Kokt hue.

«Dette er jo dobbelt risiko», sa vikingen mens han forklarte hvor logisk det hele er. Dette med at adferd er tillært og motstanden som kom brått og brutalt kastende på meg etter forrige time med Bjørnen. «Hos Fru. Grå OG hos Larve erfarte du jo at å gå ifra timene var farlig OG at de «onde» sto i fare med å bli avslørt». Han så på meg med de snille øynene sine og snakket så sakte som bare han får til. Så sakte at jeg tror alle i meg faktisk får det med seg. Akkurat som Bjørnen som bruker få ord, men som treffer godt med de ordene han bruker. Enkelt. «Så da er det jo ikke rart, at du går i full beredskap nå». Jeg innså hvor pinlig enkelt det hele var. I teorien. Å endre tillært adferd tar tid, det kan også Vikingen skrive under på. Men teorien er enkel i det minste. Jeg tenkte meg en god del om. På dagen før, som var så kaotisk at jeg ønsket å avslutte alt av behandling på dagen. Jeg hadde brukt hele formiddagen på å krangle med Høvdingen bare fordi mitt indre forsvarsverk slo alarm og da spytter vi ut et svært virvar av ulike følelser og meninger. En Storm. Epoststorm og sms-storm har jeg lang erfaring med, men en live-streamet storm på Gjøkeredet, er noe nytt. I alle fall for meg som ble budbringeren oppi alt og sa ting som jeg absolutt ikke kan stå innafor. Kroppen var min, men flere andre brukte den i forsøk på å skyve han unna for å bevise at hjelpen alltid svikter. At overlegen som overhode ikke er overlegen var syk den dagen, gjorde ikke saken bedre. Og da Vikingen heller ikke kom påfølgende kveld og et helt ukjent menneske med en skremmende autoritær holdning skulle være med meg istedenfor, hadde alle i meg en overbevisning om at hjelpen alltid svikter. Og sånn går den evige runddansen i meg. Denne motstanden. Motstandsbevegelsen som bor og får dyrke sin tro i meg kan bli enorm og ta over alt i hverdagen min. De kan bli så store at jeg ikke klarer å se klart. Det blir tåke, mørke skyer og svære orkaner i sinnet mitt som jeg aldri har mestret og tatt overtaket på. Så bestemte jeg meg for at ny behandler bare er tull og at jeg ikke turte å fortsette der. For jeg husker fortsatt hvordan ting ble og endte med Fru. Grå. Hun gav oss opp nettopp på grunn av denne mostransbevegelsen som gjorde at poliklinisk behandling sendte meg i den evige runddansen med destruktive handlinger og ord. Og det nektet hun til slutt å være vitne til. Forståelig. Det er vår erfaring og jeg tenkte plutselig at jeg ikke orker en ny runde med kaos og motstand. Alene. En time i uken hos Bjørnen forså å bli sendt ut. Alene. «Men du er jo ikke helt alene. Vi er jo her. Vi var ikke her i Grå sin tid.» Sier Gjøkene på Gjøkeredet. Sikkerhetsnett. «Unngåelsen er med på å mate kaoset» Sa Vikingen. «Unngåelsen er med på å holde DIDen og motstanden i live» Sa han også. Det var ord jeg forsto. Hvis jeg unngår behandling, vil det si at de onde vinner. «Og da vil det til slutt bli så mye at du blir helt kokt i hue» fortsatte han. Enda et nytt faguttrykk, tenkte jeg. Kokt i hue. Jeg legger det til i ordboka for Gjøker, sammen med Akutt mongo, avmongolisering, sirkus og fucka i hue.

«Jeg burde visst bedre», sa jeg til Vikingen dagen etter at motstandsbevegelsen hadde slått til med full styrke. Og ja. Jeg burde virkelig sett dette komme etter all min erfaring med dette. Møte med nye hjelpere. Men av en eller annen merkelig grunn, har jeg gått denne tiden i møte med en stor dose tru på at dette skulle gå fint. Bjørnen er jo så flink. Han vet hva han driver med. Gjorde ikke Grå det? Jo. Så jeg burde skjønt bedre. Og jeg ble like overrasket da Høvdingen påsto at dem så dette komme og at vi har snakket om det i noen uker. Det kan ikke jeg huske noe av. Så startet stormen. En krig med motstridende meninger på indre bane og en krig mellom oss og han. Høvdingen. Alt han sa, vrei motstanden i meg om til noe annet som igjen skøyt tilbake på meg selv. Runddans. Minst ti ulike viljer vrei og sleit i meg og sammen utgjorde de et utrykk av skadelige ord. Som bare skadet meg selv og jeg klarte ikke å stoppe det. Jeg sto bare i midten og sørget for å ikke bli revet i stykker. Jeg hørte alt som ble sagt og jeg følte meg bunnløs av negativitet. Akkurat idet jeg tenkte det, ble jeg hjemsøkt av spøkelset mitt ifra fortiden. Fru. Grå dukket opp på rommet mitt. Hun så ikke på meg, men satt bøyd over skriveblokken sin i den burgunderrøde plysjstolen. Jeg mistet pusten i noen sekunder. Jeg så henne og hun var ikke lengre en grå skygge. Jeg fikk umiddelbart tårer i øynene og kjente på et enormt savn. Hun var en pen dame. Ganske høy for hun bøyde seg så majestetisk over det runde borde som sto imellom oss. Så løftet hun blikket og vi så hverandre i øynene for aller første gang; «Er det virkelig sant at du bare er negativ? Eller kan det være at du tynges ned av alt det negative du har opplevd? Hvordan vil det være å si til deg selv: «Jeg er et menneske som har overlevd masse vondt»» Da jeg hørte stemmen hennes si disse ordene, begynte jeg å gråte på ekte. Disse ordene sa hun for 4 år siden og først nå, forsto jeg dem. Det var vondt og jeg visste innerst inne at hun egentlig ikke var der. Jeg og Høvdingen skiltes som uvenner den dagen og det er jeg fryktelig lei meg for. Mest fordi jeg ikke vet når jeg ser han igjen. Så hvis du leser dette, kjære Høvding, er jeg fryktelig lei for at det ble slik.

Dagen derpå var overlegen som overhode ikke er overlegen tilbake og Vikingen. Jeg merket de store kontrastene i trygghet ifra kvelden før. Da var det kun ukjent personalet tilgjengelig og jeg hadde vært på sirkus i noen timer før det heldigvis dukket en kjent nattevakt opp som forsto hva sirkus var og fikk en slutt på det. Fortelleren, takk. Etter den verste kvelden min på Gjøkeredet, snakket vi om fortsettelsen. Nå er vi der som vi hadde tenkt helt siden en sen høstdag i fjor og den kom brått og plutselig på meg. Til tross for et år med forberedelser. Ny poliklinisk hovedbehandler er på plass og Gjøkene står som en beredskap og sikkerhetsnett når jeg blir kokt i hue, mongo eller fucka. Og jeg som ikke så all denne motstanden komme, er livredd. Livredd for nye runder med krig. Redd for den sterkt utviklet motstandsbevegelsen som vil komme med full styrke. «Det handler jo bare om å endre adferd». Sa Vikingen. «Du må bryte mønsteret og gjøre ting som ikke er forbundet med kaos». Sa han igjen. «Det hjelper lite når kaoset kommer helt ukontrollert», svarte jeg. «Ja, men da kommer du til oss», smilte han. I et år er det dette jeg har trent meg opp til. I ett år har jeg øvd på å sitte innerst i kroken på Kafeen rett ved hans kontor. Planen er å sette seg der etter timene med Bjørnen for å avmongoliseres med en kopp kaffe og med PCen foran meg. Jeg vet til og med hvem av Gjøkene som er på jobb de dagene. Alt er tilrettelagt og allikevel er jeg livredd for at jeg skal ødelegge alt denne gangen også. Endringer er sjelden bra og opplegget vi har hatt på Gjøkeredet har funket. Det strider litt imot å endre på noe som funker. Men jeg vet samtidig at kompetansen til Bjørnen er en perfekt match. Han er Fru. Grås forlengende arm og hvis han ikke holder ut med meg, er det ingen spesialister igjen med tilsvarende kunnskaper om det jeg lider av.

Gjøkene på Gjøkeredet har trua. De har hatt trua hele veien, selv når jeg ikke har hatt den selv. Så igjen vil jeg si til dere; Tusen takk! Jeg hadde aldri kommet meg hit uten dere. Jeg aner ikke hvor det ender, men dere har hjulpet meg fra å være Robot til å bli et menneske og det er en seier i seg selv. Dere har stått der sammen med meg og gitt meg tilbake et håp om et mer helhetlig syn på verden igjen. Og jeg ønsker virkelig ikke at de onde skal vinne denne gangen også. Som de har gjort i alle år. Igjen og igjen. Så jeg sier til meg selv hele tiden, stemmen til Vikingen går som en liten vind igjennom ørene mine; «Husk: Unngåelse vil mate kaoset ditt». Nå er det på tide at jeg også deltar i denne krigen. Jeg innser at jeg har dyttet alle andre i meg foran tidligere, men det må endres. Jeg skal stå i front og om jeg faller, har jeg alltids en overlege som ikke er overlegen, en viking, høvding, en rev og flere andre på sidelinjen som kan få meg på beina igjen.

Dette er egentlig ALTFOR klissete for meg, men denne sangen passer så altfor godt til dere som har vært gærne nok til å støtte meg hele veien dette året. Takk!

3 kommentarer om “Kokt hue.

  1. Du imponerer ALLTID! Gjengen rundt deg er heldige som får kjenne deg!!! Håper du føler det!!! ❤️❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s