En ny verden.

Jeg har et motto som jeg har hatt med meg på veien i en god stund. Det er ikke spesielt oppmuntrende egentlig, men jeg tenker helt ærlig at det er skremmende realistisk i en del tilfeller. Sitatet er som følger: «Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog». Jeg har sett det hersens lyset ganske mange ganger. Og i de aller fleste tilfellene kommer også det toget og smeller i oss og får oss spredt til alle kanter. I vinter så vi et lys på Gjøkeredet. Ting stabiliserte seg sakte, men sikkert og vi fant en god vei å gå sammen. Så kom tunnelen og lyset i enden var klarere enn noen gang. Toget i denne omgangen het Korona og overlegepermisjon. PANG! Så smalt det. Så kraftig at en hel verden ble utslettet og innbyggerne i den ble borte og jeg som har ansvaret for å styre det hele, forsvant jeg også. Kroppen gikk på autopilot, skapte flere indre identitetsdeler og vi ble en sånn svingdørspasient som gjorde at svingdøren hang seg opp, fordi hastigheten ble for stor. Før selve smellet, kan jeg huske at følelsen var god og at vi hadde kommet så langt på vei at vi hadde oppnådd nye høyder som var umulig å komme ned ifra. Vi sammenlignet det med Super Mario og at vi oppnådde en Level Up og den følelsen var skikkelig digg. Helt til det svartnet og den tykkeste tåka la seg over oss som et uggent og kløende teppe. Jeg var overbevist om at vi hadde falt igjennom og langt forbi den nye høyden som skulle være umulig å falle ned ifra. Og slik var det i åtte uker. Åtte uker i strid med seg selv og sin egen indre verden. Jeg klarer faktisk ikke å beskrive hvor vanskelig det opplevdes for meg og dem rundt meg.

Koronaen herjer fortsatt i landet, men overlegepermisjonen tok i det minste slutt og overlegen som overhode ikke er overlegen, og som nå blir sammenlignet med Mummimamma, kom tilbake og hun hadde ikke endret seg noe. Heldigvis! Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog. Toget har nå gått videre, men jeg tviler ikke på at det kommer flere. Det går alltid et tog. Men selv om togene alltid går og alltid vil treffe deg på veien, har jeg allikevel oppdaget noe nytt. En ny og annen mening. For det viste seg at det toget gikk an å overleve og at mennesker som meg kanskje har noe overnaturlig over seg allikevel. Ikke i form av overnaturlige krefter som å kunne fly eller være sterkest i verden, men å ha evnen til å se verden på en alternativ måte. Evnen til å utforske og finne veier i sitt egen sinn for å endre veien man allerede går på. Endre sinnstilstander og endre tyngdepunkter til en bedre balanse i egen bevissthet. For Super Mario fortsatte veien sammen med oss. Ubevisst i starten, men jo mer tid vi fikk med overlegen som overhode ikke er overlegen og mine indre forsvarsdeler sakte, men sikkert turte å titte fram igjen, oppdaget vi at skogen som hadde blitt borte ble erstattet av noe nytt. Først kom Høvdingtreet og den trygge plassen. Dette var det som kom sist på plass i den forrige skogen. Så kom det flere innbyggere til og bosatte seg forsiktig. Så kom trærne. Men det var ikke Bartetrær som det alltid har vært. Det var helt vanlige trær. Grantrær, furu og bjørk. Vil det si at våre to verdener begynner å nærme seg hverandre? Bli mer lik?

Uansett, det er her Super Mario kommer inn i bilde. For der satt jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, sammen med overlegen som overhode ikke er overlegen. Vi snakket, reflekterte og plutselig fikk jeg en åpenbaring (på et ikke religiøst vis). Hvis den forrige skogen endte med Level Up, måtte den ultimate utfordringen komme også. Hva om Koronaen og overlegepermisjonen var Barteskogens Boss som måtte kjempes og beseires for å komme videre i dette spillet alle kaller «livet». Og her satt vi, i live begge to og alle i oss, godt bortgjemt, men de kommer nok, bare vi fortsetter å spille videre. Vi satt der og i handa holdt jeg et helt nytt kart og tenkte høyt: «Det er jo som om vi beseiret Bossen i verden en og at vi nå har fått tilgang på verden to». Den ser helt annerledes ut, men reglene er de samme. Vanskeligere blir det nok også, men vi kom oss videre og jeg begynte å lure på hvor mange verdener vi må runde for å vinne hele spillet. Livet. Barteskogverdenen tok meg bare 25 år å runde? Men nå kan jeg i det minste spillereglene bedre enn den gangen og jeg har flere hjelpemidler å ta i bruk. Jeg har en Rev, en viking, indianerhøvding, Bat Woman, en eventyrer, en løvinne og resten av livvaktene på Gjøkeredet som er så heldige å ikke ha fått tildelt kallenavn. Jeg har Monsteret i mitt hjertet, men den viktigste av dem alle er så klart Dronninga selv. Overlegen som nå alle mest sannsynlig har fått med seg at ikke er overlegen.

I dag reiste jeg inn i den nye verden. Jeg måtte finne ut mer og det sto ikke på engasjementet fra min side i alle fall. For jeg er nysgjerrig av natur. Der møtte jeg Adam som hadde fulgt rådet mitt om å plante noen trær rundt leirbålet for at det ikke skulle føles så åpent. Jeg satte meg ned ved siden av han og begynte å pirke i bålet med en pinne. Vi sa ikke så mye med en gang for jeg ville orientere meg litt først. Jeg kunne ikke se stort lengre enn noen få meter rundt oss, men jeg så at Adam hadde laget en slags inngang til selve skogen og at leirbålet nå var en slags tydeligere overgang mellom skogen og det virkelige virkelige. På motsatt side så jeg portalen ut av det hele og det slo meg plutselig at den var oval som et øye og hvis jeg myste litt, kunne jeg kimte en uklar og tynn hinne som dekket åpningen som tydeligvis ikke alltid var åpen, men også lukket. Jeg tenkte grundig på nøyaktig det før jeg snudde meg mot Adam. «Er det..» pause. Tenkte litt til før jeg fortsatte: «Er det øynene mine?». Adam smilte som han alltid smilte i den forrige skogen. «Ja.». Og i det øyeblikket forsto jeg plutselig en hel del. Min indre verden ligger naturligvis bak mine øyne, inne i hjernen. Min! Portalen inn og ut av min indre verden er altså ikke noe annet enn mine egne øyne. Og jeg tenkte på alle de gangene jeg har hørt stemmene til både Vikingen og Høvdingen uten å kunne se dem. Nettopp fordi øynene mine eller portalen om du vil, er lukket og det jeg ser er fortsatt skog og en annen virkelighet. Min opplevelse er jo at jeg har hatt øynene åpne hele tiden og blitt frustrert over at jeg ikke har sett dem som kaller på meg der utenfra. Så veien mellom det virkelige og skogen er rett og slett avhengig av om jeg klarer å åpne øynene mine eller ikke. Kanskje?

Tiden for slike dissosiative susehuer som meg, går innmari fort, men den kan også stoppe opp. Uansett, så er det vanskelig å skille de ulike dagene ifra hverandre. Jeg kan derimot skille ulike hendelser fra hverandre, men uten å ane hva slags dag det var, eller når på døgnet det var. Derfor står det på listen min over jordingsøvelser, dette med orientering for tid og sted. Det må jeg bli flinkere til innser jeg akkurat nå. I dag er det Fredag og vi skal hjem. Ikke på perm, for det er ikke lov lengre på grunn av Koronatoget, men vi returnerer plutselig og planlagt akutt. Denne uken har vært innholdsrik på godt og vondt. Jo vondere det oppleves, jo bedre er det. Etterpå. For det er når alt det som tilsynelatende ser svært kaotisk og ulogisk ut fra utsiden, at de virkelige gode oppdagelsene skjer. Litt i etterkant, men det er kaoset som får meg videre slik ting er nå. Som jeg sa til den lure og listige Reven, så er det ingen poeng å ha som mål og ha finest mulige dager her, men å la kaoset komme, tåle det og bare slik kan vi lære nye ting og komme oss videre i spillet. Og det fine med Gjøkeredet, er jo nettopp det at kaoset bare kan komme og jeg, jeg vil være trygg her med disse rammene og alle egenskapene til de ulike livvaktene som står klare til å utforske min indre verden, sammen med meg. For meg. Og nå som Overlegen som overhode ikke er overlegen er tilbake, vet jeg at vi skal klare å runde alle verdenene som venter oss der framme. Brett for brett og ekstralivet som jeg har tatovert på armen, blir stadig fylt opp underveis.

Mens vi venter.

En annen som også hadde fått vite at Overlegen som overhode ikke er overlegen nå har returnert, var Stina. Hun visste lite om hva hun skulle føle om det. Det første hun tenkte så alle kunne høre det var; «For hvor lenge da?», på en litt spydig måte. Stina hører til en tidsepoke hvor alle bak henne, i løpet av en 14 års periode, hadde sviktet, sett, men ignorert, misforstått, gått sin vei og vendt ryggen til. Med ett unntak. Monsterlæreren, som den dag i dag fortsatt er en del av livene våre. Hun ble borte i lange perioder, men hun forsvant liksom aldri allikevel. Dessuten var hun lærer og ikke helsepersonell. Lærere, monsterlærere vel og merke, ville bare skravle og vite at du hadde det bra. Det var ekte. De hadde ingen myndighet til å sette diagnoser eller gi oss medisiner eller mene noe om sånt. Men hvis sant skal sies, så har Monsterstemmen vært den som har hjulpet meg mest. Det er stemmen hennes som har gitt oss de store oppdagelsene og veien som vi går på, bredere. I perioder. Nå sammen med Gjøkeredet som vi begynner å sette tvil på om hvem som er Gjøker og ikke. Etter disse turbulente ukene, har det virket som om selve pasientene har vært de som har vært mest oppegående av oss og de overlegne overlegene har virket som å ha vært gjøker. Men det kan så klart være schizofrenien i meg som snakker, hadde nok indianerhøvdingen sagt. Mens vi begge hadde ledd fordi han vet å spøke om slikt og at jeg setter uendelig stor pris på det. For hvem er en gjøk om hun ikke kan spøke om å være en frosk?

Stina hadde absolutt ingen tiltro til noen. Igjen. Innerst inne har hun nok det, men det er for farlig dette med tiltro. Fallhøyden blir så høy hvis ett ledd svikter og Stina har falt så mange ganger at hun liksom nå gikk i ett med bakken og i en grop som hadde formet seg etter hennes fall gang på gang og blitt til en slags mørk hule der ingen kunne se henne mer. Selv gjør jeg det jeg kan for å finne henne. Som den gangen vi satt i salen på verdensteateret og hørte Monsteret i mitt hjerte uttrykke følelser og opplevelser med stemmen. Monsteret har bidratt med lydfiler. Til henne. Første gang Stina fikk høre den, satt hun på badet for å føle seg mer misforstått. Indianerhøvdingen hadde satt seg ned med henne, funnet fram lydfilene og spilte den av. For henne. De satt der og lyttet. Sammen. Der hørte Stina for første gang, læreren sin som så henne, der hun satt og så ned på hendene sine i klasserommet og beveget seg sakte med et slags parentessmil som fortalte noe annet enn at ting var bra. Hun følte seg sett igjen og begynte straks å grine. Ikke sånn i stillhet, men som en ukontrollert foss. Det var nesten som om noen hadde skrudd på dusjen over henne. For slik føltes det. Å drukne i sin egen sjø av tårer. Hun skrudde lydfilen av fordi hun maktet ikke å sitte der foran en annen å vise seg så sårbar, men høvdingen tillot seg å skru den på igjen. Kranen? Stina ble stille, men det skjedde noe i det øyeblikket som var fint og det var at Stina følte seg sett og at hun viste andre emosjoner enn det rare og falske parentessmilet som i nyere tider hadde gått over til ikke noe smil i det hele tatt.

Monsteret i mitt hjertet gjør mye med stemmen sin, men jeg kan ikke la alle rundt meg gjøre jobben for meg. Så jeg forsøker i beste evne å være så modig som jeg kan, til tross for at jeg alltid har sluppet billig unna. Så jeg skrev et brev. Til henne.

«Kjære Stina. Denne beskjeden er til deg. Bare deg. Du er aldri alene. Ikke egentlig. Hvis du løfter hode og ser deg rundt, samtidig som du velger å tru, vil du oppdage at du har en hel hær av mennesker som vil deg godt. Spesielt for meg, har du en stor verdi. Du har beskyttet meg i 20 år! I 20 år har du tatt imot en smerte vondere enn de aller fleste aldri hadde tålt. For jeg jeg skal kunne leve. Du fortjener å gi slipp nå. Du fortjener å leve godt i 2020 og jeg vil gjøre mye for at du skal føle tilhørighet til livet vårt. Våg å se! Jeg er deg evig takknemlig og ønsker å gjøre ting rett igjen. Se etter de usynlige dragene og ta tak!»

Jeg kan ikke tvinge Stina til å leve et harmonisk liv sammen med meg og mitt, før hun er klar. Kanskje vi kan ta et lite steg hver dag i riktig retning, helt til vi en dag støtter på hverandre? Uten å støte hverandre. Det er en fin tanke, for jeg fikk som nevnt smake på hvordan det føles. Og det føltes så godt og naturlig å være meg nå og meg den gang. På samme tid. Men nå tør altså Stina ikke helt å tru. Ikke rart, for alltid har hun erfart at dem hun slipper til og inn, forsvinner før eller siden. Da er det best å handle alene. Men den teorien funker dårlig når du deler kropp med 10 andre. Hun var lei av å høre hvor feil hun var og hun innså nok at hun hadde gjort stor skade over tid og at det hadde gått ut over noe mer enn hva hun selv kunne forstå. For alt ble plutselig så alvorlig og det var rettet mot henne. Alltid. Hun var feil. En feilvare som måtte returneres. For slik tenker Stina ofte. Som om hun er et virus som må bekjempes for å bli kvitt. Hun ville ikke kjempe med noen. Hun var lei, sliten og i tillegg hadde hun hulkegrått foran en voksen mann. Høvdingen som ikke kjeftet på henne mer, men hun visste liksom ikke hvor hun hadde han. Når han først hadde kjeftet en gang, så kunne han fort kjefte igjen. Akkurat som en annen lærer hun hadde hatt. Som kjeftet og kalte henne dum når hun somlet med mattestykkene, der hun satt og ikke helt klarte å holde seg våken etter søvnløse netter.

Så hendte det at Stina fikk en åpning til å forsvinne. Middag ble servert på rommet på Gjøkeredet og sammen med maten ble det også levert ut våpen. Kniv og gaffel. I plast riktig nok, men det skal dere ikke kimse av for hun har klart å bruke den slik at de har måtte lappe henne sammen igjen på den andre siden. Før. Impulskontroll er noe vi må trene på, for jeg kan ikke huske å ha spist middag den dagen. Det jeg husker derimot er at jeg så røde prikker på veggen i dusjen og litt større flekker på gulvet. Som et kunstverk som egentlig bare gir deg en dårlig følelse. Så var han der igjen, en Indianerhøvding til unnsetning. Stina overgav seg til han og begynte umiddelbart å løpe. På inder bane. I en usynlig skog og jeg, jeg begynte å løpe etter. «Stina!» Ropte jeg etter henne. «Ikke løp. Vi vil bare hjelpe deg!» Lyden av føtter som traff bakken overdøvde eventuelle svar. «Stina, vær så snill!!» Ropte jeg igjen, vennlig tror jeg. Så vennlig det går an å rope. Høyt. Jeg hørte føtter som løp for harde livet og plutselig hørte jeg også noe annet. En litt mer grasiøs bevegelse og ikke så høylytt. Jeg så til siden og der løp reven sammen med oss. Som om han var den som var kjappest nok til å løpe ved vår side bare for å vise at han er der sammen med oss og for å gripe inn om ting blir farlig. Og så hendte det noe litt rart og litt fint på samme tid. Noen utstrakte greiner tok oss igjen. Voksende greiner som strakk seg ut etter Stina. Ikke for å ta henne, men for å hjelpe henne. De lange og utstrakte greinene bandasjerte armen til Stina samtidig som vi løp og i løpet av den prosessen var det som om vi løp alt vi maktet, men allikevel sto vi stille. Reven hadde stoppet opp og greinene fortsatte å strekke seg ut og rundt Stina. For å holde henne og til slutt var hun omringet av greinene som om treet det kom ifra bare ville gi henne en god klem. Det virket nok som tenkt, for Stina sluknet av utmattelse og kanskje av en aldri så liten lettelse. For treet kom ikke fra hvor som helst. Det kom ifra Høvdingtreet og før jeg våknet opp på de varme flisene på det harde gulvet på baderommet, hørte jeg greinene snakke til henne som lå i dens favn. Omringet av omsorg og en iver etter å hjelpe. Henne. Henne som løper for livet på nytt. «Dette får duge til dragene begynner å fly igjen.» Hørte jeg komme langt der innenfra. Fra selve treet til disse utstrakte greinene. Så gløttet jeg på øynene og fikk øye på både han vi kaller for indianerhøvdingen og han som før ble kalt for kildekritikkern, men som nå var en listig og lur rev. I skogen. Igjen hadde de fått til noe. Nytt. Og følelsen, den var god.

Den usynlige skogen.

Jeg sto der sammen med Frigg. Sånn plutselig. Vi så utover, det som fortsatt var øde og vi kjente oss liksom bare mindre og mindre igjen der inne. Eller der ute? De gangene jeg gløttet bort på han, kunne jeg se at han hadde grått, men jeg sa ikke det høyt. Jeg visste nemlig at Frigg mente at å gråte var for pyser. Selv om jeg aller helst ønsket å fortelle han at det bare er de aller tøffeste som tør å grine, lot jeg det være denne gangen. Kanskje neste gang? Alt til sin tid, som Ofie pleier å si. Eller pleide. Hvor nå enn han befant seg, var også han en av dem som var sporløst forsvunnet. Inn i ingenting? Men etter oppdagelsen med Adam, var jeg sikker på at han ville returnere til oss. Kanskje ikke som seg selv før, men som seg selv nå.  

«Jeg sa jo at hun kom tilbake». Sa jeg forsiktig til Frigg som nå hadde satt seg ned på huk. Han tørket litt snørr på jakkeermet sitt og nikket bekreftende. Litt sorgtung, selv om dette skulle være en god dag. Frigg var nok utmattet etter all vandringen og leitingen etter dragen og resignerte litt nå som hun faktisk var tilbake. Han grublet litt og sa litt bekymret: «Men tror du at hun kommer i morgen da? Og dagen etter det? Osv?». «Ja, hun lovte jo i mill drill. Med mindre hun ikke ligger å spyr», vi begge smilte og forsto på alvor at hun faktisk var tilbake. Ingen overlegne overleger hadde sagt noe sånt? «Sorry for at jeg drakk opp den milkshaken» Sa Frigg til meg, så stille at jeg nesten ikke hørte det, men bare nesten. «Reven tok meg med på kjøretur og ville kjøpe det til meg! Og når han lovte at jeg ikke måtte bli med på rompelek etterpå, så smakte den faktisk kjempe godt!» Sa han med en litt mer entusiasme i stemmen og på en slik måte at jeg ikke maktet å se ned på han. «Det går bra», svarte jeg med et smil; «Så fint!». Selv om det alltid ender med at jeg blir dårlig av for mye sjokolade og andre søtsaker som milkshake for eksempel. Men for Frigg, er det faktisk verdt det og Reven, selv om han blir overveldet av dårlig samvittighet, var samtidig litt stolt over at det var han som fikk muligheten til å gi Frigg en sjokolademilkshake uten å kreve rompelek eller noe annet tilbake. Og det for aller første gang. En rimelig fin og god erfaring med andre ord. Jeg fortalte Frigg at jeg ikke kommer til å bli sint på han og at han fortjener å kose seg og ha det godt. Og at jeg absolutt kan kaste litt opp for han, om han kan føle på noe godt. Frigg klarte fortsatt ikke helt å forstå det der, men før han rakk å svare noe som helst fikk han øye på noe der framme i det øde landskapet, dro meg i genseren og sa «Se der!!». Jeg så. Jeg gispet og kunne knapt tro mine egne øyne og hvordan vi hadde fått til dette. Men der ute kunne vi plutselig skimte noe, en kontur, et hint eller skygger av en noe som kunne være en skog. Var det en skog? «Det er en skog!!» utbrøt Frigg og akkurat i det han sa det, kunne vi også skimte ei lita jente helt på andre siden av den. Hun vinket! Til oss? Frigg veivet med armene tilbake i stor entusiasme mens han hvisket, uten helt å tørre å tro på det enda, «Frida!». Jeg selv sto der totalt målløs, men jeg merket det rant en tåre eller to nedover kinnet. Var det virkelig Frida som sto der borte? Hverken jeg eller Frigg hadde sett henne på mange uker og nå sto hun der som et slags spøkelse. For ja, vi kunne på en måte se rett igjennom alt, men vi så det tydelig allikevel. Noe.

Det var som om hele skogen hadde vært der hele tiden, men ute av vår stand til å klare å se den. Kanskje den hadde blitt tråkket på og krenket så mye at den hadde resignert og blitt usynlig? «Akkurat som Ninni.» Hvisket Frigg, for han kunne høre nøyaktig hva jeg tenkte. «Ja, svarte jeg». «Faktisk, akkurat som Ninni». Ninni er en av karakterene i Mummitrollet. Vi møter henne i fortellingen om det usynlige barnet (Jansson & Malmström, 1994).

Mens Mummifamilien  sitter rundt verandabordet og renser sopp, banker det på ruten, og Tootikki titter inn. Den lyshårede kvinnen entrer rommet, etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Bjellen, forklarer Tootikki, er festet rundt halsen på en usynlig pike som heter Ninni. Tootikki forteller at Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet kun med øynene og sa med en iskald stemme: «jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun helt usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok», sa Tootikki (Jansson & Malmström, 1994, s. 82).

Frigg fortsatte å si: «Tror du at Overlegen som overhode ikke er overlegen er litt som Mummimamma?» Jeg rakk ikke å svare før han fortsatte: «At hun både ser og hører oss uten å tråkke på og dømme oss? Og derfor blir vi liksom synlige igjen?». Tanken på det var egentlig veldig fin. For i Tove Janssons fortelling, kommer Ninni til Mummifamilien for å bli sett. Det som hender, er at jo mer omsorg hun får ifra Mummimamma og de andre, jo mer synlig blir hun. Først kommer skoene til syne, så klærne og til slutt beina, hender og ansiktet. Helt til hun ikke lengre trenger å ha på seg bjellen for at noen skal vite om henne. Og jeg tenkte, ja, Overlegen som ikke er overlegen ER litt som Mummimamma. Hun forstår nemlig noe som ingen andre overleger forstår. Ikke de vi har møtt i alle fall. Noe som er vanskelig å beskrive godt nok, men som bare er der. En egenskap. Hun kom tilbake til oss i dag og jeg og alle i meg var livredd for å møte henne igjen. Men så turte vi å løfte opp blikket for å se på henne. Det var som om all skepsisen og frykten ble børstet av som et tonn av støv etter 8 uker bortgjemt i en mørk kjeller. Det var tydelig fra første stund, hun så oss. Og derfor var skogen enklere å se også. Sammen med henne. Igjennom hennes øyne og hennes unike omsorg, så vi det. Sammen.

Jeg og Frigg gråt litt begge to, gned oss litt i øynene, for vi vi turte knapt å tørre å tru, å se. Men så kom jeg på at jeg selv har oppfordret flere, spesielt Stina, om å våge å se og da ville det blitt for dumt om jeg ikke våget selv. For skogen er min, den lever der bak øynene mine og sammen med Mummimamma og omsorgen fra livvaktene, skal jeg ta den tilbake. Og i mellomtiden skal Frigg få lov til spise ristet brødskive med nugatti til kveldsmat og drikke sjokolademilkshake til jeg spyr. Nå er det min tur til å tåle byrden som dem alle har tatt imot hele denne veien vi har gått. For meg. For at jeg har kunnet leve, fått familie, utdanning og nå er det på høy tid å la dem få ta del i det gode også.

Til overlegen som er overlegen.

Overskriften vil kanskje oppfattes som både uproft og litt umodent. Barnslig kanskje, men det er uansett min oppfatning av hvem du er. Du er en kontrast til min egentlige behandler og din kollega som er Overlegen som overhode ikke er overlegen. Dette innlegget er til deg. Til deg som på få minutter klarte å ta en vurdering som ikke bare tråkket på fire spesialister før deg, men også på meg som menneske og på min identitet. Dette kommer ifra Sykepleieren i meg, fagpersonen og pasienten slått sammen til et aldri så lite utrop. Ikke for å henge deg ut, men for å forsvare meg selv og min historie. Også for alle dem andre som opplever stadig å bli misforstått, nå, før meg og alle dem som vil bli misforstått etter meg. Av nettopp behandlere som deg. For du er dessverre ikke alene om den rollen. En god traumeforståelse er svært mangelfull blant mange der ute som jobber i psykiatrien. Det finnes også en god del som ikke en gang tror at dissosiasjon finnes. Og det er trist. Hver gang jeg hører noen si det høyt, er det som å høre at de ikke tror på min eksistens. Det er som å bli tråkket på gang på gang og få bekreftet, som vi har fått bekreftet i mange år, at vi ikke er verdt en dritt.

Jeg skal i dette innlegge vise til litteratur som bekrefter det motsatte. At jeg ikke er noe annet enn et menneske som har overlevd en oppvekst basert på omsorgssvikt og som i løpet av den har utviklet en desorganisert tilknytning og en splittelse mellom følelser, forsvar og selve identiteten i meg. Alle mennesker har en medfødt evne til å dissosiere og symptomene er så enkelt forklart som «Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser». Det er en innlært adferd av mennesker ondere enn djevelen selv.

Så for å oppklare en vesentlig sak først: «Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte» (Boon, Steele, Van Der Hart, 2011, s. 14).

Kirsten Benum beskriver at ved desorganisert tilknytning vil ikke barnet få den hjelpen den trenger til å integrere sine normale opplevelser av seg selv og andre, som igjen kan føre til ustabil eller manglende følelsesregulering og senere til dissosiative tilstander (Benum, 2006, s. 28).

Kompleks traumatisering i oppvekstårene fører til en sterk trang til å unngå egne følelsesreaksjoner i voksen alder fordi det ofte kobles imot traumehendelser (Holbæk, 2014, s. 45). En av begrunnelsene dine til å tenke at jeg har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse var nettopp det at skiftene mellom mine identitetsdeler ofte oppstår når jeg opplever ubehagelige emosjoner. For meg er dette selvsagt og helt naturlig for en som lider av en strukturert dissosiativ lidelse Nettopp fordi vi har lært igjennom en årrekke at følelser er farlige og fører til straff i form av ting vanlige mennesker ikke en gang kan forestille seg. Det gir ingen grunnlag alene for å sette en helt ny diagnose. Dessuten; hvis pasienten har DID, da har han/hun amnesi, og det kan ikke forklares av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Hvis amnesi er knyttet til at ulike identiteter tar over, taler det mot en kompleks dissosiativ lidelse, som for eksempel (trommevirvel) DID. En destabilisert DID-pasient kan dog «ligne» på en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Slike som meg, har ikke lært å takle, bearbeide og i det hele tatt vite om de ulike følelsene. Jeg stiller meg derfor svært kritisk til at en overlege kan ta en slik vurdering basert på, tja, 3 (?) møter med meg? Hvor hvert møte ikke varte mer enn kanskje maks 15 minutter? Det er en skremmende tanke og du er en av mange grunnene til at slike som meg ikke tør å oppsøke hjelp. I frykt for å bli misforstått og feiltolket og i verste fall feilbehandlet. Jeg har flere bekjente hvor dette har vært et faktum. Hvor de har blitt feilbehandlet i en årrekke for Schizofreni, bipolar lidelse og EUPF uten å få det bedre. Helt til de møter den ene som forstår at dette er feil og sett traumene bak og vips så befinner disse menneskene seg på en vei som de kjenner seg igjen i og lidelsestrykket blir enklere å takle og til slutt levbart. Det gjelder å ha evnen til å se helheten og menneske bak diagnosen og ikke bare symptomer i en kropp.

Harald Bækkelund og Akiah Ottesen Berg skriver følgende om symptomer som er forbundet med kompleks traumatisering: Mennesker med alvorlig traumatisering i barndommen har ofte vansker med affektregulering. De kan ha fått lite hjelp av sine omsorgspersoner til å regulere affekt, eller hatt behov for å skjule og undertrykke følelser for å overleve i en vanskelig og farlig hverdag. Forskning viser at traumatiske opplevelser også kan påvirke områder av hjernen som er viktige for å regulere følelser (Schore, 2012). Uansett bakenforliggende årsak beskriver mange behov for eksterne midler for å kontrollere affekt, noe som kan føre til avhengighet av andre mennesker og/eller rusmidler, eller selvdestruktiv affektregulering igjennom selvskading og/eller spiseforstyrrelser. Noen har undertrykt oppmerksomheten mot følelser og kroppslige signaler. Konsekvensene kan være at de heller ikke er oppmerksomme på sine egne følelser før de blir overveldet av dem. Det vil si at når affekt først kommer til uttrykk virker det overdrevent for andre og kanskje også for personen selv. (Bækkelund og Ottesen Berg, 2014, s. 81-82). De skriver også at begrepet «dissosiasjon» dessverre er dårlig definert og har ofte forskjellig meningsinnhold. Noe som skaper forvirring både i forskning, ved utredning og i klinisk forståelse. I ett perspektiv blir dissosiasjon betraktet som et kontinuum mellom normal og patologisk dissosiasjon (Putnam, 1993), der man inkluderer bevissthetsforandringer som en del av alle menneskers liv. Vanlige eksempler er å oppleve at tiden går fortere når du kjører bil, være fortapt i tanker eller når du er oppslukt av et tv-program. Slike opplevelser kan alle mennesker ha, men det vil ofte øke med stress, angst eller psykisk ubehag. Begrepet dissosiasjon brukes også noen ganger eller mindre synonymt med alle former for autonom underaktivering eller følelsesavkobling. Andre teoretikere ser på dissosiasjon som utelukkende som et patologisk fenomen som er knyttet til traumatisering og en strukturell oppsplitting av personligheten (Hart, Nijenhuis & Steele, 2006). Forskning antyder at dissosiasjon neppe er et enhetlig trekk, men består av flere ulike fenomener (Briere, Weathers & Runtz, 2005; Brown, 2006). Ved utredning, diagnostisering og behandling av dissosiative plager er det viktig å være klar over denne begrepsforvirringen (Bækkelund og Ottesen Berg, 2014, s. 83). Så jeg forstår at behandlere både blir forvirret og tar feil. Det jeg strever med å forstå derimot er hvordan du, etter at 4 spesialister før deg har gått dypt inn i min sak og bekreftet diagnosen DID, bare ved første øyekast ønsker å endre min diagnose til emosjonell personlighetsforstyrrelse. Og ja, jeg kan være enig i at mine emosjoner er forstyrret på høyt nivå, men disse to diagnosene, som kan se svært like ut utad, krever to helt ulike tilnærming og behandling. Derfor er rett diagnose uhyre viktig og en endring av den, kan få fatale konsekvenser for pasienter som meg selv. Jeg vil anbefale deg å lese deg opp på traumebehandling og komplekse traumelidelser og dissosiasjon. For du møter nok mange av oss på din vei, og overleger med liten kunnskap om traumer kan være livsfarlig. Derfor ønsker jeg å rope ut om denne problematikken som har holdt på i en årrekke. Ikke bland dere inn i noe dere ikke kan så mye om og fra mitt perspektiv er en traumebevisst tilnærming en så god tilnærming at den passer de aller fleste uansett. Ikke vær så forbanna feige og sjølgode at dere ikke kan være ydmyk nok til å innrømme at dere kan ta feil. I din diagnostiske vurdering av meg skriver du også at om du ser på alle mine delpersoligheter som en helhet, ender vi opp med en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Men har du aldri tenkt på at det er nettopp derfor vi er så oppdelt? Det er jo nettopp emosjonene som ER oppsplittingen og ifra et traumeperspektiv ville det være naturlig å tenke at om alle delpersonlighetene ble en samlet enhet, ville også emosjonene i oss være mer stabile og fungere sammen på en mer meningsfull og harmonisk måte. La meg gi deg som leser en svært grunnleggende forståelse av dissosiasjon på slutten. I håp om at kanskje noen flere som jobber innen psykisk helsevern lærer noe nytt og kan bidra til å gjøre en forskjell for oss som lider under en dissosiativ lidelse:

Van Der Hart, Nijenhuis og Steele deler dissosiasjon inn i 3 grader: Primær dissosiasjon, sekundær dissosiasjon og tertiær dissosiasjon. Med Primær dissosiasjon menes en splitting av hukommelsen der det oppstår et skille mellom den delen som reagerer automatisk på fare og som senere blir fiksert på å unngå lignende farer og en veksling mellom fobiske unngåelsesreaksjoner på den ene siden og overveldelse på den andre. PTSD kommer inn under primær dissosiasjon. Selve hendelsen er splittet opp og lagres som fragmenter, et bilde eller smaksopplevelse.

Med sekundær dissosiasjon menes en splitting av følelsene og forsvaret etter tidlig og gjentatt traumatisering sammen med manglende mulighet for bearbeiding. Dette fører til et større behov for oppsplitting. Denne typen beskrives som en fremmedfølelse over sin egen kropp (depersonalisering) og at den ytre verden kjenner uvirkelig og fremmed (derealisering). Det skjer ingen følelsesmessig integrering slik at når man er i en følelsestilstand over lengre tid, kan denne tilstanden utvikle egne tankemønstre knyttet til alderen på personen som opplevde traume da hendelsen pågikk. Disse delene av ens personlighet kan ta over og handle på egen hånd, hvis noe i «kjernen» av personligheten oppfatter en situasjon utrygt. Det kan være snakk om redde barnedeler og mer aggressive følelsesdeler som knyttes direkte opp imot et forsvar og kan reagere med vold mot andre eller seg selv. Det kan se ut til at den kognitive funksjonen og utviklingen har stoppet opp i det tidsrommet der traumehendelsene fant sted.

Ved tertiær dissosiasjon betyr en splitting av selve identiteten hvor i tillegg til oppsplitting av traumet (primær dissosiasjon) og følelsesmessig oppsplitting (sekundær dissosiasjon) vil noen utvikle ulike tilstander av «jeg’et» som forholder seg til de daglige gjøremålene og den sosiale virkeligheten. Selve oppsplittingen skjer ikke bare i selve traumeøyeblikket, men senere i livet under noe som minner om det. Spesielt da man opplever nye utfordringer i livet som å begynne på ny skole, jobb, får kjæreste osv. Når personen ikke kan reflektere eller diskutere med seg selv, men er nødt til å handle automatisk, kan personen utvikle konkrete ferdigheter som tar seg av spesifikke funksjoner. Disse «delene» eller «funksjonene» kan ha egne navn og forholder seg til omverden som en egen identitet (Van Der Hart, Nijenhuis & Steele, 2006, s. 6-14).

Så til deg, overlegen som er overlegen. Dette er egentlig ikke et personlig angrep mot deg. Men det er et utrop. Ikke bare fra meg, men for og fra alle dem som er nødt til å finne seg i å bli tråkket på av dårlige holdninger, uvitenhet og feiltolkninger. Jeg ber dere om å høre oss, se oss og ikke minst tro på oss.

Rosa drage til unnsetning.

I flere uker nå, har Frigg vandret fritt der ute. I skogene under stjernene og leitet etter noe. Trygghet? Jeg fikk aldri helt tak på det, men jeg visste at han brukte en del tid på å gå rundt i en endeløs og tidløs verden på jakt etter en eller annen form for mening. Jeg trodde kanskje at han leitet etter Frida. Den glade jenta som fikk han til å le ukontrollert og som hadde det bredeste smilet han noen sinne hadde sett. Jeg visste dessuten at han også så etter dragene som hadde sluttet å fly under stjernene, men jeg forsto allikevel ikke fullstendig hva som var så viktig med akkurat de dragene. Det gikk opp for meg en dag på Gjøkeredet, etter en flokk livvakter hadde berget han ned ifra treet sitt. Igjen. Jeg så plutselig noe annet og noe gammelt i Frigg. En slags sorg eller fortvilelse over noe jeg ikke helt klarte å forstå. Så holdt han så godt fast i en lapp som var brettet sammen flere ganger. Gråt han? Det var som om han sørget over noe, men hva? Eller hvem? Uten at noen forsto hvorfor, forsøkte han å gjenforenes med det han sørget over. Uten hell. Livvaktene kommer alltid til unnsetning. «Dessverre», tenkte Frigg i øyeblikket. Etter andre forsøket satt han seg ned ved skrivebordet sitt og skrev noe på den brettede lappen før han brettet den sammen igjen og holdt den godt fast. Indianerhøvdingen kom og spurte om han kunne få se på den. Frigg tvilte en god stund, men lot seg overtale. Det var lappen som overlegen som overhode ikke er overlegen hadde skrevet rett før hun forsvant. Det sto at alt skulle bli bra igjen og at hun kom tilbake. Men det sto også at hun skulle sende rosa drager til unnsetning om ting ble vanskelig. Ting ble fort vanskelig og jeg innså plutselig at det var jo det Frigg leitet etter! Overlegens rosa drager til unnsetning. Som aldri kom. Frigg visste at hun aldri ville svikte han og skogen, derfor resonnerte han seg enkelt fram til at Hjerterdronningen hans måtte være død. Og det var ingen spøk for en liten gutt å finne ut av. For hvis hun var død, var det heller ingen som kunne gjøre rett igjen det overlegen som ER overlegen hadde ødelagt på veien. Frigg gikk inn i en dypere sorg enn den svarteste sjøen og jeg sto der ute av stand til å forklare at rosa drager bare finnes i vår virkelighet og ikke hennes. Høvdingen forsøkte å vri på det og si at kanskje de rosa dragene var forkledd i livvaktene på Gjøkeredet, eller i skivene med nugatti. Mørkets fyrste trodde kanskje at den var forkledd i den nye bamsen vi hadde tatt med oss fra Bergen. Men Frigg hadde sett drager før og han lot seg ikke overbevise om at de plutselig skulle være noe annet enn det de var. Drager. Ekte drager som fløy der oppe og som kastet ut usynlige tråder for å redde dem som er i nød. Hennes drage kom aldri og da sto han igjen med to ting. Enten var hun død eller så hadde hun glemt dem. Det mest sannsynlige av de to var det førstnevnte. Så Frigg tillot seg å sørge. Over henne.

Dette forteller meg en ting og det er hvor viktig det er med det forutsigbare i traumebehandling. Jeg måtte bla litt i fagbøkene jeg har tilgjengelig og pussig nok, fant jeg en egen og selvstendig overskrift som var passende til Frigg sin opplevelse av overlegens fravær. «Hjelp til å takle terapeutens fravær» sto det og jeg ergret meg litt over at jeg ikke hadde bladd i denne boken før hun dro. Der står det at i vanskelige faser, kan bare en helg være mer en lang nok til å være uoverkommelig og at selv et ønske om «God helg» mot slutten av uken kan bli for mye (Strand, 2015, s. 312). Noe jeg kjenner meg skrekkelig igjen i. Hver gang noen ønsker meg en «God helg» i dårlige perioder, trigges det en slags indre aggresjon i meg og jeg forvandles nok en gang til en liten drittunge på indre bane som sier inni seg «God helg??? Den blir neppe god for meg!! Men DU må gjerne ha en god en» osv. Denne boken skal jeg rett og slett ta med meg videre og friske opp kunnskapen jeg allerede har der inne, men som har blitt litt nedstøvet med tiden, etter den grå timen og da jeg absorberte til meg alt av fagkunnskap.

Referanse: Strand, Anne. (2015). Veien ut av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID) – klientens stemme. I Anstorp, Trine og Benum, Kirsten (Red.), Traumebehandling: komplekse traumelidelser og dissosiasjon (s. 306-316). Oslo: Universitetsforlaget.

Rollebytte.

Tiden min var snart ute i denne omgangen før alt straks skulle «bli som før» og overlegen som overhode ikke er overlegen endelig var på plass igjen. 5 dager igjen. Det betyr 5 dager hjemme i ro og mak. Det er i alle fall lov å håpe på en rolig tilværelse, men slike som meg har ingen garantier. Jeg ba om litt tid alene for å tenke litt, kjenne litt og se meg litt rundt før utreise og hjemreise. Før den store dagen der tiden endelig skal begynne å gå igjen. Jeg pustet rolig, inn og ut, mens jeg satte meg inne på badet. På de harde flisene. I mørket for jeg visste at flere i meg kjente på en slags ro og trygghet der inne. Monsteret i mitt hjerte og stemmen hennes ble satt på i bakgrunnen for å ha et anker til virkeligheten. Er det noen som kan få meg trygt tilbake, må det jo være henne. Så lukket jeg øynene uten store forventninger. Pustet igjen og forsøkte å tilkalle han jeg visste jeg trengte for å gå veien videre.

«Adam. Er du der?» Jeg stoppet å puste litt, lyttet, ventet. «Adam. Jeg trenger deg.» ingenting. «Adam. Er du der?» Jeg tok et ekstra dypt pust inn og akkurat i det jeg skulle slippe luften ut igjen, hørte jeg noe. Et hint eller en vind som hvisket «Ja, jeg sitter bak her. Finn meg!». Så var jeg der, i skogen som ikke lengre er en skog. Jeg så meg rundt, fikk øye på en stein og opp fra den stakk det ut noen hårtuster. Adam. Jeg smilte og gikk bort til han som raskt ba meg om å sette meg ned. Han virket engstelig og det var ikke likt han. «Du vet de gangene jeg har sagt at skogen ikke lengre er som den var?» Han så på meg med en slags mild bekymring i ansiktet. «Ja» svarte jeg rolig. «Ja, nå er det jo ikke noen skog igjen en gang» Stammet han litt sånn rådvill. Er det noe Adam absolutt aldri har vært kjent for, så er det å være rådvill. Adam har alltid vært min klippe igjennom 20 år og han har alltid hatt svar. Det gikk opp for meg at denne tiden som har gått nå, også har ødelagt noe i han. Det gjorde meg trist, men jeg ville ikke forlate han uten å etterlate noe godt etter meg. Om det så bare var å få fram smilet hans igjen, i et lite sekund. «Adam. Har du ikke sett det nye treet?» Han så opp på meg. «Treet»? Så slo det meg, hvis ikke Adam visste om det nye treet, Høvdingtreet, hvem da har tegnet det på det nye kartet? Jeg holdt det for meg selv, strakk ut hånden min mot Adam og hjalp han opp. Skepsisen hans steg en del hakk. «Se så åpent alt er.» Sa han oppgitt og jeg kunne kjenne på skuffelsen og bekymringen hans over å ha mistet sin dyrebare skog. «Jeg har sviktet» fortsatte han. «Men da Eira kom, hadde jeg ikke sjans!». Jeg ba han om å se på meg mens jeg sa: «Jeg vet, men kom nå, så skal jeg vise deg noe nytt.»

Vi gikk sammen i det øde landskapet og da vi kom over åsen der borte, kunne vi skimte ned og bort på det nye. Adam sperret opp øynene idet vi så alle bladene i alle mulige farger, stammen mektigere enn alle kongene i verden, hulen inni den, hengehulene i greinene som strakte seg majestetisk utover som en utstrakt hånd i nøden. Og der! Der lusket reven rundt. I en annen gren hang det ei flaggermus og sov. Og litt over det hele svevde ånden til monsteret for å legge roen over den nye trygge plassen som bare ventet på å bli funnet igjen.

«Adam? Hvor er alle sammen?» Måtte jeg spørre. Han visste like lite som meg. «Eira da?». «Eira fløy da hun hoppet. Hun har sikkert gått videre til neste skog hun kan ødelegge» svarte han sørgmodig. Mens vi satt der og beundret det nye treet midt i skogen, nede i en slags liten dal, måtte jeg spørre om noe jeg aldri har spurt om før. Det har rett og slett aldri falt meg inn fordi det har bare vært slik. Alltid. «Syntes ikke du at det er litt rart at du fortsetter å være 14 år, mens jeg bare blir eldre og eldre?» Adam tenkte seg litt om, men begynte nå sakte å bli seg selv igjen. «Neeei», sa han langsomt. «For her står jo tiden stille og hos deg løper den ifra deg.» Sant nok, tenkte jeg, men allikevel lå det mer bak enn det. «Men lurer du aldri på hvorfor det er sånn da?» Fortsatte jeg. Han sa ikke noe nå, noe som også var ulikt han. Derfor fortsatte jeg: «Alle dere som bor her, sitter jo fast i hver deres tid, så egentlig er det jo tiden som har løpt ifra dere og jeg er den som har klart å holde følge med den.» Jeg tenkte litt videre og Adam hørte på. Det var som om vi hadde byttet roller. Før var det alltid Adam som hadde alle svarene og de kloke utsagnene som fikk meg til å forstå mer. Oppdage mer og nye ting. Men nå var det jeg som kom med den ene påstanden etter den andre, mens det var han som fikk noe å tenke på. «Og det er som om jeg slapp dere av på veien og etterlot dere her i en tidløs skog. Så kanskje ikke tiden egentlig står stille her. Kanskje den bare er» Jeg måtte holde pusten litt før jeg sa det: «Tidløs»? Jeg kunne se et lite lys tenne seg i Adam. «Yes»! Tenkte jeg og innså at vennen min var på vei tilbake. «Vi må bygge skogen opp igjen!» Sa jeg litt stolt og ved godt mot. «Sammen!». «Og alle må lære å leve i en symbiose til tross for tidsforskjellene, men jeg ønsker ikke at vi alle skal smeltes sammen og gli inn i en felles enhet heller. For jeg ønsker virkelig, av hele mitt hjerte å beholde denne tidløse skogen med alt som den inneholder og jeg ønsker å jobbe for at dere alle skal få vite hvem dere er og hvorfor dere er, slik at vi alle kan føle tilhørighet. Ikke nødvendigvis til en felles tid. Men til hverandre».

Jeg fikk nemlig et bilde i hode. Hele skogen og hva den betyr for meg. Oss. Skogen lever inne i min underbevissthet og den er jo egentlig full av «Meg». Minner, en barndom, ungdomstid. Alt som alltid har opplevdes som borte og tapt, finnes jo der inne. Rett foran øynene mine, eller bak dem, og jeg har levd et liv i 35 år uten å innse at ingenting egentlig er tapt, men godt bevart inne i den skogen. Min skog. Hjernen er en spennende sak. Om jeg har kunnet lage en hel skog full av bevarte minner og en 35 år gammel fortid, kan jeg også endre den, forme den slik jeg ønsker. Og sammen med Adam, med litt hjelp fra livvakter og overlegen som overhode ikke er overlegen, skal jeg få det til. Fordi jeg vil og kan!

Adam og jeg gikk enige og smilte til hverandre tilbake til steinen. Leirbålet hans sto der, ved inngangen til virkeligheten og vi satt oss ned der. Endelig sammen igjen. Adam ble litt sørgmodig: «Det er så åpent her». «Da får du plante noen nye trær!» svarte jeg litt mer entusiastisk enn hva jeg egentlig selv liker og er kjent for, og tenkte at vi nå sitter her med blanke ark og kan bygge opp en helt ny tilregnelighet som vi aldri har sett maken til. Så hørte vi plutselig et rabalder som kom derifra. Inngangen til det virkelige. «Vikingen» Sa jeg til Adam, men akkurat i det jeg rakk å opplyse han om det, var han vekk igjen. Som om han kom og lagde et lite jordskjelv for så å fordufte på få sekunder. «Jøss, når han først stakk innom, kunne han vel bli litt?» Sa Adam litt fortumlet. Jeg måtte tenkte litt og var i grunn litt enig. «Jo, men han stoler på oss nå.» Adam smilte lurt. Jeg også, idet jeg gikk ut, mot monsterstemmen og vekk fra han som alltid er der når jeg trenger han til fordel for det virkelige virkelige og tenkte at fra mandag av kommer det til å brake løs og dragene skal endelig få fly igjen.

Et voksent barn.

«Hvorfor får jeg ikke lov til å klatre i trær når Vikingen har bygget hengehulen min høyt oppe i ett?» Frigg så litt lur ut og litt irritert ut på samme tid bort på indianerhøvdingen. «Fordi i din verden, er det trær du klatrer i, men i min verden er det skap og møbler». Svarte han med et lite hint av bekymring i stemmen. Frigg forsto ikke helt hva han mente med det, men han forsto at høvdingen mente alvor. «Kanskje det er min verden som er rett og din gal!» Svarte han mest med det lure smilet sitt. De smilte begge to.

Der satt de uten helt å forstå hverandres verdener. Frigg hadde akkurat blitt berget ned fra, for høvdingen, et over 2 meter høyt klesskap. Fra Frigg sitt perspektiv ble han dratt ned fra hengehulen sin der han lå trygt bevart mens han ventet på sin venn, Frida. Og nå satt de og pratet alvorlig i verden hans. Indianerhøvdingens verden altså. Frigg ble litt skuffet over at han ikke helt forsto. Fordi Frigg visste noe kanskje ingen andre visste! Og det var at den store og tøffe Høvdingen utad, egentlig aldri hadde blitt voksen på innsiden. Han var som et stort barn med et svært lass av lek og moro inni seg. Dette måtte han naturligvis pakke godt inn i voksenrollen, men Frigg visste og så det. Ingen voksne barn kan lure han så enkelt. Han smilte til høvdingen før han løp sin vei. Inn i skogene og ropte til meg som var på vei til å overta stolen han satt i: «Hils Indianerhøvdingen og si at jeg aldri kommer til å stoppe å klatre i trær!» Jeg lo, og Frigg lo mens han forsvant lengre og lengre inn i uendeligheten.

Treet, reven og starten på en ny begynnelse?

Følelsen jeg satt igjen med etter mine ville eventyr på egenhånd der ute i den store verden, var at jeg ikke lengre hadde annet valg enn å adlyde. Gjøre som dem sier. Gjøkeredets toppledelse som etter alt rabalderet mitt, hadde fått øye på oss og hva vi drev med. Der ute. De tok umiddelbart og brutalt ifra meg en av de få tingene jeg mestrer i livet og jeg ble livredd for hva de kunne ta neste gang. Ungene? Jobben? Mannen? Jeg har vært borti nok helsepersonell til å vite at det skal bare den ene idioten til. Den ene som absolutt ikke forstår og som ikke evner å se helheten i alt det som foregår. Og jeg har heller aldri klandret dem. For jeg er ikke dum, ikke egentlig, og jeg forstår at mitt lidelsestrykk kan se brutalt, rart og uforståelig ut fra utsiden. Jeg kan til og med forstå at de ikke tror på det. Men det er da det blir farlig. Jeg har blitt kalt mye igjennom livet. Schizofren, Bipolar, emosjonell ustabil personlighetsforstyrret, borderline, deprimert. Listen er lang og det er kanskje derfor jeg liker å bare summere det hele opp med at jeg bare er klin gæren. Heller det, enn å få ulike diagnoser spyttet etter seg. For det er slik det føles av og til. Som om det er en konkurranse blant behandlere, om å finne ut av dette 170 cm høye mysteriet som få skjønner noe av. Som om DID ikke er bra nok eller forklarende nok. Men sannheten er at de bare ikke makter å forstå. For ja, en strukturert dissosiativ lidelse er og blir svært komplekst og ja, ganske rar på mange måter. Fru Grå sine ord går igjen som et ekko fra en fjern fortid og jeg ber iherdig om at de aldri skal bli borte for meg. «Uansett hvor ulogisk og kaotisk det oppleves og føles, finnes det alltid en mening og en logisk forklaring bak» med et tydelig trykk på «alltid», sa hun ofte. Og jeg trodde sjelden på henne i starten. Men så skjedde det plutselig noe. Noe jeg ikke kan forklare på noe som helst vis, men som var ekte og så logisk at jeg ikke kunne forstå at jeg ikke hadde forstått eller sett det før. Den første av mange mysterier ble oppklart og løst og jeg har aldri følt meg mer befriende noen sinne. Hun hadde rett og alt var faktisk latterlig logisk hvis vi bare snudde litt på det, så det fra en annen vinkel, vridde litt, tenkte en god del og der! Der var løsningen og den svære harde klumpen av en knute løsnet og jeg fikk puste igjen. Knutene og gåtene er mange, men de var betydelig flere før. Fru Grå og jeg løsnet på en god del av dem, men maktet aldri å ta knekken på de største før en Larve kom inn fra sidelinjen og skapte støy og gjorde ting uklart igjen. Jeg klandrer ingen og ingen har gjort vondt verre med vilje. Det var bare slik det ble. Alt handler kanskje om flaks/uflaks.

I går kveld leste jeg tilfeldigvis, eller ingenting er helt tilfeldig ved meg, de siste epikrisene skrevet av overleger som ikke helt forstår. Kanskje de rett og slett ikke gidder eller makter å ta de skritta tilbake for å se på helheten? Ikke vet jeg, men uansett satt jeg igjen med en dårlig følelse. Der sto det ting rarere enn mitt eget lidelsestrykk. Uten at jeg skal gå i bredere detalj, så hadde de på en eller annen måte kommet fram til at hvis alle mine deler slo seg sammen, så sto de igjen med Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, MEN at de valgte å ikke sette ny diagnose enda. Flaks. For meg. Uansett, så er jeg nå under oppsyn av toppledelsen. Det føles litt som å bli fulgt med på av en mafiabande. Hvis jeg gjør noe de ikke liker, så slår de drastisk til verks. Derfor føler jeg meg fanget. Først og fremst i egen kropp og i eget sinn, men nå også fanget av sykehusets mafialedelse. Selv kunne jeg se lenge før dem hvor farlig ting utviklet seg og hvor ødeleggende det var. Og dem? De reagerte på et tidspunkt der alt allerede var slettet med jorda. Greit nok. Jeg lever og det er det viktigste.

Frigg er en nysgjerrig liten gutt. Han har mørkt hår som alltid er bustete og med verver som gjør at det står til alle kanter. Han har listet seg stille rundt i det krigsherjede landet igjennom hele denne tiden. Selv hvor farlig det har vært. Han er litt av en tøffing han der og jeg tror det er fordi han selv føler at han ikke kan tape noe, fordi han har levd på bunnen i hele sitt liv. Med smerte og tortur. I flere uker har han leitet etter livstegn og fant det til slutt, men bare i form av en mild bris. En stemme fra en indianerhøvding om at han var funnet og ikke glemt. Det gav håp og han fortsatte å leite. En dag hørte han Frida rope utover, men han kunne umulig høre hvor hun ropte ifra, men han ba en stille bønn om at hun ikke skulle rope så høyt i frykt for å bli oppdaget av de slemme. Hun hørtes redd ut og Frigg ønsket at han kunne finne henne og at de en dag kunne ligge i hver sin hengehule igjen og snakke om alle stjernene der oppe. Lage uendelige med nye vesener ved å tegne streker mellom dem og le. Det var Frida som hadde fått Frigg til å le for aller første gang og det kommer han aldri til å glemme.

Så kom plutselig den milde brisen igjen. En stemme som formet seg foran han der han lå og så utover i ingenting. Øde. Frigg kunne kjenne noe som tok på skulderen hans og ble fylt av en så stor trygghet som nesten var for stor for han å bære alene. Det føltes nesten ut som en eksplosjon! Det begynte plutselig å riste i bakken. Så kraftig at Frigg hoppet opp og ned fra den og der! Der begynte bakken å sprekke opp og en stamme brøyt igjennom i rekordfart! En indianerstamme? Det stoppet liksom aldri å vokse, men etter hvert klarte han å reise seg opp og gå litt bakover. Det sluttet å riste i bakken og Frigg sto bare der å måpte i beundring. Et tre! Og det var ikke et hvilket som helst tre, det var heller ikke et Bartetre, men et gigantisk Eiketre med blader i alle slags farger. Frigg hadde aldri sett så mange farger på en gang og det var magisk. For bladene lyste liksom opp rundt han som lykter i en mørk tilværelse. «Er det her vi alle skal finne veien tilbake til hverandre?» Turte han knapt å tenke mens han fortsatt måpte. Videre gikk han nærmere for å utforske det og da han kom rundt den gigantiske stammen, hoppet han lydløst av glede da han fikk øye på to hengehuler høyt der oppe. Ubebodd, men han visste hvem de tilhørte og at en dag skulle han ligge der med Frida igjen å le. Høyt og ukontrollert. Treet snakket og spurte om jeg var der. «Ja!» Svarte Frigg. «Jeg er jo rett her borte! Foran deg!», men det virket ikke som om treet så han. Kanskje det var fordi Høvdingtreet var så stort og han så liten? Men allikevel fant treets grener fram til han langt der nede og holde trygt rundt han en stund. Og Frigg tenkte: «Ikke slipp meg. Vær så snill og ikke slipp meg denne gangen.»

Den siste runden på Gjøkeredet har gått intensivt for seg. Og jeg har følt at jeg ikke har hatt noe valg på grunn av Mafialedelsen på toppen av huset. Det er som om jeg må bevise for dem at jeg faktisk kan ha kontroll om ting rundt meg er forutsigbart og trygt for å ikke miste mer av de tingene jeg mestrer i hverdagen. Mens vi har vært opptatt med å være klin gærne har andre fått lov til å ferdes fritt der ute i verden. Stina for eksempel. Som akkurat hadde turt å se håpet der ute. Eller her inne? Tatt tak i den usynlige tråden fra dragen før hun ble fraktet til den trygge plassen i skogen. For aller første gang. Det var mulig det største øyeblikket i Barteskogens historie, men allerede dagen etter ble det største som hadde hendt, revet bort og Stina, sammen med alle oss andre, ble bortvist og etterlatt til seg selv. Spredt i alle kanter. Det var nok mest av alt brutalt for Stina, for nok en gang fikk hun bevist at det hersens håpet ikke var til å stole på. Så hun stakk. Levde på egen hånd, igjen uten min kontroll. Og hun var ikke alene om det og det var nettopp derfor alt gikk så galt. Mens andre tolker i ulike andre retninger, vet jeg at alt handler om noe så elementært som tilknytting og en innlært desorganisert adferd. Stina av alle var svært misfornøyd med å være stuck på Gjøkeredet i denne omgangen. Hva var poenget? Både Vikingen og Indianerhøvdingen forsøkte iherdig med å forklare at hun ikke kunne fortsette å gjøre som hun har gjort til nå. Å vandre ute om natten, oppsøke det farlige og utsette kjernen i meg for store farer og skader. Hun så på dem og visste at de ikke forsto en dritt. Og hvem var dem som kunne si at mitt liv var mer verdt enn hennes? Det var som å få den ene bekreftelsen etter den andre på at hun var totalt verdiløs. Noe hun så klart visste fra før. Det de tydeligvis ikke visste eller forsto var at Stina aldri har gjort noe uten hensikt med å beskytte. Meg. I 20 år har Stina tatt imot en smerte så stor at vanlige mennesker ikke ville maktet å bære den. Og der satt hun og fikk kjeft for det. Det var i alle fall slik det føltes. Så hun valgte til slutt å bare holde kjeft. De gangene hun kom fram til lyset, satt hun seg i mørket. Inne i dusjen på badet. Oppå de varme flisene og kjente på den evige håpløsheten i skyggen av hjelpere som ikke så henne. Som ikke forsto. I mens hun satt der en kveld kom det plutselig en ukjent mann inn. En litt rar og forvirret mann med et konstant spørrende uttrykk i ansiktet. Hun trodde kanskje at det var han de kalte for kildekritikeren. Var det kritisk han var? Uansett hva han var, så brydde han seg ikke om hverken kjernen i oss eller andre enn akkurat den som satt i dusjen der og da. I øyeblikket. Stina. Det eneste som betydde noe for han var henne og han ville vite hva, hvordan og hvorfor. Ikke for å få vite hemmeligheter, men fordi han oppriktig ønsket å hjelpe henne som hadde gitt opp håpet for lengst og som nå satt der alene. Stina. Og så enkelt skulle det være. Han som var kjent som Kildekritikeren, fikk fram all den smerten som Stina hadde båret på i disse ukene. Hemmelighetene og takket være han, kunne de også komme fram til en løsning. Selv etter mye oppklaring, så den mannen like spørrende ut i ansiktet. Han tenkte konstant og så hardt at vi kunne høre det knake lang vei. Også skulle det vise seg det rareste av alt. Han stolte på henne. Han ble bedt om å gå, men han ville ikke gå før Stina lovte å ikke skade seg. Hun lovte, han gikk og hun skadet seg ikke. Det ville ikke falle henne inn å svikte han som stolte på og så henne som satt på de varme flisene på gulvet. Alene. I mørket. Så kollapset hun og befant seg i den øde skogen som plutselig hadde fått et tre plantet i seg. Stina måtte også måpe litt da hun så det og alle lysene og der, bak stammen hørte hun små knekkelyder fra kvist og bark. Hun holdt pusten, ventet litt og der dukket han opp igjen. Men uten det spørrende uttrykket i ansiktet, men mer et lurt et. Han listet seg forsiktig fram fra bak trestammen bare for å si at han lusker rundt der og passer på. Sånn litt på avstand, men at Reven, som ble hans identitet i den nye skogen, stolte på henne og det fikk Stina til å lette på det falske smilet og hun tenkte at dette i beste fall er starten på noe nytt, en ny begynnelse.

Starten på noe nytt.

Korthuset.

Fru Grå beskrev alltid dissosiasjon som et hus med flere låste rom uten tilknytning til hverandre. Selv om ikke Grå og jeg har kontakt lengre, merker jeg hvordan ordene hennes lever videre. I meg. Og det er noe jeg er takknemlig for. For uansett hvor brått og galt vårt samarbeid utviklet seg, så er hun fortsatt en av de klokeste menneskene jeg har møtt. Og hennes ord sitter igjen som et ekko fra en tid som på mange måter var fin, fordi jeg lærte så mye nytt. Ikke bare om meg selv, men om livet og alt rundt. Så ifølge Fru Grå lever jeg i et hus med alle de avstengte rommene som jeg dessverre ikke har nøkkelen til, så hva som foregår inne i hvert enkelt rom, er utenfor min kontroll. Den siste tiden, etter denne verdenskrisen som heter Korona tok overtaket på oss, har jeg tenkt mer på dette huset og forsøkt å føle på hvor stødig det står. I mitt hode har jeg sett for seg et svært og nedfallen hus som kunne trengt en god del oppussing. Det syntes jeg passer godt med beskrivelsen av mitt indre system. Jeg har mange ganger sagt at jeg ønsker meg en hjernetransplantasjon for å kunne starte på nytt. Men så er det samtidig noe sjarmerende med dette gamle og nedslitte huset da, noe originalt som jeg aldri vil få igjen om jeg river det ned og bygger noe nytt og moderne. Huset jeg ser for meg er laget av mur. Jeg overlever alt og det gjør vel murhuset også, selv om det kunne trengt, som meg, litt vedlikehold og oppussing.

En vanskelig natt på Gjøkeredet satt jeg sammen med Indianerhøvdingen mens malingen flasset mer og mer av murveggene på huset og ugress klatret lengre og lengre opp langs det. Som om det holdt hele huset fanget med gress og røtter. Ja, nesten som en tvangstrøye. Og slik føles det ofte og. Å leve som fange i egen kropp. Når du ikke lengre har kontroll på ditt eget sinn og ulike deler tar over styringen og gjør ting som jeg som menneske aldri kunne gått god for. Da er ting ganske håpløst og bortimot umulig å håndtere.

«Ikke misforstå meg nå, men du er jo som et korthus» sa høvdingen plutselig. Uten å vite om huset med alle rommene og muren som er i ferd med å sprekke opp. Jeg så opp på han, øynene mine var våte (Ja, jeg har visst begynt å gråte nå. Noe som oppleves som svært upraktisk!). «Ja», svarte jeg, uten å misforstå et eneste ord. «Det er faktisk akkurat sånn det er nå». Og på den måten fikk jeg et syn på det hele. Murhuset har nok stått ubebodd en god stund. Det hender at Adam vandrer bort til det og kikker. Kaster steiner og undres over om det en dag kommer noen å flytter inn i det igjen. Men nå lever vi altså i et korthus. Som alle sikkert vet, er et korthus noe mer ustabilt enn et murhus. Det skal så vidt et lite sukk til før alt raser. Og mitt korthus har rast litt for mange ganger i løpet av de siste ukene enn hva jeg faktisk kan klare å tåle, men igjen, begynner jeg å tro at jeg kan tåle og overleve alt. Det er en litt fin og skummel tanke på en gang. Fin, fordi det er litt kult å være et overmenneske med superkrefter, men innerst inne vet jo selv jeg at det ikke er ekte og at jeg mest sannsynlig er like døende som alle andre levende. Jeg forstår bare ikke, etter alt det jeg har utsatt meg selv for, at jeg fortsatt ikke ligger i en kiste sju fot under bakken og råtner på dette tidspunktet. Så en eller annen kraft finnes der. Om den er overnaturlig eller ei, kan diskuteres. Det har tatt meg litt tid å forstå det hele, men tiden har gitt meg mange svar. Ja, stjernene også og korthuset mitt tåler faktisk en vindkast eller to. Som da vi ble skrevet ut 3 ganger på rad av ukjente leger som bare endte med destruktiv handling forså å bli dratt tilbake igjen. Og ut igjen. Dette er ille, men korthuset står til tross for slike feiltolkninger og feilavgjørelser. Det står ikke stødig, men det har stått. Det de færreste forstår med oss som lever med en strukturert dissosiativ lidelse, handler om noe så elementært som tilknytting. Tilknytting til andre mennesker. Det er for oss en så stor utfordring at vi knapt tør å si ordet «Tilknytting» høyt. Og jeg er slik, jeg har alltid strevd med å komme for nære folk, eller egentlig la dem komme for nære meg. For det er livsfarlig. Det er i alle fall det jeg har lært i en periode på 30 år. På grunn av en oppvekst omringet av omsorgssvikt, har jeg utviklet en desorganisert tilknytningsform, for dissosiasjon er en lært adferd, sier vikingen så fint hver gang jeg ser han. Det vil si at jeg helt ubevist forbinder omsorg og nære relasjoner med noe farlig og velger, fortsatt ubevisst, å trekke unna. Dette gjelder ikke minst for møte med helsepersonell. Derfor er det så viktig å bruke tid på å skape en godt og solid tillit. Og det høres kanskje rart ut, men tillit er for oss dissosiative susehuer, veldig vanskelig å oppnå og det er ikke minst veldig sårbart i tillegg. Vi går i konstant beredskap og på høygir, på jakt etter feil og noe som kan komme til å skade oss.

Jeg har oppnådd denne tilliten noen få ganger, til noen få mennesker. Fru Grå var min trofaste behandler i 6 år og den eneste psykologen jeg noen sinne har fått tillit til. Dessverre ble den revet brutalt vekk da hun avsluttet behandling når jeg var på mitt mest sårbare. Og systemet fikk sine bevis på at tillit nok en gang er farlig og alltid tar en slutt. Så har vi Larve som er den eneste fastlegen jeg noen sinne har hatt tillitt til, men som plutselig ble så uforutsigbar at samarbeidet vårt gjorde mer skade enn nytte. Det er mine to, alt annet av helsepersonell og hjelpere jeg har møtt før dem, har jeg ikke klart å møte mer enn en eller to ganger. Derfor var skepsisen naturligvis høy da jeg kom på Gjøkeredet. Nok et mannskap som påstår at de aldri skal gi opp og som kommer med den ene lovnaden etter en andre. Løfter er generelt et stort faresignal for meg. Løfter er hellig for oss og noe som ikke bør brytes fordi det kan få fatale konsekvenser. Vanlige mennesker tenker nok ikke over dette, men for oss som har ultra sensitive antenner betyr lovnader alt. Vi fanger opp det meste og det nytter ikke å servere oss usannheter for vi vil garantert fange opp enhver løgn og hva som er uekte og falskt. Oppi alt dette, er det en som står der like stødig. Bart. Vi har holdt ut med hverandre i 11 år og fortsatt kjenner vi hverandre ikke fullstendig, fordi ingen av oss har behov for å komme «For nær». Og det er kanskje nettopp derfor vi passer så bra sammen. Vi respekterer hverandre for den vi er. Og hjemme sammen med han og trollungene våre er jeg fullstendig og tilstede. Bart ser sjelden den andre siden ved meg, men han er hverken blind eller dum. Han vet. Men han vet også å ikke blande seg for mye. Han støtter på den måten både jeg og han tåler og slik overlever vi vår tilknytning til hverandre. Ingen kjenner meg bedre enn han, i det skjulte. «Man elsker bare den man ikke eier helt», sies det og slik er det med meg og Bart. Det er fint og fortsatt oppdage nye ting med hverandre etter 11 år. Det blir noe annet med helsepersonell som iherdig forsøker å nå inn med alle midler. Det blir fort inngripende og forsvarshæren min står klare til å angripe.

Korthuset mitt falt derfor ikke sammen når en overlege jeg ikke kjenner skrev meg ut gang på gang, han betydde jo ingenting for meg og jeg betydde nok heller ingenting for han, selv om det førte til farlige hendelser. Det er ingen tvil om at jeg har fått tillit til flere på Gjøkeredet, dessverre har de minket i antall på kort tid, men det kan sikkert bygges opp igjen. Da Overlegen som overhode ikke er overlegen forsvant (Men som har lovet på mill drill å komme tilbake) ble det ekstra sårbart og da koronaen kom i tillegg ble det enda mer sårbart på toppen av det igjen. Forutsigbarhet er også viktig. Det var umulig å få til en forutsigbar plan med henne borte og med koronaen som kom inn istedenfor. Som en slags dårlig erstatning. Uforutsigbarheten fikk korthuset til å vingle og så skjedde det en liten ting, bare en bitteliten detalj, som sikkert mange vil tenke bare er tøys og tull. En svært viktig person som jeg og mange i meg har utrolig nok oppnådd tillit til på Gjøkeredet hadde avtalt å ringe hver gang han er på jobb. Bare for å holde kontakt og opprettholde den tilliten og relasjonen. Det funket fint, helt til det ikke gikk fint. Helt til vedkommende ble for opptatt med andre ting, naturligvis. Den voksne meg forstår dette veldig godt, jeg jobber også i helsevesenet og jeg vet hvor hektisk ting kan være. Men andre i meg har ikke like stor forståelse for dette. Kroppen min hadde blitt utsatt for de mest brutale tingene de siste ukene, jeg var gørrsliten og nære bunnen. Vi hadde kontakt og han lovte å ringe opp igjen om kort tid. Telefonen ringte, men det var ikke han. Det var en kollega som fortalte at han som hadde lovet å ringe, ikke hadde tid. Og der, akkurat da, av en så liten ting, raste hele korthuset. Den voksne jeg forsvant fort og ble forvandlet til en opprørsk tenåring og en liten drittunge på samme tid. Jeg hater den siden ved meg. For jeg som voksen, vet jo bedre. Men de andre gjør det ikke. Stina og Frigg slo seg sammen, men samtidig hver for seg, og så for seg at ingen brydde seg mer og var i ferd med å gi opp som alle andre før dem hadde gjort. Spørsmålene raste inn. Hvorfor ville han ikke ta den telefonen? Var jeg plutselig så lite viktig at han ikke en gang tok seg tid til å ringe for å gi en slik beskjed selv? Stina ringte opp, men han var utilgjengelig og kom til å være det resten av kvelden. Voksne meg forstår at det er andre pasienter som trenger mye, men tenåringen og drittungen tok denne lille saken som en stor avvisning. Nettopp fordi den kom fra en de har tillatt å tørre å slippe inn så nære. For nære. Og det var det som skulle til. Stina ville ikke leve mer og jeg følte at jeg døde der og da. Stina tok over skuta og hun ble livsfarlig. Hun ble plassert et sted hun kunne sitte, Fredriksen gav henne praktisk talt skalpellen i hånda og sa vær så god med et tilfredsstillende smil i ansiktet. Stina hadde nok ikke lyst til å dø, men hun hadde ikke anelse om hvordan hun skulle leve det og gjorde det hun så på som nødvendig for dempe skuffelsen og smerten over at hun hadde tillatt seg å komme for nære. Foran henne rant det plutselig en rød sjø og hun kunne føle på rusen av den. Systemet ble bedøvet og hun la seg bakover og nøt det å ikke føle så mye i øyeblikket. Til slutt kikket hun ned på armen og innså at hun måtte sy, ringte en av mine beste venninner for å få kontakt med legevakt. For Gjøkeredet ville hun ikke ha noe med å gjøre mer. Venninnen ringte Gjøkeredet og ambulanse med politieskorte ble sendt. Hva som hendte på sykehuset er en annen historie. Ikke en god en og flere «svik» følger på løpende bånd. Som den gang Larve tilfeldigvis var hjemme med sykt barn, kunne også alt dette vært unngått om han bare hadde hatt tid til å ta den fem minutter lange telefonsamtalen. Kanskje. Mest sannsynlig.

Og sånn går den evige runddansen, livets sirkel. Bart ser det tydelig, jeg begynner så vidt å skimte det. Mønsteret. Jeg slipper folk inn, de kommer for nære og systemet mitt, det ikke viljestyrte systemet, kjemper med nebb og klør for å skyve dem vekk, helt til en av partene faktisk kaster inn håndkle. Håndklærne har hatt mange former og navn iløpet av et 35 år gammelt liv. «Behandlingsresistens», «Responderer ikke på behandling», «Virker ikke motivert for behandling», «For dårlig til behandling», «For frisk til behandling» osv. Samtidig som andre ikke-styrte viljer i meg trygler om at ikke også dem skal gi seg, men se meg og oss og høre hva som faktisk blir sagt. Og jeg står som vanlig i midten og gjør mitt aller beste for å mekle, roe ned og ta hensyn til det minst fatale utfallet.

Det er ingen tvil om at denne koronadritten har gjort ting vanskeligere for meg og de som bor i meg å opprettholde den forutsigbarheten i den gode veien vi gikk på før alt brøyt løs. Hadde overlegen som overhode ikke er overlegen vært her, tror jeg at ting hadde gått bedre for det er tydelig at det er henne som er limet som får ting til å henge sammen og fungere på et vis.

«Men Ida.» Sa Adam til meg før vi forlot Gjøkeredet for siste gang før alt det uforutsigbare startet. «Hun blir jo egentlig aldri borte.» «Hva mener du?», svarte jeg. Adam sto ved siden av meg mens vi kikket ut vinduet. Sammen. «Ser du ikke? Hun har jo slått rot på utsiden og våker over deg og oss.» Og jo, der borte så jeg det. Utenfor rommet mitt. Et tre med en usedvanlig unaturlig form. Har den stått der hele tiden? Tenkte jeg og så bort på et tre formet som et hjerte. Hjerterdronningen eller Queen of Hearts (noen ting høres bedre ut på engelsk) hadde virkelig slått rot der ute. Og hver gang jeg er her og har fått tildelt et rom, kan jeg se bort på henne og vite at hun snart kommer igjen og da kommer hun til å finne oss og redde oss. Hun kommer til å få dragene til å fly igjen sammen med monsteret i mitt hjerte. Og jeg med mitt følge har nok en gang overlevd det umulige.

Bartesignal på himmelen.

Til deg som holder alt samlet og som forstår mer enn alle andre. Til deg som forsvant, men som lovte på mill drill å returnere. Jeg vet at du kommer igjen, men vær så snill å få tiden til å gå raskt fram til da. Vi trenger deg for at dragene skal fly igjen. Vi trenger deg mer enn noen gang. Gjøkeredet og skogen står ikke stødig uten deg. Hilsen meg med mange fler.