En som oss

Jeg var innom en butikk for å handle i dag da jeg så henne. Det vil si at jeg oppdaget ikke henne med første øyekast, men mannen som fulgte henne. Han gikk litt i bakgrunn, men det var tydelig at han var sammen med henne og at han fulgte med. Det første jeg tenkte var:

For et merkelig forhold mellom dem!

Helt til det slo meg. Jenta han fulgte med på var jo en del yngre. Hun hadde en helt annen stil enn han også, litt slik ungdom i opprør mot foreldrene egentlig, uten at hun egentlig så ut som å være i opprør. Det var bare stilen hennes. Og hun var pen! Men øynene hennes så slitne ut. Jeg tenkte at hun, kan ikke ha det så greit. (Jeg er fæl til å tolke, så alt dette er og blir min tolkning av det jeg så). Og det var da jeg innså at hun kanskje kom ifra den plassen ingen egentlig snakker høyt om, men som alle vet er der. Området på andre siden av veien for sykehuset der de somatisk syke pasientene ligger. Området for psykiatri. Noe jeg har tenkt på flere ganger er, hvorfor skal det være så adskilt? Det er et tydelig skille mellom psykisk og somatisk. Men i bunnen er vel alle mennesker som trenger behandling av en form for å få det bedre.

Uansett så begynte jeg å tenke på denne jenta, hvor hun kom fra og hvor hun skulle etter handleturen. Kanskje dette var første gang hun hadde fått gå utenfor det området på andre siden av veien på en lang stund. Uansett grunn, så mente tydligvis noen mennesker at hun ikke kunne gå ut alene. Kanskje det var hun som ikke følte seg trygg på det for alt jeg vet! Men det som slo meg var:

Hun er jo en av oss!

Det kunne lett vært meg som gikk der, fotfølget av en mann som behandlet meg som en tikkende bombe. Det er en ting jeg aldri helt klarer å forstå og det er hvorfor jeg aldri, noen sinne, har vært lagt inn på en institusjon. På en plass hvor jeg overvåkes 24/7. Legevakten kjente meg bedre enn nær familie en lang periode i livet mitt. Ukentlig var jeg å finne der. Men aldri ble jeg sendt over på den andre siden. De ba meg bare om å la være å komme tilbake. Ord som ofte ble brukt var:

Det er HUN igjen!

Du kommer vel ikke til å gjøre dette igjen, sant?

Hun gjør det bare for å få oppmerksomhet

Som om jeg var en bry for dem. Jeg tok stor plass og var i veien for de andre pasientene med de ordentlige plagene. Den gangen var jeg veldig glad for at de aldri gjorde noe mer ut av mine «anfall», men noen ganger klarer jeg ikke å la vær å tenke at jeg kanskje ville vært spart for en del vondt i årene etter. I dag hender det at jeg føler en lettelse av å tenke på å bli tatt «hånd om» på et sykehus. At galskapen bare kan flyte fritt uten at det er noe rart med det!

Den jenta på butikken traff meg midt i en plass, jeg følte sånn med henne og ønsket sånn å si

Hei! Vil du bli venn med meg?

For en liten stemme i hode mitt sa at vi nok hadde mye til felles og at en dag kanskje det er meg som går rundt på butikken med en mann tre meter bak…

5 kommentarer om “En som oss

  1. Noen ganger tror jeg det er for mye mystikk rundt psykiske avdelinger. En venninne av meg besøkte meg da jeg var innlagt sist (og det var for siste gang, bank i bordet) og vi lo fordi hun hadde fått rare blikk da hun sa hvor hun skulle.

    «Det høres ut som om du skal, du vet, til SANDVIKEN» (Der galehuset er!)

    Ikke bare skulle hun dit, hun skulle INN på galehuset, tenke seg til. Jeg syns ikke det blir gjort noe særlig for å endre synet til folk mtp dette, og det er trist. Så bloggen din er fantastisk fordi den gir innblikk og mer forståelse 🙂

    • Takk for kompliment om bloggen! Det setter jeg stor pris på. Som student føler jeg også at jeg har en ypperlig anledning til å gjøre en forskjell! Bachelor oppgaven min skal lyse opp om helsepersonell har nødvendig kunnskap OG innstilling til psykiatri og da rettet mot traume-lidelser. Jeg er ferdig med to år og har to år igjen.

      • Min erfaring er at det har de IKKE, så det syns jeg er en flott oppgave å skrive/belyse.

      • Det er vel stort sett min erfaring også… 🙂 Så det blir en spennende oppgave. Kanskje jeg kan gjøre en forskjell? Går jo an å håpe..

      • Det må starte et sted, selv om jeg opplever psykiatrien som en hengemyr for nye innspill. Forskning ligger 20 år foran behandling sies det, så i fremtiden… 😉

        En dag *skal* jeg utgjøre en forskjell, men veien dit er nok lang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s