Eksil

Verten våknet, tror jeg, en gang på natten. Ja, for når klokka viser 05, er det fortsatt natt i vertens øyne. Det var fortsatt mørkt, men hun sto opp fordi nattulern starter dagene midt på natten. Nattulern er en streng skikkelse som krever alt av sin vert! Verten sto opp og ble kommandert ned til stuen der dagens bønn ble ropt opp som et skrik i ørene. Hun venter stadig på at bønnene skal bli vennlig! Før forbandt verten bønner med noe fint, en bønn om fred på jord eller en bønn om å bli best i fotball på barneskolen. Når nattulern ber, er det vemmelig og kaldt. Ønsker om lidelse og bråk ramses opp mens verten tar pliktoppfyllende imot. Verten vil leve, men får beskjed om at livet ikke er for henne.

En SMS tikker inn, Larve. Han vil samarbeide, men det vil ikke nattulern og tilhengerne hans, eller hennes? Om nattulern i det hele tatt er menneskelig! Larve minner henne på «planen» og viktigheten av å stå i kaoset og å godta den. Nattulern ler hånlig og kunne ikke vært mer enig. «Hører du det? Det er bare å STÅ i det vi driver med!». Men verten var uenig, sterkt uenig. Hun kunne ikke godta å bli truet på livet og det formidlet hun videre til den andre siden, men Larve sto på sitt. Dette var en del av planen gjentok han. Verden på hennes side raste! Ingen hjelp å få fra den andre siden. Verten var som hun alltid har vært, alene. ALENE! Ordene risser seg inn i hjernebarken og hun gjorde seg klar til kamp! Nattulern var kjapp med å tilkalle forsterkninger og den vemmelige bønnen ble til et kor av trusler og kritikk. Til slutt bare bråk som var umulig å tyde. Med Larve som SMS-tilskuer, begynte hun å kjempe med nebb og klør, men kampen ble rettet mot feil mål. Nattulern vendte verten imot de som prøver å hjelpe alt de kan og nok en gang. Larve. Fastlegen som har kommet og gått i løpet av det siste året, men som for tiden er svært tilstedeværende døgnet rundt for at verten en dag skal få det bedre. Det skal ikke stå på hjelpen egentlig! Det er verten som er problemet. Hun er ikke sterk nok til å stå i den ene krigen etter den andre og lar seg manipulere i skyggen av Barteskogens diktatur. «Barteskogen er ikke som den en gang var» kunne hun høre Adam hviske svært forsiktig, uten å høre hvor det kom fra! Barteskogen er ikke lengre en trygg plass. Innbyggerne har gått i eksil og verten har flaks om hun hører fra noen av de som lever i skjul der inne. Nattulern har tatt over all kontroll og verten adlyder enhver ordre. Så hun står opp midt på natten, hører på de vemmelige bønnene og lar seg befale igjennom dagene…

Veien til topps

Jeg sto på bunnen av bakken og fulgte blikket mitt opp mot toppen. Jeg kunne ikke se enden, men jeg studerte den nøye opp og ned. Veien virket enkel uten hindringer. Hverken humper eller tåke, igjengrodde stier eller dårlig føre. Sikten var klar og jeg visste nøyaktig hvor jeg måtte gå for å nå helt opp. Strake veien opp den tilsynelatende uskyldige bakken. Jeg fyrte av startskuddet og ville løpe. Løpe for å få det unnagjort. Jeg forventet at det kanskje ville svi litt, men jeg ville mye heller rive av plasteret enn å pines ved å gå med museskritt. Så jeg tok fart og begynte å løpe. For ti år siden og jeg har fortsatt ikke nådd toppen. De første meterne gikk greit, men så kom tåka og jeg innså at veien var mye lengre enn jeg først hadde trodd.

Ha det bra, 2016 og takk for oppvekkeren!

Hei og godt nyttår! Det kommer fra hjertet at 2017 blir et anderledes år i possitiv forstand!

Lød starten på nyttårseposten fra Fru Grå. Hun er med fortsatt! Inn i det nye året med nytt mot og engasjement. Typisk henne, bra for meg som gikk gjennom 2016 med såvidt bestått. I skrivende stund tenker jeg tilbake på året som har gått uten å helt forstå hvordan jeg overlevde alle de 365 dagene. Jeg spør meg selv om det hele bare var en drøm? Jeg bretter opp armene på genseren og et egetkomponert kunstverk bekrefter det hele. Det har skjedd! Det vil ta flere år før de forvandles til en fjern fortid og i mellomtiden har jeg lyst til å finne ut av hva som egentlig hendte og hvordan jeg kan forhindre det samme forløpet i reprise. Hvis det er mulig! Jeg må ærlig innrømme at jeg har mine tvil. Barteskogen har vist seg å ha svært farlige territoriumer som en hær av vesener står klare til å beskytte. 2016 var året der jeg forsøkte å krige/trenge meg igjennom til disse godt gjemte stedene. Med livet som innsats. Mye er fjernt og glemt, men jeg forsøker å gjennskape det hele utifra de minnene og oppfattelsene jeg selv har med en god dose hjelp fra Grås journalnotater. Min hukommelse sammen med hennes har vist seg å utfylle hverandre på en harmonisk måte.

«IKKE gå videre nå!!» Han hørtes redd ut! «IKKE gå videre så jeg!!» Fredriksen hadde brått mistet sin egen kontroll da han gjenntok seg selv en kveld i mai. «Jeg FORBYR deg!!» Han freste enda mer enn han pleier, samtidig som det var en fortvilelse gjemt bak ordene som kom ut sammen med spytt. «Jeg FORBYR deg å snakke mer med dem!», stemmen hans gikk på repeat i hode mitt og av og til dukket han opp i synsfeltet med hensikt om å stoppe meg rent fysisk. KUTT eller SLAG, KLOR eller KUTT igjen. Innerst inne visste jeg at alt dreide seg om henne! Stina som endelig hadde fått en stemme oppi alt. Hun var sint, fortvilet og gråt. TRYGLET meg om å ikke kaste henne ned i kjelleren igjen. Hun ville opp og fram og bli hørt en gang for alle og lykktes nesten! Hadde det bare ikke vært for den fordømte ferien! Fredriksen vant kampen da hjelperne våre dro på sommerferie uten oss. Stina ble gravd levende ned under jorda og Barteskogen ble styrt av han, alene. Reglene var enkle: «DU SKAL GJØRE SOM JEG SIER!» «IKKE inkluder noen inn i våre saker». Så akutteamet som Larve og Grå hadde arrangert på tampen før sommeren, for sommeren, gikk naturligvis rett i dass. Det var noen lange uker som minnet om en sommer i en mental torturleir uten å gå inn i detaljer. Jeg var så oppsplittet som det gikk an å bli! Sommeren tok omsider slutt og ingenting var lengre som før. Larve var blitt til Slarve, Larves onde tvillingbror, og Grå hadde blitt Brun. «DE VIL DEG VONDT!» «Tror du virkelig at de VIL hjelpe deg??» Nei! Jeg ble overbevist om at de konspirerte bak min rygg og Fredriksen fikk meg til å anklage dem for de grusomste ting mens han fortsatte sin straff. «Stina må dø!» gjenntok han stadig og jeg gjorde det jeg fikk beskjed om samtidig som Stina kom seg på overflaten igjen og forsto at livet ikke var verdt noe med henne i den. Så der sto jeg, midt i krigssonen, ikke klar til kamp, men heller ikke klar for å gi opp. Stina ville dø, Fredriksen ville ha henne død og jeg? Jeg ville bare få fred.

For folket rundt meg, så det ut som om jeg gikk rett imot et stup. Og jo mer de forsøkte å hjelpe, jo raskere gikk jeg mot kanten. Fru Grå som på det tidspunktet var blitt brun så ingen annen mulighet enn å si «Stopp!». Når den kloke Grå sier stopp og ikke vil gå videre med behandling, da er det alvor. Barteskogen gikk igjennom en alvorlig systemsvikt og krasjlandet i det ene blodbadet etter det andre. Det var ikke lengre jeg som styrte. Så jeg ble innlagt på en psykiatrisk avdeling for første gang i mitt liv..

Ha det bra, 2016 og takk for oppvekkeren! Ting roet seg drastisk en gang i Oktober. Livet passerte meg i et normalt tempo og jeg la merke til snøfnugg fra himmelen uti november. Jeg kunne SE verden som den var igjen. Jula var full av glede og jeg ønsker sammen med Grå, 2017 velkommen og håper at den blir bedre enn forgjengeren. Men ting er ikke som før. 2016 satte dype spor og jeg er redd for at det ikke er mulig å rette opp igjen alle skadene den utgjorde.

På dypt farvann

Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett liveredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav?

Kjære Fru Grå

I denne eposten tenkte jeg å forsøke å ramse opp hva jeg vil ha ut av terapien. Akkurat nå vil jeg bare at terapi skal funke for meg. Men jeg forstår at det er viktig å ha det klart for seg hva jeg vil. Selv om jeg syntes det er kjempe vanskelig å få tak på bare det. Jeg vet at livet mitt alltid har vært kaotisk, alltid har jeg gått rundt og følt at jeg ikke er en del av den verden utenfor som dere andre er og lever i. Dette med å jobbe, nå som sykepleier, føles som skuespill. Men det har blitt en del av den jeg er og jeg forstår at det er noe jeg har blitt og skapt for meg selv som kun er mitt. Det liker jeg tanken på. Det er sånn det er for dere andre sikkert.

Etter jeg begynte hos deg, har jeg forstått at det er vanlig å føle seg sammenhengende i hverdagen. Det gjør ikke jeg, på noen som helst måte. Jeg har kontroll på jobben og jeg har kontroll som mamma og som kjæreste. De to verdene hører ikke sammen og livet utenfor dette består kun av kaos. Usammenhengende.

Dette er vel det vi har jobbet for hele veien. Å bli hel! Å føle den tilhørigheten til livet og verden rundt uten å være så oppstykka. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det føles. Jeg husker så godt da jeg flyttet hjemmefra for første gang og skulle plutselig være alene i verden. Jeg ante ingenting om hvordan verden fungerte og måtte lære meg å leve i den som andre. Jeg brukte lang tid på å observere andre mennesker, forså å kopiere det jeg så for å passe inn. Det ble også et skuespill. Det var jo ikke meg, men kopier av andre som gikk rundt og levde. Selv var jeg død! En robot kanskje.

Men alt dette vet du jo, så det er ingen poeng å skrive dette nok en gang. Jeg oppsøkte hjelp den siste gangen da jeg skulle bli mamma. Fordi jeg visste jo at det ikke var normalt å ha det sånn. Og med tanke på at jeg ikke stolte på meg selv og den jeg var fordi det var jo ikke meg, ville jeg ikke risikere å ødelegge enda et barns liv. Så jeg havnet til slutt hos deg. Og du har lært meg vanvittig mye om hvordan min verden henger sammen og hvorfor. Det har gjort livet mitt enklere å leve sånn sett. Men nye problemer dukket opp med økt symptombilde på grunn av åpne dører som aldri før har vært åpnet. Så derfor har jeg følt at ting går over stokk og stein. Jeg skjønner hvorfor.

Jeg har aldri vært noe flink til å prate om meg og følelser og sånn. For det første har jeg brukt laaaang tid på å finne ut av hva følelser faktisk er! Følelser er egentlig ikke noe jeg skal ha, virker det som.. Det er forbudt for meg! Så kan det være derfor jeg ikke får til terapi? Alt der handler jo om følelser. Og det takler ikke jeg. Det vet jeg.

Jeg kjenner at jeg ikke blir noe klokere etterhvert som jeg skriver her. Jeg prøver å spørre meg selv nok en gang om hva jeg ønsker videre! Og jeg klarer ikke å komme på noe annet svar enn «jeg vet ikke». Alt er uklart for meg, samtidig som jeg ser hvordan ting henger sammen.

Jeg beklager at jeg er så vanskelig pasient. I sykepleien lærer vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke helt tak på det. Kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett.

Jeg leste igjennom tekstmeldingene fra i går og så at du spurte om hvordan det ville vært/føles om jeg følte det gikk noen vei.. Og jeg vet helt ærlig ikke det heller. Men jeg går utifra at det ville føles godt? Utifra hva jeg har sett hos andre som gjør det bra og som blir bedre, føles det veldig bra. Skjønner du? Hele tiden, når jeg skal svare på slike ting, er jeg nødt til å tenke på hva andre ville følt… Jeg er tross alt bare en kopi av menneskene rundt meg, en ånd som egentlig ikke eksisterer i denne verden.

Nå avslutter jeg å skrive. Dette ble for langt, men sender det alikevell. Håper du ble noe klokere av dette, selv om ingenting av det jeg har skrevet nå, er noe nytt. Dette er ting jeg har sagt/skrevet før. Så hvordan det kan hjelpe nå vet jeg ikke.

Det de (ikke) så.

«Begynnende schizofreni!» Sa legen.

«Alvorlig sinnlidelse!» Sa psykiatrisk sykepleieren.

«Opprørsk tenåring!» Sa psykologen.

Hun var 15 år og sto på randen av et stup. En stor del av henne ville hoppe og se døden direkte inn i øynene. Hun var jo gal! Eller bare en vanlig tenåring i opprør. Ingen av delene stemte helt. Det de så var en tenåring som gradvis hadde begynt å isolere seg, skrape/rispe opp armene sine, sitte sammenkrøllet på gulvet med alle gardiner trukket for, alene. Bisarr virkelighetsoppfatning, lite opptatt av personlig hygiene og psykose. Alene.

De hørte om merkelige oppfattinger av verden. Om en elev som hang opp rare tegninger på veggen ved pulten sin på skolen for å beskytte seg selv, hadde hun selv sagt til læreren, som rapporterte flittig videre til «hjelperne».

«Hun kan gå rett på vegger og late som at hun ikke ser meg! Hun henger opp bibelske sitater på veggen og tror jeg er et monster som kan lese tankene hennes. Vi har fått god kontakt på tross av dette og hun forteller at hun har en fantasiverden der voksne ikke har adgang, mens hun forteller setter hun seg plutselig på huk og holder seg for ørene, mens hun samtidig gynger fram og tilbake»..  «..Hun forteller også om foreldrenes sexliv og at hun er redd for faren..»

«…Alikevell forstår jeg dette som en god dose fantasi.» Oppsummerte legen.

Hun visste det knapt selv, men hun følte med hele seg at de ikke forsto noen ting. Fredriksen ble rasende, som har pleier når ting ikke går som planglagt og sammen fikk de ristet de såkalte «hjelperne» av.

«Hun sier at hun har det bedre nå, derfor avsluttes kontakten herifra. Snart flytter hun hjemmefra og hun ser fram til dette.» Konkluderte BUP.

Endelig en ting som stemte. Jenta kunne ikke gledet seg mer til å komme seg vekk fra leiligheten hun hadde tilbragt 3 år i. Alene. Videre til mer ensomhet og isolasjon. Men hun kom seg i det minste vekk! Det de så, var reelt. Men de glemte å spørre seg det viktigste spørsmålet: Hva var det de ikke så? Det var ikke så vannskelig å se denne jenta, det vanskelige var det de ikke så. For rett før jenta hadde blitt funnet sammenkrøllet på gulvet sent på kvelden, med gardinene trukket for, hadde hun hatt besøk. Og det var aldri et hyggelig besøk. Jenta beskrev de slemme mennene som monstre og svevende masker, som ble tolket av helsepersonell som hallusinasjoner og vrangforestillinger. I mange år trodde hun selv at de hadde rett. Hun hadde tvunget seg selv til å glemme, at i virkeligheten var det slettes ikke psykoser, men virkelige menn som forgrep seg på henne.

Så feil kan de altså ta..

 

Skade eller selvskade? (!!TW!!)

Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen.

For bare kort tid før denne hendelsen befant jeg meg på praksisplassen min og gav rapport til kveldsvakter. Jeg hadde full oversikt og visste nøyaktig hva som var viktig å formidle videre, jeg så på klokken og visste at avtalen med Larve nermet seg. Det føltes greit mens jeg godkjente dokumetasjonen min for dagen. Jeg skiftet i garderoben som jeg alltid gjør helt naturlig og uten problemer, tok på jakken og gikk opp og ut til bilen. Det er et lite stykke fra der jeg jobber til parkeringen så jeg fikk meg en liten luftetur som gjorde godt! Bilen startet og det gikk fint å kjøre derifra mot legekontoret. Men jeg kom ikke lengre enn ut til rundkjøringen like utenfor parkeringsområdet da jeg følte et snev av panikk. Jeg forsøkte å puste rolig og tenke gode tanker. Desverre husker jeg ikke så mye av resten av turen, men jeg vet jo at jeg kom fram!

Jeg og Larve satt nok en gang på kontoret hans uten noen ide om hva som kunne skje denne gangen. Hadde vi bare visst! Dagen før hadde han lovet å passe på meg og ikke slippe meg ut før «jeg» hadde kontroll. Han holdt løfte sitt, men det tok han nesten 5 timer. Jeg har ofte dårlig samvittighet for all den tiden jeg tar. Larve er verdens beste fastlege, men jeg syntes det er veldig dumt at han skal måtte bruke så mye tid på en pasient som meg. Mens vi snakket sammen merket jeg som vanlig at jeg strevde mer og mer med å holde meg våken. For det er akkurat slik det føles! Å være så trøtt at man knapt klarer å holde øynene åpne. Det går en stund, men etterhvert klarer man ikke å kjempe imot lengre. Man sovner.. Og sovne gjorde jeg. Det som skjedde videre har jeg bare bruddstykker av. Små, uhyggelige  lysglimt av at jeg ligger på skadestuen, Larve med lappesakene sine, sterkt, blendende lys. En plagsom gutt i hjørnet og pluselig er vi tilbake på kontoret igjen, svært uvell og svært bedøvd i hode! Jeg måtte sette meg ned og fikk servert en bøtte til å kaste opp i. Jeg holdt kartet til guttungen i hendene og forsto at det hadde fått meg tilbake. BRA tenkte jeg umiddelbart, men så kjente jeg litt mer etter og kunne føle at det var noe rart med armen min. Jeg brettet opp ermet for å se. «Vi har sydd!» Kom det fra stolen bak skrivebordet. Umiddelbart ble jeg fylt med en oppgitthet. Så skjedde det noe uventet. Minner om det som hendte kom til meg gradvis der og da. Jeg ble umiddelbart svært skeptisk og usikker på om jeg ville beholde disse minnene. Jeg hadde visst ingen valg for hendelsen har gått i repeat oppi hode mitt i hele dag. Selv under sluttevalueringen i praksis, alikevell fikk jeg topp score på punktene vi gikk igjennom.

Jeg sto med ansiktet vendt rett mot henne. Hun satt på toalettet og jeg stusset litt over hva som var på ferde. For det luktet mystisk! Stina ble ferdig og skulle vaske seg på hendene. Idet hun så opp i speilet kunne jeg se at hun stivnet. Jeg forsto raskt hvorfor. Fredriksen! Fredriksen sto der og jeg husker det som om både jeg og Stina hadde blitt satt på pause fordi vi sto helt stille uten å kunne bevege oss. Men tankene fortsatte å løpe løpsk! Fredriksen tok opp jakka fra gulvet, som jeg ikke en gang hadde sett lå der. På innsiden av jakken hang det en skalpell, i den snora som man snurper livet sammen med. Hvor kom den fra?? Tenkte jeg svært oppgitt og redd. Jeg visste at den ikke hang der da jeg tok på jakken i garderoben på jobb.Det ville jeg nemlig ha sett! I bilen? På veien?? Shit! Tankene var virkelig ikke få og jeg prøvde febrilsk å oppklare dette der og da.Han løsnet skalpellen fra snoren, brettet opp ermet til Stina, så meg rett inn i øynene og sa: «Nå skal du få se på konsekvensene av dette!» Jeg så videre på Stina som hadde borret blikket sitt inn i mitt. Hun var liveredd og jeg visste hva som var i ferd med å skje. Alikvell klarte jeg ikke å gjøre noe. Jeg sto der og så hvordan huden hennes spjæret opp og hun skrek! Det skjærte i ørene mine! Fortsatt klarte jeg ikke å bevege meg av flekken. Han kuttet det han maktet og jeg kunne føle at beina mine seig sammen.

«Selvmordsforsøk» sto det. Jeg smugleste litt mens Larve skrev på maskinen sin. Det var brutalt å se det stå svart på hvitt. Jeg ble veldig oppgitt og forsto svært lite. Larve fortalte at hvis han skulle fulgt boka og anbefalninger, skulle han ringt 113 og jeg hadde mest sannsynlig blitt innlagt med vedtak om tvangsparagraf. Men så sa han noe som ikke bare fikk meg til å skjønne hvor komplisert jeg er, men også hvor smart HAN er!

«Det er ingen vits å legge inn deg, når det er Stina som forsøker å ta livet sitt»

Jeg har alltid ment at en innleggelse ville gjort mer skade enn nytte for meg. Men jeg skjønte ikke hvorfor, før Larve kom med den uttalelsen (Nå var det riktig nok ikke Stina sin skyld denne gangen, men poenget er jo like godt fordet). Jeg vil jo på ingen måte dette her! Jeg har et ansvar for ikke bare meg selv, men også for guttungen. Larve sier at han har stor tru på morsinstinktet mitt og mener at så lenge jeg har et intenst ønske om å leve, vil det være sterkt nok til å overleve og gripe inn når det trengs. Jeg syntes det er en veldig fin tanke. Og jeg forstår godt hva han mener for morsinstinktet er ikke til å spøke med. Ingen tvil om at det er en superkraft i seg selv. Men jeg må innrømme at jeg har mine tvil. Jeg føler ikke å ha kontroll over dette. Kontroll på Fredriksens sterke behov for å få Stina fjernet og Stinas desperate og destruktive adferd. Det er utenfor min kontroll og jeg må helt ærlig innrømme at jeg er liveredd for å dø! Hva blir det neste? Hvor langt skal jeg tørre å gå før det er for sent? Jeg aner ingenting.. Fru Grå sier at jeg vet mer enn jeg tror og hun fortsetter med sine påstander om at det er jeg alene som sitter med svar.

Livet mitt består av kontraster større enn jeg kan fatte! Det jeg skriver om her hendte en Torsdag. På fredag var jeg på plass på jobb og utførte sykepleie som den største selvfølge. Jeg stiller meg spørrende til når disse to verdnene skal møtes og gå paralelt med hverandre.

Å leve med DID – En risikosport!

Jeg har aldri lagt skjul på at å leve med et splittet sinn byr på en rekke utfordringer. Utfordringer jeg har vært pent nødt til å lære å leve med og som med tiden har blitt en så stor del av hverdagen min at jeg ikke lengre tenker over at det er rart. De små tingene som sikkert får folk til å stusse litt over det i det ene øyeblikket, men som nok er glemt i det andre. En ting er iallfall sikkert og det er at å leve med DID ikke er for pyser. Helt siden vi var barn, har vi strukket tålegrensen vår litt og litt, helt til vi tålte det utroligste som enhver annen dødelig hadde gått rett inn i sin egen grav om de oppevde det samme. Vi (les «jeg» i flertall) er så heldige å være utstyrt med hallusinasjoner i ulike varianter, vrangforestillinger i tide og utide, angst, panikkangst, mareritt, søvnløse netter og min «favoritt»; blackouts (for å nevne noen)…

Noen på jobben klagde over dårlig nattesøvn her om dagen, noe som så klart vekket min sympati umiddebart! Da jeg innså at det var snakk om 5 timer søvn iløpet av hele natten, forsvant sympaten rimelig kjapt… Har man DID er det ikke uvanlig å gå flere netter uten søvn! Min personlige rekord er nesten opp til en hel uke uten! Så 5 timer sammenhengende søvn høres himmelsk ut i mine ører. Det er da en kjent sak at lite søvn kan få katastrofale konsekvenser for alle og enhver.

Det med søvn er nok en rimelig kjip situasjon for slike som meg. Men det finnes så klart andre ting som gir et lite ekstra piff i hverdagen! Det er for eksempel alltid spennende å være på butikken! Selv om jeg har handleliste og bestemmer meg for å følge den slavisk, kan jeg finne de merkeligste ting i handleposen når jeg pakker ut varene hjemme… Det er faktisk helt umulig å vite hva man kommer hjem med! Er man så heldig at man har fått med seg alt på lista, kan du vedde på at det er noe ekstra, gjerne helt ulogiske ting som jeg vet at jeg aldri bruker eller liker! Og ofte noe til barn! Barneblader, søte hårspenner og strikker, viskelær og tegnesaker (FLAKS for meg at jeg har en guttunge hjemme som kan få bruk for alle disse tingene, så han fungerer fint å skylde på om noen spør..). Apropos barneting! Hvem med DID har vel ikke erfaring med å være innom leketøysforetningen? Når vanlige foreldre og voksne helst vil fort inn og fort ut av den, bruker vi med DID laaaang tid og det hender støtt og stadig at du tar deg selv i å kjøpe leketøy til seg selv. I dag for eksempel skulle jeg en kjapp tur innom for å kjøpe brannmannkostyme til guttungen og kom ut igjen med både lykketroll og to nye Disneyfilmer..

IMG_20160215_211702.jpg

Det kan fort bli dyrt når man har impultkontrollen til en barn, med mammas visakort…

Men det er ikke bare slike barnslige impulskjøp som gjør hverdagen ekstra spennende! Det kan by på utfordringer når man finner ut av at delene har gjort ting uten deg.. Som for eksempel da jeg plutselig en dag fikk en SMS fra specsavers om at brillene mine nå kunne hentes i butikk og alt var betalt for. Javell? Jeg kunne slette ikke huske å ha vært hos specsavers og kjøpt briller og iallfall ikke tatt noen synstest den siste tiden. Da jeg kom ned dit var jeg forberedt på det meste, enten kunne det være snakk om briller med mikke mus innfatning eller bestefarbriller. I beste fall noen moderne noen. Jeg forsto straks at det var Fredriksen som hadde vært på farta da jeg så bestefarbrillene komme imot meg og brilledamen som ba meg om å prøve dem… Jeg nikket, tok på smilet og sa at det var flott. Sannheten var at jeg knapt så en dritt. Fredriksen og jeg har tydligvis ikke samme syn, men brillene er godt oppbevart, lett tilgjengelig til han når han trenger dem.

Det er faktisk ganske spennende det med synet mitt! For i perioder kan jeg se skikkelig dårlig, så dårlig at jeg ikke en gang ser underteksten på tven, men de gangene jeg har bestilt time hos optikker, får jeg beskjed om at jeg har perfekt syn… Så jeg får aldri de brillene jeg trenger i disse periodene. Det har helt sikkert en alvorlig konsekvens det også…

Men den mest sjarmerende utfordringen er så klart blackoutsene! Og det er ikke få av dem! Hvor artig er det ikke å kjøre bil på vei et sted forså å plutselig oppdage at man er på vei til et annet?? Eller når man går en tur i skogen og plutselig oppdager at du ligger på bakkent helt annet sted enn den ruten du hadde planlagt å gå! Hva med å sitte på kontoret til fastlegen din i det ene øyeblikket og i skogen i det andre! Ekstra spennende er det hvis jeg ikke har telefonen med og ikke aner hvor jeg har lagt den…

Det aller morsomste er all den selskapen jeg får! Tenk, jeg blir ALDRI ensom! Gjør jeg noe, kan du vedde på at noen i meg har en mening om det. Det er ikke alltid vi kan være enige så klart, men det er da alltid kjekt å ha noen å dele tanker og ideer med! Også tipper jeg det er underholdende for andre, hvis de er så heldige å være vitne til en av mine indre dialoger!

Det overrasker noen at jeg klarer å leve en tilsynelatende normal hverdag med de bisarre symptomene jeg har! Av og til blir til og med jeg skremt. Skikkelig skremt faktisk og det skjedde i dag. Hvis jeg skal avslutte dette ellers humoristiske innlegget med noe mer alvorlig. For det er viktig med humor, men man må heller ikke glemme alvoret oppi det hele.

I dag var jeg hos den kloke Grå. Det skjedde noe jeg på ingen måte var forberedt på og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke lengre tør å fortsette. Vi satt på kontoret en stund før Stinas bok kom opp på bordet. Der stopper det og fortsetter ikke for meg før en stund etterpå. På badet!

Jeg kunne ikke helt orientere meg! Jeg tror jeg befant meg innendørs og det kjentes varmt ut. Det suste i hode som om det var en liten storm i trærne rundt meg. Jeg klarte knapt å stå på beina for bakken under meg føltes som veldig fin sand som jeg sank ned i. Jeg ble fyllt av en engstelse for noe jeg ikke helt visste hva var. Men så kunne jeg kimte Fredriksens skikkelse litt bortenfor der jeg sleit. Jeg kunne føle stemmen hans borre inn i sjelen min:

«STINA MÅ DØ!!!! Hun er ikke annet enn søppel! Jeg har gjemt unna en skalpell i bilen din. Tiden er inne!»

«Nei», tenkte jeg. Tiden var absolutt ikke inne.. Men Fredriksens befaling var sterk. Han forsøkte å overtale meg til å snike meg forbi Fru Grå og hente den for han. Han kunne nemlig meddele at han godt kunne gjennomføre en gang for alle. Jeg klarte ikke lengre å stå på beina, de sviktet og jeg falt sammen, samtidig som jeg hørte Fru Grå si bestemt og strengt at jeg måtte låse opp døra og slippe henne inn. Jeg var sliten og maktet knapt å løfte armen mot nøkkelen som var så høyt der oppe. Ingen har så lange armer, tenkte jeg. Men før jeg visste ordet av det hørte jeg et klikk og Fru Grå åpnet døra.

«Føler du deg som «deg» nå?» (Du vet du har DID, når terapeuten må spørre om hvem du er…) Jeg ante ikke hvem jeg var i det øyeblikket så jeg svarte at jeg ikke visste helt, men fortalte så fort det lot seg gjøre om Fredriksens planer og at jeg var redd for at han skulle skade meg eller oss om jeg satte meg i bilen. Fru Grå foreslo å lete etter skalpellen som Fredriksen påsto fantes slik at hun kunne ta den vekk..

«Husker du at du gråt i stad?» Spurte Grå forsiktig.

«Nei» Svarte jeg

«Jeg gråter ikke…»

Jeg satt meg i bilen, fant skalpellen umiddelbart (aner ikke hvor lenge den hadde liggi der), tok fram kartet som guttungen har laget til meg og holdt den i den ene handa og skalpellen i den andre. Jeg tror at kartet reddet meg fram til Fru Grå kom ut og tok over skalpellen. Jeg åpnet kartet som lå rullet sammen med en hyssing rundt. For å finne veien hjem: «Gå rett fram og et par svinger»! Jeg startet bilen og fant veien hjem.

2016-02-15 23.16.18

En dag utenom det vanlige.

Eller «en helt vanlig dag for en med DID» 🙂 . I uken som gikk kjente jeg på bristepunktet etter 6 uker i praksis. Jeg hadde levert min aller siste oppgave i dette emnet og tillot meg å føle litt på formen! En form jeg har forsøkt å holde på avstand siden juletider og som mer eller mindre har vært frakoblet fra kroppen som har holdt hverdagen gående med alt det har innebært. Planen min om å ikke ha kontakt med de to gode hjelperne mine gikk i vasken og jeg så meg nødt til å gjenoppta kommunikasjonen oss imellom. Grunnen til det var følelsen av manglande kontroll. Skillet mellom Studenten og husmoren ble så stort at de føltes totalt avkoblet fra hverandre og ingen av de klarte å ha noe med hverandre å gjøre.

På onsdagen fikk jeg melding av Larve som ville lage en avtale dagen etter. For å planlegge framover, hvordan stabilisere hverdagen slik at alle får det best mulig. En umulig oppgave, tenkte jeg. Men en nødvendig en! Torsdagen kom og det var en bra dag å møtes på. Jeg skulle ikke i praksis den dagen, men jeg hadde derimot en refleksjonsamling på høyskolen senere på dagen! På veien til Larves kontor, kjente jeg at jeg gradvis forsvant. «Flott»! Jeg hadde ikke sett han siden før jul og innså at det mulig var for lenge siden. Hvis han skal stabilisere, må vi ha jevnlig kontakt for å opprettholde et tilfredstillende tillitsforhold. Jeg har erfart at jeg, eller deler i meg, blir mer og mer mistenksom jo lengre det går mellom hver gang.

Jeg husker at navnet mitt ble ropt opp og jeg husker at Larve tok meg i handa og sa «takk for sist», men der stopper det. Jeg kan ikke en gang huske å ha vært inne på kontoret hans. Det neste jeg husker er at jeg våknet i en liten skog i området av at Larve rister i skulderen min og sier navnet mitt. Det føles som en drøm! Ikke virkelig, men samtidig så virkelig som en drøm kan være! Han måtte følge meg ut og i sitt vennelige vesen kjørte han meg tilbake til bilen min. Der ble jeg sittende en stund og da jeg følte at jeg kviknet mer til åpnet jeg sekken min for å se om jeg kunne finne noe bevis! Bevis på hva som hadde skjedd. Det jeg fant var en ny time hos Larve uken etter, men den var ikke til meg. Den var til Stina! Da gikk mye opp for meg. Det var altså Stina som hadde vært hos Larve og sikkert ikke skjønt at hun skulle ta bilen hjem, men istedenfor begynt å gå, funnet en skog og satt seg til der.. Jeg har enda ikke funnet en tydlig kobling mellom Stina og Barteskogen, men alikevell velger hun å sette seg i den. Hun har aldri, som jeg vet, vært der! Hun har gang på gang blitt utestengt fra skogen og alle oss andre. Nettopp fordi ingen tåler å være med henne. Desverre! Min hovedoppgave framover blir å finne en måte å slippe Stina inn på. Slik at hun kan endelig føle at hun har noen på sin side! Det jeg ikke forstår er hvordan Larve fant meg? Han må ha fulgt etter meg på et vis..

Jeg fikk summet meg i bilen og kjørte videre til høyskolen der jeg skulle møte medstudenter og lærerveileder til refleksjon. Jeg var kald etter å ha sittet ute i skogen. En av studentene kjenner meg bedre enn de andre. Jeg fortalte kort hva som hadde skjedd til henne og hun forsto det. Selve refleksjonen startet og jeg satt og frøys på stolen min. Etter en stund kjente jeg at jeg var i ferd med å forsvinne. Det har aldri skjedd på den måten før, på skolen og foran medstudenter. Jeg ba om en pause, de andre forsvant ut før meg. For meg gikk ting sakte og da jeg reiste meg opp fikk jeg akkurat formidlet at jeg har en dissosiativ lidelse før jeg forsvant. Jeg kan ikke en gang si hvem som hørte det, men jeg er ganske sikker på at lærerveileder satt der og registrerte det som skjedde. Nå må jeg bare si at jeg er veldig glad for at når dette først skulle skje, at det skulle skje under psykisk helsearbeid-emnet! For lærerveilereden min viste seg å vite noe om traumelidelser og jeg mistenker at hun behandlet meg deretter. Det kunne fort blitt katastrofalt om jeg ble møtt av noen uvitende!

Jeg våknet opp inne på toalettet like bortenfor grupperommet vi satt i, gikk ut og ble møtt av både medstudent og veileder som fortalte meg at STINA hadde vært der! Jeg fikk umiddelbart et snev av panikk og kjente samtidig at jeg visnet bort igjen. Videre våknet jeg opp sammen med de to igjen, bare i et klasserom i etasjen over! De turte ikke å la meg gå alene og de turte iallfall ikke å la meg kjøre hjem. Det forstår jeg, men jeg kjører ikke bil før jeg vet at det er trygt. Jeg husker at veilederen min snakket, men til slutt får jeg ikke med meg stort. Barteskogen ble mer framtredende og til slutt befant jeg meg midt i den.

Plutselig hørte jeg han! Jeg så han ikke, men jeg bare visste at det var Adam som lusket rundt bak buskene!

«Hallo?» Sa jeg lavt.

«Hallo?» Sa jeg litt høyere.

«HEI!» Sa Adam som hoppet fram og skulle skremme meg. Jeg ble ikke skremt. Bare glad for å se han! Det merkelige var at jeg visste at jeg fortsatt befant meg i klasserommet! Jeg visste også at jeg måtte finne en vei ut av skogen.

«Adam, kan du få meg hjem?» Spurte jeg, han satt fortsatt bak busken.

«Nei, det kan du fikse sjøl. Er det farlig tror du?» Jeg smilte av underligheten hans.

«Nei.. Det er ikke farlig».

«Der ser du! Du kommer deg ut på et blunk!»

«Men hun holder meg fanget her!» Sa jeg og refererte til lærerveilederen min som sikkert satt og så på i all forundring.

«Er det fakta eller fleip?», brøyt han ut,  «Eller er det DU som holder deg fanget…» Jeg måtte smile enda mer!

«Du har rett som alltid du. Jeg skal finne veien hjem igjen. Sees vi snart igjen da?»

«Det kan du vedde på at vi gjør!»

Barteskogen forsvant gradvis og jeg gikk ut sammen med veilederen min som må ha vært den mest tolmodige veilederen jeg har hatt! Hun ba om å få snakke med min mann, jeg ringte han som overbeviste henne om at jeg var trygg og kunne kjøre.