Hjemme med sykt barn.

Det er nå 3 år siden det store kræsjet ut i det store og tomme intet. 2 år siden Fru Grå gikk opp i røyk og min eksistens gikk inn i et vakum med store konsekvenser. Min identitet ble nok en gang vridd, strukket og revet brutalt ifra hverandre fra alle kanter. Konstrastene ble større enn noen gang og overlevelsesinstiktet mitt ble satt på store prøver mellom fungering og ikke fungering. Følelsen av å miste både fotfeste og noe å gripe tak i, forsvant gradvis mer og mer, mens Larve ble mer og mer blind i takt med min eskalering i galskap. Til slutt tryglet jeg om hjelp i hvilken som helst form, men var pent nødt til å holde ut, ta ansvar og håpe på overlevelse. Slik jeg ser det, handlet det om flaks eller uflaks. Larve ble rene skredderen med nål og tråd etter all tiden med meg på skadestuen. Det skal han ha. Han er dreven med sysakene sine og han tar seg alltid tid. Men samarbeidet vårt var sårbart og det skulle lite til for å velte lasset med den uforutsigbare hjelpen. Og raste gjorde det.

Jeg våknet opp en morgen i skogen i det virkelige virkelige, som hadde blitt mer vanlig enn uvanlig etter et par og vel så det slosskamper i Barteskogen. Jeg sendte umiddelbart en sms til Larve og uttrykket nok en gang behovet for å bli lappet sammen. Det tikket inn et svar etter kort tid. «Jeg er hjemme med sykt barn i dag». Jaha! Tenkte jeg før panikken kom sigende. Hvem skal da sette meg sammen igjen? Pussig nok var det ingen av kollegaene hans som kunne sy heller, så jeg ble bedt om å reise på sykehuset etter en kjapp svipptur innom kontoret for henvisning. Dette høres svært enkelt ut i teorien, men som kjent for meg funker teorier ofte bra i teorien, men sjelden i praksis. Jeg kom meg omsider til legesenteret der jeg kjempet mellom to ulike verdener og flere demoner. Med portaler som kunne åpne seg og slippe soldater ut i krig når som helst, var jeg livredd for å slippe på den lille kontrollen jeg fortsatt satt på. Jeg visste jo hva som ville skje om jeg kom meg til sykehuset, noe jeg tvilte sterkt på at jeg skulle klare. Larve hadde nok sendt meg avgårde i egen bil, alene og da hadde jeg jo mest sannsynlig kjørt til en langt mer trygg plass. Men Larve var hjemme med sykt barn, så de normale legene ringte etter ambulanse som skulle sikre trygg reisevei for meg og det flere meter lange følget mitt som humpet etter meg som en hær med skadde veteraner etter en lang krig.

En annen ting Larve skal ha, er at han aldri har sett på meg som hverken syk eller gal og han har alltid vært rolig og tilsynelatende forståelsesfull. De andre ansatte på legekontoret og ambulansepersonalet behandlet meg som en tikkende bombe som kunne gå i luften når som helst og jeg tenkte at det kanskje var like greit at jeg eksploderte der og da. Jeg visualiserte blodbadet og hjernemassen spredd utover hele rommet og siden i ambulansebilen.

Tid for meg oppleves som vanlig ikke som for de «vanlige» dødelige. Siden jeg går inn og ut mellom to paralelle verdener til enhver tid, går tiden rasende fort. Så før jeg rakk å legge merke til at bilen begynte å kjøre, var vi framme på mottaket på sykehuset på et blunk. Jeg kom rett inn i et rom som så ut som en operasjonsstue. En ubehagelig seng dekket med grønt, sto i midten av rommet med en svær lampe over seg. Rundt sengen småjogget det diverse helepersonell for å gjøre ting klart, flere gikk både inn og ut, tvers igjennom (for det var en utgangsdør på hver sin side av rommet. Eller inngangsdør?) og noen bare sto der og så på. Nok en gang som om de var usikre på om jeg kunne gå i luften om de så meg direkte inn i øynene. Pussig nok, følte jeg meg faktisk som et minefelt alene der jeg sto. Systemet var svært sårbart og enhver feil tilnærming ville nok trigge en av de mange utløserne. Jeg ble bedt pent om å legge meg ned, av en dansk dame som jeg oppfattet som vennelig. Hun ble den eneste jeg klarte å se på som nettopp det den dagen.

«Det er ikke min arm» Sa Frida til legen som sydde. Larve ville ha skjønt det. Denne legen gjorde det ikke. Han nikket lettere nervøst med hode mens han sendte noen blikk mellom sine kollegaer for å få bekreftet at de også hørte hva som ble sagt.

«Også kan ikke hun stå der, for der kan soldatene komme ut å hugge hodet av henne» hvisken hun litt bekymret videre og legen nikket enda mer nervøst og sendte flakkende blikk mot damen som signalisetre at hun skulle flytte seg. Jeg husker at jeg følte at ingen egentlig så på meg. Men hvem tør vel å se en tikkende bombe inn i øynene. De danset alle rundt meg og gjorde nyaktig det de var trent til å gjøre.

Frida begynte å bli redd på dette tidspunktet, forvirret og i tvil om hvem av alle disse menneskee som var ekte og ikke. For ikke å snakke om intensjonen dems.

«Er hun ekte?» spurte hun og det var kanskje første gang legen sa noe. «Jada, bare slapp av». Slappe av hadde jeg muligens ikke gjort på en god stund så det var jeg utrent på. Frida begynte å slite med å holde på kontrollen. Det var flere som ville aktiveres for å komme seg vekk derifra. Men Frida visste av erfaring at det beste var å bare gjøre som de voksene sier, for ikke å bli straffet. Hun var sterk og holdt ut helt til legen sa at armen var ferdig sydd, mens han nok en gang gav signaliserende blikk til kollegaer. Frigg forsto fort hva det betydde og nektet å bli med på den leken der. Hvis ingen kan snakke direkte med han og forklare hva som skjer, kan alt være det samme. Fredriksen var veldig enig i det. Så han reiste seg ifra sengen for å gå. Men det skulle han visst ikke få lov til for både leger, ja det hadde kommet flere leger, og andre ba han om å bare bli her litt til. Frigg stoppet litt opp for å se seg rundt. Hvem var egentlig alle disse menneskene? Rommet var nesten fullt. Han gikk mot den andre døra, men også her ble han stoppet og bedt om å sette seg ned. De snakket med hverandre om å tilkalle psyk og da begynte panikken å få fotfeste. Fredriksen freste at noen måtte rømme derifra. Frida begynte å gråte og så for seg at hun ville bli låst inne for alltid. Frigg gikk inn i forsvar og så sin mulighet da en av portalene åpnet seg i veggen. Han løp rett mot den uten å komme seg igjennom. Det tok ikke et sekund en gang før flere hoppet over han og holdt han fast. Frigg ble livredd og kjempet for livet mens de ropte at de skulle tilkalle politiet. Da våknet Stina med enda større panikk. Hun har kranglet med politiet før og det var ikke hyggelig. Alt skjedde så fort. Politiet kom og la oss ned i bakken med håndjern på ryggen og et kne borret seg ned i ryggen vår. Frigg forsøkte å dunke hode i gulvet. Det måtte være bedre å slå seg selv bevisstløs enn å stå i dette. «Nå stopper jeg å puste» tenkte noen idet en lege dro ned buksa vår og vi kjente et stikk. Gift, tenkte mange og ble enda mer desperat. Så et stikk til og vi merker at kampen var tapt. De løftet oss opp i en seng og en av politifolka satt seg oppå oss. For en pasient med traumehistorikk, kan jeg ikke akkurat si at dette var spesielt optimalt. Det eneste å gjøre på dette tidspunktet var  gjøre det vi alt var trent på. Overgi seg til «overgriperne».

Vedtak om tvungen observasjon hørte jeg noen si, mens vi trillet rundt i den hemmelige undergangen over på den andre siden av veien. Vi kom omsider fram og Fredriksen lå nesten helt rolig hele veien. Hans strategi var å late som at han var sedert for så å gjøre et siste forsøk på å rømme når de gav slipp. De gav slipp. Men Fredriksen kom ikke langt før de hoppet på igjen og belteseng ble et faktum. Nå var han rasende og krevde løslatelse umiddelbart sammen med en telefonsamtale. Om det var noen som kunne få han ut, måtte det være Larven. Men han var ikke å få tak i. Til slutt brukte han ungene som påskudd mot å ringe Bart. For hvem skulle hente dem i barnehage nå? Fredriksen var vell vitende om at det var Bart som skulle hente dem i dag. Han ble lettere sjokkert da han hørte om at jeg lå i belter og kunne ikke forstå at det var nødvendig. Fredriksen kommanderte han til å få tak i Larve. Larve ringte, men det var ingenting å gjøre. Vurderng om samtykkekompetanse var tatt og vi ble fratatt selvbestemmelse og kjente på en sur avmakt og en enorm bitterhet over at alt dette kunne vært unngått om ikke den Larven hadde vært hjemme med sykt barn.

2 kommentarer om “Hjemme med sykt barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s