Adjø, skam og takk for alt.

Jeg satt nede på brygga ved vannet da hun dukket opp ved siden av meg. Hun så plutselig så stor ut. Lille Frida på 7 år hadde gjort sitt første tidshopp. Fem år framover i tid og var nå 12. Snart tenåring faktisk. Jeg så på henne og smilte. Hun så på meg litt beskjedent, men nysgjerrig som før. «Så stor du har blitt!» Sa jeg og hun fniste. Det var nytt. «Frida», fortsatte jeg og tok en liten pause. Jeg ville være sikker på at jeg ordla meg rett. «Det som hendte med deg.» hun så på meg med de samme store øynene som hun hadde da hun fortsatt var sju. «Det er på ingen måte din feil! Vet du det?» Hun nikket på hode og så litt mer trist ut nå. «Pappa er en grusom mann som gjorde noe helt forferdelig, fryktelig galt mot oss!» Frida så utover vannet og fortalte at hun var glad for at den tiden var over og jeg fortalte hvor tøff hun er. «Gjør det fortsatt vondt?» spurte jeg. «Ja», svarte hun. «Ja. Jeg kan kjenne det jeg også og det er helt for jævlig!» Sa jeg og registrerte at Frida reagerte på banningen min. «Det er ingen andre enn han sin feil». Hun nikket igjen.

Så der satt jeg, sammen med meg selv som 12 åring og hadde en god prat. Vi snakket om livet, om hvordan vi to var knyttet sammen og egentlig var en, men allikevel to. Frida forsto det og var nysgjerrig på livet mitt. Og jeg fortalte, som om hun allerede visste egentlig, men det var som om hun bare ville få det bekreftet. Jeg fortalte at jeg, eller vi, fant oss en veldig snill mann som på ingen måte er som det pappa var. Jeg fortalte om de to barna vi hadde fått og at han var en fantastisk pappa. Frida smilte igjen som om hun visste det, fordi hun hadde sett det selv med egne øyne. Jeg fortalte at jeg ble sykepleier og jobber med syke mennesker som trenger hjelp og at jeg elsker det. For Frida var det nok befriende å sitte der å høre på hvordan alt ender. Eller kanskje begynner? Jeg benyttet anledningen til å takke henne for at hun er den hun er og at jeg er fryktelig glad i henne og at jeg skulle så gjerne gitt livet mitt for at det som hendte, aldri skulle hendt. Så gråt vi begge to og jeg tok Frida i hånden og forsikret henne om at vi har det godt i denne tiden, men om det nå var litt for barnslig å gå med rosa «My little pony»-tskjorte? Hun lo og sa «litt». «Men du kan godt gå med den for det» skyndte hun seg å si. Nesten som om hun egentlig fortsatt elsket den, men var litt flau over det på samme tid. Frida så på meg og spurte etter Frigg. Hun var redd for å møte han. Redd for at han skulle bli skuffet over at hun nå var større og litt mer voksen enn han. «Jeg er jo like glad i han for det», sa hun. Jeg oppfordret henne til å møte han og at det kanskje bare var henne som ville få han på lysere tanker. Vi kunne gjøre det sammen, foreslo jeg.

Da vi gikk sammen opp igjen til Gjøkeredet, tenkte jeg på at for bare to timer siden hadde jeg dykket ned i søla, funnet henne og gått henne i møte på tidslinjen vår. Hun hadde gått fem år framover og da vi møttes, måtte jeg ikke lengre sette meg på huk for å være på samme høyde som henne. Nå var hun høyere og jeg kunne stå oppreist når vi snakket. Det var rart, godt og litt vemodig på samme tid. Jeg merket hvor mye tøffere jeg hadde blitt. For et år siden hadde jeg aldri turt å tatt sats og hoppet ut i dette og jeg innså hvor latterlig enkelt det egentlig var og ble når jeg først var klar. Jeg og Frida bestemte oss for først å gå opp til det hvite huset der Fredriksen satt i hagen og nøyt en forfriskende drikk av alle ting. Den gikk rett i bakken da han fikk øye på oss. Fredriksen er en høy mann. Han reiste seg og han falt rett ned på knærne sine, før han strakk ut de like lange armene sine for å ta imot jenta som han har viet livet sitt til for å beskytte i alle disse årene. Frida løp han i møte og så hendte det enda en ny og rar ting. Da de traff hverandre og han la armene rundt henne som fortsatt så liten ut i hans favn, begynte Fredriksen å gråte han også. Han gråt mens han holdt rundt henne og sa «Jenta mi». Så gråt vi alle sammen. Så sto vi der da, alle tre som et tutekor og alle tre visste hvor rar den settingen var. Samtidig var det som om det var det mest naturlige i verden. For aller første gang, så føltes det godt å gråte. I hele mitt 35 år gamle liv, har gråt vært forbundet med noe farlig, men nå var det som om faren var over og vi kunne stå der alle tre og gråte som frie mennesker etter en årrekke i fangenskap.

Senere på kvelden, var jeg utslitt. Jeg ville legge meg tidlig, allerede før nattevaktene hadde kommet på jobb og Vikingen fortsatt var der. Men det var ikke jeg som la meg i sengen den kvelden. Vikingen kom inn i rommet, fikk øyekontakt og smilte lurt. «Hvem er du nå da?» Spurte han, for han kjenner oss best av dem alle og skjønner fort når ikke jeg er framme som den voksne jeg. Vanligvis vet han også hvem han har med å gjøre, men han var litt usikker nå. Frida smilte og sa beskjedent «Jeg er visst 12 år nå». Vikingen ble glad for å se henne og hadde som vanlig tusen spørsmål. Han spurte om hun husket han og alle gangene de to hadde vært over for å sy på den andre siden. «Hvordan kan jeg glemme det?» Hadde Frida svart og tenkte spesielt på den aller første gangen da han hadde fortalt at han var en ekte viking på ordentlig. Hun husket hvor trygg han var og fikk henne til å føle seg. Han spurte videre om Frigg og om Frida kanskje kunne klare å hjelpe han videre. Frida ønsket så inderlig å gjøre det, men hun så for seg et problem. «Du?» Sa hun og Vikingen nikket spent. «Jeg har visst vokst ut av hengehulen min». Hun så spørrende på han og fortsatte: «Du kunne ikke bygge en trehytte eller noe?». Vikingen smilte det trygge og det samme smilet han alltid har hatt og sa som den største selvfølge: «Ja! Det skal vi vel klare å få til!». Vikingen hadde som vanlig mye mer å si, men Frida var trøtt. Det så han og ønsket henne en god natt før han var på vei ut døra. «Du?» Sa Frida igjen, litt mer engstelig kanskje. «Tror du at du kan sitte her til jeg sovner?» Vikingen snudde og satte seg igjen. «Klart jeg kan det, Frida».

Neste formiddag gikk bort til litt egenpleie. Frisøren fikk bort en del av trollhåret og tryllet vekk de grå hårene som har sniket seg på meg i løpet av de siste årene. Flere i meg har ikke likt den endringen. Aldringsprosessen. Fordi for dem, har ting vært konstant og uendret i så mange år. Så det at jeg selv blir eldre og viser tegn til det i form at grå hår for eksempel, har vært en rar ting. Samtidig som enhver drastisk endring blir oppfattet som fatalt for noen. Så da jeg farget håret mitt for aller første gang denne formiddagen, til en litt lysere og sommerlig farge, ble mitt indre system satt på prøve. Selv har jeg hatt delte følelser om de små grå som har spredt seg gradvis i løpet av de siste årene. Det er liksom noe sjarmerende med den naturlige aldringsprosessen og grå hår syntes jeg egentlig har noe respektfylt over seg. Noe klokt og mennesker med grå hår, de har erfaringer i livet. Siden dette med endringer av hår ikke har vært et tema på Gjøkeredet før, forsto ikke Vikingen stort av den som returnerte fra dette. Selv følte jeg på en stor og vemodig ambivalens til endringene og hadde sagt klart ifra at jeg ikke ønsket kommentarer på det. Det løsnet allikevel litt da Overlegen som overhode ikke er overlegen kommenterte at det var fint. Også noe nytt. Jeg har alltid vært dårlig på komplimenter som handler om utseende. Men ja vel, det gikk fint. Dagen gikk også ifra oss, Vikingen gikk også og jeg innså at det var siste gang jeg skulle si «Takk for alt, for nå» til han før sommerferie. Egentlig hadde jeg litt lyst til å gi han en god klem, men vi nøyde oss med et «Frida-vink» og han ønsket meg en bedritten sommer. Også som avtalt. Som når folk ønsker meg en god helg i dårlige perioder, hater jeg også når folk ønsker meg en god sommer. For sommeren er sjelden god. Så vi bestemte oss for at om å ønske en bedritten sommer, vil sannsynligheten bli større for at vi får oss en positiv overraskelse og at om den ikke blir bedritten, kan den jo faktisk bare bli bedre enn forventet.

Vikingen dro og etterlot meg i hendene på en rev. Jeg hadde nøyaktig et døgn på meg til å få både Frigg og Stina opp fra Skammen og syntes det var litt vel optimistisk å tro at det var mulig. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde foreslått å kaste skammen i elva før jeg dro dagen etter. Men slike prosesser kan ikke presses fram. Det må skje naturlig og i det tempoet som kreves av mitt indre system. Det hadde gått overraskende lett med Frida, men både Stina og Frigg var mer kompliserte enn henne. Det første jeg og reven gjorde denne ettermiddagen, var å reise ut for å kjøpe maling til pappesken som all skammen skulle samles oppi. Siden Frida hadde gjenoppstått dagen før, brukte vi esken som Frigg hadde brukt til å legge henne i biter i. Etter vi naturligvis hadde forsikret oss om at den faktisk var tom og ikke full av beinrester og gørr. Den var så klart tom. Og vi malte den ute, slik som Fredriksen hadde laget den inne i skogen. Som en TNT blokk fra Minecraft. Rødt med glitter i for Frida sin skyld og hvit stripe på midten med teksten TNT i svart på alle sider unntatt en. På framsiden skrev vi SKAM istedenfor. Det tok ikke så lang tid før Frida satt ved siden av meg igjen og fortalte om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på hennes vegne før vi krøllet det sammen, tråkket litt på det og kastet oppi esken. Så gråt vi litt igjen.

Jeg ante ikke om jeg kom til å få det til, men jeg gav litt mer faen nå. Jeg satte meg inn på badet hvor flisene ikke var varme lengre, men iskalde. Jeg satt på Selmas sang på repeat, før jeg tok sats, uten Adam og stupte uti den svarteste gjørma. For å hente Stina. Satsen gjorde at jeg kom litt lengre ut i mørket og til min store overraskelse var det som om Stina allerede hadde funnet veien mot meg. For jeg så henne umiddelbart. Jeg så mot henne mens jeg nok en gang fikk tårer i øynene og ropte, fordi lyden ble dempet av skammen der nede, «Du er ikke nødt til å fortelle meg om alt det forferdelige du har opplevd, Stina!». Jeg visste jo allerede da hvor omfattende traumene hennes var. «Men bli med meg for å kvitte oss med denne skammen nå». Stina så på meg med blanke øyne og jeg kunne se at hun strevde. «Men jeg har gjort så mange fæle ting!» Ropte hun på en sånn måte at det hørtes ut som om hun ikke fortjente bedre enn å leve i dette mørke og i det kvelende kneblende. «Nei, Stina. Det er ikke du som har gjort fæle ting. Det er mange andre som har gjort fæle ting mot deg!» Ropte jeg tilbake før jeg slang på: «Ser du ikke det? Ingen av oss klandrer deg mer! Det er ikke du som eier den skammen! Det er alle de mennene og ikke minst pappa! Du fortjener bedre enn dette her!». Hun tok noen skritt mot meg og jeg mot henne. Til slutt sto vi ansikt til ansikt mot hverandre og som Frida, var også hun blitt eldre. Som om hun vokste bare på de sekundene vi slengte disse utropene til hverandre. «Kom nå, vi må vekk herifra før den tar knekken på oss helt», sa jeg og tok tak i handen hennes og dro hun med meg. Det var tungt. Tyngden av all skammen gjorde det nesten umulig å få henne ut av den. Men plutselig nådde vi overflaten på den andre siden og ble sittende å puste tungt begge to som om vi akkurat hadde fullført et maraton. «Ting skal bli annerledes nå» sa jeg til slutt før vi gikk mot den trygge plassen.

Frigg lå der. Fortsatt i sort og med en sorg hengende over seg. Han hørte at vi kom, så Stina og til min store overraskelse hoppet han raskt ned på bakken. Det var som om han ikke helt trodde det han så, for det gikk litt tid før han plutselig lettet på smilebåndet og sa: «Stina! Er du tilbake?». Han gikk imot oss og så på henne mens han rynket litt på pannen. «Du har også vokst!» Sa han. «Ja, Frigg. Jeg er 18 år nå» Sa Stina og jeg kunne merke at hun var mer voksen. Stina og Frigg snakket en liten stund og Stina trøstet han med å si at Frida fortsatt var Frida, bare eldre og selv om Frigg hadde mistet sin aller beste venn, så var hun sikker på at Frida på 12 år kunne bli en like god venn. Kanskje til og med en slags søster. Frigg var tydelig glad for å se Stina igjen og la seg litt lettere til sinns tilbake i hengehulen sin, mens jeg og Stina satt oss inn i den hule stammen på Høvdingtreet. Jeg måtte spørre henne om noe. Om hun forsto at vi var samme person. Stina bekreftet det, men at hun opplever å være et eget individ med egne tanker og følelser. Det kunne jeg forstå godt, for det er jo nettopp slik vi har levd i alle år. Stina kunne også fortelle at hun ikke var så sikker lengre på om hun bare likte jenter. Jeg måtte smile og sa at det slettes ikke var så rart om hun ikke likte menn. Etter alle de forferdelige erfaringene hun har med dem. Men at vårt liv i dag, innebærer å være gift med en mann. Jeg forsikret henne om at hun på ingen måte trenger å være involvert i det, men at han ikke er som de mennene Stina har vært med. Hun kunne innrømme at hun hadde forstått det og etter en liten pause utbrøyt jeg: «Men herregud, Stina. Du er jo 18 år nå! Da kan vi jo kose oss med litt vin sammen på sene sommerkvelder!» Hun smilte og likte tanken på det og det var godt å se. Det var som om hun hadde mistet litt av den bitterheten over livet sitt. Og vi kom nærmere hverandre. Stina fortalte meg, som Frida hadde gjort dagen før, om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på papir, krøllet det sammen og kastet oppi esken som var i ferd med å fylles opp med Skam.

Senere på kvelden måtte vi lufte oss litt. Reven og meg. Alle mine livvakter har hver sine egenskaper. Reven er nysgjerrig og snakker rett fra levra. Han er ikke redd for å si nøyaktig det han mener og han viser det med hele seg. Det er godt, fordi han gir meg bekreftelse gang på gang at det jeg føler, er rett. Eller ikke. Fordi han er så tydelig og konkret. Vikingen er mer lik og jevn konstant og det gir en stor trygghet alene. Indianerhøvdingen er rett på sak og uredd for følelser. Han er den mest følsomme av dem alle og selv om han egentlig er eldst av de tre, er han egentlig yngst. Frigg har uttalt at Høvdingen egentlig aldri ble voksen. Vikingen som egentlig er yngst, er eldst. Uansett, så var det Reven og meg som satt igjen på tampen før sommeren. Vi gikk oss en tur ned til vannet. Jeg trengte en tenkepause og håpet kanskje at Frigg ville komme oss i møte. Og pussig nok, var det akkurat det som hendte. Reven beskrev senere en mørk gutt som ønsket skalpeller å kutte seg med. Men jeg forsvant inn i skogen og kom ut igjen med en helt annen versjon.

Stina og Frigg var inne i den trygge plassen, sammen, da hele gjengen plutselig bestemte seg for å samles der. Alle EP-ene i alle fall. Fredriksen og Frida kom inn sammen og for første gang på kanskje for alltid, var vi fem samlet på samme sted samtidig. Jeg ble en observatør i det som hendte derifra. Frida gikk til Frigg som knapt turte å se på henne. Men hun så på han og satte seg på huk, for hun var plutselig høyere enn han. «Hei» sa hun. Han så fortsatt ikke på henne men mumlet et svakt «hei» tilbake. Frida visste nøyaktig hva han tenkte og la til: «Jeg har kanskje blitt større enn deg, men du er fortsatt smartere enn meg.» Det fikk Frigg til å løse seg opp. Han smilte nå, på automatikk og sa at hun nok ikke fikk plass i hengehulen nå som hun var blitt så høy. Frida sa at hun hadde spurt om Vikingen kunne bygge en trehytte til dem noe han hadde sagt ja til. «Klarer du å klatre i trær fortsatt da?» Spurte Frigg. Begge to så oppover treet og så på hverandre. «Førstemann opp!» Ropte Frida og før vi visste ordet av det, forsvant begge to på vei opp Høvdingtreet. De gav seg ikke før de var på toppen og der oppe hadde de aldri vært før. De så ut over hele skogen og de lo. Høyt og ukontrollert akkurat som før. Frida sa at ting trengte ikke å være så annerledes selv om hun var litt eldre, for hun hadde tross alt lovet på mill drill å aldri bli helt voksen uansett. Frigg var smart og hadde allerede fått med seg hva de andre hadde gjort med esken og uten at noen egentlig hadde lagt merke til det, så hadde også Frigg blitt klar til å kvitte seg med sin egen skam. Den hadde nok allerede forsvunnet en del, men han ville bli med på den formelle biten uansett.

Jeg vet ikke om det var lyden av sjøen og bølgeskvulp som gjorde det, for mens jeg opplevde dette, lå jeg på brygga ved vannet. Med reven som livvakt. Frida og Frigg så det først. Oppe på himmelen kom dragene tilbake med nok en regnskur fra Atlanterhavet. De fløy majestetisk over dem og vasket skogen ren med dråper av krystall. Lyden fra dem var enestående vakker og stjernehimmelen ble nok en gang full av et dansende lys som var vakrere enn de vakreste naturbildene du noen sinne har sett. Vi alle løftet blikkene våre og tok imot hver eneste dråpe som smakte salt. «Som tårer», sa Frigg som igjen hadde hørt det ifra Indianerhøvdingen. Regndråpene skylte vekk alt støvet som hadde samlet seg i løpet av de siste ukene. Skogen ble ren igjen og jeg var overveldet av hvor enkelt det viste seg å være å samle sammen skammen.

Til slutt var det min tur. Ikke bare hadde jeg tatt og følt på alle mine indre forsvarsdeler sin skam, men nå var det på tide å skrive ned min egen skam og slenge det oppi esken. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å hindre alt det som har hendt oss. Men jeg vet jo nå at jeg ikke kunne gjort noe som helst anderledes og at det i alle fall ikke er min skyld. Jeg skammet meg også over kroppen min, men som M.I sa, så kommer superhelter i alle slags former og fasonger! Så bort med dem og opp i esken.

Så ble det Fredag og jeg skal hjem. I skrivende stund sitter jeg fortsatt på rommet mitt på Gjøkeredet i håp om å få ned en samlet tekst om denne reisen på tampen før sommerferien. Reven har vært med meg i hele dag og allerede fra morgenen av, ble det bestemt at esken som på det tidspunktet var fylt med Skam fra både Frida, Frigg, Stina og meg selv, skulle kastes i elva kl. 12. Det var da overlegen som overhode ikke er overlegen hadde tid til å bli med, for hun ville så klart bli med på dette. Klokken ble fort 12. Vi pratet litt først, planla sommeren og oppfølging etter den. Greit. Så var tiden inne for å bære skammen ned til elva. Vi sneik oss ut bakveien. Til tross for at vi ikke lengre skammer oss over skammen, så fant vi ut at vi ikke trengte å veive med den i gangene blant resten av Gjøkene som bor her. Det var tross alt snakk om en eske hvor det sto TNT på med svære bokstaver. Så gikk vi da. Reven, Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv med alle mine. Bærende på en eske av skam, klare for å bli kvitt dritten en gang for alle. Den lille brygga vi sto på, lå litt for seg og skjult bak et lite rødt båthus. Vi så strømmen i vannet gå i alle retninger, så vi var litt spente på hvor den ville ta skammen med seg. «Så lenge den ikke kommer tilbake» Sa jeg før vi lo. Vi ler ganske mye og det er digg. Jeg gikk ut på kanten og så utover vannet. Jeg kunne kjenne hele reisefølget mitt bak meg. Alle var med. Øyeblikket var her og tiden var på alle mulige måter inne. Så kastet jeg skammen så langt jeg kunne og så den ville strømmen ta den med seg i full fart utover, litt i sirkler, så litt den ene veien før den snudde og dro den andre veien. Bort fra bryggekanten og bort fra oss tre med mine som sto som tente lys og fulgte spent med. Bortvisning av skam, minutt for minutt. Det var spenning der også, for esken brukte mye lengre tid på å synke enn det vi hadde sett for oss. Og ikke nok med det, men det kom plutselig noen ungdommer i kano fra ingen steder som rodde imot esken langt der ute. Heldigvis snudde de da de kom bort til den uten å ta den med seg. De merket kanskje den uggene følelsen av den de også. Jeg vet ikke. Jeg er bare glad for at de lot den være. Etter ca. en time hadde den fortsatt ikke sunket på «havets bunn» der skammen fortjener å være, men den hadde kommet så langt vekk at vi knapt kunne se den lengre. Det ville blitt for dumt å følge etter den, så vi bestemte oss for at nå var den ikke lengre vårt ansvar og det som hender med den er ikke lengre mitt problem. Så lenge jeg ikke leser i avisen i morgen om et mystisk funn av en TNT eske flytende på vannet full av grufulle påstander, er jeg fornøyd. Den synker nok. Eller går i oppløsning før noen rekker å finne den. Vi gikk rolig tilbake til Gjøkeredet. Jeg følte en lettelse mer enn noe annet. Jeg gledet meg til sommer. Tid med kidsa og mannen. Kanskje dette faktisk blir en blå sommer. Overlegen som overhode ikke er overlegen ønsket meg også en bedritten sommer, før hun gikk til neste overlegeoppgave. Å kaste skam i elva er bare en av mange ting hun gjør. For mange. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg er som møtte denne gjengen her. Så tilfeldig og så flaks. Hadde ikke Larven vært hjemme med sykt barn den Oktoberdagen, så hadde jeg kanskje aldri møtt dem.

Til slutt vil jeg rett og slett bare skrive noen ord til dem som har gjort denne reisen mulig. Livvaktene på Gjøkeredet. Teamet mitt startet med mange og endte med fire. Overlegen som overhode ikke er overlegen: du er unik på alle punkt! Jeg har aldri møtt en overlege som er så åpen og inkluderende som deg. Og som snakker om drager og vesener og magi som det mest naturlige i verden og den største selvfølgelighet. Du er jo som Mummimamma. Du gjorde oss synlig igjen. Vikingen: du er den kuleste vikingen jeg noen sinne har møtt. Den eneste riktig nok, men uansett, så er du ganske kul. Du satt med oss nesten 24/7 i starten og fikk oss til å tro på noe igjen. Din superkraft er at du klarer å holde deg helt lik, konstant! Ingen andre klarer det. Du står der stødig som fjell og tåler alt. Du har også lært meg en hel del om ditt spesialfelt. Nemlig adferd. Takk! Indianerhøvdingen: Du har en unik evne til å bevare barnet i deg! Du har lært meg at følelser på ingen måte er farlige ved å vise dem selv og selv om du har blitt ganske frustrert underveis, så har du også allikevel kommet tilbake gang på gang. Og Reven: Du kom inn fra sidelinjen litt senere enn de andre og du sa ikke stort i starten. Men når du første ikke klarte å holde deg lengre, viste det seg at du var full av engasjement, nysgjerrighet og aldri har jeg ledd mer her inne, enn når vi to har vært sammen. Du fikk raskt innpass i systemet mitt og superkraften din, er at du er uredd. Og fra nå av skal jeg alltid bestille meg en Schmoothie og ikke en Smoothie som alle andre gjør. Og til resten av Livvaktene: Fortelleren, Mørkets fyrste, Marihøna, Politimester Bastian, Løvinnen og alle dere andre som har vært heldige og blitt spart for kallenavn: Aldri har jeg møtt et helsepersonell med et så stort engasjement og ydmykhet. Alle dere som har hatt med oss gjøre, har heiet og støttet på en sånn måte som jeg aldri før har sett maken til. TAKK til dere alle sammen. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag uten dere. Vi sees plutselig igjen. Takk for alt. For nå.

2 kommentarer om “Adjø, skam og takk for alt.

  1. Takk for at jeg får være en del av livet ditt! Du betyr mer enn du aner! Gleder meg til vi ses igjen! 💙

    • Takk for at du er en del av livet mitt! Og tusen takk for besøket!! Det var litt magisk faktisk! Rett utenfor Gjøkeredet, vafler fra Kafe-Crazy og din andre halvdel på 4 hjul ❤ Dere er skikkelig diggbare og det blå hjerte. Det henger i kjøkkenvinduet og våker over oss og det er som om en bit av Gamlebyen bor inni det og har flyttet inn på kjøkkenet mitt 🥰

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s