Utfordringer i hverdagen: «Ser du henne også?»

Det er på ingen måte hemmelig at det å leve med DID og PTSD byr på utfordringer i hverdagen. De kommer på rams, hver dag. Noen dager er det mer flyt i, mens andre dager kommer utfordringene på rams. Jeg vil gjerne fortelle om en av dem som jeg med tiden har lært å gjennkjenne i stor grad. Av og til blir det krøll i hva som er virkelig og ikke, noe som følgende historie bekrefter til det fulle.

Jeg hadde knappe 3 måneder bak meg som student på høyskolen. Jeg hadde etablert meg i en studiegruppe jeg skulle ha mye med å gjøre. Siden ingen av oss kjente noen av de andre i utgangspunktet, satte vi oss trofast i samlet flokk på rad 3. Bare dette var en utfordring for meg på det tidspunktet. Jeg valgte stort sett strategisk den bakerste raden på slike plasser for at jeg ikke skulle ha noen bak meg. Jeg brukte litt tid på å venne meg til den nye studenten i meg, men det gikk egentlig overraskende bra. Helt til jeg oppdaget en dame på bakerste rad. Det var noe rart med henne, hun satt bare der med hendene i fanget, rak i ryggen med et blikk som var umulig å tolke. Jeg kunne ikke oppfatte om hun smilte eller var dønn alvorlig der hun satt uten å flytte blikket. Den tredje dagen hun satt der, på samme plass med det samme blikket visste jeg det: Hun var en hallusinasjon! Hennes eksistens var nødt til å være begrenset til mitt indre kaos. Jeg hadde lenge vært bekymret for studenten og det å gjennoppta studiene. Erfaring har vist at kaoset blitt uovervinnelig og dermed har også studier gått i vasken. Damen på bakerste rad fikk meg til å innse at også denne gangen måtte jeg nok gi opp. I ca to uker satt jeg på tredje rad og spekulerte i hvorfor og hva hun gjorde der oppe. Hundre spørsmål gikk igjennom hode mitt og selve forelesningen som foregikk foran fikk jeg ikke med meg. Jeg turte heller ikke å si noe om dette til Fru Grå. Jeg ville finne ut mer på egen hånd før jeg gikk til henne med dette. For erfaring har også vist at kaoset blir enda mer kaotisk om jeg innvolverer andre. Men så plutselig skjedde det som skulle vise seg å gjøre en slutt på spekulasjonene mine.

Damen på bakerste rad reiste seg og gikk ned trappen og forbi min rad. Jeg lukket øynene og tenkte desperat at jeg IKKE måtte lage noen scene og holde meg i skinnet! Da jeg lukket opp øynene sto damen rett foran meg, så meg inn i øynene og sa:

«Plager det lyset deg også?»

Jeg svarte så klart ikke, da ville jo medstudentene tro jeg var gal som snakket ut i luften! Damen gav seg ikke og spurte igjen, litt høyere og jeg ser en annen vei. Akkurat da dytter medstudenten min meg i siden.

«Du, hun snakker til deg altså..»

Det satte meg helt ut og uten å tenke meg om sier jeg høyt:

«Hæ? Ser DU henne også??»

Damen var så virkelig som det gikk an. Hun så at jeg lukket øynene da hun kom ned og lurte på om jeg også ble blendet av det lyset som faktisk var ganske blendende, men det hadde ikke jeg lagt merke til fordi jeg var for fokusert på å finne en strategi mot denne damen jeg trudde var en hallusinasjon. Det viste seg at hun var ansvarlig for høstens emne og satt der for å observere undervisningen. Jeg fortalte om denne episoden til Fru Grå neste gang jeg så henne og vi måtte bare le! Dette er jo bare helt ubeskrivelig morsomt! Selv om det var svært ubehagelig der og da. Denne episoden sier jo litt om utfordringer som følger med en alvorlig sinnslidelse. Jeg kan ikke alltid stole på at det jeg ser er virkelig. Både Ofie, Fredriksen, Frida og Oda har dukket opp i forelesningene, men de kjenner jeg fra før. Selv om noen av de ikke har gode hensikter, klarer jeg å ignorere dem i den grad at ingen legger merke til det.

Dette er 2 år siden og jeg har blitt en godt etablert student! Det er en stor mestring at jeg har klart å komme så langt i Bachelorgraden min! Bedre sent enn aldri, sant?

Hallucination

10 kommentarer om “Utfordringer i hverdagen: «Ser du henne også?»

  1. Husker jeg var skikkelig derealisert en gang, alt var flatt og livløst, laget av «papp», og jeg funderte på om man kunne falle gjennom til «baksiden» der pappen brettet seg til hus o.l. Så møtte jeg på noen et sted jeg trodde var trygt, jeg ble bare stående og se på henne og holdt på å spørre henne om hun var ekte (men egentlig var jo alle spøkelser, men spøkelser kan godt gå i en pappby, bare ikke på min trygge plass) eller ikke, men jeg kunne ikke snakke.

    Og å være sammen med en god venn av meg og le fordi ingenting er ekte og jeg har hender som ikke er mine og de beveger seg som jeg vil – og er det ikke rart?

    Veldig godt å kunne stole på det jeg ser nå da 🙂

    • Visst er det rart! Men utrolig komsik i ettertid! Iallefall for meg og det er en god egenskap tenker jeg. Å kunne le av sin egen «galskap» :). Så pussig at du nevner det med papp-tilværelse, for det var meget gjennkjennbart!

      • Det er godt å le, er ikke mange som kan si de har vært underholdt av å se på sine egne hender i timesvis ^^, Og det er ganske komisk at man kan bli så fascinert av noe man ser hver dag, egentlig ganske ofte. Så skjer det noe og med ett er det så underlig, og rart, at det må studeres veldig nøye… 😛

        Aldri «møtt» noen andre som har kjent igjen det med pappen, men så kan jeg telle andre jeg kjenner som er/har vært dissosiative på en hånd (i alle fall de som vet de har værter dissosiative). Så det var egentlig hyggelig med selskap 🙂

      • Humor er min måte å takle alt på kan du si. Jeg blir så engstelig hvis ting blir veldig alvorlig. Og heldigvis er Fru Grå med meg på den. Vi ler mye og spøker, men tro meg, når jeg er midt oppi mørket er det ikke mye humor involvert! hehe

        Jeg er litt usikker da, på om denne Papp-tilverelsen er lik eller ikke, men jeg huker en tid da alle bygningene rundt meg var laget av papirlignende materiale. Jeg trodde at jeg kunne rive istykker huset jeg bodde i feks, og trodde også at jeg gjorde det! I etterkant så jeg at det lå strødd rundt med avrevne papirbiter i hele huset… Det er utrolig godt å «møte» dere. Jeg har vært veldig alene helt fram til nå faktisk. Jeg har aldri møtt andre som meg og det betyr mye for meg å lese deres blogger og se at jeg ikke er alene. 🙂 Sånn svart på hvitt… 🙂

      • Om jeg opplever ting surrealistisk kan jeg le når det skjer (igjen, f.eks. å miste følelsen med kroppen min og se alt med andres øyne, det kan være ganske latterfremkallende. Derimot er det ikke lurt å begynne å le «ut av det blå»… 😉 ) Jeg blir så fryktelig analytisk når jeg blir redd, skyver frykten helt bakerst i et hjørne og analyserer det som skjer.

        Helt likt vet jeg ikke om ting kan være for noen? Men «forklaringsmodellen» eller noe sånt kan jo ligne, og det er jo noe det også 🙂 Enig, det er godt å lese andre som har det slik!

      • Det høres ut som de genial måte å reflektere over «hvorfor» på, når du kan skyve frykten vekk og se på det fra en annen vinkel!! Genialt faktisk!!

        Haha, jada, jeg vet veldig godt hvor «galt» det er å begynne å le, feks midt i en forelesning…. Eller i butikkkøen.. 😂 Er det der utrykket, «de gale har det godt» kommer fra?? 😂

    • Jeg er usikker på hvor slitsomt det egentlig er for øyeblikket, men jeg vet at tingenes tilstand er som beskrevet ovenfor og kan ikke annet enn å le… Som i en film!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s