Delt omsorg.

Det føles som en evighet siden jeg ble skrevet ut fra Gjøkeredet, men i virkeligheten er det bare 5 dager siden jeg ble sendt ut alene (så alene som jeg kan bli iallefall) i den store verden for å leve livet slik det er ment skal leves. Åpne dører og gørrkjedelige mennesker å forholde seg til. Dere har kanskje ikke tenkt så mye over dette eller så går det bare av seg selv for deg som leser. Men iløpet av en dag møter iallefall jeg på unødvendig mange uinteressante mennesker som jeg faktisk møter ganske ofte, men som jeg ikke kjenner personlig. Hvis man skal følge den sosiale normen i dette tragiske samfunnet, forventes det at det konverseres. Noe av det kjedeligste jeg vet om er å konversere med mennesker jeg møter ofte, men som jeg ikke kjenner personlig. Kassadamen på butikken for eksempel. For min del er det hverken kleint eller pinlig å stå i all stillhet mens damen piper inn en og en vare. Det at hun prøver å få øyekontakt derimot er ikke normalt. Faen, tenker jeg hver gang og føler jeg bare må gløtte bort. «HEI» sier hun og smiler som om hun er så glad for å se meg. Som hun ikke aner noenting annet om enn at jeg handler helt vanlige og kjedelige ting. Så kommer det, som alltid har vært et mysterium for meg. Været! Mennesker som ikke kjenner hverandre skal alltid benevne været som om det er et stort mysterium at skifter og varierer fra dag til dag, eller ikke. «Jada, fint vær» mumler jeg og later stort sett som om jeg får en tekstmelding, men det bryr dem seg sjelden om for nå har vi fått kontakt og jeg må pines igjennom en samtale om hvor dårlig været er eller hvor fint det er. Og akkurat i år er den store snakkisen, vinterens mangel på snø. Det slår aldri feil. Hver gang jeg får ufrivillig øyekontakt med kassadamen eller en av de andre jeg møter, men ikke kjenner, får jeg en skuffet beretning om at snøen fortsatt ikke har vist seg. Som om jeg ikke har øyne å se med. Det ender alltid med at jeg blir en jeg ikke liker. En klisjé og strør ut med like teite og selvfølgelige svar, mens jeg smiler og humrer. Inni meg skriker jeg etter å si noe sarkastisk eller egentlig å slå den unaturlige blide personen i ansiktet med en hanske eller noe. Men jeg spiller med, for det er det som er forventet.

Da jeg flyttet hjemmefra for første gang, var det nettopp denne sosiale ferdigheten jeg ikke hadde innlært. Jeg ville passe inn i samfunnet og gjorde det jeg observerte at alle andre gjorde. Etter noen år fant jeg ut at jeg slettes ikke hadde noen behov for å passe inn i et så basalt og enkelt samfunn. Så jeg fant den ene mannen som delte samme oppfatning som meg. Bart, min tanketvilling og beste venn i dette livet. Vi fikk to barn og det er bare å håpe at også dem skal lære seg å bli egne individer og ikke falle for samfunnets enkle regler og normer bare for å passe inn. «Tenke sjæl» er nok en av de beste låtene som er skrevet om nettopp det. Hvorfor må alle på død og liv passe inn? Vi lever i et filtrert samfunn, der de som skiller seg ut blir satt på sidelinjen. Jeg mener at de som skiller seg ut, burde mer inn på banen! De har mye mer interessant å komme med enn alle de robotene som er programmert til å snakke om vær og vind med mennesker de ikke kjenner, men støtt og stadig møter på allikevel. Bart og jeg er like der og spiller Stein, saks, papir om hvem som skal gå på foreldremøter og den slags. Taperen må gå og pines igjennom de to timene med dumme spørsmål og uvitenskap fra våre medforeldre, mens vi i beste evne forsøker å være så usynlige vi kan. Stakkars barn, er noe vi bare tør å si lavt til hverandre. Som om vi er noe bedre enn alle andre, sier jeg. Pause. Og vi begynner å le. Vi går ikke rundt å tror at vi er så mye bedre, men for å være helt ærlig, går vi rundt å mener at menneskeheten er i ferd med å gå rett mot et stup. Når mennesker som Donald Trump kan bli verdens mektigste mann og det finnes en svær bevegelse av mennesker som nå tror at jorda er flat igjen. Da må man jo stille seg spørsmål om hvem som er tilregnelig og ikke? Og det kommer fra meg som nylig ble skrevet ut av en lukket institusjon med fastvakter 24/7.

Før jeg reiste fra Gjøkeredet hadde jeg en overbevisning om at det ikke var mulig for meg å få både i pose og sekk. Hjerterdronningen hadde en visjon om en slags delt omsorg for meg, der jeg i all hovedsak skal fungere hjemme med mann, barn og jobb (Hva butikkdamen og medforeldre angår, så er ikke det fullt så høyt oppe på prioriteringslisten. Enda). Samtidig som jeg skal ha noen samværstimer/dager sammen med livvaktene på Gjøkeredet i måneden for å fortsette jobben med stabilisering. Hjerterdronningen ser for seg en tredagers, to ganger i måneden. Det er jo ikke allverdens, men samtidig er det ganske mye. De 5 siste dagene har føltes som en evighet og jeg har tenkt en god del. Grunnen til at det har føltes som en hel evighet, er nok også fordi jeg ikke har sovet omtrent noe siden jeg kom hjem. Men det er en annen sak. Jeg mener bare at når man ikke sover, så får man jo tross alt med seg noen timer ekstra av døgnet. Den tiden har blitt brukt effektivt vil jeg påstå å si. Vi har til og med rukket å teste troverdigheten til Gjøkeredet nok en gang og de har bestått testene på rams. Jeg begynner faktisk å tro på at de er på ekte og «the real deal». Vikingen holder fast på epost kontakt, jeg ser også at de er innom for å spionere på bloggen. Det er litt koselig faktisk og det er som om de sier «Her er vi, men vi sier ikke hei før du sier hei først». Jeg lever her med visshet om at de lever der og jeg kjenner helt hit at de bryr seg og vil oss vell. En natt i helgen, hadde Stina det litt tungt. Og når Stina har det tungt, kan mye skje. Denne natten hadde hun tatt mer medisiner enn det hun egentlig har lov til å ta og det visste hun, men brydde seg svært lite om det. Frida våknet til liv en gang midt på natten. Hun merket at det var noe rart, men klarte ikke å sette helt ord på hva det var. Hun var redd som vanlig og ringte til Gjøkeredet som hun hadde gjort de forrige nettene. Hun visste at det var eventyreren som var der. Frida ble mindre redd av å høre den kjente og rolige fortellerstemmen i den andre enden før hun la på og mottok SMSen som var en plan som fortsatt gikk velsmurt for seg (Utrolig!). Frida spurte eventyreren om Stina. Og hvis hun har tatt medisiner hun ikke skal ta uten å tenke over konsekvensene av det. Larve har aldri reagert på slike påstander og ment at det er vårt ansvar å rydde opp i. Eventyreren tok det annerledes. Det kom som en stor overraskelse og Frida ble mer redd enn hun var i utgangspunktet. Det var jo ikke meningen å sladre på Stina. Plutselig så hun at det lyste i den andre enden av rommet. Shit! Han forsøkte å ringe Bart. Frida listet seg bort og avviste anropet som heldigvis hadde gått lydløst for seg. En del tapte anrop senere forlangte eventyreren å få snakke med noen. Frida forsto ikke så mye og resignerte i et hjørne. Heldigvis dukket Fredriksen opp for å hjelpe henne ut av den knipen. Han tok kontrollen, ringte Gjøkeredet opp igjen og utgav seg for å være Ofie. For alle har tillit til Ofie og tar han på alvor. Eventyreren krevde å få vite hva som var tatt. Fredriksen holdt fatningen og påsto at det ikke var noe å bekymre seg for. Fredriksen støtter nemlig Stina i å ta mer enn hun skal i håp om at hun forsvinner. Så han tok en spansk en og sa at hun bare hadde tatt dobbel dose med det hun pleier å ta. Altså ingen grunn til panikk. Eventyreren roet seg også med det og ønsket oss en god natt videre.

Her erfarte vi flere nye ting. Ikke bare er Gjøkeredet og deres livvakter klare til enhver tid for å støtte, veilede eller bare for å slå an en prat. Men de bekymrer seg også over ting som er helt vanlig kost for oss og som ingen noen sinne har bekymret seg for før. Vi ble litt satt ut alle man over det der egentlig. Bryr de seg virkelig SÅ mye? Vi forsto ingenting, men alvoret på den andre siden av røret var skremmende alvor og eventyreren sto klar til å få hentet oss inn om nødvendig virket det som. Gjøkeredet har bestått nesten alle testene vi har utsatt dem for, så kanskje det er på tide å innse at de faktisk er til å stole på og at de faktisk tar oss på alvor?

De er iallefall verdt å gi et forsøk. Så jeg med flere er veldig innstilt på å få denne delte omsorgen til. Det vil bli hardt å skulle gjøre alt på en gang og erfaring har vist tidligere at dette ikke er mulig. At alt på en gang fort blir for mye å gape over. Men så har heller ikke Hjerterdronningen stått for opplegget før, sammen med hennes hær av livvakter som står klare til enhver tid for å hjelpe en helt tilfeldig person som meg. De er så gode og dyktige at jeg kan ikke gi dem opp, de fortjener at jeg henger med og forsøker en stund til. Dessuten er de ikke ferdig utlært om DID helt enda og jeg ser stor mening i å stå for mye av opplæringen. Forskning sier noe om at pasienten selv må finne behandlingen meningsfull for å være motivert til å gjennomføre den. Ellers er hensikten liten.

Så langt har jeg klart meg ute i det fri i 5 dager. Snart en uke. Jeg har brukt tiden sammen med familien i hovedsak og det er det beste som finnes. Det har vært vinterferie og jeg gruer meg litt til å sende dem ut av huset til skole og barnehage. Det betyr alenetid for meg, som enkelt kan brukes til å utvikle galskapen til nye nivåer og nye høyder. Det er aldri godt å si hva som skjer når vi får tid alene. Men planen er også at jeg skal tilbake på jobb så fort som mulig og jeg har sagt til arbeidsgiver at jeg står klar umiddelbart etter denne vinterferien som betyr at jeg skal på jobb førstkommende mandag. Og da vil den uken gå passe smertefritt for seg. Så har jeg med vilje planlagt å dra på konsert sammen med en god venninne neste helg. Selveste Randi Monster skal ha lanseringskonsert og det er en selvfølge at jeg dukker opp for å dra til meg enhver tone som kommer fra scenen og Monsteret som reddet meg fra en mørk skjebne i ungdomsårene.

Dette var planen. I teorien. I praksis hendte noe helt annet. Jeg returnerte halvveis ufrivillig til Gjøkeredet litt over en uke før planlagt tid. Sukk. En helt vinterferie uten søvn var visst ikke så lurt. Men jentetur og konsert blir et faktum denne helgen. Jeg er uthvilt og skal klare å legge galskapen på pause for en helg. Den kan vente til mandag.

2 kommentarer om “Delt omsorg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s