Veien videre

«Barteskogen er ikke lengre som den en gang var» sies det.

Skogvokterens dyrebare skog har blitt rasert og tatt over av demoner. Nattulere. Monstre. Diktatorer. Dronningen. Soldater. Mørket. Ondskap har mange navn. Min oppgave er å beskytte de som bor der inne og skape et trygt og harmonisk miljø! For å gjøre det, er jeg nødt til å vite hvor de befinner seg og hva som foregår i alle kriker og kroker, men det er akkurat der det stopper opp. Unngåelse!

Den livsnødvendige oppgaven er ikke bare en nødvendighet, men ekstremt smertefull i tillegg. Den oppgaven er ikke for pyser og slettes ikke noe man skal hoppe ut i uten en god plan som gir mening! Det krever styrke og struktur, pågangsmot og intelligens! Og mest av alt, kreves det en stødig vilje og et snev håp! Men hvor enkelt er alt dette, når viljen og håpet gang på gang blir utsatt for prøvelser i form av vrangforestillinger og et forsvarssystem som gir faresignaler i hytt og gevær!? Omtrent alt blir tolket feil og hjelperne mine får erfare gang på gang at hjelpen som forsøkes å gis, smeller rett inn i en vegg av mur.

«FOKUS!» Sto det i tekstmeldingen. Jeg forsto ikke!

«JEG KLARER IKKE!!!»

«FOKUS!!!» kom det igjen, denne gangen med tre uttropstegn.

«GREIT, jeg skal ha fokus! Hva nå?»

«Hva vil du?» Skrev han.

«Hva jeg vil? Jeg vet fortsatt ikke!!» Fortvilelsen var til å ta og kjenne på. Den gjorde meg kvalm og sint. «For jeg vet jo ingenting!! Jeg vet aldri noe som helst og hvordan kan du tro at jeg skal vite alt mulig hele tiden!!»

«FOKUS!» gjentok han, nå med bare ett utropstegn.

«Jeg orker ikke mer nå, jeg forstår ingenting»

«OK, slapp av nå så tekster vi mer i morgen 😊» Avsluttet Larve. Med smilefjes for å gi fra seg et inntrykk av at han fortsatt var like blid og hadde fortsatt trua.

SMS-utvekslingene mellom Larve og meg kan gå heftig for seg. Men han står på sitt og det hjelper. Det er bare oss to nå. Fru Grå er også der, men på sidelinjen. Terapien ble mer ødeleggende enn til hjelp så hun trakk seg ut i samarbeid med meg. Det er det eneste vi har klart å samarbeide om på lange tider, men hun er med i planleggingen framover. Bare på et annet nivå enn tidigere. Jeg er mye ut og inn, det gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen på en tilfredstillende måte. Jeg får ikke gjort så mye på grunn av at jeg dissosierer den vekk! Jeg setter meg ofte fast om jeg forsøker å gjøre det jeg vil, Mongoland kaller Herr.Bart det. Når jeg ikke får til og bare sitter i et hjørnet og nermest sikler. Jeg må vekkes! Barteskogen må ta liv og form igjen slik at vi kan leve i sammen og finne ut av ting. Sammen! Men hvordan kan noen hjelpe en som egentlig ikke vil bli hjulpet? For er det ikke slik med dissosiasjon, at en vil unngå å nærme seg de vonde tingene for enhver pris. Og er det ikke slik at forsvarsystemet som er ute å kjører vil gjøre sitt aller beste på å dytte hjelpere unna? Det er slik jeg holder på. Etter 6 år i ukentlig terapi hos Grå, dytter jeg henne fortsatt vekk. Hva skal til? Hva kreves av meg som pasient for å få dette til? Det er det jeg må finne ut av først og fremst. Sammen med han. Larven som bare er snill og god, men som også kan forveksles med sin onde tvillingsbror, Slarve! En ting er 100 % sikkert. Det finnes ikke noe enkelt med dette overhode… Men framover skal jeg forsøke, gjøre mitt aller beste for å skape fred igjen! Jeg skal dykke ned i de dypeste skoger og veive med det hvite flagget. Jeg SKAL få til et samarbeid!

Hvor ble du av, skrivelyst?

Mitt sterkeste våpen mot en indre fred har alltid vært penn og papir. Siden jeg lærte og skrive, har jeg hatt et sterkt ønske om å bli forfatter! Fra tidlig alder har jeg behersket skrivekunsten meget godt. Jeg har lekt med ord, utfordret dem, funnet nye veier for dem og gjort dem levende! Jeg leste en gang i voksen alder, at barn som skrev regelmessig i en dagbok, var bedre rustet til å takle egne følelser i voksen alder enn dem som ikke hadde skrevet dagbok. Og det tror jeg på! For når alt kommer til alt, handler det om hvor godt rustet du er til å reflektere over egne følelser og handlinger. Dem som er vant til å beherske skrivekunst, er bedre trent og står derfor sterkere i det. Dette tror jeg er mye av grunnen til at jeg har klart meg sånn noenlunde greit! De vanskelige og umennskelige opplevelsene jeg har måtte stå i, har jeg automatisk skrevet om, speilet i tegninger eller diktet om. Det har nok bidrat til at jeg har stått i det med hevet hode gang på gang. Men så skjedde det utenkelige! Jeg mistet mine skriveferdigheter en Junidag for to år siden. Og «pussig» nok var det nøyaktig på den tiden ting fallerte og og jeg gikk til grunne. Fortsatt den dag i dag har jeg ikke kommet meg ovenpå igjen og ikke en gang har jeg stusset over at jeg ikke har klart å bruke våpenet mitt! Jeg har latt meg tråkke på, spyttet på og blitt mørbanket uten å makte og forsvare meg selv.

Istedenfor å samarbeide med hjelperne mine, har jeg i beste evne forsøkt å vende dem imot meg. Jeg har angrepet dem også. Og meg selv. Et stort mørke har flyttet inn i sinnet mitt uten at jeg har forstått hvorfor eller hvordan jeg skal klare å bekjempe det! Helt til i dag! I tillegg til å være omringet av dette mørket, har jeg også et par lys i mitt liv. En av dem fant fram en gammel notatbok som hadde støvet bort i bokhylla. Hun kom bort til meg med den og pennen som var festet på. Det var den gamle notatboken min som jeg hadde brukt i terapien med Grå! For også der, hadde mitt beste våpen vært en nødvendighet. Da jeg fikk den servert i fanget mitt, gikk det opp et lys i meg for hvordan jeg skal bekjempe onskapen min! Mitt lille lys gav meg helt plutselig og uten forvarsel våpenet mitt tilbake! Penn og papir! Skrivekunsten har nok blitt litt rusten siden sist, men fra og med i dag skal jeg atter en gang skrive! Skrive mørket vekk! Hvem er med meg?

Eksil

Verten våknet, tror jeg, en gang på natten. Ja, for når klokka viser 05, er det fortsatt natt i vertens øyne. Det var fortsatt mørkt, men hun sto opp fordi nattulern starter dagene midt på natten. Nattulern er en streng skikkelse som krever alt av sin vert! Verten sto opp og ble kommandert ned til stuen der dagens bønn ble ropt opp som et skrik i ørene. Hun venter stadig på at bønnene skal bli vennlig! Før forbandt verten bønner med noe fint, en bønn om fred på jord eller en bønn om å bli best i fotball på barneskolen. Når nattulern ber, er det vemmelig og kaldt. Ønsker om lidelse og bråk ramses opp mens verten tar pliktoppfyllende imot. Verten vil leve, men får beskjed om at livet ikke er for henne.

En SMS tikker inn, Larve. Han vil samarbeide, men det vil ikke nattulern og tilhengerne hans, eller hennes? Om nattulern i det hele tatt er menneskelig! Larve minner henne på «planen» og viktigheten av å stå i kaoset og å godta den. Nattulern ler hånlig og kunne ikke vært mer enig. «Hører du det? Det er bare å STÅ i det vi driver med!». Men verten var uenig, sterkt uenig. Hun kunne ikke godta å bli truet på livet og det formidlet hun videre til den andre siden, men Larve sto på sitt. Dette var en del av planen gjentok han. Verden på hennes side raste! Ingen hjelp å få fra den andre siden. Verten var som hun alltid har vært, alene. ALENE! Ordene risser seg inn i hjernebarken og hun gjorde seg klar til kamp! Nattulern var kjapp med å tilkalle forsterkninger og den vemmelige bønnen ble til et kor av trusler og kritikk. Til slutt bare bråk som var umulig å tyde. Med Larve som SMS-tilskuer, begynte hun å kjempe med nebb og klør, men kampen ble rettet mot feil mål. Nattulern vendte verten imot de som prøver å hjelpe alt de kan og nok en gang. Larve. Fastlegen som har kommet og gått i løpet av det siste året, men som for tiden er svært tilstedeværende døgnet rundt for at verten en dag skal få det bedre. Det skal ikke stå på hjelpen egentlig! Det er verten som er problemet. Hun er ikke sterk nok til å stå i den ene krigen etter den andre og lar seg manipulere i skyggen av Barteskogens diktatur. «Barteskogen er ikke som den en gang var» kunne hun høre Adam hviske svært forsiktig, uten å høre hvor det kom fra! Barteskogen er ikke lengre en trygg plass. Innbyggerne har gått i eksil og verten har flaks om hun hører fra noen av de som lever i skjul der inne. Nattulern har tatt over all kontroll og verten adlyder enhver ordre. Så hun står opp midt på natten, hører på de vemmelige bønnene og lar seg befale igjennom dagene…

Veien til topps

Jeg sto på bunnen av bakken og fulgte blikket mitt opp mot toppen. Jeg kunne ikke se enden, men jeg studerte den nøye opp og ned. Veien virket enkel uten hindringer. Hverken humper eller tåke, igjengrodde stier eller dårlig føre. Sikten var klar og jeg visste nøyaktig hvor jeg måtte gå for å nå helt opp. Strake veien opp den tilsynelatende uskyldige bakken. Jeg fyrte av startskuddet og ville løpe. Løpe for å få det unnagjort. Jeg forventet at det kanskje ville svi litt, men jeg ville mye heller rive av plasteret enn å pines ved å gå med museskritt. Så jeg tok fart og begynte å løpe. For ti år siden og jeg har fortsatt ikke nådd toppen. De første meterne gikk greit, men så kom tåka og jeg innså at veien var mye lengre enn jeg først hadde trodd.

Ha det bra, 2016 og takk for oppvekkeren!

Hei og godt nyttår! Det kommer fra hjertet at 2017 blir et anderledes år i possitiv forstand!

Lød starten på nyttårseposten fra Fru Grå. Hun er med fortsatt! Inn i det nye året med nytt mot og engasjement. Typisk henne, bra for meg som gikk gjennom 2016 med såvidt bestått. I skrivende stund tenker jeg tilbake på året som har gått uten å helt forstå hvordan jeg overlevde alle de 365 dagene. Jeg spør meg selv om det hele bare var en drøm? Jeg bretter opp armene på genseren og et egetkomponert kunstverk bekrefter det hele. Det har skjedd! Det vil ta flere år før de forvandles til en fjern fortid og i mellomtiden har jeg lyst til å finne ut av hva som egentlig hendte og hvordan jeg kan forhindre det samme forløpet i reprise. Hvis det er mulig! Jeg må ærlig innrømme at jeg har mine tvil. Barteskogen har vist seg å ha svært farlige territoriumer som en hær av vesener står klare til å beskytte. 2016 var året der jeg forsøkte å krige/trenge meg igjennom til disse godt gjemte stedene. Med livet som innsats. Mye er fjernt og glemt, men jeg forsøker å gjennskape det hele utifra de minnene og oppfattelsene jeg selv har med en god dose hjelp fra Grås journalnotater. Min hukommelse sammen med hennes har vist seg å utfylle hverandre på en harmonisk måte.

«IKKE gå videre nå!!» Han hørtes redd ut! «IKKE gå videre så jeg!!» Fredriksen hadde brått mistet sin egen kontroll da han gjenntok seg selv en kveld i mai. «Jeg FORBYR deg!!» Han freste enda mer enn han pleier, samtidig som det var en fortvilelse gjemt bak ordene som kom ut sammen med spytt. «Jeg FORBYR deg å snakke mer med dem!», stemmen hans gikk på repeat i hode mitt og av og til dukket han opp i synsfeltet med hensikt om å stoppe meg rent fysisk. KUTT eller SLAG, KLOR eller KUTT igjen. Innerst inne visste jeg at alt dreide seg om henne! Stina som endelig hadde fått en stemme oppi alt. Hun var sint, fortvilet og gråt. TRYGLET meg om å ikke kaste henne ned i kjelleren igjen. Hun ville opp og fram og bli hørt en gang for alle og lykktes nesten! Hadde det bare ikke vært for den fordømte ferien! Fredriksen vant kampen da hjelperne våre dro på sommerferie uten oss. Stina ble gravd levende ned under jorda og Barteskogen ble styrt av han, alene. Reglene var enkle: «DU SKAL GJØRE SOM JEG SIER!» «IKKE inkluder noen inn i våre saker». Så akutteamet som Larve og Grå hadde arrangert på tampen før sommeren, for sommeren, gikk naturligvis rett i dass. Det var noen lange uker som minnet om en sommer i en mental torturleir uten å gå inn i detaljer. Jeg var så oppsplittet som det gikk an å bli! Sommeren tok omsider slutt og ingenting var lengre som før. Larve var blitt til Slarve, Larves onde tvillingbror, og Grå hadde blitt Brun. «DE VIL DEG VONDT!» «Tror du virkelig at de VIL hjelpe deg??» Nei! Jeg ble overbevist om at de konspirerte bak min rygg og Fredriksen fikk meg til å anklage dem for de grusomste ting mens han fortsatte sin straff. «Stina må dø!» gjenntok han stadig og jeg gjorde det jeg fikk beskjed om samtidig som Stina kom seg på overflaten igjen og forsto at livet ikke var verdt noe med henne i den. Så der sto jeg, midt i krigssonen, ikke klar til kamp, men heller ikke klar for å gi opp. Stina ville dø, Fredriksen ville ha henne død og jeg? Jeg ville bare få fred.

For folket rundt meg, så det ut som om jeg gikk rett imot et stup. Og jo mer de forsøkte å hjelpe, jo raskere gikk jeg mot kanten. Fru Grå som på det tidspunktet var blitt brun så ingen annen mulighet enn å si «Stopp!». Når den kloke Grå sier stopp og ikke vil gå videre med behandling, da er det alvor. Barteskogen gikk igjennom en alvorlig systemsvikt og krasjlandet i det ene blodbadet etter det andre. Det var ikke lengre jeg som styrte. Så jeg ble innlagt på en psykiatrisk avdeling for første gang i mitt liv..

Ha det bra, 2016 og takk for oppvekkeren! Ting roet seg drastisk en gang i Oktober. Livet passerte meg i et normalt tempo og jeg la merke til snøfnugg fra himmelen uti november. Jeg kunne SE verden som den var igjen. Jula var full av glede og jeg ønsker sammen med Grå, 2017 velkommen og håper at den blir bedre enn forgjengeren. Men ting er ikke som før. 2016 satte dype spor og jeg er redd for at det ikke er mulig å rette opp igjen alle skadene den utgjorde.

På dypt farvann

Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett liveredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav?

Kjære Fru Grå

I denne eposten tenkte jeg å forsøke å ramse opp hva jeg vil ha ut av terapien. Akkurat nå vil jeg bare at terapi skal funke for meg. Men jeg forstår at det er viktig å ha det klart for seg hva jeg vil. Selv om jeg syntes det er kjempe vanskelig å få tak på bare det. Jeg vet at livet mitt alltid har vært kaotisk, alltid har jeg gått rundt og følt at jeg ikke er en del av den verden utenfor som dere andre er og lever i. Dette med å jobbe, nå som sykepleier, føles som skuespill. Men det har blitt en del av den jeg er og jeg forstår at det er noe jeg har blitt og skapt for meg selv som kun er mitt. Det liker jeg tanken på. Det er sånn det er for dere andre sikkert.

Etter jeg begynte hos deg, har jeg forstått at det er vanlig å føle seg sammenhengende i hverdagen. Det gjør ikke jeg, på noen som helst måte. Jeg har kontroll på jobben og jeg har kontroll som mamma og som kjæreste. De to verdene hører ikke sammen og livet utenfor dette består kun av kaos. Usammenhengende.

Dette er vel det vi har jobbet for hele veien. Å bli hel! Å føle den tilhørigheten til livet og verden rundt uten å være så oppstykka. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det føles. Jeg husker så godt da jeg flyttet hjemmefra for første gang og skulle plutselig være alene i verden. Jeg ante ingenting om hvordan verden fungerte og måtte lære meg å leve i den som andre. Jeg brukte lang tid på å observere andre mennesker, forså å kopiere det jeg så for å passe inn. Det ble også et skuespill. Det var jo ikke meg, men kopier av andre som gikk rundt og levde. Selv var jeg død! En robot kanskje.

Men alt dette vet du jo, så det er ingen poeng å skrive dette nok en gang. Jeg oppsøkte hjelp den siste gangen da jeg skulle bli mamma. Fordi jeg visste jo at det ikke var normalt å ha det sånn. Og med tanke på at jeg ikke stolte på meg selv og den jeg var fordi det var jo ikke meg, ville jeg ikke risikere å ødelegge enda et barns liv. Så jeg havnet til slutt hos deg. Og du har lært meg vanvittig mye om hvordan min verden henger sammen og hvorfor. Det har gjort livet mitt enklere å leve sånn sett. Men nye problemer dukket opp med økt symptombilde på grunn av åpne dører som aldri før har vært åpnet. Så derfor har jeg følt at ting går over stokk og stein. Jeg skjønner hvorfor.

Jeg har aldri vært noe flink til å prate om meg og følelser og sånn. For det første har jeg brukt laaaang tid på å finne ut av hva følelser faktisk er! Følelser er egentlig ikke noe jeg skal ha, virker det som.. Det er forbudt for meg! Så kan det være derfor jeg ikke får til terapi? Alt der handler jo om følelser. Og det takler ikke jeg. Det vet jeg.

Jeg kjenner at jeg ikke blir noe klokere etterhvert som jeg skriver her. Jeg prøver å spørre meg selv nok en gang om hva jeg ønsker videre! Og jeg klarer ikke å komme på noe annet svar enn «jeg vet ikke». Alt er uklart for meg, samtidig som jeg ser hvordan ting henger sammen.

Jeg beklager at jeg er så vanskelig pasient. I sykepleien lærer vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke helt tak på det. Kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett.

Jeg leste igjennom tekstmeldingene fra i går og så at du spurte om hvordan det ville vært/føles om jeg følte det gikk noen vei.. Og jeg vet helt ærlig ikke det heller. Men jeg går utifra at det ville føles godt? Utifra hva jeg har sett hos andre som gjør det bra og som blir bedre, føles det veldig bra. Skjønner du? Hele tiden, når jeg skal svare på slike ting, er jeg nødt til å tenke på hva andre ville følt… Jeg er tross alt bare en kopi av menneskene rundt meg, en ånd som egentlig ikke eksisterer i denne verden.

Nå avslutter jeg å skrive. Dette ble for langt, men sender det alikevell. Håper du ble noe klokere av dette, selv om ingenting av det jeg har skrevet nå, er noe nytt. Dette er ting jeg har sagt/skrevet før. Så hvordan det kan hjelpe nå vet jeg ikke.

Det de (ikke) så.

«Begynnende schizofreni!» Sa legen.

«Alvorlig sinnlidelse!» Sa psykiatrisk sykepleieren.

«Opprørsk tenåring!» Sa psykologen.

Hun var 15 år og sto på randen av et stup. En stor del av henne ville hoppe og se døden direkte inn i øynene. Hun var jo gal! Eller bare en vanlig tenåring i opprør. Ingen av delene stemte helt. Det de så var en tenåring som gradvis hadde begynt å isolere seg, skrape/rispe opp armene sine, sitte sammenkrøllet på gulvet med alle gardiner trukket for, alene. Bisarr virkelighetsoppfatning, lite opptatt av personlig hygiene og psykose. Alene.

De hørte om merkelige oppfattinger av verden. Om en elev som hang opp rare tegninger på veggen ved pulten sin på skolen for å beskytte seg selv, hadde hun selv sagt til læreren, som rapporterte flittig videre til «hjelperne».

«Hun kan gå rett på vegger og late som at hun ikke ser meg! Hun henger opp bibelske sitater på veggen og tror jeg er et monster som kan lese tankene hennes. Vi har fått god kontakt på tross av dette og hun forteller at hun har en fantasiverden der voksne ikke har adgang, mens hun forteller setter hun seg plutselig på huk og holder seg for ørene, mens hun samtidig gynger fram og tilbake»..  «..Hun forteller også om foreldrenes sexliv og at hun er redd for faren..»

«…Alikevell forstår jeg dette som en god dose fantasi.» Oppsummerte legen.

Hun visste det knapt selv, men hun følte med hele seg at de ikke forsto noen ting. Fredriksen ble rasende, som har pleier når ting ikke går som planglagt og sammen fikk de ristet de såkalte «hjelperne» av.

«Hun sier at hun har det bedre nå, derfor avsluttes kontakten herifra. Snart flytter hun hjemmefra og hun ser fram til dette.» Konkluderte BUP.

Endelig en ting som stemte. Jenta kunne ikke gledet seg mer til å komme seg vekk fra leiligheten hun hadde tilbragt 3 år i. Alene. Videre til mer ensomhet og isolasjon. Men hun kom seg i det minste vekk! Det de så, var reelt. Men de glemte å spørre seg det viktigste spørsmålet: Hva var det de ikke så? Det var ikke så vannskelig å se denne jenta, det vanskelige var det de ikke så. For rett før jenta hadde blitt funnet sammenkrøllet på gulvet sent på kvelden, med gardinene trukket for, hadde hun hatt besøk. Og det var aldri et hyggelig besøk. Jenta beskrev de slemme mennene som monstre og svevende masker, som ble tolket av helsepersonell som hallusinasjoner og vrangforestillinger. I mange år trodde hun selv at de hadde rett. Hun hadde tvunget seg selv til å glemme, at i virkeligheten var det slettes ikke psykoser, men virkelige menn som forgrep seg på henne.

Så feil kan de altså ta..