Veien til topps

Jeg sto på bunnen av bakken og fulgte blikket mitt opp mot toppen. Jeg kunne ikke se enden, men jeg studerte den nøye opp og ned. Veien virket enkel uten hindringer. Hverken humper eller tåke, igjengrodde stier eller dårlig føre. Sikten var klar og jeg visste nøyaktig hvor jeg måtte gå for å nå helt opp. Strake veien opp den tilsynelatende uskyldige bakken. Jeg fyrte av startskuddet og ville løpe. Løpe for å få det unnagjort. Jeg forventet at det kanskje ville svi litt, men jeg ville mye heller rive av plasteret enn å pines ved å gå med museskritt. Så jeg tok fart og begynte å løpe. For ti år siden og jeg har fortsatt ikke nådd toppen. De første meterne gikk greit, men så kom tåka og jeg innså at veien var mye lengre enn jeg først hadde trodd.

3 kommentarer om “Veien til topps

  1. Veldig gjenkjennelig og så godt beskrevet, jeg trodde det skulle ta litt hardt på men ganske “enkelt løp” når jeg bare kjørte på, men så ble det det liksom alltid et nytt fjell i sikte og ny runde…
    Men tenk så langt du har kommet på denne lange ferden, du er ikke der du var når du begynte ❤ Heier alltid på deg og har stor tro på deg! God klem fra Lilly, (har som vanlig en ny blogg i min søking på å finne min plass langs veien hehe :P)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s