Sorgens bøddel.

Telefonen min ringte tidlig på en mandag. Jeg tok den og hørte stemmen til en nær relasjon. Jeg sier nær relasjon, fordi noe annet føles ikke rett. Selv om «nær relasjon» også høres rart ut for meg og det finnes liksom ikke så mange andre bedre ord å bruke i denne sammenheng. Den nære relasjonen burde være ganske nær og kjenne meg godt. Men sånn er det ikke og det har jeg på et vis lært å leve med. Det er greit. Ikke alle får denne formen for omsorg. Så jeg har skaffet meg det på annet vis. Uten å egentlig ha formidlet dette til det som ringte meg den morgenen. Jeg har ikke stort behov for å gjengi denne samtalen, men spørsmål ble stilt. Spørsmål som denne stemmen i den andre enden burde vite svaret på og jeg følte kanskje på mange måter at denne stemmen kom med disse spørsmålene litt i det seneste laget. «Når var det egentlig du ble syk?». Jeg ble stum i noen sekunder. Husket hun virkelig ikke? Husket hun ikke at BUP mistenkte meg for å ha en alvorlig schizofrenilidelse allerede som tolvåring? Har hun gått og trodd at slike symptomer bare forsvinner og alt blir bra? Det går kanskje an? «Hele livet», svarte jeg og ble gradvis fylt med en sorg over at denne stemmen ikke visste dette. Stemmen fortsatte å spørre. «Hvorfor sa du ingenting?» med en tone som gav meg inntrykk av at det var min skyld. Mitt ansvar. Jeg var et barn. Så hendte det noe for aller første gang. Det var som om andre krefter i meg overtok, eller så hadde jeg en bedre rustning på enn før. Jeg ble irritert, men på en rasjonell måte. Jeg fortalte akkurat det jeg hadde følt i mange år. Jeg fortalte at jeg var redd som barn. Hele tiden og at enten ble jeg straffet hvis jeg skrek for høyt i form av slag eller andre smertefulle tiltak. Mens at andre snudde ryggen til og lukket øynene. Hva var egentlig verst? Den fysiske smerten ifra han eller det mentale fraværet ifra henne. Jeg sa at det var derfor jeg ble stille og aldri mer sa noe. Det var vondt å si det høyt til stemmen i den andre enden. Men vondere ble det da stemmen var likegyldig og sendte signaler på løpende bånd om at «ja, det fantes viktigere ting enn deg». Jeg la på og kjente hvordan kroppen min ble nummen. Jeg kjente gradvis hvordan hjernemassen min smeltet og ble flytende. Så ble jeg kvalm. Hva var det jeg hadde sagt! Og hva i alle dager var jeg jeg hadde hørt? Min egen verdi hadde blitt satt en prislapp på og fortalte meg at den var lik null. Så kom smerten og fortvilelsen like etter. Så tok jeg opp telefonen på nytt og ringte etter hjelp. Det plager meg stort at jeg hadde behov for å snakke med Høvdinger, Rever og Vikinger i situasjoner der andre ringer sine næreste relasjoner. Det er trist å tenke på at det nærmeste jeg kommer noe sånt, finnes i helsevesenet og ikke hos mennesker som har oppdratt meg og kjent meg fra jeg var en liten baby.

Sorgen hadde flyttet inn i kroppen min for lenge siden, men i dette øyeblikket opplevde jeg at den overtok helt og det føltes som om den var i ferd med å rive meg i stykker. Høvdingen visste knapt gode råd, men overlegen som overhodet ikke er overlegen inviterte oss dit. Til kontoret hennes. I tiden mellom Høvdingen og overlegen, hadde jeg rukket å bli helt spist opp. Av sorg. Jeg hadde ikke flere tårer igjen. Hos overlegen tente vi leirbål og plasserte alle rundt det. Det var overveldende, og det var lenge siden jeg hadde følt en slik indre drakamp. Kontoret forsvant fort og jeg befant meg i universet. Følelsen var jævlig for det hele var i ferd med å sprekke og hvis det sprakk, ville vi alle bli sugd inn i et evig vakuum. Jeg var redd. Jeg holdt meg fast så godt jeg kunne mens en overlege og en høvding forsøkte å få meg tilbake. Hele min eksistens var truet av sorg. Det føltes veldig slik på ekte. Stå stoppet jeg å puste litt. For sorgen hadde drept meg på mange måter. Jeg følte meg ikke levende. Men jeg var i universet som sto i fare for å ødelegge alt som var igjen av liv. Jeg følte at det sto noe eller noen i senter og holdt fast alle bitene i meg i desperat forsøk på å ikke miste dem for alltid. Inn i sorgen. Vakuumet. Var sorgen en slags bøddel? Hvis sorgen tar for mye plass, ville den da brutalt hugge av oss hodene og kaste dem inn i et evig mørket? Det føltes logisk ut ifra følelsen jeg var fylt med.

Høvdingen fikk meg omsider til å puste igjen og jeg våknet til liv i armene hans. De trygge og gode høvdingarmene som gir ekte klemmer, som disse nære relasjonene kanskje gjør. Men han er ingen nær relasjon. Han har ingen grunn til å gi meg den omsorgen. Allikevel er han en av fire som er det nærmeste jeg kommer noe sånt. Og det er fint, men også veldig sørgelig.

Tidskupp.

Det er så himla mye sorg knyttet til fase tre i traumebehandlingen. Sorg og savn. Og sinne som følger etter når sorgen innser hvorfor den sørger. Det har føltes som et bombeangrep av disse tre følelsestilstandene den siste tiden, men i motsetning til tidligere, har jeg i denne runden følt at jeg har hatt en mer passende rustning for å klare å stå i og å ta imot angrepene. For jammen har jeg stått i det som den helheten jeg har blitt, eller som et beskyttende skall for å skåne helheten? Ting er ikke helt tydelig for meg enda, men det jeg vet, er at ting føles mye mer stabilt og håndterlig. De ulike følelsestilstandene har vært vekslende og den siste tiden har jeg i grunnen følt meg mest som det skallet enn noen samarbeidende helhet. Men selv skallet har følt på sorg. For innimellom har det kommet innspill som har berørt meg slik at øynene har begynt å lekke. Og det har vært greit, men jeg innser nå at jeg ikke har rent fra meg som en helhet, men mer for en helhet. Jeg har grått for Frigg, Loppis, Frida, Vilja og Elli. Men jeg hadde enda ikke latt dem få ta del i det. Sikkert for å beskytte, men det førte til at jeg ble i tvil om min egen eksistens. Igjen. «Jeg føler dem ikke mer», sa jeg stadig til meg selv. «Så da kan jeg jo heller ikke ha DID». Men sannheten var at jeg ikke heller følte meg selv oppi all sorgen. Jeg var bare det skallet. Og slik måtte det kanskje være i en periode for å porsjonere alt jevnt utover, slik at det ikke skulle bli for overveldende på en gang. Jeg ba overlegen om hjelp til å få tilgang igjen. Hjelp til å få tilgang på hele meg og ikke bare fasaden for verden rundt. For jeg merket jo at jeg stadig ble tynget ned av noe som jeg ikke mestret å få fram på egen hånd. Jeg forsto at det handlet om både sorg og savn i alle former, men også ifra mange kanter og tidsepoker. Jeg så for meg 36 år med sorg som skulle komprimeres inn i bare noen få uker eller kanskje et par år hvis jeg var heldig. Uansett virket det for mye og overveldende å få presset det inn i livet på dette tidspunktet.

Tidligere denne uken befant jeg meg langt unna sivilisasjonen. Jeg gjorde noe jeg sjeldent gjør. Jeg tok hensyn til meg selv og dro på hytta som er en tre timer lang biltur unna der jeg bor. Ca. 1000 meter over havet og langt unna andre mennesker. Jeg reiste oppover mest for å jobbe med skriveriene mine og å være ute i naturen, så skia ble med som selskap. Jeg gikk på ski, men det ble ikke noe jobbing. Istedenfor holdt jeg meg i ro for å bare være meg og å kjenne på den roen jeg kun kan finne på en slik plass. Kidsa og mannen ble igjen hjemme og jeg var mutters alene og vekslet litt mellom å føle veldig mye til å bare være det skallet. Noen av de som skulle være mine næreste relasjoner, befant seg i nærheten, for denne hytten ligger i den samme kommunen jeg vokste opp i. Det gjorde meg både trist og sint og for aller første gang kunne jeg også kjenne på et savn. Savn etter noe som aldri en gang har vært der. En trygg relasjon. En trygg voksen. Noen å komme hjem til som har kjent deg helt siden du var en liten baby. En som har passet på deg og sørget for trygg reisevei igjennom de første leveårene i livet og videre inn i voksenlivet via ungdomsårene. Også tenkte jeg; «Hvordan går det an å savne noe du aldri har hatt?». Sorg. Så tenkte jeg på han. Han som mest sannsynlig satt i stolen sin foran TV apparatet og syntes synd på seg selv nede i dalen. Jeg koste meg med tanken om å reise ned dit å gjøre skade på fyren. Sinne. Og slik gikk tiden min oppe på fjellet. Stillhet og ro, og sorg, savn og sinne.

Jeg reiste nedover igjen fordi jeg hadde en avtale med overlegen som over hodet ikke er overlegen. Jeg var spent på om hun hadde tatt utfordringen min om hjelp til å få tilgang på hele meg. Det innebærer å ta i bruk en kommunikasjonsmetode vi kaller for «Multi-speak». Å snakke til helheten i større grad og ikke bare den bevisstheten som er framme i øyeblikket. Selv om jeg var usikker på om det var flere separate bevisstheter igjen å kommunisere til. Med. På dette tidspunktet i behandlingen håpet jeg, hvis det var tilfelle at det fantes flere bevisstheter, å få til noe vi kaller for Co-con. Jeg er vant til total amnesi mellom de ulike bevissthetene, men jeg var kjent med at andre får til å være til stede sammen og samtidig. Det hadde jeg liten erfaring med, men jeg syntes det høres fint ut. Og litt skummelt, for det innebar jo samtidig at jeg skulle få med meg det som ble sagt og jeg visste jo at andre bevisstheter i meg ikke nødvendigvis deler de samme holdningene som meg selv. Men dette er en del av et større samarbeid og kontroll. Og de siste ukene og kanskje til og med månedene, hadde jeg kun vært et skall inne hos overlegen. Følelsene hadde ikke fått sluppet fri der inne og det merket jeg også var et savn, for det fantes et trykk der inne som ikke slapp ut. Helheten fikk ikke muligheten til å delta og da er det heller ikke mulig å komme videre og forbi denne fasen. «Phase three and beyond» står det i bibelen om traumebehandling og jeg ønsker meg virkelig «beyond» og forbi. Mine næreste DID venner og jeg drømmer litt om hva «beyond» egentlig innebærer. Det må finnes en slags gulrot i enden. Eller? Vi kom fram til at det beste vi muligens kan få til er en gulrotstuing. «The best we could do, was carot-stew». Det kunne blitt kapittelet i «beyond» biten.

«Jeg har aldri tvilt på at du er en god mor for dine barn», sa overlegen etter uttrykt bekymring fra min kant om at hun skal mene noe annet. Og slik begynte det hele i meg. Barna mine er et sårt punkt og bare tanken på at noen skal betvile min evne som omsorgsperson, er vond. For det er jo ikke til å komme bort ifra, at en som meg ofte blir stilt spørsmål til om nettopp dette. Så vi snakket litt om det, omsorg og barn, savn. Og før vi visste ordet av det ble det stille. Jeg stoppet opp innad og merket umiddelbart at portalen inn, eller ut, åpnet seg og rett på innsiden der satt det plutselig flere. Jeg gikk inn og slapp ut Loppis som ikke hadde språk, men hun tok av seg brillene mine, fordi hun så jo ikke dårlig som det jeg gjør. Jeg satt rett ved og så hvordan Frigg gradvis tok over plassen og sendte Loppis inn igjen. Også løsnet det en floke som har vært der i flere uker. Han brøyt sammen og gråt. Han holdt hendene for ansiktet i skam. For gutter skal jo ikke gråte, men siden Høvdingen hadde sagt at «Det er de tøffeste guttene som griner», var det liksom greit allikevel. Frigg fortalte om ensomhet, hvor alene og ensom han var. Han fortalte om savnet etter en mamma og at han drømte om at overlegen kunne være mammaen hans. Om bare for en uke. Lekekassen til Loppis sto på bordet foran oss og oppi der fantes det en matruskadukke. «Dette er oss», sa han idet han gradvis begynte å åpne den og legge de ulike dukkene i forskjellige størrelser foran seg på bordet. «Hvem av dem er deg?» spurte overlegen. Frigg tenkte seg litt om og dyttet bort den fjerde minste dukken. Det var klin umulig å ikke bli berørt. Han savnet Høvdingen sin og sa at det ikke var det samme som å ha ekte foreldre. For en smart gutt. Det var ingen løsning å finne som ville gi Frigg det han så sårt trengte. Ikke en gang jeg, kunne være en mamma for han. Så dette er fase 3, kunne jeg føle på hele meg. Sorgen over det som aldri var og aldri kan bli. Overlegen foreslo å få liv i leirbålet igjen. Mot ensomheten. Kanskje det kunne fungere som en samlingsplass igjen. For bålet var for lengst slukket. «God ide», tenkte jeg som satt rett ved der inne, uten å se en eneste glød ifra det. Det skulle vi klare å få til, tenkte jeg optimistisk, men sørgmodig. Det var så vondt å se Frigg i sitt bunnløse savn etter en mamma. For jeg hadde aldri sett han slik før og samtidig følt det samme som han. Han minnet meg om Peter Pan. «Ingen er glad nok i meg til å være mammaen min», sa han sørgmodig og for første gang tok vi i bruk tørkepapiret som sto på bordet. Tørkepapiret som hadde stått der urørt i et års tid etter jeg hadde kjøpt og tatt det med i tilfelle situasjoner som dette. I alle årene sammen med Fru Grå, lå alltid det tørkepapiret urørt. Det hadde aldri vært tillat med slike lekkasjer. Før nå og nå ville det nok ingen ende ta, tenkte jeg. Tanken på at Frigg fikk en god samtale med Mummimammaen sin, var god og gav en felles ro på innsiden. Det var som om resten av bevisstheten min følte en enorm omsorg for den gutten som turte å vise sin aller største sårbarhet. Det var en sørgmodig stemning og det stakk ekstra i meg da han sakte og vemodig pakket matruskadukkene tilbake i skallene sine. Til det gjensto bare den ene igjen. Meg. Gradvis ble synet mitt dårligere og jeg innså at jeg inntok styringa i sofaen på overlegens kontor. Jeg tok på brillene og klarte ikke å se henne inn i øynene. Var det skam jeg kjente på? Eller bare litt flau over å ha sitti der og sagt at jeg ønsket henne som mamma? Men overlegen lot seg ikke vippe av pinnen. Hun tåler hele meg og forstår hvordan det henger sammen.

Jeg følte ikke at Frigg var fastlåst i fortid lengre. Men han var fortsatt et barn. Et barn som trengte å sørge fra seg. Så dette er Co-con, tenkte jeg og smilte, for det følte mest godt. Selv om det var flaut å høre på alt som ble sagt sett ifra en annen bevissthet. Jeg ble oppfordret til å finne et annet ord for Co-con, for at helheten skulle forstå hva det innebar. Og selv om ikke forsvarsdelene mine er stuck i fortid i like stor grad mer, så representerer de fortatt en tid som gikk tapt og som må bearbeides i denne tiden vi lever i nå. Fortidsfølelser i nåtid og nåtidsfølelser for fortiden. Jeg tenkte umiddelbart på Marvel universet. I Endgame foreslår Ant man å reise i tiden og kaller det for «Time heist». Så istedenfor å gå i Co-con tilstand, skal jeg fortsette å øve på å tillate ulike følelses-bevisstheter ifra fortiden i å utføre et kontrollert «tidskupp». Jeg er mannskap på et skip. Fram til nå har skuta blitt styrt av ulike kapteiner med ulike reisemål. Nå er det jeg som er kapteinen som styrer, men jeg skal tillate resten av mannskapet å holde roret i ny og ne. For vi er team og vi må stå sammen om å navigere oss igjennom sorgens sjø.

Stormpartikler med grå substans

«Kan du bare kjøre litt lengre?», sa jeg uten å se bort på han som faktisk kjørte bilen. For jeg så ut av vinduet. Ut i mørket. Ut på verden som fløy forbi. I løpet av de 13 årene vi har vært sammen i dette livet, hadde det aldri vært naturlig og bedt han om dette. Jeg har alltid likt å ha bilen for meg selv, men akkurat i dette øyeblikket, var det helt okay at han var med på ferden. Sammen med meg. En av hans mange gode egenskaper er at vi fint kan bare være sammen. Stillheten mellom oss blir aldri pinlig og det er som om vi begge to setter pris på hverandres lydløse nærvær. Vi bare eksisterer i samme rom, på samme sted og det er mange ganger nok. «Ja», svarte han rolig og kjørte forbi avkjørselen til huset vårt. Jeg kunne ikke la være å tenke på Gjøkene denne gangen heller. Hvor mange ganger hadde vi ikke sittet slik og bare kjørt for å komme ut litt og vekk ifra all galskapen bak lukkede dører, men denne gangen var det ingen låste dører bak meg. Jeg var fri, men allikevel følte jeg på et sterkt behov for å komme meg vekk. Tenke. Drømme og reflektere over det jeg hadde opplevd tidligere på dagen. For selv om jeg ikke var låst inne på en lukket akutt psykiatrisk avdeling, var det allikevel noe i meg som skrek etter å slippe løs.

Jeg halvsov i sofaen. I fanget hans, mens han holdt armen sin trygt rundt overkroppen min. Jeg merket at hendene mine klamret seg diskre fast i den. Vi var ikke hjemme, men hos hans familie og der er det rom for å slappe av i sofaen på den måten. Det tok meg ganske mange år, før jeg ble komfortabel med dette. Å kunne være så avslappet hjemme hos hans foreldre. De var bare den type mennesker som virkelig ønsket at vi skulle føle oss hjemme hos dem. «Føle seg hjemme». Det er lettere sagt enn gjort, når en aldri har følt seg hjemme noen plass. Hva betyr egentlig å «føle seg hjemme»? Ikke noe trygt og bra i alle fall. Det var lenge min erfaring. Tretten år etter at jeg møtte familien hans for første gang, kunne jeg altså ligge og halvsove på sofaen der. Med armen til sønnen dems trygt rundt meg. En trygghet hos et annet menneske jeg sjelden har følt på hos noen andre.

Tidligere på dagen hadde jeg et mislykket forsøk på å anerkjenne alt som bor i meg. Fordi jeg ikke lengre har tilgang til minnene jeg hadde tilgang på for bare få måneder siden, må jeg forsøke og i det minste anerkjenne at det finnes deler av meg som faktisk har det. Jeg snakket høyt utover og lavt innover uten respons. «Jaja!», tenkte jeg. «Kanskje det ikke lengre er noen å snakke for». Idet jeg tenkte tanken, stakk det i magen min. Jeg har lovet meg selv å ikke minst dem der inne og ikke å glemme. Og nå satt jeg der og var godt på vei. Var det fordi jeg ikke ønsket det? Eller var det for mye for meg å bære. Eller kunne det faktisk hende at det hele bare var oppspinn? Tatt ut ifra en vill fantasi. Jeg visste helt ærlig ikke lengre og det var som om jeg kunne høre overlegen som over hode ikke er overlegen si: «Men jeg har møtt dem alle og deres historier er virkelig nok for meg». Jeg pustet oppgitt ut og kunne så inderlig ønske at jeg også så det på den måten. For min opplevelse er at jeg ikke har møtt dem slik. Selv om jeg vet at jeg gjorde det på løpende bånd i løpet av mine to år på Gjøkeredet. Hvorfor er det så vanskelig å tro på noe jeg egentlig vet at er sant? Jeg kan teorien på rams. Jeg vet jo at dette er vanlig å oppleve underveis i faseorienteringen. Hadde jeg bare husket en brøkdel, hadde det kanskje gjort det enklere for meg. For sannheten er at jeg skammer meg mest for de tingene jeg har påstått at har vært en sannhet i min fortid. Hvem er det som finner på slike horror-historier? Jeg vet også med sikkerhet at jeg ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette, så hva annet kan drive et menneske til å skape slike løgner? Jeg kom ikke på noen, så da er det kanskje en sannhet allikevel. Slike tanker kunne jeg nøste meg inn i, i timevis. Uten at floken ble løsere av den grunn.

Jeg sovnet aldri der jeg lå i fanget hans, på sofaen til familien som ønsket at jeg skulle føle meg som hjemme. Men jeg ble dratt inn i en slags våken drøm. Det var en stikkende storm som herjet rundt meg, mens jeg gikk imot motvinden som ble slengt i min retning. Stormen var grå. Det så ut som millioner av små grå partikler som virvlet rundt meg. Grå substans! Ifra hjernebarken, tenkte jeg og likte den metaforen. For hjernebarken gir meg muligheten til å reflektere og da vil den automatisk sette en demper på de automatiske følelsesreaksjonene. Det hadde Fru. Grå lært meg og det gav mening. Før jeg visste ordet av det ropte jeg i desperat forsøk på å overdøve den kraftige, men milde suselyden ifra det hele. «Hvorfor gav du meg opp?», skrek jeg mens jeg så den grå substansen ta formen til en grå skikkelse. Fru. Grå. Den grå substansen svarte med en vennlig, men bestemt tone som ikke var å ta feil av. Det var henne. Eller ekkoet i fra noe som en gang var, men som nå er borte for alltid. «Er det virkelig sant at du bare er negativ, eller kan det være at du blir tynget ned av alt det negative du har opplevd?». Det var hennes siste ord til meg på en lapp tidlig i 2017. Jeg ignorerte henne og startet jakten på noe annet. Jeg ropte etter Frigg mens vinden av grå substans danset rundt meg. Det kunne minne litt om den gangen jeg ropte på Elli i stormen igjennom gjørma. Jeg kunne knapt høre min egen stemme. «FRIGG!!» gjentok jeg mange nok ganger og da jeg nesten var i ferd med å gi opp, sto han der. Vi så på hverandre, mens vi ventet på det rette øyeblikket og på at stormen skulle roe seg litt ned.

«Jeg vil så gjerne tro deg!» sa jeg. Og da hendte det noe litt rart. Frigg sa navnet mitt for aller første gang. Jeg har da aldri hørt at han har sagt navnet mitt før? «Ida», sa han oppgitt som om han lengtet etter noe. Og det var alt. Han gjentok det noen ganger i samme stil. Var han også litt redd? «Ida». Trengte han hjelp? Det falt meg ikke naturlig å gå imot han for å gi han en klem. Jeg ønsket heller å trekke meg tilbake, men jeg valgte å stå der. Ca. to meter unna. Korona-vennlig, tenkte jeg. Like fort som han kom, forsvant han igjen rett foran øynene mine. Det var som om han gikk i oppløsning og ble en del av den grå substansen som tok han med seg i et vindkast. Var det Frigg som gav meg opp han også? Eller var det jeg som gav opp han? Det hjalp ikke akkurat meg med å bli klokere der jeg befant meg helt alene igjen. Følelsen var velkjent. Forlatt og alene. Helt til en høy, eldre herremann kom gående imot meg og satte seg. Ved siden av meg som satt oppå en trestamme som jeg bare kunne håpe på at tilhørte det mektige høvdingtreet. For om høvdingtreet fantes, var jeg i det minste trygg. Også jeg og Fredriksen forble tause i en liten stund. Men så tok jeg motet til meg og startet samtalen som også skulle bli en kort en. «Hvordan kan jeg tro på han, Fredriksen? Jeg husker jo ingenting!», på det tidspunktet var også jeg blitt ganske oppgitt. Fredriksen så bare bort på meg og svarte: «Du vet jo hvem «han» er og hva han var i stand til å gjøre». Det var ikke et spørsmål. «Ja», svarte jeg bekreftende, men uten å huske noe mer konkret. «Jeg tror på monstre». «Da tror du også på det faren din har gjort», sa han bare. Jeg lukket øynene og ønsket meg vekk ifra situasjonen. Jeg ville ikke høre mer. Jeg ville ikke vite og jeg ville ikke forholde meg til noen av dem mer. Så jeg lukket øynene og ønsket meg bort.

Vi fortsatte å kjøre uten mål og mening. Jeg hadde tusenvis av tanker i hode som måtte sorteres. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg ifra? Himmelen foran og over meg så faretruende ut. Hva ventet meg der framme? Jeg kunne se livet mitt i løpet av de to siste årene gå i reprise. All flaksen, all uflaksen. Jeg skulle ikke fremdeles vært i dette livet. Ikke egentlig. Men når jeg allikevel befinner meg midt i det, mer levende enn noen gang, er jeg nødt til å finne den gråsonen som gir meg muligheter jeg aldri før trodde fantes. Jeg kan leve som et helt menneske med mange roller som fungerer godt i sammen. Og det er ikke noe annet jeg heller vil enn akkurat å leve slik. Men det har vel sin pris som alt annet. Jeg er nødt til å huske dem igjen. Jeg er nødt til å leve med den bunnløse sorgen over tapt tid. Tapt barndom. Tapt verdi. For etter sorg, kommer omsorg. I alle fall om jeg tillater det. Vi endte kjøreturen via drive through-en på Burger King og kjøpte en milkshake uten forventinger. Så reiste vi hjem.

Den perfekte gråtonen.

«Livet er ikke bare svart/hvitt», sa overlegen som overhodet ikke er overlegen til meg, en gang for flere uker siden. Eller måneder? Tid er enda et fenomen som er vanskelig for meg å forholde meg fullverdig til. Hun så alvorlig på meg og nå kjenner jeg henne for godt til å forstå at det ville komme en humoristisk oppfølging; «Det er mest grått!» sa hun før vi lo. Latter må være den beste jordingen som finnes. Så var det overlegen som skulle lære meg at livet for det meste er grått. For ja, livet mitt har fram til nå vært enten eller. Svart eller hvitt. Kontraster og store sperringer mellom de ulike rollene jeg har spilt i min hverdag. Mamma, kone, sykepleier, pasient. Disse ferdighetene har ikke hatt noe med hverandre å gjøre og jeg har helt ærlig ikke forstått at det finnes andre måter å leve livet på, enn å være så oppstykket og delt. Og det er nettopp dette som er grunnen til at lidelsen min blir sett på som strukturert. Jeg har gitt hundre i alle rollene uten å blande dem med hverandre. Bokstavelig talt har deler av hjernen skrudd seg av og på, på automatikk mens de ulike rollene har fått utspille seg her ute. Men hvilken pris har det hatt? Jeg har ikke evnet å se prisen før i nyere tid. Jeg har alltid visst at jeg ikke lever et fullverdig liv, men hva det skulle innebære har jeg aldri hatt noen ide om. Jeg har jo levd som robot store deler av det og roboter handler ut ifra logikk og matematiske beregninger. Praktisk. Jeg forsto aldri hva det innebar å leve som et menneske før jeg faktisk en dag erfarte det selv. Det er vondt å være et menneske. Et menneske styres i større grad av følelser og er det noe jeg er dårlig på, så er det nettopp det.

Jeg innser også at jeg står ved et slags veiskille. For livet har aldri tilhørt meg og jeg har i ganske mange år tenkt, at jeg umulig kommer til å leve lengre enn til førti. Hver bursdag har vært som en nedtelling til befrielse i form av evig søvn. Og tanken har vært god. Livet mitt tok en helomvending den dagen jeg møtte Overlegen og Gjøkene hennes. De skulle vise seg å bli en viktig del av livet mitt og veien mot å bli et helt menneske og ikke den roboten jeg alltid hadde følt at jeg var. Og etter mye hard jobbing sammen, sto jeg plutselig der og innså at førtiårsdagen min nærmet seg. Men jeg så ikke lengre slutten på det hele, jeg evnet omsider å se forbi. Gjøkene gav meg på mange måter livet mitt tilbake og som lyn ifra klar himmel innså jeg plutselig at livet mitt ville gå videre og at jeg faktisk hadde gode muligheter for å bli en gammel dame. «Du står i en motsatt førtiårskrise!» Sa overlegen da jeg fortalte om dette til henne inne på det gode kontoret hennes. For ja, de fleste er vel redde for å bli gamle og at førti er et slags symbol på at det ikke er noen vei tilbake. Jeg kan ikke si at jeg ble skuffet over at livet ikke ender der, men jeg føler oppriktig at alle årene som kommer etter, blir en bonus. Jeg overlevde. Selv om jeg egentlig ikke skulle det. Til tross for all leken med jenta i blå kjole, døden. Jeg har kjent døden på nært hold. Jeg er ikke redd for den. Døden har alltid vært min venn, men jeg innser nå at den har vært min venn til lidelsen og ikke til meg som menneske. For det som er menneske i meg, setter pris på livet og alt det innebærer av følelser og inntrykk. Å være menneske er også vondt, men jeg har lært at ved å utøve omsorg, om det er til meg selv eller om jeg innhenter det hos for eksempel Høvdingen, gjør også det godt. Tilfredsstillende sorg. Å erfare at etter sorg, kommer omsorg er større enn min fatteevne. Omsorg har gitt meg muligheten til å føle på en eksistens her i livet. Det har fått meg til å bli et menneske for aller første gang og et menneske er ganske sårbart. Men det er greit å være nettopp det.

Det er hardt å leve som menneske. Det er mye å ta hensyn til fordi alle dørene nå står på vid gap og blander seg i hverandre. Jeg har skjønt at det faktisk er mulig å leve med alle rollene glidende i hverandre, men da er jeg også nødt til å ta hensyn og finne en balansegang mellom det som er fortsatt er fucka og det som er tilregnelig. Den perfekte gråtonen som representerer alle nyansene i kontrasten mellom svart og hvitt. For livet er mest grått. Gråtoner. Grå. Jo mer jeg reflekterte over dette, kunne jeg gradvis kjenne på en annen sorg som har bodd i meg i noen år. Siden 2017 for å være mer presis. Livet viste seg å være for det meste grått. Og jeg begynte umiddelbart å lekke igjen. Ifra øynene. Jeg tenkte på den perfekte gråtonen og alt jeg så for meg var henne. Den grå skyggen. Den grå konturen rett foran meg. Den trygge stemmen. Lukten av mormor-te. Jeg så henne. Fru. Grå. Jeg har nok ikke tillat meg å sørge fullverdig etter at hun forlot oss. Livet har vært for kaotisk til å sørge. Jeg kan ikke noe for det, men jeg savner å fortelle henne om mine nye oppdagelser. Jeg drømmer om å fortelle om min reise og at jeg fant ut av livet til slutt. Jeg husker hvor stolt hun ble da jeg fullførte sykepleierutdanningen med A på hovedoppgaven og jeg liker å tenke at hun ville blitt like stolt nå. Jeg tror at jeg besto livet. Jeg savner henne sånn, og det vil jeg ikke skamme meg over. Jeg hater at det siste hun husker om meg, er at jeg er håpløs. Jeg ønsker sånn at jeg kunne gi henne et bedre sisteinntrykk. For denne reisen startet med den grå konturen rett foran meg. Og nå må jeg finne tilbake til det grå. Den perfekte gråtonen. Balanse som et fullverdig menneske.

Stigen opp til under stjernene.

Vi snakker Starbucks sjapper og opplyste, kjente stier og tråkke på. Vandre i. Trygt. Soldatene var for lengst borte. Demoner og farlige skygger også. Jeg har ikke sett slike farer på mange uker, ja til og med måneder nå. Jeg har levd livet stort sett her ute med få gjesteopptredener der inne. En sjelden gang har jeg fått et lite glimt av dem. Og det virker som om de har det godt. Frigg plystrer trippende igjennom skogene med Reven på slep. Frida tegner på rommet sitt sammen med Loppis og Stina som ble til Vilja henger på Starbucks med latten sin. Så rart livet ble. Så ensomt på mange måter der jeg gikk videre i mitt liv og med engasjement i en ny retning. Formidling og undervisning. Jeg taler plutselig for mange og presset som fulgte med dyttet meg mer og mer i gamle, men allikevel nye spor. For jeg mestret plutselig tilværelsen. Jeg opplever ingen kaos mer, men jeg opplevde derimot å miste meg selv. Igjen. For noen uker siden inneholdt det menneske jeg ble masse følelser. Jeg kunne gråte, le og bli sint, frustrert på en rasjonell og kontrollert måte. Uten å forsvinne, men ta kontroll over situasjonen og kroppen jeg var utstyrt med. Og det kjentes greit ut. Jeg var jo tross alt et menneske og ikke lengre den forhåndsprogrammerte roboten jeg alltid hadde følt meg som før. Men så begynte følelsene mine å gradvis forsvinne igjen. Jeg la ikke merke til det en gang før det hadde gått noen uker. Jeg var i grunnen litt forberedt på dette. For integrering er ikke en hendelse, det er en prosess. Jeg burde forvente at det vil gå litt fram og tilbake, gli litt i hverandre og fra hverandre igjen. Nå hadde jeg altså helt uten å få det med meg, koblet vekk mennesket i meg igjen. Til fordel for å være stemmen til alle oss som strever med disse tingene. Jeg gikk fra super-bot til supermenneske også tilbake til super-bot igjen. Det er kanskje ikke så rart når jeg til slutt sa ja til å lage et 3,5 timer langt undervisningsopplegg på to uker. Jeg er ikke kjent for å gjøre en halvveis jobb og som alltid ønsker jeg å leve opp til de høye forventingene til dem som spurte. Men denne frakoplingen startet før dette. Gradvis. Så gradvis at jeg tror ikke en gang at overlegen forsto hva som hendte. Jeg hadde det jo stabilt og bra. Høvdingen hadde gitt meg en god klem og sagt at jeg ikke måtte ta på meg for mye. Han var kanskje den eneste som virkelig så for seg at dette kunne skje. Igjen. «Nå kommer pappa-siden min fram igjen.» Sa han på den mest omsorgsfulle måten. Og jeg avfeide det på et blunk og svarte ivrig: «Har du ikke trua eller?». Han hadde det. Men omsorgen hans innebærer også et lass med bekymring og det er egentlig mest koselig å tenke på enn irriterende. Det er annerledes. For to år siden hadde omsorg blitt sterkt avvist med spydigheter fra min kant. Nå tok jeg imot og følte samtidig hvor godt det var.

Følelsene fortsatte å utebli og jeg klarte å holde overlegen oppdatert. Det er også nytt. Jeg har lovt å være ærlig og nå er jeg reflektert nok til å kunne være det. Jeg uttrykket til og med at kanskje vi må gå over til mer profesjonell hjelp, enn den uprofesjonelle som vi har vært kjente for nå i to år. Så overlegen låner bibelen min slik at vi kan slå hodene sammen igjen etter roen har senket seg. Oppfordringene er de samme; Indre sjekk, unngå å unngå, skriv. Ingen av disse har vært mulig på noen uker. Fram til nå. Og selv nå er det tungt fordi unngåelsen ønsker å rive meg vekk. Det er som om jeg kjenner den bak meg. For jeg og Vikingen underviste på universitetet. Det var jo jeg som sto der, men jeg var allikevel en annen. Hvordan ellers skulle det gå så himla bra? Det hele gikk faktisk på skinner. Som et velsmurt maskineri. Jeg følte ikke. Så kom det en reaksjon som også burde være forventet. Siden jeg ikke lengre hadde kontakt med mine indre følelser, forsterket følelsen av at jeg var en løgn raskt. Jeg tenkte tanker som: «Nå har jeg dratt denne løgnen altfor langt». Ikke bare hadde jeg klart å lure et helt behandlingsapparat igjennom tiår. Jeg hadde nå også stått foran en forsamling og servert disse løgnene til våre fremtidige vernepleiere. Skammen kom sigende og jeg forsøkte å finne ut av om det nå var for seint. Om jeg burde fortsette løgnen eller avsløre meg. Men da begynte jeg å tenke at om jeg overga meg og fortalte om løgnen min, ville det nok bli oppfattet som et klassisk symptom på det jeg liksom skulle lide av. Den perfekte løgnen! Det var ingen måte for meg å komme meg ut av dette på, tenkte jeg. For uansett hva jeg gjorde derifra, ville det bli oppfattet som symptomer. Jeg følte meg altså totalt fastlåst. Og jeg kunne ikke kontakte noen av gjøkene heller, for de kom bare til å avfeie at jeg var falsk.

Jeg følte meg ganske tynget ned av noe jeg tenkte, og oppfattet kom av min egen løgn. DEN løgnen! Jeg satt i sofaen min og scrollet på telefonen for å prøve å avlede tankene mine over på noe som kunne lindre, da jeg falt over nok en pussig tilfeldighet. Monster. Monsteret i mitt liv hadde publisert en video på siden sin. Jeg leste teksten til den og jeg er sikker på at jeg stoppet å puste. «Vi har lyst til å dele «Cry» med dere!». «Cry». Jeg ble straks dratt tilbake til konserten jeg var på for noen uker siden. «Denne låta er til Stina. Den heter «Cry»». Det var jo hennes låt! Min låt. Vår. Jeg fortet meg å hente headsettet mitt og trykket på play. Jeg lyttet og holdt fortsatt pusten følte jeg selv. Stemmen til Monsteret mitt kommer alltid tidsnok. Også denne gangen. Helt tilfeldig, for hun ante vel ingenting om at jeg var i ferd med å resignere og bli til robot igjen. Eller? Så hendte det noe som ikke hadde hendt på mange uker. Jeg begynte å lekke. Ifra øynene. Jeg følte en smerte i kroppen mens tårene rant og hulking var et faktum. Jeg falt sammen og lyttet til hennes stemme til tenåringen i meg. Vilja.

«Sleep tight. Right deep, because the starry ladder is wide and deep. Mighty blows, for my golden crows are waiting for the sun to rise tomorrow. Beloved souls unknown, so torn og thrown in sorrow. Tomorrow».

Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Sorgen kastet seg liksom over meg og helt uten å kontrollere det, ble jeg dratt innover. Til henne. Hun så ikke meg, men jeg så henne. Og bak et svært blad ved siden av Starbucks sjappa var det en stige. Hun gikk opp i den og begynte å klatre til toppen. Og der oppe var det et skjulested. Som en liten trehytte og der la hun seg på ryggen med hendene under hode og så opp på det glitrende publikummet hennes. Stjernene. Hun var alene under dem. Jeg følte ensomheten på hele meg og jeg fortsatte å gråte uten at jeg klarte å nå fram til henne. Jeg så for meg at hun lå der hver natt og drømte under de blinkende stjernene av håp. Hun drømte om et annet liv. Livet hennes som aldri ble. Hun er klok og vet nok at hun ikke kan leve ut drømmene. Så hun henger på Starbucks på dagtid, men ligger under stjernene på natten. Alene. Undrende. Drømmende.

Jeg ble dratt tilbake til virkeligheten igjen og skammet meg over at jeg kunne tro at jeg drev med løgn. Jeg hadde plutselig fått tilgang igjen, takket være monsteret mitt. Jeg satt der resten av kvelden og lot følelsene spre seg utover i det store kretsløpet. Jeg var ekte, og min historie er sann. Hun er beviset mitt. Og jeg skylder henne og ikke glemme. Vær så snill og ikke glemme!

Frigjøringsdagen.

Jeg har hele tiden sagt at det er umulig å forstå fullt ut hvordan det er å leve med en dissosiativ lidelse uten å ha stått i det selv. Og det står jeg fortsatt ved, men det gjelder visst også den andre veien. Min nye tilværelse har fått meg til å innse at ingen kan forstå fullt ut hvordan det er å leve som et harmonisk og samlet menneske uten å ha gjort det før. Og der er jeg nå. Føler jeg selv. Jeg har i mange år sagt at jeg ikke er et menneske. Ikke egentlig, for det har føltes som om jeg har levd som en forhåndsprogrammert robot. Jeg har aldri følt på det å ha en helt egen identitet med egne følelser og tanker. Ikke før nå. Og det er ganske overveldende å skulle lære å gå på nytt i en alder av 36 år og da jeg satt hos Overlegen som over hodet ikke er overlegen, sa jeg at jeg kanskje bør vurdere å endre fødselsdagen min. For det føles litt som å bli født på nytt. Få en ny sjanse. Som noe annet. Rekreasjon? Siden har jeg tenkt på det utsagnet og kommet fram til at den dagen jeg følte meg friere og mer levende enn noen gang, var den dagen jeg ble skrevet ut ifra Gjøkeredet for aller siste gang. Ja, for det er jeg faktisk helt overbevist om. Livet er ikke som det var. Selv om det bare er kort tid siden mine siste eventyr der inne, kan jeg kjenne på hele meg at jeg nå lever og ikke bare overlever. Den geleklumpen jeg endte opp med like etter, har fått en fastere konsistens og jo mer jeg jobber videre i dette nye, vokser det nye røtter som sørger for at jeg står stødigere i meg selv og også i denne verden. Jeg tåler. Meg selv.

Så etter mye grubling fram og tilbake, kom jeg fram til at jeg kanskje ikke hadde krav på en ny bursdag. For jeg skjønner jo at jeg rent fysiologisk sett bare kan bli født en gang. Jeg har altså allerede blitt født, men jeg ble født inn i fangenskap. En vårdag i 1985. Og den 13. September 2021 ble jeg fri. Det var en mandag og jeg hadde tilbragt hele helgen på Gjøkeredet og født ut den siste skammen som har bodd i meg i en årrekke. Hennes skam. Elli som også var meg og mitt. Jeg hadde sett den enorme smerten hennes og hvordan hun først druknet forså å bli reddet. Jeg så henne for ikke så lenge siden. Hun satt inne i revehiet og lekte med lekene til Loppis. Hun var ren og hadde på den fine mosegrønne linkjolen som så nyvasket ut. Det var som om jeg kunne lukte lukten av skyllemiddel og det luktet kokos. Akkurat som Løvinnen alltid luktet. Var det slik uskyld luktet kanskje? For Elli hadde blitt frelst i fra det onde og da kunne også jeg begynne livet. Vårt. Sammensmeltet til et helt menneske.

Spørsmålene var mange, men det har vært overraskende lite frustrasjon knyttet til denne nye hverdagen. Jeg har møtt på mange utfordringer og læringskurven har vært bratt på de siste ukene. Jeg kan omsider kjenne at beina mine er mine og at de står stødig i bakken og holder meg oppreist. Røttene har vokst og slått rot i dette livet som nå er mitt. Ikke bare er jeg nå et fullverdig menneske, men jeg kan også føle et snev av verdi. Jeg tok meg selv på fersken i å hevde meg selv for aller første gang foran mennesker jeg alltid har undergravd meg selv for. Jeg har følt på et overtak jeg aldri før har hatt. Fordi jeg har en verdi og mine meninger og følelser betyr noe. På lik linje som alle andres og jeg har på et vis innsett at ingen kan ta ifra meg eller tråkke på det. For det tilhører meg og ingen andre. Så rart det er å leve slik. Som menneske. Før levde jeg i flere ulike roller. Roller som ikke hadde noen tilknytning til hverandre. For jeg evnet ikke å huske på tvers av rollene jeg spilte i dette livet. Sykepleier, mamma, kone, pasient, datter, student, søster, venn. Fucka i hue og ikke. Høyt fungerende og ikke. Alle disse rollene skulle fylles og jeg forsto ikke hvordan et menneske kunne være alt dette uten å jukse, late som eller å ta på seg noe de ikke egentlig var bare for fasaden sin skyld. Nå forstår jeg jo, helt på ekte, at jeg fortsatt lever med mange ulike roller. Men i motsetning til før, er ikke alle rollene separat fra hverandre. Alle rollene jeg nå utgjør, spilles ut ifra en felles kjerne i meg. En felles identitet som bare tilpasser seg ulike situasjoner. Akkurat slik Høvdingen har påstått i nå to år og som jeg ikke har evnet å forstå. Fordi det er ikke mulig å forstå noe som enn ikke har stått i selv. Akkurat som at de aldri har evnet å forstå hvordan det er å leve så oppsplittet, har ikke jeg evnet å forstå hvordan det er å leve som et helt menneske. Mine tanker går til Høvdingen. Åh, så mange ganger han har forsøkt å forklare dette for meg. Jeg må le litt. Jeg skjønner det nå, kjære Høvding. Og jeg håper at jeg snart kan fortelle det direkte til deg. At jeg lever og ikke bare overlever. Jeg overlever alltid, sa jeg. «Du har overlevd til nå», svarte du. Alltid.

Jeg har erfart en rekke ting i løpet av de siste ukene, ting som mange vanligvis lærer seg allerede som barn. Det er fascinerende å lære seg å leve i voksen alder. Det er også fryktelig slitsomt, for da jeg tidligere alltid har pleid å koble av, er jeg nå konstant påkoblet. Det er som om jeg hele livet har vært utstyrt med en skjermsparer som har beskyttet meg for overbelastning og inntrykk. Men nå får jeg inn alle signaler på løpende bånd, uten den ferdigheten med å forsvinne innover eller i noe annet. Jeg står i livet uten beskyttelse og det blir fort mye. Usikkerhet, er noe jeg har følt ekstra på den siste tiden. For istedenfor å bli borte og overlate ansvaret til noe annet, må jeg nå stå for alle valgene selv. Jeg må stå i enhver avgjørelse g situasjon og det er ikke få i løpet av en dag. Jeg innser at et menneske må ta valg kontinuerlig. Valg som nok går helt på automatikk for folk flest, men som for meg blir for første gang, fordi jeg ikke har erfart disse tingene som et helt menneske. For et menneske handler ut ifra erfaringer. Det er vanligvis innlært allerede fra den dagen vi blir født. Så jeg er mye trøtt for tiden. Det er også uvant. Jeg har alltid hatt umenneskelig med energi. Ja, som et velsmurt maskineri. Jeg skjønner jo nå, at det slettes ikke er vanlig og jeg forstår plutselig folk rundt meg som har sett på meg med beundring for alt jeg har fått til. Med godt humør og et smil. Alltid. Jeg ble et fritt menneske den 13. September. Sju uker senere befant jeg meg i huset der jeg bor, sammen med min mann. Vi hadde levd de siste ukene som helt vanlige folk og for han var det også en plutselig omvelting. Plutselig var livene våre så forutsigbare. Selv om han nok fortsatt venter på neste smell, virket det som om også han kunne venne seg til dette nye. Så tok vi oss en dusj. Sammen. Vi har nylig pusset opp badet og er nå utstyrt med en hel vegg bestående av to dusjer med god plass. Jeg kjente det varme vannet treffe hodet mitt forså å renne nedover ansiktet og resten av kroppen min. Jeg enset ikke han som sto rett ved siden av. Det var bare meg og vannet. Men så snudde jeg meg imot han og traff blikket hans. Han var den samme mannen som jeg møtte for 13 år siden. Tålmodig har han ventet på meg i alle disse årene og det var som om jeg plutselig innså at vi sto der sammen som to individer og ikke bare han og meg i biter. Jeg har alltid vært så mye, men nå var jeg bare meg. Jeg sto der og fikk bilder i hode av meg selv som mosaikk. Sammensatt av flere ulike biter og utgjorde en helt egen helhet. Det store bilde. Jeg er ikke den jeg var, men jeg er akkurat den jeg skal være. Og det var som i et øyeblikk at han også forsto det slik. Han kom imot meg og bare holdt rundt meg. Fast og godt. Jeg hvilte hodet mitt på han og begynte strakt å gråte. Lydløst og for aller første gang foran han som endret alt for så mange år siden. Det var han som fikk meg på denne reisen og han har stått der sammen med meg og på sidelinjen hele tiden. Jeg lukket øynene og lot meg skylles ren av det klare vannet. Det var som om jeg akkurat i det øyeblikket innså at jeg vant. Vannet virket så hellig og var som en dåp inn i dette nye livet. Jeg hadde endelig blitt frelst ifra det onde og livet hadde blitt en bedre venn enn døden.

A major test of strength

I Zelda, Breath of the wild, finnes det flere Shrines med hensikt om å teste ut styrken og kampferdighetene dine. Jeg har brukt mye tid sammen med Link i Hyrule det siste året og mange av eventyrene jeg har begitt meg ut på her ute i det virkelige virkelige, har på mange måter kunnet sammenlignes med Link sine. Både frivillige og ufrivillige eventyr har jeg enkelt klart å finne fellestrekk med eventyrene i Hyrule og ofte har det vært et godt virkemiddel mot å forstå mer. Å bruke metaforer parallelt med mine oppdagelser og erfaringer, har gjort det enklere for meg å finne mening i det vi har jobbet med og veien videre.

Det er nå 46 dager siden jeg gikk ut fra Gjøkeredet for siste gang. I alle fall det jeg antar er siste gang. For jeg har aldri før følt meg mer hel og levende etter den siste runden med Elli og de forløsende fødslene hennes. Jeg kan føle på hele meg, at hun var den siste brikken i dette store og hele bilde som nå utgjør meg som en samlet helhet. Jeg følte meg som en vaglete geleklump i starten av denne nye og ukjente tilværelsen. Nå begynner den ustabile formen og få en mer fast konsistens. Fortsatt er det en god del jeg må finne ut av, for er det virkelig meningen at livet og hverdagen skal være så lett som dette? Det kan godt hende at jeg overtenker alt, for jeg er vant til å kjempe for tilværelsen. For første gang føler jeg på at jeg lever som et ekte menneske og ikke bare overlever som en mekanisk robot. Jeg føler ting som jeg aldri har maktet å føle på før og det er greit. For hver tåre og for hver følelsesreaksjon er det som om røttene mine blir sterkere og graver seg lengre ned i bakken og gir meg, som nå lever på overflaten, et stødigere fotfeste. Til selve livet. Jeg og Teamet mitt på Gjøkis har hele tiden sagt at ingen kan forstå hva jeg går og har gått igjennom uten å ha erfart det samme selv. Og det er sant. Men det gjelder også motsatt vei. Jeg har aldri fotstått hvordan det er å leve som et fullverdig menneske, fordi jeg selv aldri har gjort det. Men nå vet jeg det. Det tok meg 36 år og jeg har bestemt at jeg i alle fall skal leve til jeg blir 100.

Jeg treffer stadig på Overlegen som over hodet ikke er overlegen. Vi har hatt vanlige og ufarlige polikliniske timer siden den store frigjøringsdagen i midten av september. Ingen av oss har særlig erfaring med veien videre derifra, men vi får god hjelp ifra våre amerikanske venner. Boon, Steele og Van Der Hart. Fase 3 og forbi. Rehabilitering og forståelse av verden som en samlet enhet og ikke stykkevis og delt. Det er som å lære å gå på nytt. I forrige uke avsluttet vi den kjedelige og helt vanlige polikliniske timen med å reflektere rundt hva som kunne være en trigger nå i den nye fasen. Jeg kom ikke på noen i farta, for jeg føler sånn helt på ekte, at jeg lever i framtiden. Jeg vet at alt det vonde som har hendt meg, hører til bak meg og ikke kan gjøre meg vondt mer. Men jeg nevnte at om det skulle være noen som skulle klare å bryte meg ned igjen, måtte det være han. Han som skulle være min far, men som aldri egentlig var det. Bare på papiret.

Etter den kjedelige og helt vanlige timen med overlegen, gikk jeg bort til det lokale kjøpesenteret. Og det var der jeg plutselig skulle stå ovenfor den ultimate testen. Det var som om livet forsøkte å finne ut av hvor stødig jeg faktisk nå sto. For idet jeg snakket med en god venn av meg på utsiden av en bokhandel, kom det en mann imot oss. Han så ikke meg, men jeg så han. Klart og tydelig og umiddelbart var jeg overbevist om at det var nettopp Mr. Siste-Trigger i egen person som sakte gikk i min retning. Jeg kjente at jeg stoppet å puste i to sekunder idet jeg mistet tråden til samtalen med vennen min. Det var ikke pappa. Men det var broren hans. Og de er kjempelike. Onkel er bare en mer velstelt versjon. Han stoppet tilfeldigvis rett ved siden av meg og studerte noen bøker som sto på utstilling. Til min store overraskelse ble jeg ikke redd, pulsen min holdt seg helt vanlig og før jeg visste ordet av det sa jeg «Hei!», mens jeg smilte. Onkelen min, har alltid vært en koselig mann. Vi har aldri hatt noe særlig kontakt. Men da det ble kjent, hvem min far var, var onkel og hans familie de første som tok kontakt for å gi støtte. Han så på meg og virket litt bydd kanskje, men jeg fikk en følelse av at det handlet om en slags frastøtende holdning mot hva broren hans hadde gjort. Jeg fortalte kort om livet her og nå, at barna mine er 5 og 10 år den samme uken og han inviterte meg med hjem til familien som bodde bare noen meter unna senteret. Jeg kunne kjenne en slags etterlengtet lengsel formere seg i meg i det han spurte. For på bare få sekunder, var det som om jeg sto der og hadde funnet noe som jeg har leitet etter hele livet. Tilhørighet. Jeg hadde så lyst til å si ja! Men jeg kunne ikke på grunn av andre planer. Det var som om jeg følte på den tilknytningen til den siden av familien som i alle år bare har vært borte og forbundet med frykt. Pappa og hans familie er jo 50 % meg det også. Uansett. Øyeblikket med han gikk like fort over som det kom og plutselig var han borte igjen. For et år siden hadde jeg mest sannsynlig krasjlandet rett inn i en destruktiv og dissosiert tilstand. Men ikke nå. Fordi jeg står stødigere i livet. Det var mest fint, og jeg begynte å lure på om det var der jeg skulle finne tilhørighet til sist. Hos «fienden».

Jeg hadde to svært fornøyde bursdagsbarn i hus. De hadde hatt hver sin barnebursdag og nå gjensto den tredje og familiebursdagen for tur. Dette er den mest hektiske uken i året her hjemme, med feiring tre dager til ende. Etterfulgt av Halloween like etterpå. Familieselskaper har alltid vært en utfordring. Det ender stort sett med at jeg går inn i meg selv og blir værende der til alt er over, etterfulgt av en voldsom reaksjon i etterkant. Nok en fest, nok en test. Jeg gruet meg ikke som jeg alltid har gjort i forkant. Jeg stresset svært lite og begynte å lure på om det var normalt eller min måte å underaktivere meg på for å klare å komme igjennom det hele. Men ting føltes bra og jeg så hvordan kidsa gledet seg. Det var rart, uvant og nesten litt skremmende på et nytt nivå. For hele selskapet gikk fint. Jeg hadde på et vis for første gang fått overtaket på min egen fest og ledet igjennom den hele veien. Det var som om jeg endelig hadde blitt voksen og kunne føre en normal samtale med dem. Familien. Mor og søsken. Og vi hadde det hyggelig. Jeg hadde det hyggelig uten ubehageligheter og bortfall.

Link i Hyrule må igjennom en rekke oppgaver med «Test of strength». Jeg forventer at det vil komme på løpende bånd for meg også. Jeg møtte to av dem på under en uke. Om jeg besto? Med laud.

Fem år.

Selv om jeg nå har mest fokus framover, så er det i dag naturlig å tenke litt bakover. Fem år for å være nøyaktig. I dag, for fem år siden, fødte jeg mitt andre barn. Hele 2016 var en endeløs lidelse som årene før og årene etter. 2016 var starten på slutten med Fru Grå. Jeg husker at jeg var innlagt da jeg var noen måneder på vei. Jeg hadde mage nok til at jeg så gravid ut og ikke bare tjukk. Jeg husker at jeg kjente min datter leve der inne og det gjorde meg glad, men samtidig redd. For selv om jeg visste at jeg alltid har vært forsvarlig mamma til mitt første barn, var tilstanden min så ustabil og kontrastfull at jeg ikke kunne forstå hvordan framtiden skulle gå til. Så usikkert alt var. Jeg husker eskaleringen i det destruktive. Jeg husker Larve som alltid stilte opp, men som jeg nå forstår at bare gjorde vondt verre. Jeg husker hvor desperat jeg var og når jeg leser tilbake i bloggen, ser jeg jo tydelig hva jeg trengte av rammer, men som ingen kunne gi meg eller visste at fantes på Gjøkeredet bare noen hundre meter unna. Ikke før det nesten var for sent og jeg ble tvunget til det. Tvunget i starten, men senere frivillig og jeg ble frisk nok. Gjøkeredet. Lukket akutt psyk. Jeg husker at jeg lenge sa at jeg trengte slike rammer jeg fikk der. Og at jeg ikke var i stand til å ta noen avgjørelser uten å bli straffet hardt. Jeg var så redd. Jeg var så fastlåst. Kneblende kvelende til livet.

Januar 2016, skriver jeg om mareritt. Våkenetter og vonde drømmer både under søvn og i våken tilstand. I februar ble det dokumentert for første gang: «Selvmordsforsøk» og heller ikke det skulle sende meg til rammene jeg sårt trengte. «Det er ikke noe vits å legge deg inn, når det er Stina som forsøker å ta livet av seg», sa han. Larve. Og jeg var enig i øyeblikket. Når jeg ser tilbake, blir jeg mest irritert for han bekreftet gang på gang at jeg ikke passet inn noen plass. Jeg hørte ikke hjemme i dette livet og måtte liksom bare lære å leve slik. Med to barn, mann og jobb ved siden av galskapen.

«Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn hva jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen»

Februar 2016

Vinteren ble til vår og jeg ser at jeg desperat leitet etter svar og en vei midt i umulig føre av kratt og tornebusker. Ingen hadde gode råd på det tidspunktet og alt var liksom opp til meg selv. Men det som skulle være meg selv var ikke i stand til å reflektere seg ut av situasjonen jeg befant meg i for fem år siden. Jeg skrev et brev til Fru Grå uten å bli klokere, for jeg visste ingenting og det kommer ganske tydelig fram. Jeg kan huske følelsen. Det var som å spørre en stein om hva den føler. Det var klin umulig:

«Jeg beklager at jeg er en så vanskelig pasient. På skolen lærte vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke tak på det. Jeg kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett».

Det ble sommer og deretter høst, det året for fem år siden. Det siste blogginnlegget før nytt år, uten så mye håp, fikk meg til å gråte. For en reise og jeg innser nå, fem år etterpå, hvor vondt det var å leve. Jeg sitter her i 2021 og kan ikke fatte og begripe hvordan jeg overlevde. Det gjør vondt å vite at det var det eneste jeg kjente til. Etter tretti år så visste jeg knapt om noe annet enn lidelse:

«Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er, og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann uten. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett livredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på det rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav? Alene»

Slik avsluttet jeg 2016. Like før trollungen min som ble født for nøyaktig fem år siden i dag. Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Jeg vet at å være mamma, er en av de få tingene som har reddet meg ifra en sikker død. Jeg vet at jeg har vært en god mamma for dem. Og jeg vet at for de to, har jeg vært til stede, trygg og god. Jeg har bare ikke vært til stede i meg selv. Nå som jeg ser bredere og lever livet med flere øyne samtidig, skjønner jeg hvordan hverdagen burde se ut og oppleves. Jeg sitter her i mitt eget hjem, mer alene enn noen gang. Samtidig mye mer tilstedeværende og samlet. Jeg gråter. På godt og vondt. Det er vondt, fordi jeg kjenner på smerten jeg har båret med meg i så mange år. Den evige fortvilelsen over å ikke evne å se veien foran. Samtidig bli tvunget til å ta de stega framover uten å ane hvor foten settes fordi det er så mørkt. Og stort sett falt jeg nedi et svært, mørkt hull. Frykten for alt det ukjente, sammen med alle truslene fra innsiden jeg levde med hver eneste dag. Jeg innser først nå, at jeg har levd livet i en svært tynn og slitt tråd. Men så gråter jeg også litt av en enorm lettelse over at jeg faktisk overlevde til tross for alle odds. «Du overlever dette fordi du allerede har overlevd» Sa Fru Grå til meg tidlig i forløpet vårt. Og jeg er glad for at jeg nå sitter her og lever. Men for å være helt ærlig, tenker jeg også at jeg like gjerne kunne dødd. For som jeg har sagt tidligere, er det døden som har vært min venn. Den stopper lidelse og intet menneske fortjener å leve med senskader etter relasjonstraumer. Samtidig sitter jeg her og lider ikke mer. Lidelsen tok slutt og det går opp for meg at jeg ikke en gang ante hva det innebar. Før nå. Kanskje jeg endelig kan bli venn med livet også. Var det verdt det? Det vil tiden vise, men så langt kan jeg svare et stolt og tydelig «ja». Men jeg vet at jeg har hatt flaks og hadde jeg ikke møtt Gjøkene en sen høstdag i 2019, hadde Fru Grå mest sannsynlig ikke fått rett i sin påstand om overlevelse. Det er jeg overbevist om.

Jeg reiste meg ifra sofaen og gikk litt rundt i stuen. Jeg så meg rundt. På alle tingene våre, bøker, tegninger som begge ungene har laget. Jeg stoppet foran veggen der hvor skjenken står. Over den, henger det bilder. Jeg går forbi dem hver dag, men akkurat nå stoppet jeg og studerte hver og en av dem. I senter henger et forstørret bilde av dem to som ble et produkt av meg og min mann. Guttungen sitter med beina i kryss og smiler stolt fra øret til øret. Han var bare fem år da bilde ble tatt og på fanget holder han lillesøsteren sin som bare var to uker gammel. Hun ligger der i fanget som en liten bylt av lykke, sammen med broren sin som er stolt. 2016. Tiden da alt utenom dem var kaotisk og på randen av fortapelse. Rundt dette bilde henger det minner ifra ulike tider. Etårsbilder, barnehagebildene, første skoledag og innimellom der, henger bryllupsbilde til meg og Bart foran Eiffeltårnet i Paris. Minner. Gode minner. Minner verdt å huske. Så brøyt jeg sammen. For jeg innså at jeg har klart meg. En forløsning av tårer og desperat uttrykk forplantet seg i meg og formet seg til en tåresjø og lyder ifra et urmenneske. Jeg klarte ikke å stoppe. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg klarte ikke å stå på beina så jeg falt bare sammen på gulvet. Er det slik rehabilitering er. Å innse hvor fucka livet var, reise seg opp og gå videre.

Det store bilde.

«Jeg er bortimot normal nå», uttrykket jeg til monsteret i mitt liv som plutselig sto foran meg i konserthuset. En time før tiden var inne for henne, til å formidle nye toner. Fra den samme stemmen som hadde gitt en sånn ro på min innside. Gang på gang igjennom de siste årene.

«Normal? Å huff da!» Sa hun og gav ifra seg et bekymringsfullt ansiktsuttrykk i retur. Hun hadde sett Stina i meg for over 20 år siden. Meg som tenåring, sittende på skolebenken og se ned på hendene i desperat forsøk på å gå i ett med veggen ved siden av. Men jeg klarte ikke å lure henne. For hun så og hun fortsatte å se i årene som kom. Hun så hvem jeg var, og hva jeg kunne bli. Hva jeg er. Og nå sto vi der, ansikt til ansikt. Over 20 år etterpå. Jeg husker hun akkurat slik som det jeg så henne den kvelden, vakker, morsom og veldig karismatisk. Og hvem hadde jeg blitt? En geleklump føltes det ut som. Ikke et stødig fjell etter flere års vandring igjennom skogene på leit etter meg selv ifra flere tidsepoker. Jeg sto midt i min egen premiere og jeg forsto ikke så mye av den for å være ærlig. Alt forsvant liksom rett foran øynene mine og jeg hadde ikke vært inne i skogen min på mange uker. Jeg kunne heller ikke forstå at dette skulle være det hele. Er jeg virkelig normal? Frigg gikk i oppløsning og Vilja hadde forplantet seg og sin lidenskap over i pottene hjemme. For ja, jeg hadde fått en plutselig lidenskap for planter og jeg liker tanken på at det er Vilja/Stina sin lidenskap som ble overført dit. Til disse grønne vennene som nå var vårt og ikke bare hennes. Mitt? Frida var den første som tok meg igjen i tiden, Elli var kanskje den siste. Og nå sto jeg igjen og følte meg som en geleklump. Ikke særlig stødig, men vaglete og transparent. Veldig synlig og utsatt. Men det er kanskje ikke så rart når alle brikkene plutselig settes sammen uten å limes fast? Det skal bare en liten skump til bordet for at noen av bitene faller ifra. Jeg må kanskje finne det limet før alt går i biter igjen.

Hvis det virkelig er sant, at jeg nå er integrert og blitt en helhet i meg selv, betyr det at jeg er i fase 3 i behandlingen. Rehabilitering. Det handler om å jobbe mot å bli sterkere og tryggere i seg selv og den jeg nå utgjør som en og ikke fragmenterte biter. Så den vaglete geleklumpen jeg føler meg som nå, skal kanskje en dag føles som et stødig fjell eller et majestetisk tre med røttene godt plantet i bakken. Det handler om å forstå relasjoner og verden som den helheten jeg endte opp med og ikke stykkevis og delt med ulike forståelser av den. Jeg husker Fru. Grå beskrive målet om å gå ut herifra med en samlet vilje. Det virket alltid så rart og usannsynlig, men jeg tegnet det alltid på alle kartene mine. Veien ut. Sammen. Jeg kunne ønske at jeg kunne sagt det til henne ansikt til ansikt.

Jeg liker bilde på et stødig tre. Jeg tenkte umiddelbart på Høvdingtreet og følte et spontant savn etter skogen som var og som jeg ikke har hatt kontakt med på mange uker. Det føles som en evighet. Og de som bor der skal vite at jeg savner det. Dem. Jeg lurer fælt på hvordan tilstanden der inne er nå. Men jeg er kanskje nødt til å venne meg til tanken på at det som en gang var der inne, nå er her ute sammen med meg. Konstant. Det må være det de mener med rehabilitering. Jeg har på ett vis stått opp fra de døde og ikke bare en gang. På tur og orden har brikkene falt på plass og gitt meg et ubegrenset liv. Et liv som alltid har vært så kneblende fordi brikkene mine har vært utilgjengelig for meg. Det er rart og litt ensomt. Jeg er vant til å forholde meg til meg selv i biter og eksterne identiteter. Men jeg innser jo nå at det bare er meg. Ene og alene, men med flere egenskaper og muligheter enn før.

Monsteret i mitt liv skulle endelig ha konsert i min lokale by. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb og kjøpt billetter til meg og min beste venn her i livet. Vi var altfor tidlig ute som vanlig, men som sist, gikk vi rett inn og Monsteret kom oss helt tilfeldig i møte i enden av trappen. Hun var opptatt med å plassere et notestativ og smilte bredt da hun så oss. Jeg håper at jeg smilte jeg og. Jeg husker ikke helt, for det hele føles litt som en drøm. Pussig. For jeg trodde at jeg var integrert? Men av og til virker ting for godt til å være sant, og da er det kanskje litt sånn allikevel. Monsteret i mitt hjerte har slått rot i skogen igjennom en årrekke og fått en helt spesiell betydning der inne i løpet av de siste to årene. Hun er både virkelig og en drøm på samme tid. Men jeg hadde ikke noe problem med å skille hva som var hva. Jeg vet at hun er ekte der hun sto, like ekte som det jeg hadde blitt. Jeg husker at vi lo, men ikke av hva. Følelsen var god, og det er vel det som betyr noe.

Siden vi var ute i så fryktelig god tid, fikk vi også tilgang på de beste plassene. Konserten var intim og vi satt på første rad med Monster og gitaristen hennes rett forut. Et par meter unna maks. Ingen sal, men mer en kafèfølelse med ulike bord spredt utover. Jeg tillot meg en Americano og ikke en ekstra svart som livet, som jeg pleier. Livet er ikke bare svart/hvitt, det er mest grått, hadde overlegen sagt. Svart med moderasjoner. Nyanser. Fifty shades of grey, fucka-i-hue-versjonen. Slike detaljer har jeg begynt å tenke på i situasjonen og ikke bare etterpå. I alle år har jeg liksom ikke fått med meg øyeblikkene, før jeg har fått skrevet en ferdig tekst om det i etterkant. På den måten har jeg liksom alltid følt at jeg har levd litt sånn hengende etter. Poeng har gått opp for meg lenge etter den ble et faktum og jeg har kunnet ende samtaler ut av det blå og flere dager etter den i utgangspunktet pågikk. Dette vet jeg at i alle fall har gjort min mann ganske frustrert. For han har jo allerede avsluttet det jeg plutselig henger med på, en god stund i etterkant. Som et etterslep av tid. I behandling har jeg samme erfaringer. Poeng som overlegen har syntes å ha vært gode i situasjonen, har ikke pleid å gå inn og opp for meg før lang tid etterpå, opptil måneder faktisk. Og det har hendt at noen av Fru. Grås poeng ikke har gått opp for meg før nå. Mange år senere. Det må være spesielt frustrerende å være behandler for sånne som meg og det er faktisk nødt til å være for spesielt interesserte å gå inn i et slikt prosjekt i det hele tatt. Litteraturen beskriver det som nærmest et livslangt prosjekt som enhver behandler må føle seg dedikert til å gjennomføre.

Stemningen i det kafé-lignende lokalet var magisk. Scenen var akkurat passe lyst opp og i bakgrunnen var det svære glassvinduer fra gulv til tak, slik at vi så lysene ifra alle husene på andre siden av elva som strakk seg igjennom hele byen. Det var rukket å bli mørkt ute, klokka var nesten halv ti på kvelden da artistene kom ut på scenen. Hun var så vakker med kronen laget av kvist oppå det tjukke og krøllete håret hennes som var halvlangt. Så begynte magien på alvor. De to som har bidratt i stor grad med å forme min verden, sto nå knappe to meter unna og formet nye toner, men med samme stemme og samme gitar ut i rommet. Det var en god blanding av gamle kjente låter og helt nye. Noen var på norsk, andre på engelsk. Jeg husker knapt titlene, men jeg husker at jeg ble dratt med på en reise umiddelbart de kjente tonene kom ut og nådde kretsløpet mitt.

Det hele var veldig absurd og fint på samme tid. Det var som om noen forsøkte å fortelle meg noe. Der innenifra. For da jeg satt der og lyttet til det kjente, ble jeg dratt med tilbake til en fjern, men absolutt virkelig tid. Jeg befant meg plutselig på de varme flisene på det lille badet på Gjøkeredet. Der jeg hadde brukt timevis på å sitte å tenke, undre, på indre møter, ytre møter. Der jeg hadde sitti og lyttet til stemmen hennes i flere døgn til sammen. Lydfiler med treffende ord og musikken som hun nå sto og fremførte rett foran meg og min beste venn. Jeg kjente på følelsen av at den epoken nå var over og jeg så for meg alle dem som har hjulpet meg der inne på det samme badet. Høvding, Viking, Rev og Mummimamma. En løvinne i natten. Hånden til Politimesteren i min. Og det stoppet ikke der. Reisen min fortsatte enda lengre tilbake og helt til Fru Grås vinrøde stol på kontoret med alle plantene, bøkene og duppedingsene. Lukten av mormor-te og følelsen av god atmosfære. Jeg så smilet hennes. Jeg hørte den milde latteren hennes og så alle de gode tingene. Ikke de destruktive. Det var fint og føltes nesten som en god avslutning på en lang og god tv-serie, der jeg var hovedrollen, etter flere spennende sesonger.

Det var et eventyr fra start til slutt og det stoppet ikke der. For etter reisen igjennom alt som har vært, begynte monsteret i mitt liv å synge nye og uoppdagede toner. På norsk denne gangen og det eneste jeg husker av tekstene var at hun undret seg over, om byen kunne være som en elv. Og på nytt ble jeg dratt innover, men ikke bakover denne gangen. Tiden må ha vært her og nå eller kanskje foran? For jeg befant meg plutselig og endelig i skogen min igjen. Den var annerledes enn jeg husket den, men jeg visste at det var den samme. Det var faktisk som om jeg hadde reist framover i tid i denne omgangen. Men jeg tror at dette var en del av hva noen ønsket å vise meg. At alt er greit og at jeg faktisk klarte det. At jeg kom meg til målstreken og oppnådde freden og den samlede viljen jeg i over et tiår har forsøkt å oppnå. Med desperasjon, tårer, latter og en god dose fortvilelse. Jeg tok et par skritt til siden der inne og oppdaget til min store overraskelse et blendende lys som kom til syne midt mellom trærne, men ingen Høvdingtre var å se mer. Ikke i sin vante form i alle fall. Jeg så etter Reven, hengehuler, Løvinner også, men jeg kunne ikke finne noen av dem. Jeg kan aldri tenke meg at de er helt borte heller. De er nok bare mindre synlig enn før og tar mye mindre plass. Jeg har blitt voksen nå og klarer meg selv. Men jeg vet at de finnes der inne, fordi de har slått rot og det er røtter som ikke nytter å rive opp og ødelegge.

Lyset blendet meg umiddelbart, men med en gang øynene mine vendte seg til det, så jeg hva det var. Det viste seg å være noe så merkelig som en Starbucks sjappe. En kaffebar midt i skogen og på utsiden satt Vilja og drakk latte og leste i en bok. Hun enset ikke meg som om jeg var et spøkelse ingen kunne se. Jeg observerte henne og det så ut som om hun hadde funnet en sjelden ro. Var hun tilfreds? Jeg kunne se huset med rare i like bak og på utsiden der sto det et par hvite barnesko på utsiden. Jeg bare skjønte at det var Frida sine og selv om jeg ikke så henne, følte jeg på hele meg at hun var lykkelig. Hun satt sikkert i toppen av huset, inne på rommet sitt og tegnet. Det var det jeg så for meg. Kanskje Loppis var der og? Og Elli. Jeg håpet mens jeg tenkte på dem, selv om jeg ikke følte dem. Jeg beveget meg litt mer til siden og oppdaget at videre forbi Starbucks, var det opptråkkede, kjente og ufarlige stier som gikk lengre innover skogen. Jeg kunne se det klart og tydelig, lang fram, fordi stiene ble lyst opp av gatelykter hele veien. Som i en lysløype. Selv om det var mye skog igjen, var det som om det hadde forvandlet seg og fått sin egen lille by. På de stiene kunne jeg skimte Frigg som gikk barbeint og trippet bortover mens han plystret i takt med sangene til den trygge stemmen her ute og der framme. Den hadde han hørt mange ganger før. Jeg smilte og klarte å holde tårene tilbake. Jeg satt der liksom med en fot på hver side av mine to verdener. Jeg var både her ute og der inne på samme tid og det føltes som om de to verdenene endelig flettet seg sammen og gikk parallelt med hverandre. Som et felles DNA spiral og idet jeg tenkte den tanken kunne jeg høre Monsterets stemme der oppe på scenen: «Den siste låta er til Stina. Den heter «Cry». Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg. Stina som siden ble Vilja med egen vilje. Jeg så henne for meg mens sangen pågikk. Hun var som et ekko ifra en annen tid. For det var det hun hadde blitt. Et minne, noe som har vært, men som allikevel alltid vil være der fordi jeg lever. Bunnløs sorg over det som aldri ble, men den tiden er langt forbi og nå er det på tide å slutte å se bakover, men framover.

Jeg ble omsider dratt oppover, eller utover og bort ifra skogen der nede, hvor hun satt og drakk latten sin. Den verden ble fjernere og mindre jo lengre vekk jeg ble dratt ifra den. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var på vei eller hvor jeg befant meg før jeg krysset grensen. Og det er her den overveldende oppdagelsen min kommer. For grensen jeg ble dratt igjennom, var som en boble og jeg innså at alt dette foregikk på cellenivå. Jeg innså at skogen min faktisk var som en elv, som eksisterer i hver eneste celle jeg har i kroppen og som får næring av mine refleksjoner, tumor i humor og en god klype fantasi. Hver celle, og det finnes millioner av dem, flyter rundt i mitt helt eget kretsløp. Hvor hver celle er en brikke som til sist utgjør hele meg og den jeg har blitt. Jeg så endelig det store bilde.

Jeg satt igjen med en klump i halsen. Jeg så dem. De vil aldri bli borte så lenge jeg lever. Ikke bare overlever. De har fått lysløyper og Starbucks. Hva mer kan dukke opp? Ting ser lyst ut for framtiden og herifra er det bare fantasien som kan sette grenser for dem der inne. Men det betyr jo også for meg. Jeg skal rehabiliteres og jeg skal leve det livet jeg for 36 år siden ble tildelt. Og jeg skal leve det for oss alle.

Den bortkomne Cellisten.

Jeg husker, for litt over et år siden, at jeg tok meg på fersken i å spille på instrumentet jeg har latt støve vekk i boden. Jeg holdt rundt det flotte instrumentet med kvinneformer og strøk buen over strengene slik at det kom toner ut. Vakre toner fra en svane i dyrenes karneval. Jeg ble livredd. For jeg hadde glemt at dette instrumentet en gang var en del av den jeg er eller var. For den tilhørte jo ikke meg, men henne. Idet jeg hørte min egen kropp skape så vakker musikk, fikk jeg panikk. Jeg løp ut. I skogen og ringte til en Rev som først sa at det mest sannsynlig bare var innbilning oppe i hodet mitt. Før en Høvding grep inn i bakgrunnen og sa; «Jo visst har hun spilt Cello!!». Jeg husker at jeg sto på huk og holdt meg for ansiktet. Jeg gråt ikke, selv om jeg hadde lyst og det eneste som gikk igjen i hodet mitt var: Hvem er jeg? Hvem har jeg vært? Og hvem skulle jeg være hvis jeg fikk muligheten til å utvikle meg og utfolde meg som en helhet og ikke stykkevis og delt?

Bæreren av musikk-ferdighetene har hatt flere navn de siste årene. Først het hun Oda. For tiden da instrumentet med kvinneformer var mest aktivt, lå drømmene i hendene på historiene om Kristiania bohemen og Oda Krogh. Men jo mer vi nærmet oss en sannhet, ble Oda flettet sammen med Stina og videre fikk Stina egen vilje som Vilja. Og alle har båret den samme musikalske ferdigheten. Tonene ifra det melankolske instrumentet passer oss alle. Uansett hvordan du spiller på den, blir det liksom aldri muntert og entusiastisk. Det som kommer, er blodig alvor og kan fylle en hel sal med sorg og mørke. Det betyr ikke at det ikke er vakkert. For om du treffer strengene rett, blir du fylt med en sorgtung glede som igjen gir ro i kroppen. Som lytter. Instrumentet er formet som en frodig og selvsikker kvinne. Linjene er vakre, og du bare vet at du skal behandle den med respekt. Kvinnekroppen har alltid fascinert Cellisten. Den har sin egen syklus, og den kan lage nytt liv. Nye sjanser og den lager til og med et helt eget og nytt organ innad, kun til det formålet om å skape det nye livet. Som den igjen kvitter seg med når den nye spiren er klar for verden utenfor den. Dessuten er kvinner smartere enn menn på mange måter. Menn er enkle skapninger som tar til takke med de enkle tingene. Kvinnen derimot trenger et bredere spekter av innhold i livet. Lidenskap, viltvoksende latter, evig leit etter svar på de virkelige store spørsmålene om livet og de sørger for at svarene kommer. Ofte i bilder og linjer, men også i form av ord. Rim og ikke, men meningen er der. Både i det lille og store kretsløpet. Kvinnen.

Menn som stryker buen over strengene på en cello, er nødt til å forstå dette, tenker hun. For ingen mann kan klare å skape rene og melankolske toner ifra dette instrumentet, med onde hensikter. Da blir tonene urene og falske. De må behandler damen som de elegant holder oppreist, med respekt og få fram det beste i henne. Vel vitende om at de mest sannsynlig aldri kan nå opp til hennes nivå. Men de hjelper henne opp til å nå det beste i henne. Men min cellist, er ingen mann. Først var hun ei jente på sju år som fikk sin første cello i hendene. Barnecelloen er mindre og har en større uskyld over seg. Hvorfor det ble en Cello, tror jeg var av ren tilfeldighet. Men den vokste fort på henne og følelsene som satt fast i hennes hjertet og i hennes sjel, kunne slippe fri via de fire strengene som strakk seg langs kroppen på den. Anne, Diane, Gustav og Cæsar ble hennes næreste venner. For det var det hun kalte dem. Strengene. A strengen er lysest og er den lykkeligste av dem fire, men den kan også uttrykke skrik og trassig frustrasjon! D strengen er ungdommen som kommer like etter og som ofte er avhengig av hjelp ifra de andre for å få fram sin beste side. G strengen er starten på depresjonen og midtlivskrisen og er mer beskjeden i framtoningen. Mens C strengen, er mørket selv. Fra den kan den dypeste avgrunnen ta form og få fram den svarteste natta i en håpløs tilværelse. Sammen utgjør denne kvartetten en symbiose av alle aspektene av følelsene et menneske innebærer. Kan innebære om vi tillater det. Og det er opp til cellisten å oversette disse følelsene via de fire store. Anne. Diane. Gustav. Cæsar.

Cellisten ble ungdom, som Diane og arkene på notestativet var avanserte, men hun følte selv at hun aldri ble god nok. Hun nådde liksom aldri opp til det som ble forventet av henne og jeg innser kanskje nå, at problemet var ikke at hun ikke nådde opp til forventningene, men at det kanskje aldri var noen som forventet noe i det hele tatt. Så det var ingen høyde å nå. Hun spilte hele følelsesregisteret uten at noen hørte tonene ifra det. Hun spilte til og for seg selv. En ensom cellist uten noen som hørte de melankolske og desperate tonene hun forsøkte å uttrykke ifra de fire vennene hennes. Istedenfor ble følelsene misbrukt og den vakre kvinnekroppen som instrumentet representerte ble forvandlet til noe skittent og skambelagt. Menn som strøk over den uten respekt og uten forstand. Som var hardhendt og voldelig mot det som man egentlig skal tas på, stryke på med all den respekt du kan oppdrive i denne verden. Menn. Ute av stand til å se. Høre. De bare tok seg til rette og på den måten gikk Cellisten seg bort. I andre toner enn de fire vennene som alltid hadde vært så trofaste. Anne, Diane, Gustav og Cæsar. Drømmene ble brutalt revet vekk sammen med dem som alltid skulle være der, sammen med henne i den lydisolerte tilværelsen, der ingen hørte tonene hennes. Ingen, bortsett fra henne selv som drømte ubegrenset om en vill og opprørsk framtid. Som aldri kom. Istedenfor gikk hun seg bort i det kjedelige, vanlige og automatiserte. Det forhåndsprogrammerte som alle forventet og slik ble hun usynlig. I mange år.

Hvor ble du av? Og hvor er du nå? Hører du på når jeg snakker om deg eller er du borte for alltid? Ofie har sagt i en årrekke; «Alt til sin tid». Er det slik at tiden din er over og blitt til noe annet? Jeg er helt overbevist om at jeg ville vært en helt annen, enn det jeg ble, om jeg fikk muligheten til å utvikle meg som en helhet. Hvem ville jeg vært? Deg? Ville jeg ha reist landet rundt med Celloen som var formet som en kvinnekropp i bagasjen? Truffet spennende mennesker på min vei og til evig tid og levd et rotløst liv som musiker? Før drømte jeg framover. Nå drømmer jeg bakover. Og tenker på livet som aldri ble, men som kunne blitt. Livet som jeg absolutt ikke ville hatt om det ikke var for de mennene som misbrukte de feministiske og vulgære formene til en Cello. Jeg spiller ikke på instrumentet mer, men jeg har fått så mye annet og på mange måter har jeg mennesker i livet som nå spiller på meg og får fram sine egne drømmer og følelser med hjelp av mine toner, som ikke lenger kommer ifra en Cello. Men ifra en sterk kvinne med fortidens toner bak seg. Livet er jo dynamisk uansett og selv om jeg føler at jeg ikke har hatt noen valg fram til nå, har jeg på et vis omsider fått min egen frie vilje. Den heter Vilja og Cellisten er ikke glemt. Ei heller bortkommen. Hun fikk bare flere strenger å spille på.