Barteskogens joggende soldater

Jeg satt i stolen hos den grå damen. Jeg husker ikke lengre hva hun spurte om som fikk meg til å flykte. Det skal ikke mye til før Skogen suger meg inn i dens mørke verden.

«Barteskogen er ikke lengre hva den var»

Var det noen som sa til meg i etterkant. Det var gutten innså jeg fort. Gutten jeg lekte med da jeg var 14 år. Adam het og heter han fortsatt. Han var også 14 år da jeg var det, men han ble aldri eldre. Det tok lang tid før jeg tenkte over at det kanskje var litt rart! Adam kom og gikk i perioder og det føltes alltid naturlig de gangene han var der. De gangene han ikke var der, eksisterte han rett og slett ikke. Så forsvant han i noen år og kom tilbake 13 år seinere. En dag den grå damen stilte de riktige spørsmålene. Adam våknet til liv og det samme gjorde Barteskogen. Han bor der og kjenner skogen like godt som sin egen bukselomme.

Jeg satt fortsatt i stolen da rommet mørknet, jeg ble trøtt og gulvteppet under oss kom til liv. Før jeg rakk å tenke presset trærne opp fra det i rekordfart, jeg kjente det ristet i bakken så jeg måtte holde meg fast. Det tok ikke lang tid før hele skogen var på plass og jeg befant meg dypt inne i den. Jeg hørte så en hær av soldater jogge i takt på leit etter skogens dronning sitt nye offer. Det kunne være hvem som helst, de tok alt de kunne finne! Derfor måtte jeg gjemme meg. Stiv av skrekk krøllet jeg meg sammen i et hulrom i en trestamme. Jeg kunne høre soldatene i full masj trampe forbi. Så ble de borte og jeg var foreløpig trygg.

Den midlertidige friheten brukte jeg på å vandre rundt i skogen omringet av tåke. Jeg betraktet de flotte trærne som kun eksisterer i Barteskogen. Blader og løv er nemlig erstattet med Herre-barter! Jeg har aldri skjønt hvorfor, men den grå damen sier at «Selv Barte-trærne har en logisk forklaring». Mens jeg vandret rundt hørte jeg stemmen hennes, hun ba meg om å komme tilbake, men jeg visste ikke veien. Tåka gjorde det vannskelig å orientere seg, men jeg klarte å kommunisere med henne mens jeg var på vandring. Tre dører dukket opp og jeg fikk beskjed av skogen om å velge en av de. En av dem ville ta meg med til det virkelige virkelige, mens de to andre ville føre meg lengre bort og inn i det dypeste dypet. Jeg prøvde å rådføre meg med den grå damen som stadig prøvde å guide meg hjem. Uten hell, jeg valgte feil dør og forsvant ut i ingenting..

Det neste jeg husker er at jeg står på utsiden av den grå damens kontor, det var 5 meter fra meg til bilen jeg brukte som fremkomstmiddel den dagen. Grusen i mellom så på ingen måte ut som grus, men som en overflate av noe som kom til å drukne meg om jeg gikk på den. Så jeg sendte bud på Fru Grå som kom umiddelbart ut for å demonstrere at grusen var grus. Hun gikk ut på den og etterlot seg en sti av plater jeg kunne gå på. I bilen satt jeg i enda noen minutter før jeg kjørte tilbake til start.

I det jeg kjørte var jeg overbevist om at jeg kunne skimte Barteskogens joggende soldater masjere videre over brua og over åsen. Der kommer de nok til å holde seg en stund, tenkte jeg. Helt til Fru Grå stiller de riktige spørsmålene.. igjen..

4 kommentarer om “Barteskogens joggende soldater

  1. Wow, jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å oppleve sånt. Du skriver så livaktig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s