Stormpartikler med grå substans

«Kan du bare kjøre litt lengre?», sa jeg uten å se bort på han som faktisk kjørte bilen. For jeg så ut av vinduet. Ut i mørket. Ut på verden som fløy forbi. I løpet av de 13 årene vi har vært sammen i dette livet, hadde det aldri vært naturlig og bedt han om dette. Jeg har alltid likt å ha bilen for meg selv, men akkurat i dette øyeblikket, var det helt okay at han var med på ferden. Sammen med meg. En av hans mange gode egenskaper er at vi fint kan bare være sammen. Stillheten mellom oss blir aldri pinlig og det er som om vi begge to setter pris på hverandres lydløse nærvær. Vi bare eksisterer i samme rom, på samme sted og det er mange ganger nok. «Ja», svarte han rolig og kjørte forbi avkjørselen til huset vårt. Jeg kunne ikke la være å tenke på Gjøkene denne gangen heller. Hvor mange ganger hadde vi ikke sittet slik og bare kjørt for å komme ut litt og vekk ifra all galskapen bak lukkede dører, men denne gangen var det ingen låste dører bak meg. Jeg var fri, men allikevel følte jeg på et sterkt behov for å komme meg vekk. Tenke. Drømme og reflektere over det jeg hadde opplevd tidligere på dagen. For selv om jeg ikke var låst inne på en lukket akutt psykiatrisk avdeling, var det allikevel noe i meg som skrek etter å slippe løs.

Jeg halvsov i sofaen. I fanget hans, mens han holdt armen sin trygt rundt overkroppen min. Jeg merket at hendene mine klamret seg diskre fast i den. Vi var ikke hjemme, men hos hans familie og der er det rom for å slappe av i sofaen på den måten. Det tok meg ganske mange år, før jeg ble komfortabel med dette. Å kunne være så avslappet hjemme hos hans foreldre. De var bare den type mennesker som virkelig ønsket at vi skulle føle oss hjemme hos dem. «Føle seg hjemme». Det er lettere sagt enn gjort, når en aldri har følt seg hjemme noen plass. Hva betyr egentlig å «føle seg hjemme»? Ikke noe trygt og bra i alle fall. Det var lenge min erfaring. Tretten år etter at jeg møtte familien hans for første gang, kunne jeg altså ligge og halvsove på sofaen der. Med armen til sønnen dems trygt rundt meg. En trygghet hos et annet menneske jeg sjelden har følt på hos noen andre.

Tidligere på dagen hadde jeg et mislykket forsøk på å anerkjenne alt som bor i meg. Fordi jeg ikke lengre har tilgang til minnene jeg hadde tilgang på for bare få måneder siden, må jeg forsøke og i det minste anerkjenne at det finnes deler av meg som faktisk har det. Jeg snakket høyt utover og lavt innover uten respons. «Jaja!», tenkte jeg. «Kanskje det ikke lengre er noen å snakke for». Idet jeg tenkte tanken, stakk det i magen min. Jeg har lovet meg selv å ikke minst dem der inne og ikke å glemme. Og nå satt jeg der og var godt på vei. Var det fordi jeg ikke ønsket det? Eller var det for mye for meg å bære. Eller kunne det faktisk hende at det hele bare var oppspinn? Tatt ut ifra en vill fantasi. Jeg visste helt ærlig ikke lengre og det var som om jeg kunne høre overlegen som over hode ikke er overlegen si: «Men jeg har møtt dem alle og deres historier er virkelig nok for meg». Jeg pustet oppgitt ut og kunne så inderlig ønske at jeg også så det på den måten. For min opplevelse er at jeg ikke har møtt dem slik. Selv om jeg vet at jeg gjorde det på løpende bånd i løpet av mine to år på Gjøkeredet. Hvorfor er det så vanskelig å tro på noe jeg egentlig vet at er sant? Jeg kan teorien på rams. Jeg vet jo at dette er vanlig å oppleve underveis i faseorienteringen. Hadde jeg bare husket en brøkdel, hadde det kanskje gjort det enklere for meg. For sannheten er at jeg skammer meg mest for de tingene jeg har påstått at har vært en sannhet i min fortid. Hvem er det som finner på slike horror-historier? Jeg vet også med sikkerhet at jeg ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette, så hva annet kan drive et menneske til å skape slike løgner? Jeg kom ikke på noen, så da er det kanskje en sannhet allikevel. Slike tanker kunne jeg nøste meg inn i, i timevis. Uten at floken ble løsere av den grunn.

Jeg sovnet aldri der jeg lå i fanget hans, på sofaen til familien som ønsket at jeg skulle føle meg som hjemme. Men jeg ble dratt inn i en slags våken drøm. Det var en stikkende storm som herjet rundt meg, mens jeg gikk imot motvinden som ble slengt i min retning. Stormen var grå. Det så ut som millioner av små grå partikler som virvlet rundt meg. Grå substans! Ifra hjernebarken, tenkte jeg og likte den metaforen. For hjernebarken gir meg muligheten til å reflektere og da vil den automatisk sette en demper på de automatiske følelsesreaksjonene. Det hadde Fru. Grå lært meg og det gav mening. Før jeg visste ordet av det ropte jeg i desperat forsøk på å overdøve den kraftige, men milde suselyden ifra det hele. «Hvorfor gav du meg opp?», skrek jeg mens jeg så den grå substansen ta formen til en grå skikkelse. Fru. Grå. Den grå substansen svarte med en vennlig, men bestemt tone som ikke var å ta feil av. Det var henne. Eller ekkoet i fra noe som en gang var, men som nå er borte for alltid. «Er det virkelig sant at du bare er negativ, eller kan det være at du blir tynget ned av alt det negative du har opplevd?». Det var hennes siste ord til meg på en lapp tidlig i 2017. Jeg ignorerte henne og startet jakten på noe annet. Jeg ropte etter Frigg mens vinden av grå substans danset rundt meg. Det kunne minne litt om den gangen jeg ropte på Elli i stormen igjennom gjørma. Jeg kunne knapt høre min egen stemme. «FRIGG!!» gjentok jeg mange nok ganger og da jeg nesten var i ferd med å gi opp, sto han der. Vi så på hverandre, mens vi ventet på det rette øyeblikket og på at stormen skulle roe seg litt ned.

«Jeg vil så gjerne tro deg!» sa jeg. Og da hendte det noe litt rart. Frigg sa navnet mitt for aller første gang. Jeg har da aldri hørt at han har sagt navnet mitt før? «Ida», sa han oppgitt som om han lengtet etter noe. Og det var alt. Han gjentok det noen ganger i samme stil. Var han også litt redd? «Ida». Trengte han hjelp? Det falt meg ikke naturlig å gå imot han for å gi han en klem. Jeg ønsket heller å trekke meg tilbake, men jeg valgte å stå der. Ca. to meter unna. Korona-vennlig, tenkte jeg. Like fort som han kom, forsvant han igjen rett foran øynene mine. Det var som om han gikk i oppløsning og ble en del av den grå substansen som tok han med seg i et vindkast. Var det Frigg som gav meg opp han også? Eller var det jeg som gav opp han? Det hjalp ikke akkurat meg med å bli klokere der jeg befant meg helt alene igjen. Følelsen var velkjent. Forlatt og alene. Helt til en høy, eldre herremann kom gående imot meg og satte seg. Ved siden av meg som satt oppå en trestamme som jeg bare kunne håpe på at tilhørte det mektige høvdingtreet. For om høvdingtreet fantes, var jeg i det minste trygg. Også jeg og Fredriksen forble tause i en liten stund. Men så tok jeg motet til meg og startet samtalen som også skulle bli en kort en. «Hvordan kan jeg tro på han, Fredriksen? Jeg husker jo ingenting!», på det tidspunktet var også jeg blitt ganske oppgitt. Fredriksen så bare bort på meg og svarte: «Du vet jo hvem «han» er og hva han var i stand til å gjøre». Det var ikke et spørsmål. «Ja», svarte jeg bekreftende, men uten å huske noe mer konkret. «Jeg tror på monstre». «Da tror du også på det faren din har gjort», sa han bare. Jeg lukket øynene og ønsket meg vekk ifra situasjonen. Jeg ville ikke høre mer. Jeg ville ikke vite og jeg ville ikke forholde meg til noen av dem mer. Så jeg lukket øynene og ønsket meg bort.

Vi fortsatte å kjøre uten mål og mening. Jeg hadde tusenvis av tanker i hode som måtte sorteres. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg ifra? Himmelen foran og over meg så faretruende ut. Hva ventet meg der framme? Jeg kunne se livet mitt i løpet av de to siste årene gå i reprise. All flaksen, all uflaksen. Jeg skulle ikke fremdeles vært i dette livet. Ikke egentlig. Men når jeg allikevel befinner meg midt i det, mer levende enn noen gang, er jeg nødt til å finne den gråsonen som gir meg muligheter jeg aldri før trodde fantes. Jeg kan leve som et helt menneske med mange roller som fungerer godt i sammen. Og det er ikke noe annet jeg heller vil enn akkurat å leve slik. Men det har vel sin pris som alt annet. Jeg er nødt til å huske dem igjen. Jeg er nødt til å leve med den bunnløse sorgen over tapt tid. Tapt barndom. Tapt verdi. For etter sorg, kommer omsorg. I alle fall om jeg tillater det. Vi endte kjøreturen via drive through-en på Burger King og kjøpte en milkshake uten forventinger. Så reiste vi hjem.

En kommentar om “Stormpartikler med grå substans

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s