvelse som er en forlengelse av øvelse 1. Den handler om å finne et anker i hver rom i huset ditt. Som skal knyttes til «her og nå». Det samme kan jeg gjøre med andre plasser det er viktig å holde meg «her og nå». Hos Fru Grå for eksempel.

Dette kapittelet var til tross for størrelsen på den, veldig slitsomt for meg å komme igjennom. Underveis opplevde jeg det ene symptomet etter det andre og måtte ta pauser. Men det viktigste var at jeg kom igjennom og skrev ned noen ord på oppgavene helt på slutten.

Det som skjedde med meg underveis var at jeg begynte å miste meg selv, det jeg leste føltes ikke som hadde noe med meg å gjøre, men heller hun som satt og leste. I starten var det bare intressant, men gradvis kom følelsen av å ikke eksistere. Så kom kvalmen og jeg ble uvell. Derfor la jeg ikke sjelen min inn i besvarelsene, men skal gå igjennom dem også ved en senere anledning.

I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
Den første øvelsen i kapittel 1.
Den første øvelsen i kapittel 1.

IMG_20140714_212410

 

Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.
Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.

Å være eller å ikke være… syk…

Til tross for alle mine alvorlige og kanskje rare symptomer som hukommelsestap, dissosiering, endring av identitet, tap av sanser i tide og utide, syns OG hørselshallusinasjoner osv osv, lista er lang, men alikevell har jeg aldri følt meg syk. Du vil kanskje nå tenke at det vil ingen syke eller gale mennesker føle, at det er dem som er sykest av dem alle. Men jeg er av en helt annen oppfattning. Det var Fru Grå som gjorde meg oppmerksom på det for noen uker siden da jeg for sikkert hundrede gang sa oppgitt:

«Jeg er visst gal alikevell»

Fru Grå er alltid uenig. Hun sier at hun misliker ordet «Galskap» og «psykisk syk», fordi alt av symptomer har en betydning og mening. Det som skjer oppi hode er logisk, men det er svært få som skjønner og derfor må de putte slike navn på det. Og jeg er helt enig. Det er godt å høre Fru Grå gi det ulogiske en logisk forklaring og jeg er sikker på at hun har en forklaring på alt.

Jeg har som sagt aldri følt meg syk. Jeg er vellfungerende som mamma, student, kone til Herr. Bart og andre rellasjoner som venner jeg trenger for å ha et sosialt nettverk. Men alikevell har jeg blitt stemplet som syk mange ganger. Av fastlegen min for eksempel, som ikke en gang turte å snakke direkte med meg om min tilstand, men som heller leste om meg i papirene og dømte meg utifra det til å være uegnet som mor og ringte barnevernet. Det skal sies at jeg har stor respekt for dem som tør å ta kontakt med barnevernet for å melde ifra, men denne legen tok sin beslutning utifra en diagnose på et papir. Hadde hun snakket med meg, hadde hun kanskje sett hvem jeg egentlig er før hun kom fram til en konklusjon. Hun burde iallefall ha vært proffesjonell nok til å si ifra til meg direkte enn at jeg skulle høre det fra Fru Grå som hadde fått en telefon fra legen bak min rygg. Fru Grå derimot har aldri tvilt på mine evner som mamma.

DPS  var også gode til å minne meg på hvor syk jeg er, men de ville jo også gi meg ulike piller uten å gjennomføre en grundig kartlegging først. «Du har nok en Bipolar lidelse» sa de. Det er skremmende å tenke på hvor feil de tok, og hvor enkelt de kom fram til den konklusjonen. Det var jammen meg godt at jeg var «frisk» nok til å nekte å ta noen form for medikamenter, psykologen var en fersking i arbeidslivet og skyldte på sin uerfarenhet. Heldigvis ba han om en second opinion hos en kollega som ved hjelp av et skjema fant ut at jeg trengte en traumespesialist. Slik fant jeg veien til Fru Grå.

Og fru Grå gav mening i alle symptomer, for henne var jeg ikke syk. For henne var symptomene mine overlevelsesstrategier fra fortiden. Som jeg har skrevet før, dissosiasjon er logisk, du må bare være åpen og nysgjerrig etter å forstå. Men om jeg ikke er gal og psykisk syk, HVA ER JEG DA? Frisk? Ja, jeg er en frisk person.. i praksis.. Men på papiret er jeg syk. Veldig syk! Er det er bare fordi de som leser, ikke skjønner? For jeg er IKKE syk, jeg lever bare i en annen virkelighet enn deg...