Å være mamma!

Jeg har fått en del eposter med spørsmål fra mennesker i lik situasjon som min. Det syntes jeg er veldig hyggelig og jeg svarer på dem alle så godt jeg kan og jeg kan bare håpe på at det er gode svar! Et spørsmål som jeg opplever går igjen, handler om min rolle som mamma. Flere har spurt meg om hvordan jeg klarer å kombinere DID diagnosen med mammarollen. Det er tydlig at mange ønsker seg barn, men er både redd og usikre på om det kan kombineres. En spør om det er uforsvarlig å ønske seg barn når man har DID. Jeg er ingen ekspert, jeg kjenner meg selv veldig godt og jeg har sitti med nøyaktig de samme bekymringene. Så jeg vil gjerne skrive et blogginnlegg om hvordan det er å være mamma for meg. Det betyr ikke at det vil oppleves på samme måte for andre. Jeg har snakket med andre som opplever det på samme måte og da må det alikevell være noen grunnleggende fellestrekk tenker jeg. Men for å svare på spørsmålet, NEI det er på ingen måte uforsvarlig å ønske seg barn. Det som hadde vært uforsvarlig derimot er å velge å få barn, vell vitende om at du ikke kan klare å ta vare på det barnet. Men hvordan kan man egentlig vite det før man har fått et barn? Jeg må bare si at alt det jeg opplever av eventyr og identitetsskifte skjer utenfor mitt hjem, jeg er splittet opp på den måten at guttungen gjør at jeg fokuserer på rollen som mamma fordi det er nødvendig. Utenom kan alt skje og jeg ser på det som et fantastisk beskyttende system som er direkte rettet mot min sønn!

Da jeg fulgte guttungen til barnehagen i dag sa han på veien dit: «Mamma! Det skal bli så godt å se Martin igjen!» Jeg måtte smile. Martin er en god lekekamerat i barnehagen sammen med et par andre. Vi kom inn i garderoben og det første som møter oss er en voksen som leker gjemsel bak en kommode som får guttungen min til å le seg nermest ihjel! Så roper hun på både Martin og Andreas og formidler at det kommer noen. De to gutta begynner umiddelbart å rope navnet til gutten min før de kommer springende ut for å hjelpe av med yttertøyet. Jeg ser på gutten min og ser hvor lykkelig han er. Barn juger ikke! Det er det beste med dem! Jeg følger han helt inn før jeg får en ordentlig god klem før jeg sier hade til han og så til hele barnegjengen som stort sett omsvermer meg. En ny barnehageansatt satt på en stol og jeg gikk umiddelbart bort for å hilse, for jeg har et behov for å vite hvem som passer på barnet mitt. Hun var svært hyggelig og sa at alle ungene ble glade da vi kom! Ped-lederen sa at ungene pleide å sverme seg rundt både meg og guttungen min! For ja, jeg elsker barn! Og jeg syntes det er viktig å vise interesse for guttungens framtidige klassekamerater. Og jeg tror de liker meg også for de drar meg stadig inn i leken og jeg klarer stort sett ikke å motstå fristelsen… De er så kule! Og jeg kunne ikke vært mer lykkelig over gleden gutten min viser. Han er et lykkelig barn og det betyr alt for meg!

Jeg har ikke alltid hatt lyst på barn. Da jeg var ungdom og ikke lengre et barn selv, hatet jeg de! Barn altså. Jeg var rett og slett livredd for dem og unngikk et hvert barn for enhver pris. I dag kan den frykten og det hatet kobles opp imot mine egne foreldre har jeg tenkt. I mine øyne kan de umulig ha vært glad i barn og det kan på et vis ha «smittet» over på meg. Jeg ville på ingen måte ha noe med de grusomme barna å gjøre. På videregående skole fikk vi en dag en barneskole på besøk og hver elev fikk hvert sitt barn som skulle følge deg en hel dag! Jeg syntes det var helt unødvendig grusomt at jeg gav bort «ungen» min til en klassekamerat og fortsatte med mitt i fred.

Hva skjedde? Hvordan gikk jeg fra å hate barn så innmari til å få et uendelig sterkt behov for egne? Jo, jeg ble tante! Jeg har et svært godt og nært forhold til mine to eldre søsken og da en av dem ventet barn reagerte jeg svært overraskende med å gråte av glede over å bli tante! Niesen min ble født og jeg sørget for å bo inærheten. Jeg stilte opp og fikk et sterkt behov for å beskytte og passe på. Niesen min vekte meg på et vis! Hun gav en helt ny og uvant mening inn i livet mitt. For utenom henne levde jeg i mitt vante kaos på hybelen min. Isolert fra den ytre verden. Gradvis begynte jeg kjenne på et behov for å få egne barn. For ingenting annet gir mer mening enn å sørge for at et barn vokser opp med trygge rammer rundt seg!

Så var det min tur! Jeg ble gravid og var overykkelig over det lille livet som skulle vokse i magen min. Men samtidig vokste en frykt om å ikke få dette til. Det skjedde veldig mye på dette tidspunktet. Jeg hadde ikke en gang fått diagnosen DID og visste lite om hva som var galt med meg. Jeg visste bare at det var noe galt! Så jeg tenkte at jeg skulle gjøre det eneste riktige og oppsøke hjelp, noe jeg hadde en svært høy terskel for å gjøre. Jeg ble henvist raskt til DPS som nok en gang misforsto meg totalt til å begynne med, men så møtte jeg en psykolog nr 2. Hun er den første jeg har møtt iløpet av livet mitt som forsto alt sammen. Det mest irriterende er at det ikke tok henne så lang tid heller! Konklusjonen var klar! Jeg hadde en form for traumelidelse og burde få behandling deretter. Det var henne som satt DID diagnosen og alt hun sa om forsvar og deler var svært logisk for meg! Jeg hadde aldri hørt om dette før, men jeg satt der og følte at hun snakket om mitt liv. Jeg ble henvist videre til Fru Grå og dere som følger bloggen min vet hva hun har gjort for meg. På de åra hos henne, har jeg fått en mye bedre oversikt over hvem jeg er, har vært og vil være. Hun har snakket med ulike deler som har gitt uttrykk for at guttungen skal beskyttes og at selv den sinte Fredriksen i meg har sagt at JEG er den rette til å ta vare på han. Det syntes jeg beskriver et godt samarbeid. Guttungen skal beskyttes fordi barn fortjener å ha det godt. Jeg og mine deler har alle opplevd det motsatte, vi vet godt hvordan det ikke skal være. Derfor streber vi etter å få til det motsatte. Før jeg møtte Fru Frå levde jeg et svært begrenset liv, jeg var ekspert i unngåelse for å klare å leve. Jeg visste nøyaktig hva jeg måtte unngå for å ikke miste kontrollen, noe som gjorde livet mitt svært begrenset.

Og slik har det vært! Jeg har vært delt, men jeg aldri har vært i tvil om min rolle ovenfor guttungen når han er tilstede. Da er det tydelig at jeg kan bare være mamma! Og aldri har jeg opplevd mer trygghet selv enn sammen med han. Så ble barnevernet kontaktet. Det var mindre hyggelig og jeg ble livredd for at de skulle ta mitt barn vekk fra meg. Det var min, den gang, nye fastlege som sendte bekymringsmelding. Legen leste om den alvorlige diagnosen min i papirene mine og ble svært kritisk til min evne som omsorgsperson. Det var fryktelig vondt å høre, men det verste var at hun ikke snakket med meg om dette. Uten at jeg visste noen ting ringte hun til Grå for å uttrykke sin bekymring. Fru Grå fortalte at hun ikke var bekymret og grunnen til det, men det var ikke bra nok for legen. Informasjonen om at legen skulle ringe barnebernet fikk jeg av Fru Grå. Jeg ble helt matt og bestilte time dagen etterpå for å høre med legen selv hva hun tenkte. Jeg tok med meg både mann og barn og legen ble tydelig satt ut og sa at det ikke var meningen at jeg skulle få vite dette. Jeg ble sjokkert igjen! Det verste med denne situasjonen var ikke å bli meldt til barnevernet, men det var måten det ble gjort på! Bak min rygg og uten at legen ville snakke med meg om det først for å se om kanskje hun kunne få en annen verson enn det som står i papirene. Jeg er av typen som mener at folk bør varsle barnevernet! Det er klart de bør ved enhver mistanke om omorgssvikt! Alikevell var opplevelsen av å bli mistenkeliggjort så grusom. Jeg ble som sagt kjempe redd! For alle har vel hørt skrekkhistorier om barnevernet. Min mann ble bare irritert. Her hjemme hadde vi det jo så bra! Jeg var trygg i mitt eget hjem, der hadde jeg mine trygge rammer og jeg var aldri i tvil om hvem jeg var.

Møte med barnevernet gikk veldig fint. De stilte mange spørsmål og jeg svarte så godt jeg kunne. Jeg ble satt i en forsvarspossisjon fra ulike deler i meg, for jeg husker jeg snakket om hele livet mitt og hvordan det påvirket meg i hverdagen. Barnevernet informerte om at de kom til å be om en skriftelig uttalelse fra behandler. Altså Fru Grå. Og da visste jeg at det ville gå bra.

..i møte med pasienten, i alt 45 timer, derav 3 ganger med sønnen og 1 gang med mannen, har det ikke vært noe i hennes væremåte og symptomer, som har vekket bekymring hos meg, i forhold til hvordan hun skjøtter omsorgen for gutten sin..

..selv om hun har alvorlige symptomer, oppfatter jeg ikke at hun har personlighetsforstyrrelse av noe type som feks gjør henne utilnærmelig, forvirret i sin tillknytningsform. Hun har en kjerne av høy refleksjonsevne, innlevelse i seg selv og andre..

..hun opptrer med ro, varme og nærhet ovenfor sønnen sin i de timene jeg har møtt dem sammen her. Da har hun full kontroll på de indre forsvardeler..

..til sist, hun og mannen har et trygt forhold, hvor hun har åpenhet ovenfor han om sine symptomer, slik at samarbeidet mellom dem som foreldre, også blir en garanti for sønnen trygghet..

Barnevernet henla saken etter det brevet og jeg byttet fastlege..

Ettersom gutten vår utviklet seg opplevde jeg flere overraskelser. For eksempe da han begynte å reise seg og den ene gjenstanden etter den andre ble tatt bort fra bord og vinduskarm! Det hendte at noe falt i bakken og jeg fikk sterke reaksjoner ved at med en gang jeg hørte noe knuse eller et annet smell forventet jeg umiddelbart å føle smerte! Jeg så meg selv dukke og ta meg for hode helt automatisk for å beskytte meg. Jeg husker at jeg hørte en stemme inni meg raskt som sa oppgitt: «Pass på sønnen din heller!» Det var Ofie som av og til måtte minne meg på at jeg var trygg. Ja, så jeg plukket opp gutten og holdt rundt han isteden. Han var trygg og det var jeg også. For en god følelse!

Ellers har jeg ikke vært så overbeskyttende vil jeg påstå! Herr. Bart er nok den som har vært mest redd for at noe skal skje sånn sett og vært mer «hønemor». Jeg derimot gir nok mer frie tøyler, ikke misforstå, jeg kan være streng og konsekvent, men jeg vil også at gutten skal erfare ting! Og da mener jeg ikke at han får lov til å leke med kniver og farlige gjenstander. Da jeg vokste opp fikk jeg ikke lov til noenting! Jeg visste ikke en gang hvordan jeg lagde mat da jeg flyttet hjemmefra fordi vi ble nektet adgang på kjøkkenet! Jeg ble straffet hvis jeg gjorde noe galt og ikke fikk ting til på første forsøk. Så jeg gjør det motsatte! Gutten min skal få lov til å prøve seg på mange ting! Han hjelper til på kjøkkenet, han knekker egg og rører i gryta. Og om det blir gris eller ikke perfekt så er det ikke det som betyr noe, men at han har fått lov til å erfare! Pluss at det er ufattelig koselig å gjøre slike ting SAMMEN!

Det vanskeligeste for meg er når sønnen min har det vondt. For som mamma, må jeg bare innse at jeg ikke kan beskytte han mot ALT! Han vil jo bli syk, og vi må noen ganger ta han med til legen, blodprøver! Han er en tapper gutt, det skal han ha! Men det er ikke mamman.. Jeg gjør så godt jeg kan med å forklare det brede følelsesregisteret han er utstyrt med. Det kan godt hende at jeg snakker for mye om følelser og at det er greit å uttrykke følelser og at det er viktig å snakke om. For min del var det ikke mange år siden jeg ikke ante at det jeg følte hadde et navn.. Så min sønn skal vite at det er greit å føle og at jeg skal være her og snakke om det hvis han vil.

I høst ble gutten min 4 år gammel. Jeg og Herr. Bart har snakket mye om hvor mye vi skal fortelle han! Vi har blitt enige om å være ærlige, men at vi ikke bare prakker på han informasjon. Barn er smarte! De skjønner hvis det er noe galt og når han spør, svarer vi så godt vi kan. Han har mamman sin, og jeg er sikker på at han ser på meg som en god og trygg mamma som er som andre mammaer! For han ser ikke meg som noen andre. Jeg har hatt noen vanskelige perioder det siste året. Der jeg har forsvunnet og ikke kommet hjem til middag! De gangene jeg har gått meg vill i skogen, hos Larve eller Grå og ikke funnet veien hjem igjen. Da kommer «mamma» hjem sliten. Vi har valgt å fortelle han at «mamma» setter seg fast noen ganger! Eller går seg vill og trenger litt tid på å finne veien tilbake! Sammen har vi tegnet et kart som skal hjelpe meg å finne veien tilbake. Det er viktig for meg å formidle at jeg har det bra og at det ikke gjør vondt og at jeg alltid kommer hjem igjen, men noen ganger så rekker jeg ikke hjem til middag. Det siste året har jeg også fått noen nye sår/arr på armen. Han har spurt hva jeg har gjort og jeg sier «Mamma slo seg litt, syntes du at det ser ekkelt ut?» Noe han bekrefter at det gjør, så jeg prøver å forklare at det går bra, at det ikke gjør vondt lengre, men at det hender at jeg slår meg litt. Da kan han svare med himlende øyne «Mamma da.. Du er en ordentlig rotekopp» og jeg bekrefter at det er jeg! Det virker som om han godtar forklaringene mine. Jeg syntes det er vanskelig å vite nøyaktig hva jeg skal fortelle! Han skal på ingen måte føle meg som en belastning. Men jeg tror det er viktig å ikke holde noe skjult heller! For som sagt, barn er smarte og så lenge de oppøker informajon eller gir uttrykk for usikkerhet, bør det snakkes om!

Jeg må innrømme at jeg tenker mye på dem. Min sønn og min mann. De er mine pårørende og dere kan tro jeg følte på det da vi hadde en forelesning om å være pårørende til psykisk syke nå for kort tid siden (på høyskolen). Jeg og Herr. Bart er veldig åpne om hvem vi er og hvordan vi har det ovenfor hverandre. Det mener jeg er nødvendig. Vi har guttungen som bare blir eldre, vi er forberedt på å svare på spørsmål som måtte komme og vi vil være så ærlige som mulig uten at det blir for mye. Jeg har en fantastisk behandler OG fastlege som jeg er sikker på stiller opp hvis vi trenger veiledning. Vi er en trygg familie! Noen ganger føler jeg at vi må være tryggere enn vanlige familier, fordi vi er så vannvittig bevisste på «faresignaler» og hvordan vi forholder oss til hverdagen sammen. Vi er et kjempe godt team og jeg er stolt over den lille familien jeg har vært med å etablere! Når alt kommer til alt er det ingenting annet som betyr mer for meg enn at gutten min skal vokse opp med alle muligheter og med trygge omsorgspersoner rundt seg.

Livet mitt fikk plutselig en mening den dagen han ble født og livet blir bare mer og mer verdifullt for meg.

 

7 kommentarer om “Å være mamma!

  1. Så glad jeg ble for å lese dette!! Vi tenker også på barn, men er så usikker i forhold til min ustabilitet. ❤️

    • Jeg forstår det så godt og tenker at det er kjempe bra og sunt at du er usikker.. For det sier jo mye om at du ønsker det beste for ditt barn! Det viktigste tror jeg å være ærlig med seg selv og de rundt. Det er ikke meningen å være perfekt! 😊

  2. Fra en mamma til en annen kan jeg ikke annet enn å sende deg en klem.
    Jeg er så enig i det du skriver.
    Kunne skrevet en avhandling om hvorfor du har rett men det gidder jeg ikke 😆😆
    God helg til deg og dine😚😚

  3. Tusen, tusen takk for at du skrev dette innlegget!💜 Vi har samme syn på det, og det er så fint å lese at det faktisk går an å ha barn, selv om man sliter psykisk!

    Jeg ble nok en gang rørt til tårer, for det her var så fint å lese!!

    Frykten for å ikke strekke til som forelder vil nok stort sett ligge under der, uavhengig om man har noen ekstra utfordringer eller ikke. Men tanken på at f.eks barnevern eller andre instanser skal legge kjeppene i hjulene for én er en stor reell frykt, men å se at du har støttespillere både utenfra (fru grå) og innvendig viser at det faktisk går an å motbevise det!

    Og det gir håp!!

    Så klart, alle er jo forskjellige og har forskjellige utgangspunkt, for jeg er enig med deg om at man burde melde i fra om man er bekymret for omsorgssvikt, men på rett grunnlag – ikke pga en diagnose!

    Vi som har vært utsatt for ulike ting i barndommen vet hva slags foreldre vil vil være for barna våres! Gi dem det vi ikke fikk og enda litt til! Akkurat sånn som du beskriver det her!

    Du er et stort forbilde, og gir håp og tro på at det faktisk er mulig å ha barn, og at det går helt fint – til tross for det man strever med ❤️

    Du er en fantastisk mamma! Gratulerer med morsdagen💛😙

    • Åh! For en nydelig kommentar! Tusen takk! 💛 Jeg ser tydelig hvor viktig det er for meg å ha gode støttespillere rundt meg. Og da spesielt min mann som er helt fantastisk, ikke bare som pappa, men vi to har en helt unik god kjemi og evne til å samarbeide! Åpenhet tror jeg har alt å si.. Å ikke være redd for å fortelle om både gleder, sorger, bekymringer og begrensninger.. På den måten kan vi forberede oss og lære av feil slik at vi kan gjøre det best mulig for både oss og guttungen 😊 Jeg leser stadig om foreldre som streber etter det perfekte og alt skal liksom være så bra. Men jeg tenker at man må først definere hva som mener med «perfekt». For meg er ikke det å ha ryddig og rent hus til enhver tid, eller å lage mat fra bunn hver dag… Men å vite at mitt barn får dekket sine behov… Han driter jo i om jeg hopper over støvtørkinga en uke. . 😂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s