Sorg over det som er borte for alltid.

Jeg satt meg ned i sofaen min der jeg bor og så beundrende bort på hun som satt på den oppblåste lamaen sin nærmere tv-en. Jeg hadde laget meg en skål med kjøleskapsgrøt og polarbrød med smør og ost til henne. Før jeg visste ordet av det dukket Fredriksen opp ved siden av meg. Jeg ble overrasket for han kommer sjelden på besøk slik mens ungene fortsatt er hjemme. Guttungen var allerede på vei til skolen. Jeg og jentungen fikk en time ekstra og den setter hun pris på. «Jentedag», sier hun, selv om det bare er den ene timen. Jeg flyttet ikke blikket vekk ifra henne selv om Fredriksen dukket opp ved siden av meg. Jeg visste at han var der og jeg følte meg hverken redd eller truet. For uansett hvor ekkel og skremmende han har vist seg å være, visste jeg at han delte min respekt for barna. «Barn skal beskyttes», har han gjentatt siden jeg var et barn selv. «Se der», sa han plutselig med en rolig og svært omsorgsfull tone. Jeg sa ingenting, men fortsatte bare å se på henne som han refererte til. «Se hva du har fått til», fortsatte han like rolig og fin. «Ida. Du er ikke mammaen din og du vil heller aldri bli det». «Du er så langt unna mammaen din som det er mulig å komme», sa han litt stolt faktisk og jeg begynte umiddelbart å gråte i skjul, for jeg ønsket ikke at hun skulle oppdage det. Jeg tok meg raskt sammen og svarte han. «Men Vilja», jeg trengte ikke å si mer, for vi begge forsto hva jeg mente. «Ja. Nå er vi vel enige om den saken», svarte han og jeg delvis enig i dag og ikke helt enig som dagen i forveien da jeg virkelig ønsket henne totalt tilintetgjort. Det var først nå jeg rettet blikket mitt mot han og jeg hadde nesten glemt hvor høy han var, for jeg måtte liksom bøye nakken bakover for å se opp til hode hans. «Men hun vil jo aldri forsvinne helt», fortsatte jeg. «Hvordan kan vi sørge for at hun møter oss her og nå på en trygg måte? I 2021?». Han tenkte seg litt om og kom med et sukk som om han hørtes litt skuffet ut. «Ida. Vi startet jo alt dette sammen. La oss avslutte det sammen også». Sa han idet jentungen var klar for å reise til barnehagen.

Jeg fulgte henne inn på avdelingen og gav henne en god klem før hun sprang inn til vennene sine. Jeg hadde ikke dårlig tid, men hadde avtalt å kjøre direkte til gjøkene derifra. Alle var nok litt spente på hvor sikkert dette var etter forrige ukes nær-døden-opplevelse som jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere. Det var alvor nå og jeg forsto plutselig at jeg faktisk er dødelig som alle andre. Det kan faktisk skje og hvis jeg hadde flaks for en uke siden, kunne jeg like gjerne ha uflaks den neste.

Fredriksen dukket opp igjen da jeg parkerte bilen på utsiden av bygg 19 som er nummeret på bygningen der Gjøkene holder til. Vilja var ikke å se noen plass og hadde begynt å løpe igjen. Ikke for livet denne gangen. Men kanskje for døden? Jenta med den blå kjolen eller dragen Mort? Ingen visste, og det var kanskje det som skremte meg mest. Hun er smart og om hun leiter etter døden, så vet hun garantert at hun ikke skal følge etter henne akkurat nå. Nå som Gjøkene er på ekstra på vakt og klare til unnsetning om hun skulle velge den veien igjen. Jeg ser for meg at hun venter. Venter til roen senker seg og da er det opp til oss om vi klarer å overbevise henne om noe annet fram til da. «De vil bare hjelpe oss», sa jeg til Fredriksen som nesten måtte sitte bøyd for å få plass under biltaket. Jeg refererte til Gjøkene som iherdig har forsøkt å bevise at de ikke går sin vei eller kommer til å snu ryggen til. Fredriksen nikket bekreftende på hode og sa at så lenge de forsto at Vilja ikke kunne overstyre med sine behov, slik at det gikk ut over mine barn og mitt liv, som jeg har skapt helt uten påvirkning av «de onde» som han kaller dem. De som har gjort oss vondt tidligere i livet. Det var som om han på et nivå godtok dem så lenge de forsto at Vilja ikke kunne leve ut sin egen frie vilje.

Det regnet i skogen. Trærne var redde, uvitende og hvisket noe u-gjenkjennbart seg imellom. Fra den ene enden av skogen til den andre. Og slik gikk den runddansen. Frigg lå på toppen av et tre i et slags nett han hadde spunnet av restene ifra dragetrådene som lå strødd rundt over hele skogen. Ifra da nøden var som størst i flere omganger og da de kastet de usynlige sølvtrådene ned til dem som trengte det mest. Han så opp. På stjernene og på dragen Anora som hadde returnert fra Atlanterhavet og som nå lagde en regnskur over alt støvet som hadde samlet seg opp der de siste ukene. Skogen hadde godt av en vårrengjøring og Frigg lå bare der og tok imot hver eneste regndråpe som en gave ifra livet. For livet var ikke lengre en selvfølge. Livet var ikke lengre noe håndfast og som garantert ville være der i tiden som lå foran. For nøyaktig en uke siden hadde han sett over grensen og bort til jenta i den blå kjolen og dragen Mort. Det var ikke smertefullt, og han hadde sjelden følt på en slik ro og fred. «Det er da i det minste noe», sa Frigg lavt opp til himmelen og til alle stjernekonstellasjonene. For han var overbevist om at han ikke kunne flykte fra vennen sin denne gangen. Så han bare la seg ned for å vente. Vente og nyte utsikten opp til evigheten som han snart skulle få bli en del av selv.

Vilja som nå var utstyrt med sin egen vilje, hadde løpt. Barbeint og lydløst fra tre til tre. Til hun fant et mørkt tjern og en skygge å gjemme seg i. Hun bare satt der og kastet noen stein ned i mørket. Hvem sin skygge var det hun satt i? Hun følte seg fanget inni en slitt boks som var i ferd med å sprekke opp. Hun ville skrike, men fikk ikke fram en lyd. Sorg? Nei, hun var rasende. Rasende på dem som ville ta ifra henne alt. Selve livet. Og når selve livet blir tatt fra en, finnes bare rivalen igjen. Det regnet også på Vilja og det kledde hun, følte hun selv. Kanskje regnet kunne vaske bort alt som var galt med henne slik at hun endelig kunne bli rett for noen.

Adam var også å se i skogen denne kvelden. Han satt på sin vanlige plass rundt bålet som nå hadde sluknet av regnet fra Anora. Han var også litt sint. Sint fordi Vikingen hadde sloss med ei jente. For selv om Vilja hadde kastet den boken på han, var det ikke et angrep tilbake hun hadde trengt, tenkte han. Hva hadde hendt om den slåsskampen uteble? For kunne det ikke være en ørliten sjans for at Vilja bar på en uforløst sorg, forkledd som noe annet? Et utemmet raseri for eksempel. Hun trenger jo bare veiledning i riktig retning. Slike ting tenkte Adam på der han satt ved et bål som var slukket. Ingen snakket sammen, men alle tenkte sitt hver for seg på denne regntunge kvelden. Hvor Fredriksen var, visste ingen. Men han var nok på vakt og Adam sa utover hvor takknemlig han var for at han hadde stoppet Vilja da hun stakk og for at han fikk Frigg trygt opp i toppen av et tre. Det var det nærmeste samarbeidet han hadde sett på en stund og Adam ville gjerne bidra til flere slike konstruktive løsninger. Forhåpentligvis uten fluktforsøk. Men kanskje med mer tretoppklatring. Frigg var visst fortsatt god på det og Adam hadde blitt glad over å se barnet i han igjen.

Det er nå litt over en uke siden jeg hadde flaks og jeg var på ny permisjon i verden der ute for å teste ut livet. Om det er for meg eller ikke. Jeg forsøkte å legge merke til hva som var annerledes, om det i det hele tatt skulle være noen endringer der. Jeg ville få med meg detaljer og antennene var nok skrudd opp på fullt for jeg ønsker virkelig å forstå hvorfor ting ender slik det gjør eller hvorfor ting forblir som de er. Det var spesielt Vilja med sin egne vilje, jeg stilte radaren inn på. Sto hun der inne og ventet? På det rette øyeblikket, klar til å hoppe rett inn i evigheten. Eller hadde hun innsett at livet kan leves på mange ulike måter og at hennes måte, hennes metoder ikke nødvendigvis et det ene og rette. Jeg visste svært lite og selv gledet jeg meg aller mest til å tilbringe tid sammen med den familien jeg selv hadde skapt og som Vilja helst ville vært foruten. Men jeg klarte ikke å kjenne på den ekte gleden da jeg ankom det som skal være mitt hjem. Det var et slags irritasjonsmoment der og det sammen med mitt ønske om idyll ble til sammen en mongotilstand. Delvis riktig nok, for jeg var der til stede for dem som hører til i mitt liv. Men jeg var ikke helt der heller. Ungene sovnet etter hvert trygt i hver sin seng og jeg følte en desperat dragning mot skogen. Umiddelbart ble jeg fylt av en uro over tanken på at Vilja, som for bare ni dager siden hadde hatt flaks, skulle ferdes ute i skogen alene. For jeg følte raskt at det var hennes sterke ønske om å komme seg dit. Ut. Eller inn. Vekk og fri. Alene? Jeg tenkte på Høvdingen og Overlegen som over hode ikke er overlegen og hvordan de mest sannsynlig ville frarådet meg mot akkurat denne turen. Men så begynte jeg å tenke på noe annet. En film som jeg hadde sett noen få uker i forveien. «Raya og den siste dragen» fra Disney så klart, for alle vet jo at Disney har svaret på alt. I filmen får Raya et valg som handler om tillit til rivalen, Namaari. For å kunne redde verden og skape harmoni i den igjen var hun avhengig av at Namaari skulle gjøre det rette valget som tok hensyn til alle og ikke bare hennes egen flokk i ren egoisme. Raya gir dragesteinen sin til Namaari og gir dermed hele sin tillit til henne som igjen etter litt nøling, velger å gjøre det som er best for dem alle. Og selve svaret på dette, ligger i at når noen gir deg full tillit, er det som om man ikke får annet valg enn å gjøre det rette. Så jeg, med hjelp av Disney, tok et valg om å gi Vilja min fulle tillit og se hva som skjer. Jeg kan ikke og si at dette var et enkelt valg. Jeg var både usikker og redd for min egen overlevelse oppi dette her, men den som intet våger, intet vinner, sies det om jeg skal tillate meg å komme med en teit klisje. Så jeg tok på meg turskoa og sa lavt innover med det største alvoret jeg maktet å hente fram i nøyaktig det øyeblikket:

Nå, Vilja. Legger jeg all min lit til deg. Gå ut i skogen. Ta bilder. Gå barbeint og finn din vei. Jeg kan bare håpe på at du vil finne veien hjem. Jeg vil gå med deg om du tillater det og jeg ber deg om å ikke gi opp enda. Jeg tror på deg og på hva vi kan bli. Sammen.

Så gikk Vilja til skogs. Barbeint som i skogen der inne. Men hun løp ikke. Hun brukte god tid på å finne sin vei og på den veien hun gikk, dukket det opp flere underlige ting som hun kunne fotografere. Akkurat som Monsteret hadde sagt at hun kunne. Hun så seg rundt hele tiden og visste nøyaktig hvor hun ville ende turen. Luften var juniaktig og klar. Mild og litt klam. Det var seint på kvelden, men solen hadde enda ikke gått og lagt seg. Bladene på trærne hadde sprunget ut og det var som om de var litt grønnere enn årene før. Himmelen over var blå. I alle fall det hun kunne se av den forbi de høye trærne som majestetisk strakk seg langt over henne. Hun fant en søle og tenkte på Elli som kanskje lå i den. Hun strakte ut en hand, men følte seg så hjelpeløs. Elli skulle ikke bli reddet og Vilja kunne ikke bli det, tenkte hun. «Tiden er inne, når tiden er ute» hadde Ofie alltid sagt og hun tenkte kanskje at den tiden var nå og da gjaldt det å slå til. Så kom hun fram og først bare satt hun og så utover demningen og vannet som fosset over den. Hun fortsatte å ta bilder, selv om noen kanskje aldri kom til å se dem. Vannet var ikke kaldt og omfavnet føttene hennes som føltes som en slags flytende sko som skulle sørge for sikker passasje bort der dypet var dypest. Det var mindre vann enn sist og det fikk fram alle de skarpe steinene på veien ned. Døden måtte være sikker og det så da virkelig slik ut der oppe ifra og ifra hennes perspektiv som sto der på kanten, tok bilde, la mobilen tilbake i lomma og vippet framover, klar for å møte tiden som var inne fordi tiden faktisk var ute. Men hun falt ikke. Hun ble stående på skrått framover og se rett ned med stiv kropp. Noen hadde tatt tak og holdt henne igjen. «Du slipper ikke unna så lett», sa Fredriksen strengt og bestemt som alltid. Vilja forsvant og ble erstattet med Frigg. «Løp!» Ropte Fredriksen. «Løp og kom deg i sikkerhet.» Frigg løp innover i skogen og klatret opp i det første og beste treet han fant. Og der satt han og så utover. Ventet. Til det var trygt nok?

Jeg kom hjem senere enn planlagt og jeg tenkte ikke noe mer over det. Det er jo ikke uvanlig at tiden går ifra meg på den måten og jeg var totalt ukjent med hva som hadde hendt.  Jeg følte meg urolig og skjelven, tok meg en dusj, litt mat før jeg omsider sovnet på sofaen.

Senere, da vi forsto at Vilja hadde som hensikt å hoppe, ble jeg skuffet over at Disney faktisk ikke alltid har rett. Og dagen i etterkant bar preg av kaos og løse tråder som virket umulig å nøste opp i. Sorgen ble avlyst og jeg gikk for det meste ut og inn av min egen verden der inne. Vilja løp fortsatt og tilværelsen der inne var mørkere enn vanlig. Hun løp på vestsiden av Høvdingtreet, langs en smal sti. Det var dårlig sikt på grunn av det mørke lyset, men plutselig oppdaget hun en glød der framme. Jo nærmere hun kom, innså hun at det var et bål. Midt i stien og midt i hennes sikt. Hun snudde på hode og fant han. Adam satt der og pirket i bålet sitt som alltid, men da han forsto at Vilja hadde oppdaget han, reiste han seg opp. De omfavnet hverandre som gamle og nye venner på samme tid. «Hvor har du vært?», Spurte Vilja. «Jeg har vært her hele tiden, men du ser meg ikke så lenge du ikke evner å se lengre enn dit», svarte Adam og pekte på nesetippen hennes. «Jeg er forresten ikke enig med Fredriksen om at du ikke bør slippe unna så lett», Vilja så spørrende på han og forsto ikke helt hva han mente. «Du fortjener å ha det lett», avsluttet han før de plutselig og på magisk vis ble omplassert til østsiden av treet. Der leirbålet egentlig hørte hjemme. Så vet vi det. At leirbål kan flytte seg og dra på tur. Jeg satt der også og hele den opplevelsen var absurd. Det var folksomt rundt selve bålet og jeg tok runden med blikket mitt for å se hvem som var der. Vikingen med fult vikingutstyr satt på min venstre side. Høvdingen satt ved siden av Vikingen igjen, men en svær fjærpryd på hode som en ekte indianerhøvding med beina og armene i kryss. Så flyttet jeg blikket videre og så Mummimamma, men det var Mummimamma og ikke overlegen slik som overlegen egentlig ser ut. Jeg smilte og sa at hun godt kunne ta av seg den maska, for den var enorm og så veldig tung ut. Hun trengte ikke å kle seg ut for min del, tenkte jeg. Men da jeg foreslo det, så hun bare spørrende på meg og sa «Hvilken maske?». Og det var vel på det tidspunktet at jeg forsto at jeg virkelig var gæren på ekte. Jarl Rev satt der også og lignet seg selv, men med reveører og hale med klær i de rette fargene. Også var Adam i enden og satt på min høyre side. «Vilja er her også», sa han. «Men hun er usynlig». Vi hadde det mest koselig og jeg kan ikke huske hva vi snakket om. Men vi snakket helt til jeg innså hvor jeg egentlig var og åpnet øynene mine og fikk se høvdingen i sin egentlige form sittende på den faste stolen inne på rommet mitt på Gjøkeredet.

Hvorfor ble egentlig den sorgen avlyst? Og hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til den? Før jeg visste ordet av det var Vilja på krigsstien igjen. Hun fikk servert et våpen i hendene og måtte vel benytte sjansen mens den var der. Jeg ble ikke redd, ikke som den dagen vi hadde flaks. Men jeg blir irritert og føler meg teit som ikke klarer å ta mer ansvar og sette en eller annen fot ned. Slik at skader unngås og jeg fortsetter å være i livet og etter hvert også bare leve. Jeg tenkte på noe overlegen sa før helga. At jeg burde skrive til Vilja igjen og oppdatere henne om tiden som har gått. Kanskje det ville være en start for oss å kunne leve sammen, men jeg har strevd med å få tak på noen som helst. Før nå.

Til Vilja.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan det hele ble til og endte for oss. Jeg husker deg. Jeg husker følelsene dine og ønsket ditt om å være et fritt menneske. Jeg husker hva vi la i det. Jeg ville aldri gifte meg, i alle fall ikke med en mann. Jeg ville ikke binde meg til noe og spesielt ikke barn. Jeg ville reise og vi gjorde jo også det. Vi flyttet på kryss og tvers av landet i håp om å finne noe bedre, men noe bedre dukket liksom aldri opp. Uansett hvor mye vi jaktet på det. Vi traff mange mennesker. De fleste var faktisk ikke så snille, men noen har vi fortsatt kontakt med i dag. Jeg pleier å si at jeg har samlet på spennende og spesielt utvalgte mennesker og vi har faktisk et knippe med nettopp det. Underlige, rare og morsomme mennesker som liker oss for akkurat den vi er og ble. Anette som vi studerte sammen med i Førde, Oddlaug som vi traff på VGS, Tina som bare ramlet over oss helt tilfeldig på nyfødt intensiven. Hannah, Helene, Rebekka og Cecilie som kanskje er de rareste av dem alle fordi dem er så lik på oss. Livet som ikke helt voksen, men heller ikke helt barn, er tøft. Jeg husker at fluktmulighetene stadig ble mindre og da gjaldt det å finne den i form av noe flytende, pulver eller tabletter. Livet vi levde var tilsynelatende fritt og kult, men sannheten er at vi ble holdt til fange hele veien. Skyggene ifra alt som lå bak oss fulgte alltid etter og det skulle ta noen år før jeg innså at det ikke nyttet å flykte ifra det. Du var lei menn. Jeg var også det, men jeg tror det var fordi vi ikke hadde møtt noen av de snille. Jeg tror at du og jeg burde stå sammen å sørge litt over at livet var slik og for alt det som var fraværende i forkant som skulle sørge for at vi ikke hadde behov for å flykte i utgangspunktet. For denne historien kan ende godt, for meg endte det faktisk godt og da kan det også ende slik for deg. Hvis du bare tar deg tid til å innse hvor stort tap vi har hatt.

I sju år levde vi som rotløse. Ville og utemmelige. I år 2009 skulle alt det endre seg da vi møtte Skjeggape. Husker du det? Vi var oss selv lik, men han falt ikke for vårt tankemønster om at menn bare ønsket en ting. Jeg husker reaksjonen da han sa at han ønsket å vente. Vi forsto ingenting og konkluderte raskt med at vi hadde feilet, mislykket i vår oppgave. Jeg husker at vi spurte oss selv om det faktisk gikk an å bare være venn med en mann. Han har en så stor verdi for meg, fordi han lærte oss nettopp dette. Han viste meg en verden som var god og han fikk meg til å føle at jeg hadde en verdi. Kanskje for aller første gang i vårt liv. Så planen om å ikke slå seg til ro, endret seg plutselig da jeg forelsket meg i han og da han et par år senere spurte om vi skulle gifte oss, ble svaret ganske enkelt ja med en stor dose skepsis. For min, og også din, oppfatning var at ingen er lykkelig gift. Dessuten var det skremmende å binde seg til bare den ene. Og jeg skal være ærlig nok til å si at ting var ikke rosenrødt fra dag en for oss. Det er en ting som forbløffer meg. Forholdet til han var ikke en rosa sky i starten som ble mer og mer grå med årene. Vi hadde en del å finne ut av og selv om vi virkelig likte hverandre, så var det som om brikkene våre ikke helt glei på plass. Jeg strevde med å slippe han for nære blant annet. Det som var fint, var at han var litt lik oss der og han trengte også tid til å tilpasse seg oss. Og vi har jobbet, vi har støpt og slipt forholdet vårt hele veien. I år har vi vært gift i ti år og det er fortsatt nye ting vi oppdager med hverandre. Vi er fortsatt i den prosessen vi startet for over ti år siden og vi kommer bare nærmere og nærmere hverandre. Og det kjennes så trygt! Trygghet, Vilja. Vet du hvordan det kjennes? Du fortjener også å kjenne på den tryggheten. Også fikk vi disse to barna da. Månemannen og Krøllebølle og er det ikke litt godt å se at de to ikke får samme skjebne som deg og meg?  Hadde noen sagt til meg da jeg var atten, at jeg kom til å ende opp lykkelig gift med to barn, hadde jeg bare ledd og avkreftet det umiddelbart. Jeg vet! For jeg er deg! Og du er meg. Men du sitter fortsatt fast i den tiden da vi var rotløse og drømte om å være et fritt menneske. Jeg skulle ha tatt deg med på reisen videre og vist deg prosessen hit til 2021. Det er det jeg forsøker nå. Ting ble ikke som vi hadde tenkt. Men jeg mener helt på ekte at det ble mye bedre enn hva vi i det hele tatt evnet å drømme om den gang.

Grunnen til alt dette, grunnen til at vi endte med å jakte etter noe bedre og rømme ifra demonene våre, det er en komplisert sak. Men du kjenner historiene. Til Frigg, Frida, Loppis, Elli, Stina. Vilja, alt det som har hendt med oss er over. Overgrep, vold, manipulering, å bli forlatt til stadighet, følelsen av å aldri strekke til eller være bra nok. Det er over! Vi overlevde og helt siden vi flyttet hjemmefra, har vi gått i en evig runddans med traumeminner og reaksjoner. På repeat om og om igjen. Du har hørt Vikingen mase om tillært adferd. Vi trenger ikke å flykte mer. Jeg håper så inderlig at du vil slå deg til ro sammen med oss. Og jeg ønsker virkelig ikke å frarøve deg noe. Gi meg bare litt tid, så kanskje jeg får reparert celloen vår. Vida er ikke interessert i jenter på den måten, men hun vil veldig gjerne være vennen din. Og når det gjelder den lille familien vår, så har den kommet for å bli. De har ingen planer om å forlate oss. Da hadde de gjort det for lenge siden. Av alle menn i denne verden, er han vår type. Vi har tilpasset oss hverandre fra hver vår kant og vi endte opp med en så stor respekt for hverandre at vi neppe klarer oss uten. Vi betyr mye for noen. Du betyr mye for meg. Men jeg er også litt redd for deg. Du har mange talenter og gode egenskaper som minner om noen som sviktet oss, men jeg vet at vi aldri evner å bli som henne. Og hvis du bruker de evnene dine på en sunn måte, vil ikke jeg stå i veien for noe av det.

Det finnes musikk i alle. Og du kan se den og høre den.

Det satt i gang noe i meg. Noe spontant og viltvoksende. Jeg gråt og jeg tillot meg å sørge over alt sammen som burde vært, men som aldri var og ble. Det var vondt, men jeg sto i det og jeg innså plutselig hvor vanskelig det var å si til seg selv at jeg ikke fortjente det slik. Og da fikk jeg en tanke. Hvordan kan jeg overbevise Vilja om at hun har en verdi, når jeg ikke en gang klarer å si til meg selv at alt som har hendt, ikke var fortjent?

Skogen var fortsatt like mørk. Jeg svevde der inne som et spøkelse for å orientere meg om tilstanden. Ingen var å se og det var en dyster stemning. Jeg fløt igjennom den vestre siden av skogen og så meg til siden. Jeg kunne skimte Vilja sittende inne i en hul trestamme med blodige hender som klamret seg fast til ansiktet. Hun led. En slik skikkelig bunnløs lidelse. Jeg svevde bare videre som om det ikke var jeg som styrte. Jeg så ingen andre enn henne og jeg så henne i samme positur hver gang jeg passerte denne plassen. Jo, jeg så Frigg også forresten, men han lå bare i henge-nettet sitt på toppen av treet og så opp. Det regnet fortsatt og mørket gjorde alt veldig uklart sammen med regndråpene som på en måte svevde litt de også. På veien ned mot bakken.

Jeg klarte akkurat og bare så vidt å holde meg tilregnelig på turen med Jarl Rev senere. Jeg husker at vi fant en rolig krok å spise lunsj i, men jeg kan ikke huske å ha kjøpt den isen jeg ikke tåler. Det var rart å plutselig innse at jeg spiste is uten å huske hvordan jeg fikk den servert. «Hvorfor spiser jeg dette?», sa jeg høyt og så spørrende bort på Reven. Han så forskrekket ut på meg som han vanligvis gjør når jeg overrasker han og det gjør jeg visst ganske ofte. «Husker du ikke at du kjøpte den isen??» Jeg husket ikke det og fortalte at jeg ikke tåler sånn is og kastet den opp i sånn ca. sju omganger på veien tilbake. Dette var en ganske ny opplevelse for meg, for jeg holdt meg til stede og tilregnelig (med unntak av is-kjøpet) hele veien. Jeg kjente på ukjente følelser som sinne og irritasjon. Jeg husker at jeg ble irritert på Reven over bagateller og jeg la ikke skjul på det heller. Jeg har også vært sint på familiemedlemmer, denne helgen, som later som og dekker over som om alt er greit og samtidig forventer at jeg skal være åpen om hvem jeg er. Og i tillegg blir irritert og «bekymret» når de plutselig innser at jeg får behandling i psykiatrien. Hvor fucka er ikke det? Hvor har de vært i alle disse årene? Hvor var de, når folk forsøkte å slenge en psykoselidelse på meg og hvor var de da armene mine fikk sine første arr? Og hvorfor har de ikke lagt merke til at armene mine bare har blitt mer og mer arrete i løpet av denne tiden? Hvordan klarer de å bli overrasket over at jeg strever med noe, når de har hatt billetter på første rad og sett hele showet all denne tiden? Det var Høvdingen som skulle få dette sinne tredd over seg og han sa at det var bra og jeg stoler på at han har rett. Følelser er noe jeg aldri har hatt eller tatt eierskap til. Men nå virket det plutselig som om jeg skulle stå å dusje i hele følelsesregisteret. Som meg.

Jeg og Reven kom omsider oss tilbake ifra turen og da fortsetter bare dette samlebåndet med følelser. Først med en mellomlanding via Frigg som hadde blitt trigget da beltesengen ble trillet fram og forbi. Jeg følte smerten sammen med han. Følelsen av å bli holdt og bundet fast. Jeg hørte skrikene ifra Frigg som også er meg. Jeg kjente smertene nedentil og det var umulig å kjenne hvilket hull det kom ifra. Det gjør vondt i hele meg, når jeg tenker på at Frigg ble lagt i den beltesengen. Selv om jeg forstår hvorfor det ble gjort og tenkt at det var det beste. Men smertene jeg kjente da jeg så den igjen, var så jævlig at jeg ikke klarte å holde meg her og nå. Jeg våknet opp igjen på gulvet og til kveldsvaktene. Reven var borte og nye livvakter hadde overtatt. Jeg hadde gått glipp av middag og satt meg ut for å spise da nok en følelse kom på det løpende båndet. Da en medpasient ble sint og begynte å true personalet. Reaksjonene mine gikk på automatikk og så kjapt at jeg knapt registrerte hva jeg gjorde. Hendene ble holdt for ørene og jeg så ned i fanget mens jeg kjente på frykt. Jeg kjente nok en gang smerter på hele meg som om noen akkurat hadde banket meg opp og kroppen satt der og ventet på neste runde med juling. Mens hodet mitt satt der og følte på alt dette, klarte jeg å tenke hvor jeg var, men jeg klarte ikke å styre reaksjonene som kom. Jeg begynte å gråte vilt og ble fulgt inn på rommet der jeg falt sammen i fortvilelse. Jeg var livredd. Som meg. Og jeg fortalte Løvinnen om hvorfor jeg var så redd. Hva som hadde hendt. Om følelsen av å bli bundet fast, smertene. Frykten for at livet sto i fare og jeg klarte bare ikke å holde igjen. Vi så bort på kortene som overlegen ba meg om å lage. «Jeg føler meg utrygg, men jeg vet at jeg er trygg». «Jeg føler angst, men jeg vet at jeg er trygg og at det ikke er noen reell fare». Vi leste de sammen og jeg inni meg flere ganger. Jeg så bort på bildene av mine egne barn og gråt enda mer. For et vrak. Var dette sorgen? Sorgen over ting som har vært, men som burde vært noe helt annet? Og da innså jeg plutselig en annen ting. Hvis jeg bare tillater meg den vonde sorgen, vil omsorgen komme like etter? Om sorg. Omsorg.

Denne følelsesstormen forsvant like brått som den kom. Og jeg gikk inn i en mongotilværelse med ukontrollerte raseriutbrudd ved jevne mellomrom. Jeg fant ikke roen og ingen trygghet. Ingen kontakt innover, men Jarl Rev fant Vilja og hun tok avskjed med han som var den eneste som hadde forstått henne. Jeg fant Frigg, livredd. Oppi et tre eller et skap. Det er tryggest i høyden. Jeg kjente meg rastløs og jeg ville ut, men det ville ikke overlegen. Verden min raste rett foran meg, eller kanskje bak meg. Ting gikk i veggen og jeg resignerte inne i dusjen på de varme flisene. Og mens jeg satt der befant jeg meg plutselig i skogen igjen. Jeg gikk rundt, men det var ikke min stemme som ropte på dem. Det var overlegens. «Hallo?» Ropte hun, men tankene var mine. «Frigg? Vilja? Er det noen her?» Fortsatte stemmen til overlegen og jeg tenkte med min stemme at dette var absurd. Overlegen møtte ikke på noen av de hun ropte på, men hun møtte Fredriksen. Han sto bak en hekk på hennes høyre side og han klippet på den med den minste saksen jeg har sett. Han så ikke på henne, men utbrøyt stolt: «Dette er perfeksjon!», mens han klippet effektivt med den latterlige lille saksen hans. Hekken var sikkert to meter høy og fortsatt strakk han seg høyt over den, mens overlegen sto på den andre siden og så opp på han. De snakket sammen, men jeg kunne ikke høre det. Jeg så bare at leppene beveget seg og det så ut som en alvorsprat. Bak min rygg. Så flott! Selv i min egen indre skog får jeg ikke delta i beslutningene som tas.

Jeg fikk dra dagen etterpå. Selv om ingenting var endret, var det tydelig at jeg bare ble dårligere av å være innsperret stort lengre. Dagen da vi hadde hatt flaks ble mer og mer fjern og jeg brydde meg egentlig bare mindre og mindre. Jeg ville bare hjem og ha de beste dagene jeg kunne ha før det hele ender. Slik tenkte jeg. Å klemme barna for siste gang. Eller å klemme dem så mange ganger som mulig før tiden min var ute. For en dag måtte jo flaksen min visne og gå ut på dato. Episoden der de forsøker å få liv i meg igjen spilles om og om igjen i hodet mitt. Stemmen til hun som alltid er blid, men som plutselig hørtes skremmende alvorlig ut. Frykten for smerter underveis som viste seg å være totalt fraværende. Jeg svevde liksom bare der og tenkte at de skulle stoppe med det dem drev med. Jeg hadde funnet min fred og det skremmer meg at jeg tenkte slik. Var det mine tanker? Eller var det hennes? En ting vet jeg, og det er at ingenting har vært det samme siden. Å komme hjem til ungene ble ikke som jeg tenkte. Var det fordi hun hadde overtaket på meg? For jeg følte ikke den samme gleden over dem som før og jeg hater å si det, for jeg vet jo at jeg elsker dem over alt annet på denne jorden. Allikevel var det noe annet som overskygget. Og jeg fikk ikke tak på det. Dagen etter hadde jeg avtalt med overlegen som overhodet ikke er overlegen. Jeg så ikke poenget, men dro dit allikevel. Hun fikk meg gradvis og delvis tilbake, men ikke fullstendig. Jeg husker at vi lo og det var godt. Jeg føler at jeg lever på kanten av livet nå. Min tålbare grense er fryktelig smal og jeg er halvt levende og halvt død. Stadig finner jeg meg i å høre på musikken hennes. Og det er dystert og minner veldig om en jeg ikke ønsker å være. Jeg har også tatt meg i å klatre i trær. For å komme i sikkerhet? Det er en uke til overlegen min går ut i ferie. Vi har som vanlig dårlig timing på mine farlige eventyr her ute i verden. Til uka returnerer jeg til Gjøkene i håp om å få stabilisert dette før hun forsvinner. For jeg ønsker bare å møte denne sommeren på en tryggest mulig måte for alle. Jeg har ikke sørget ferdig. Det merker jeg. Så til uka skal jeg henge med Høvdingen og han er den beste på følelser. Han føler mer enn jeg noen gang har følt i hele mitt liv tror jeg, så jeg er i rette hender. Så Vilja. Bli med meg i sorgen over alt som er borte for alltid. Dette er min invitasjon til deg. Håper vi sees.

En kommentar om “Sorg over det som er borte for alltid.

  1. Kjære kjære fantastiske flotte deg!! Jeg ønsker så inderlig at du kommer deg godt gjennom sommeren med både gjengen på Gjøkeredet og den supre gjengen du har hjemme!! ❤️❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s